Under den provokative headingen «Hvem skal ut? Åpen debatt om befolkningsvekst» på Litteraturhuset 14. juni satte Utviklingsfondet i regi av deres informasjonssjef Andrew P. Kroglund, et fortiet globalt miljø- og menneskelig problem som vokser eksplosivt hver dag på agendaen.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Det er direkte uetisk og uansvarlig å hevde at en vertsbefolkning skal begrense sin egen moderate befolkning ytterligere ved å gi rom for andre folkegruppers befolkningsoverskudd, og som konsekvens fortsatte befolkningsvekst. Bredo Berntsen, som er en foregangsmann i debatten har vært modig å ta opp dette, da dette berører tabuer i den gjengse politiske debatten»

Det var et uvanlig valg av tema i den offentlige diskursen som Utviklingsfondet tok opp, en problemstilling som til forskjell fra mange andre ikke kan ideologiseres bort da det kan tallfestes, selv om fortielsen og fornektelsen av dette som kanskje den største utfordringen som menneskeheten står ovenfor noensinne, har sin ideologiske bakgrunn. Slik bl.a. forfatteren og miljønestoren Bredo Berntsen har redegjort for tidligere i KULTURVERK. Debatten kom i kjølvannet av notatet «Mat til 9 milliarder mennesker» som Utviklingsfondet nylig publiserte, og som Andrew P. Kroglund som og var ansvarlig for møtet, fulgte opp med en kronikk i Aftenposten. Ettersom møtet var satt til en tirsdag formiddag var ikke det største oppmøte å forvente, men vel 40 personer hadde møtt opp i tillegg til inviterte debattanter. Panelet bestod av Stein Bie, tidligere professor ved Noragric/UMB på Ås, nå økobonde, som har markert seg som en tilhenger av en bistandspolitikk som fokuserer på primærnæringer. Ellers tilstede var demografen Helge Brunborg, en demograf fra SSB, og Hege Hertzberg, utviklingsdirektør i UD. Harald Kryvi, professor ved institutt for biologi UiB, som har gjort seg bemerket gjennom en markant fremføring av overbefolkning om det absolutt største miljøproblem, kunne ikke møte. Torbjørn Bjønness, representerte i hans sted som uavhengig synet på befolkningsveksten som en pågående katastrofe.

Etter innledningen hvor debattantene skulle presentere sitt syn på problemstillingen som var satt opp, fulgte en debatt, som på mange måter ble en ikke-debatt. Alle var skjønt enige om at dette var en voldsom utfordring for fremtiden som per i dag ikke hadde noen umiddelbar løsning. Torbjørn Bjønness var den eneste som direkte tok for seg de negative konsekvensene i kjølvannet av befolkningsveksten, som sultkatastrofer, konflikter og skadelidende og stort antall døde som følge av naturkatastrofer som rammer i områder uegnet for tett bebyggelse. Men hans hovedpoeng og det som gjorde størst inntrykk var hvordan menneskelig ressursbruk og miljøødeleggelse reduserte det biologiske mangfoldet i naturen, og presenterte flere arter som har blitt utryddet i den senere tid. Stein Bie fulgte senere opp det ved å påpeke de drastiske følger for norsk landbruk og fauna utryddelsen av humler og bier ville føre til, da det vil påvirke hele økosystemer.

Demografen Helge Brunborg var opptatt av å avdramatisere problemstillingen i sin innledning, og begynte med et løsrevet sitat for å fastslå at Malthus tok feil, ettersom han mente at matproduksjon vokste lineært, mens befolkning økte eksponentielt. Uten å ta i betraktning at på Malthus’ tid var kjennskapen til senere industriell matproduksjon sterkt begrenset, men ennå viktigere, Malthus poenger ligger vel så mye i utnyttelsen av naturgrunnlaget og de negative følger og konsekvenser man ser i kjølvannet av stor befolkningsvekst og befolkningstetthet. Som krig, hungersnød, sosial spenning og overforbruk av naturressurser. Mens Brunborg typisk nok for sin profesjon så på matproduksjon i forhold til befolkningstall, uten å ta høyde for at distribusjon, nasjonale, regionale, lokale og kulturelle faktorer spiller inn. Brunborg tok og opp korrelasjonen mellom dødsrate og fødselsrate, det vil si barnedødelighet og befolkningsvekst omtalt som fasene i den demografiske overgangen. Poenget av at økt velstand stagger befolkningsøkningen på sikt, er selvsagt om man ser på vestlige land, og land med en vestlig politisk struktur og økonomi Japan iberegnet, med den følge at befolkningspyramiden inverteres aldersmessig og man får en aldrende befolkning.

9 millarder ble presentert som en sannsynlig prognose for verdens befolkning i 2050, men han understreket at dette var det umulig å si noe sikkert om, og at den kunne lande på 12 milliarder. Hege Hertzberg var den som vandret lengst fra temaet, da hennes fokus, nesten ensidig var kvinner rettigheter i utviklingsland og deres rett til egen seksualitet så vel som utdanning. Uten at hun klarte å formidle dette i klartekst, syntes hennes poeng i sammenhengen å være at gjennom økt utdanning skulle kvinne frigjøre seg, komme i jobb, og dermed ville hun få færre barn. Samtidig så mente hun at det vestlige forbruket var så grotesk stort, noe alle i panelet syntes å være enige om, og at det lå et særlig ansvar hos oss i Vesten og Norge i å redusere dette, uten at hun kunne konkretisere dette på noen måte. Hun fulgte opp med gjentatte tirader om en sammensvergelse mellom konservative kristne, i USA, paven og muslimer, i forbindelse med undertrykkelse av kvinners rettigheter og da begrenset tilgang til prevensjon. Hun understreket at hensynet til menneskerettigheter kom først i forhold til hvordan man skulle løse problemet med befolkningsveksten. Bie fremførte gode poenger vedrørende viktigheten av å snu bistanden bort fra kapital, men heller over til primærnæringene i respektive utviklingsland, gjennom en blanding av konvensjonelt og økologisk landbruk, for at de selv skulle kunne sikre egen matforsyning.

Men debatten ble ikke egentlig noen debatt omkring de store konsekvensene den enorme befolkningsveksten jorden har opplevd etter den industrielle revolusjon, og eksplosivt de siste 100 år.  Det ble mest en fremføring av at det var mulig å mette 9 milliarder mennesker og vel så det, gjennom teknologisk innovasjon, så vel som en jevnere fordeling av ressurser – hvilket selvsagt er  mulig rent teknisk, i en periode. Bare Bjønness pekte på at det allerede nå ikke var tilstrekkelig naturgrunnlag for å kunne mette og sikre biologisk mangfold på kloden med nåværende befolkning, og ennå mindre en fremtidig befolkningsvekst. Fattigdomsbekjempelse ble et mantra under møtet, da flere anså velstandsøkning, som uten at det ble uttalt innebærer overgang til en velfungerende markedsøkonomi, som et middel til å dempe befolkningsøkningen.

Bjønness fikk et betimelig spørsmål av Hertzberg, om hvordan han anså man skulle begrense jordens befolkning, men hadde ingen andre svar enn at man burde som i Kina føre en form for ettbarnspolitikk som belønner dette, adopsjon og fjerne barnetrygd. Barntrygdargumentet ble raskt statistisk pulverisert av Brunborg, som kunne påvise logisk at det ikke finns noe sammenheng mellom antall barn og en barntrygd som står for en brøkdel av underholdet til en familie. Ettbarnspolitikk fordrer en form for generell konsensus, og/eller totalitær kontroll, var man enige om, noe som kunne være uforenelig med dagens politiske system i Norge og Vesten. Hvordan adopsjon som en dråpe i den store mengden av mennesker, og som dessuten ikke begrenser befolkningen, men tvert om gir økt rom for befolkningsoverskudd, skulle avhjelpe dette, forble ubesvart.

Fra salen kom Bredo Berntsen med et innlegg, hvor han særlig påpekte unnlatelsessynden til miljøbevegelsen i Norge i det å la befolkningsproblematikken forties i vel 40 år frem til dette møtet. Og viktigheten av å ta dette problemet på alvor om man vil bevare norsk naturgrunnlag for fremtidige generasjoner. Ellers var det ingen innlegg fra salen som bidro til å høyne temperatur eller skjerpe debattantene.

Slik ble det viktigste spørsmålet hengende i løse luften, ettersom ingen fremførte noen form for tiltak som effektivt ville begrense befolkningsveksten. Ingen turte å ta riktig i dette, da det diskutert til fulle og innebærer at man ser på muligheten og kanskje nødvendigheten av negative sanksjoner.

Så hva kom man egentlig frem til?

Dessverre ble det nesten et ensidig fokus på den klassiske tilnærmingen ved å peke på vestlig overforbruk, samtidig som man pekte på overbefolkede utviklingslands fattigdom, sult og behov for bistand. Logikken som tidligere nevnt var at man gjennom å begrense forbruket i Vesten og Norge, skulle og begrense belastninger på miljø, men og at man da skulle dele rikdomskaken jevnere globalt, og gjennom materiell velstandsøkning skulle befolkningsveksten dempes.

Sammenhengen mellom en voksende global oljeøkonomi med de enorme belastninger for miljøet det har medført og den globale befolkningsveksten, ble vist av Bjønness, uten at noen trakk konsekvensene av at en generell bedret minimums levestandard og økt levealder ikke har ført til redusert befolkningsvekst hittil globalt. Og det finnes ingen tegn som tyder på at det heller vil skje i nær fremtid bortsett fra at vekstkurven forventes å bli mindre krapp.

Man unnlot og å nevne i diskusjonen om fattigdom og matmangel at det finnes ingen global distribusjonskanal som fordeler verdens ressurser likt, selv om noen ideologier har fremført lignende tanker, det ville kreve en form for totalitær global kontroll de fleste normale mennesker ikke ønsker, og som egentlig ikke er realiserbart. Bistandspolitikken som har fulgt samme mal mer eller mindre de siste 40 år, har heller ikke ført til lavere befolkningsvekst, i de land det gjelder.  Tvert om, antall fattige (fattigdom er en relativ størrelse historisk, noe som ikke ble berørt) har økt, men tilgangen til mat har blitt større, og slik har levealder økt og de fattigste har ikke blitt færre, noe Brunborg viste i sine grafer.

Hertzbergs velmente korstog på vegne av kvinners rettigheter mot paven, religiøse og konservative er neppe egnet til å skape en forståelse over grensene for at dette er et problem og ikke minst enighet omkring tiltak, noe Bie og understreket var en lite konstruktiv vei å gå.

«Men den totalt fraværende logikken i panelet i det at å eksportere vestlig levesett og forbruksmønster, med det påfølgende økte forbruket, som man ser i land som har reist seg økonomisk i Asia, skal være en redning for jordens miljø – ble ikke berørt. All den tid de selv påpekte at man forbruker flere ressurser i Europa og Vesten ellers enn i resten av verden og hvor ødeleggende dette var for miljøet, var det absurd at man likevel under banneret fattigdomsbekjempelse ville øke  forbruksveksten globalt sett.»

Bjønness som hadde veldig mange gode argumenter, druknet en del av disse med sitt fokus på at Norge gjennom å begrense sin befolkning skulle bidra til å løse dette problemet, og unnlot å nevne det faktum man kan lese av FNs siste rapporter om demografi og befolkningsutvikling i verden viser en nesten 100 % korrelasjon mellom befolkningsvekst i Vest-Europa og innvandring fra utenomeuropeiske land. Det er direkte uetisk og uansvarlig å hevde at en vertsbefolkning skal begrense sin egen moderate befolkning ytterligere ved å gi rom for andre folkegruppers befolkningsoverskudd, og som konsekvens fortsatte befolkningsvekst. Bredo Berntsen, som er en foregangsmann i debatten har vært modig å ta opp dette, da dette berører tabuer i den gjengse politiske debatten.

Harald Kryvi som har vært veldig klar og stringent var dessverre ikke tilstede, men han har og påpekt det paradoksale i vaksineprogrammer, som nå regjeringen nylig har forpliktet seg til gjennom milliardbeløp til Bill Gates stiftelse, som vil øke fattigdomsproblemet ytterligere i sultende befolkningsgrupper. Den gode hensikt kan få gale følger.

Men det alvorligste var at hensynet til naturgrunnlaget, det som er grunnlaget for alt liv på kloden, ikke minst det menneskelige, allerede er under hard belastning fra mennesket, og da gjennom forbruket og den enorme forbruksveksten særlig en industrialisert og kapitalbasert økonomi innebærer. Det er mennesket som er forurenser nummer en, og til forskjell fra tidligere hendelser i jordens historie som har ført til massedød av arter, som meteoritter, istid og klimaendringer, så er dette noe som mennesket er ansvarlig for.

Men den totalt fraværende logikken i panelet i det at å eksportere vestlig levesett og forbruksmønster, med det påfølgende økte forbruket, som man ser i land som har reist seg økonomisk i Asia, skal være en redning for jordens miljø – ble ikke berørt.  All den tid de selv påpekte at man forbruker flere ressurser i Europa og Vesten ellers enn i resten av verden og hvor ødeleggende dette var for miljøet, var det absurd at man likevel under banneret fattigdomsbekjempelse ville øke  forbruksveksten globalt sett. Bare Bie tok til orde for at man burde begrense bistanden først og fremst til å bygge opp primærnæring fremfor overføring av kapital og industrialisering, noe som innebærer en viss grad av konstruktiv ansvarliggjøring.

Med den enorme befolkningsøkningen man allerede nå har opplevd, ville det være desto mer ødeleggende om disse overbefolkede områdene skulle få en type økonomi og en levestandard som nærmet seg det vestlige. Kinas voksende middelklasse, og ikke minst Indias voksende økonomi og befolkning er tydelige varsler om hvordan det vil gå for natur og miljø om dette forbruksmønsteret eksporteres. Det er ikke bare naivt og utopisk, men nærmest dumt å tro at man skal kunne eksportere en form for miljøbevisst etikk og moral sammen med et fokus på sekulære materialistiske og kapitalistiske verdier, som er det som faktisk eksporteres gjennom både bistandspolitikk og den globale økonomiske politikken.

Mangelen på interesse fra media omkring denne debatten, vitner om at dette til forskjell fra klimadebatten, er en debatt som så umiddebart har problemstillinger med konsekvenser som tross sin tydelighet ignoreres av det politiske miljø og toppene i miljøvernbevegelsen. Og selv for et famlende panel, var konsensusen entydig om at dette var og er et stort problem, som vokser, og som man per i dag ikke har noen løsning på.

At ingen nevnte muligheten for at ulike befolkningsgrupper selv skulle være ansvarlige for å sikre eget ressursgrunnlag og regulere sin befolkning deretter som en naturlig konsekvens, forefalt underlig. Da dette er en løsning som fordeler det moralske og etiske dilemma omkring befolkningsbegrensning jevnt i den grad man opprettholder og respekterer nasjonale grenser, noe Harald Kryvi og Bredo Berntsen har vært inne på.

Å legge en løsning og et nesten ensidig fokus på denne debatten omkring hvorvidt man kan mette 7, 9, 12 milliarder, er å ikke gripe tak i problemets fulle konsekvenser for naturen, og er et antroposentrisk perspektiv som til syvende og sist er menneskefiendtlig, da mennesket er avhengig av naturen som alt annet levende. Likevel skal Andrew P. Kroglund og Utviklingsfondet ha stor ære for at de våget å løfte dette globale miljøproblemet opp, samtidig som de åpnet opp for debatten uten skylapper. Gjennom å sette det på agendaen i diskusjonen omkring miljø og verdens fremtid tar man første steg på veien til å finne mulige løsninger.

At man her i Norge og andre land med høy materiell levestandard har et ansvar for å dempe forbruksveksten, ja egentlig fjerne ytterligere vekst i forbruket av hensyn til naturgrunnlaget og biomangfoldet, ja, det er utvilsomt. Men man oppnår ingen form for løsning ved å eksportere et forbruksmønster globalt som vil innebære ytterligere ødeleggelse av et allerede kriserammet miljø.

Og mennesket i dette? Å redusere mennesket til et spørsmål om fysisk eksistens som om det kun handler om å dele et stort mattrau, er å redusere mennesket til noe det ikke er, et dyr på linje med andre dyr. Uansett hvilket syn man har på forholdet menneske–natur, så er mennesket i kraft av sin bevissthet et særegent vesen, som har andre behov som overgår det instinktive. Å eksistere fysisk i en permanent nødstilstand er ikke det samme som menneskelig livskvalitet. Det å hjelpe med kortsiktig perspektiv kan gjøre at en løsning som vil innebære en høyere permanent livskvalitet uteblir.

Andrew P. Kroglund avsluttet debatten med å spørre den enkelte i panelet hva de hadde lært som følge av debatten, hvorpå de bare fremførte egne argumenter igjen.

Vel, om jeg skulle ha svart ville det ha vært følgende:

Jeg har lært at det synes å være en større vilje til å fremstille seg selv som god, enn å faktisk gjøre godt på en måte som kommer ikke bare nålevende til gode, men og fremtidige generasjoner flere hundre år fremover til gode.

Det er å håpe på at denne debatten holdes i live, og at flere stemmer gjør seg gjeldende, bare slik kan man komme nærmere en konstruktiv løsning.

Hvem skal ut? Åpen debatt om befolkningsvekst – infoside

World Population Prospects, the 2010 Revision

Relatert

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Skal det fortsatt være lov å utrydde arter fra norsk natur? – Samarbeidsrådet for biologisk mangfold

«Menneskeeksplosjonen» – intervju med Harald Kryvi i Dagbladet

FN – rapport konkluderer med at økologisk jordbruk kan øke avkastning fra jordsmonnet med 100%

Befolkningskrisen – en kommentar

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Frihetens grenser

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler