Slåttekurs på Ryghsetra – Bevaring av biologisk mangfold og kulturlandskap i praksis
Naturvernforbundet i Buskerud inviterte for 18. gang til slåttekurs på Ryghsetra og to KULTURVERK-medarbeidere bestemte seg for å delta. Der fikk man oppleve et sterkt og engasjert miljø som var opptatt av det jordnære og praktiske naturvernet, og det å opprettholde tradisjonelle og naturvennlige teknikker.
Av A. Viken og Oda Omholt
Vi ankom Ryghsetra, etter å ha bli hentet av to trivelige unge jenter som selv hadde trådd sine barnsben sommer etter sommer sammen med engasjerte foreldre på slåttekurset. Slik understreket de fra begynnelse av at dette kurset handlet om mye mer enn teknikk og kursplan, og vi ble ønsket varmt velkommen. De fleste vi møtte der i førstningen hadde vært der flere ganger før, men inkludert utenlandske gjester var det vel 30 stykker som var påmeldt. I tillegg kom det en minst like stor stab av entusiaster og fagfolk med familier på plass, som omfattet alt fra kjøkkenhjelpere til slåttekarer. Kursets målsetning er som det fremgår av tittelen å undervise i skjøtsel av eng ved bruk av ljåen som redskap, tradisjonell tørking av høy ved hesjing på staur og generell undervisning i engas økologi. Naturvernforbundet stilte med en svært entusiastisk og kunnskapsrik gjeng som omfattet alt fra biologer til slåttekarer fra Sverige med utstrakt kunnskap om ikke bare slåtten, men alt som handlet om vedlikehold og bruk av ljåen som redskap og tilhørende arbeidsområder knyttet til slåtten.
Så hvorfor i det hele tatt benytte seg av eldre teknikker som den over 2000 år gamle ljåslåtten? Nostalgi? Nei, som det fremgikk under kursets gang, så er det en relativt effektiv metode som til tross for å kappe planter og vekster ned til bakkenivå, lar plantemangfoldet leve. I tillegg ettersom Ryghsetra er en natureng benyttes ikke gjødsling som favoriserer noen få arter på bekostning av mange andre. Slik opprettholdes et biologisk mangfold både over og under bakken. Et mangfold som opprettholder en balanse mellom menneskets kultivering og bruk av landskapet og naturens egen vilje til å vokse og gro. Bare det å ikke benytte tungt bensin- eller dieseldrevent maskineri er en miljøgevinst i seg selv. Hovedtruslene mot naturenga, som bli sjeldnere og sjeldnere i et jordbruk som blir stadig mer gjennomindustrialisert, er gjødsling som driver frem en en biologisk monokultur og gjengroing på grunn av mangel på skjøtsel.
En gjennomsnittlig natureng har 30–40 karplantearter per kvadratmeter til forskjell fra en kultureng (som slås maskinelt og gjødsles) som har 10–15 arter. Og om ikke det er nok finnes det ormer, som stålorm som det dukket opp flere av, hoggorm, og amfibier som store fete padder som vraltet fornøyd i tillegg til jordrotter som så ut til å stortrives på Ryghsetra til gresset var slått. Sjelden har vi og kunnet spise markjordbær i store mengder som kom til syne i hopetall ettersom gresset måtte vike for ljåbladet. De mange maurtuene som skjøt opp var derimot en større irritasjon der de satte effektiv stopp for en gresshungrig ljå, men slo man nennsomt rundt dem og fulgte med, så gikk det bra. I tillegg er en natureng vakker, fordi den både har en rik flora, samtidig som den understreker landskapsdrag og omgivelser gjennom sin fine, myke avstemthet og grensegang i forhold til skog, geografiske særtrekk, bebyggelse og det viltvoksende omkring.
Vi ble tatt med ut i enga sammen med entomolog (dvs. insektforsker) Arne Fjellberg som spesielt tok for seg insekter og diverse krabater i tillegg til stor kunnskap generelt omkring Ryghsetra, og botaniker Even Woldstad Hanssen, nok en gjenganger på Ryghsetra, som fokuserte på botanikk og vekster i enga. Det er registrert over 170 høyere planter, det vil si urter, gress, trær og busker på Ryghsetra, og når det kommer til insekter og småkryp er det registrerte så mye som 50 000 individer per kvadratmeter fordelt på 500 ulike arter. Dette gir et inntrykk av hvilket rikt liv og fauna som lever på dette relativt begrensede området, og fremdeles registreres nye arter her. Med innlevelse fikk vi en rundtur i det yrende livet over og under bakken, og det som så ut som en eng med høyt gress og blomster viste seg å være en liten verden i seg selv, hvor hvert lille vesen og hver vekst levde i relasjon til hverandre, sårbare for inngrep utenfra, men samtidig sterkt om man tar hensyn til de levendes egne premisser i skjøtselen.
Undervisning i bruk av ljå, slåtteteknikk og vedlikehold og sliping av ljåen, var svenskdominert. Lennart Johnsson med far og onkel tilstede har spesialisert seg på alt som har med ljå og slått og driver sitt eget familieforetak på www.lieservice.se, og viste hvordan ljåen var satt sammen, grunnleggende teknikk og ikke minst hvordan man skulle slipe og bryne den. En annen som utmerket seg pedagogisk var hans landsmann Mats Rosengren som med stor personlig innlevelse og engasjement viste ikke bare slåtteteknikk, men og en grunnleggende ærbødighet og respekt for slåttetradisjonen, ljåen som redskap og helheten de inngår i.
Så ble grønnskollinger sammen med erfarne kastet ut i slåtten, og for en som ikke hadde svingt annet enn stuttorv før for hauger av år siden, gikk det temmelig trått til å begynne med, og man rev mer gresset med kraft enn man skar det fint og nennsomt. Men her fikk alle råd og hjelp underveis av de mange som hadde erfaring med ljå, og progresjonskurven fra null til bedre var bratt og rask. Ikke minst forsto man at brukte man mye kraft hadde man grunnleggende feil teknikk, og Mats Rosengrens lett dansende og elegante, lange sving i bred omkrets ble et forbilde. Men som man skjønte og fikk fortalt, dette er en kontinuerlig læringsprosess, en læring som kun kan utvikles gjennom utøvelse. Slipingen og bryningen var et kapittel for seg, som tar tid å mestre og perfeksjonere. Men med det grunnleggende inne så kunne man levere et godt stykke arbeid, og bidra slik alle gjorde til at slåtten gikk unna så det suste og sang i ljåblad mens svetten silte.
Siden kom hesjearbeidet, tørking av gresset til høy, som kanskje ikke virker like spennende ved første øyekast, men som krever utholdenhet og er en sosial arbeidsform som både gir ro og styrke samtidig som man er i bevegelse. Stadige regnbyger la ingen demper på arbeidslyst, og selv om gresset ble tyngre gikk det fort unna i fellesskap.
Man hadde dugurd og pauser, men jobbet jevnt og trutt. Måltidene leverte rotnorsk og smaksrik mat, blant annet fra Eiker Gårdsysteri, som passet godt til det fysiske arbeidet. I tillegg stilte Kathrin Aslaksby opp og bakte herlig brød på plass i stenovn sammen med gode medhjelpere. Praten satt løst og stemningen var høy, interessant var det at folk var så engasjerte i det de drev på med under slåttekurset og ferskinger fikk slik ta del i gammel kunnskap og en god dose røverhistorier og anekdoter om «før i tiden». Slik overleveres og overlever tradisjon.
Utenlandske gjester fra spanske ADENEX, en naturvernorganisasjon som er dedikert til vern av kulturlandskapet i Extremadura i Spania deltok, både i slåtten og arbeidet ellers. De var ikke de eneste utenlandske. Rumenere tilhørende ADEPT en gruppe som har viet seg til å revitalisere den tradisjonelle landsbygda i Transylvania i Romania, samt Attila Sarig som representerte sitt familiejordbruk som blir drevet på tradisjonelt vis, delte sine erfaringer og utfordringer knyttet til natur- og kulturvern og deltok med liv og lyst i arbeidet under langhelgen, og hadde et smittende humør. Både rumenere og spanjoler understreket i forelesninger de holdt hvor nært naturlandskap og kulturlandskap er knyttet til identitet, og viktigheten av å opprettholde dette om man skal bevare det biologiske mangfoldet som forringes grunnet industrialisering og manglende skjøtsel og vern.
Det ble også kurset i lauving, nærmere bestemt styving. En eldgammel tradisjonell teknikk før høsting av brensel og fôr hvor man kapper trærne ved 2–3 meters høyde og kan kutte grener og kvister og rispe løv med fem til syv års mellomrom. I vårt tilfelle var det snakk om en ask, som både før og etter skamklippen fremsto som særegen og vakker i landskapet.
Slått, hesjing og lauving ble utført i god tid, så da lørdagen kom og vi ble presentert et imponerende gilde med mye godt norsk, inkludert en himmelsk rømmegrøt, og endog herlige spesialiteter fra Spania og Romania, så føltes det fortjent. Og maten smaker spesielt godt etter en slått, det er utvilsomt. Noen fortsatte det etter hvert festlige lag utover i nattetimene, andre la seg vel til rette og kunne sove dypt og godt.
Langhelgen som strakte seg over fire dager i begynnelsen av juli var omfattende i sitt program, men det hele gikk organisk og tilsynelatende selvfølgelig til; ikke minst takket være Per Øystein Klunderud (fylkessekretær for Naturvernforbundet i Buskerud), slåttekursets far behørig kront som kursets konge med en blomsterkrans under lørdagens festkveld. Hans familie var ivrige bidragsytere sammen med alle de andre entusiastene og deres familier som var der fordi de ville være der i den beste sommermåneden, og skapte en hjemlig atmosfære det var godt å være i. Her fantes alle generasjoner rikt representert, fra spedbarn til godt voksne med livslang erfaring. Sjelden i vår samtid oppleves den påståtte generasjonskløften som så smal og ga en smak på tidligere tiders sunne generasjonsuavhengige samarbeidsånd.
Til syvende og sist tenkte man over hva som hadde mest betydning under oppholdet, og utover tilegning av praktisk kunnskap, var det samspillet, det organiske samspillet hvor folk virker i fellesskap og sammen utfører et godt stykke arbeid i en positiv ånd. En ånd som ikke tar fra naturen, men kultiverer den uten å forringe den og slik gir mening til opprinnelsen av begrepet kultur, nemlig det å dyrke jorden.
På Ryghsetra ble både fellesskap, kunnskap om verdien av det biologiske mangfoldet og hevdvunne tradisjoner dyrket. Helgen inspirerte til å lære mer og søke både mer kunnskap og praksis – og det inspirerte til å jobbe videre for å verne både natur- og kulturlandskapets unike egenart. Vi kommer gjerne tilbake neste år.
Relatert
Slåttekurset på Ryghsetra – Naturvernforbundet i Buskerud
Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester
Kommentar: Landet som grodde igjen
Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler
Biodynamisk jordbruk og respekten for naturen – En dansk film
Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett