Sunnheten til døden


«De sunnes sykdom lar seg ene og alene diagnostisere objektivt på misforholdet mellom den rasjonelle livsførselen og den mulige fornuftige bestemmelsen for livene deres.

Men sykdommens spor røper seg likevel: de ser ut som om de har fått påtrykt et hudutslett med regelmessig mønster, som om de etterapet det uorganiske.

Det mangler ikke mye på at en kunne anse dem som går opp i det å føre bevis for sin kvikke livlighet og struttende kraft, for preparerte lik, som en bare av befolkningspolitiske hensyn skjuler meddelelsen om deres ikke helt vellykkede død for. I bunnen av den herskende sunnheten ligger døden. »

Av Theodor W. Adorno (1903–1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Hvis noe slikt som en psykoanalyse av den kulturen som i dag er prototypisk, var mulig, hvis ikke økonomiens absolutte overherredømme gjorde ethvert forsøk på å forklare tilstandene ut fra ofrenes sjeleliv til skamme, og hvis ikke psykoanalytikerne selv for lengst hadde avlagt troskapsed til disse tilstandene, måtte en slik undersøkelse vise at den tidstypiske sykdommen nettopp består i det normale. De libidinøse prestasjoner som kreves av individet for å få en sunn sjel i et sunt legeme er av en slik art at det bare er mulig å utføre dem ved å bli dypt lemlestet, ved at de utadvendte internaliserer kastraksjonen, og i forhold til dette er den gamle oppgaven med å identifisere seg med faren den barneleken som øvet inn dette.

The regular guy og the popular girl må ikke bare fortrenge sitt begjær og sine erkjennelser, men samtidig også alle de symptomene som i borgerlige tider fulgte av fortrengningene. Slik den gamle uretten ikke endres av det generøse massetilbudet av lys, luft og hygiene, men nettopp skjules av det rasjonaliserte maskineriets glitrende gjennomsiktighet, slik består epokens indre sunnhet i at den har avskåret flukten inn i sykdommen uten likevel å forandre det minste på dens etiologi. De mørke toalettene ble avskaffet som pinlig misbruk av plass og forlagt til badeværelset. Det bekrefter den mistanken som psykoanalysen nærte før den selv gjorde seg til et stykke hygiene. Der hvor det er mest lys, hersker fekaliene i det skjulte. «Das Elend bleibt. So wie es war / Du kannst es nicht ausrotten ganz und gar / Aber du machst es unsichtbar.» (Elendigheten er. Slik som den var / Du kan ikke fjerne den helt / Men du gjør den usynlig.») Dette verset av Brecht gjelder nok like mye i sjelens husholdning som der mengden av goder midlertidig tilslører de konstant voksende materielle ulikhetene. Ingen forskning når i dag ned i det helvetet der de deformasjonene preges inn, som siden kommer for dagen som munterhet, åpenhet, omgjengelighet, som vellykket tilpasning til det uunngåelige og tankeløs praktisk sans. Det er grunn til å anta at de oppstår i enda tidligere faser av barnets utvikling enn tilfellet er med nevrosene: er disse resultater av en konflikt som undertrykte driften, så følger den tilstand som er så normal som det beskadigede samfunnet den ligner på, av et så å si prehistorisk inngrep, som bryter kreftene allerede før det i det hele tatt kommer til konflikt, og konfliktløsheten senere avspeiler den avgjørelsen som er tatt på forhånd, den kollektive instansens aprioriske triumf, ikke helbredelsen gjennom erkjennelsen.

Ikke-nervøsitet og ro, som allerede er blitt forutsetninger for at stillingssøkere får bedre betalte stillinger, er bildet på den kvalte tausheten som først senere blir et politisk krav fra personalsjefenes oppdragsgivere. De sunnes sykdom lar seg ene og alene diagnostisere objektivt på misforholdet mellom den rasjonelle livsførselen og den mulige fornuftige bestemmelsen for livene deres. Men sykdommens spor røper seg likevel: de ser ut som om de har fått påtrykt et hudutslett med regelmessig mønster, som om de etterapet det uorganiske. Det mangler ikke mye på at en kunne anse dem som går opp i det å føre bevis for sin kvikke livlighet og struttende kraft, for preparerte lik, som en bare av befolkningspolitiske hensyn skjuler meddelelsen om deres ikke helt vellykkede død for. I bunnen av den herskende sunnheten ligger døden. Alle deres bevegelser ligner på refleksjonsbevegelsene hos vesener som har fått hjertestans. De usalige rynkene i pannen – vitnesbyrd om en fryktelig og for lengst glemt anstrengelse – et øyeblikk av patetisk dumhet midt i den fasttømrede logikken eller en hjelpeløs gest en sjelden gang, bevarer knapt nok det forstyrrende sporet av det livet en har veket unna. For det offeret som samfunnet krever, er så universelt at det i realiteten først manifesterer seg i samfunnet som helhet og ikke i den enkelte. Samfunnet har så å si overtatt alle enkeltindividenes sykdom, og i den, i de fascistiske aksjonenes opphopede vanvidd og i alle deres uttallige forformer og formidlinger, blir den subjektive ødeleggelsen som er begravd i individet integrert i den ødeleggelsen som er objektivt synlig. Men trøstesløs den tanken at den normales sykdom ikke uten videre står overfor for eksempel den sykes sunnhet, men at denne for det meste bare framstiller skjemaet for den samme ulykken på en annen måte.

 

Relatert

Herr doktor, det er pent av Dem (om omgjengelighet)

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

For Anatole France (om det skjønne)

Constanze (om kjærligheten)

Oppfordring til dans

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno

Innenfor og utenfor