Til slutt

«Til og med sin egen umulighet må tanken begripe for sin mulighets skyld.»

Av Theodor W. Adorno (1903–1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Den eneste filosofien som ansikt til ansikt med fortvilelsen fortsatt lar seg forsvare, ville være forsøket på å betrakte alle ting slik de fortoner seg fra forløsningens standpunkt. Erkjennelse har ikke noe annet lys enn det som skinner på verden fra forløsningen: alt annet uttømmes i rekonstruksjonen og er og blir et stykke teknikk. Det burde bringes fram perspektiver der verden på lignende vis blir et vrengebilde av seg selv, fremmedgjør seg, åpenbarer sine rifter og sprekker, like lengselsfull og forvrengt som den engang vil framstå i det messianske lyset. Å utvinne slike perspektiver, uten vilkårlighet og uten vold, helt og holdent ved føling med gjenstandene, er det eneste det kommer an på i tenkningen. Det er det aller enkleste, fordi tilstanden uavviselig roper etter en slik erkjennelse, ja, fordi den fullendte negativiteten, når en først har sett den i øynene, trekker seg sammen til speilskriften av sin motpol. Men det er også det helt umulige, fordi det forutsetter et standpunkt hinsides – om så bare en hårsbredd fra – tilværelsens trollkrets, mens enhver mulig erkjennelse, for å bli forbindtlig, jo ikke bare må fravristes det som er, men nettopp av den grunn også selv er slått av den samme forvrengning og fattigdom erkjennelsen prøver å unnslippe. Jo mer lidenskapelig tanken tetter igjen overfor sin betingethet for det ubetingedes skyld, desto mer bevisstløst og dermed skjebnesvangert tilfaller den verden. Til og med sin egen umulighet må tanken begripe for sin mulighets skyld. Stilt overfor den befalingen som dermed utgår til den, er imidlertid spørsmålet om forløsningens virkelighet eller uvirkelighet nesten likegyldig.

 

Relatert

Sunnheten til døden

Herr doktor, det er pent av Dem (om omgjengelighet)

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

For Anatole France (om det skjønne)

Constanze (om kjærligheten)

Oppfordring til dans

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno

Innenfor og utenfor