Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

At vår sagalitteratur er rik, er noe flere og flere blir bevisst, men mange henger seg gjerne opp i sagaene som omhandler konger og storfolk som har skrevet seg inn i den allment kjente historien. Vel så interessante er de sagaene som omhandler menneskeskjebner som hadde det menneskelige drama i fullt spekter som midtpunkt, med alt som hører til. Sagaen om den islandske skalden Kormak, sønn av Øgmund og sønnesønn av den norske høvdingen Kormak som hadde sin herkomst fra Viken, og hans kamp for den umulige kjærligheten til den uimotståelige møyen med det treffende navnet Stengerde, er et slikt epos.

Av A.Viken

Heimskringla.no, et veritabelt overflødighetshorn av norrøne tekster på nett, bringer denne teksten på dansk for de av oss som ikke har satt oss inn i det norrøne språket. Og denne eldre oversettelsen av N. M. Petersen er ikke bare en oversettelse, men en mesterlig gjendiktning, og skaldekvadene er gjengitt stilsikkert og vakkert. Vi følger Kormak, under Eirik Blodøks’ tid (930–935), som er munnrapp, handlekraftig, modig og balstyrig, men og en alvorlig mann med melankolske drag. Ja, nærmest en som ligger nære det langt senere romantiske ideal som herjet de germanske landområder med Hölderlin og den slags nesten et årtusen senere.

Slik begynner Kormak Øgmundssønns del i sagaen:

«Derefter lod Øgmund bygge Hus der paa Mælen, og boede dér siden. Han blev gift med Dalla, en datter af Ønund Sjona. Deres Sønner var Thorgils og Kormak, af hvilke den sidste havde sort, kruset Haar, lyst Ansigt, tildels efter sin Moder; han var stor, stærk og modig af Sind.»

Denne islandske sagaen, er til tross for sin sedvanlige knappe og likefremme setningsbygging og fremstilling, full av handling som sedvanen er, men som uttrykker store følelser som må gå til sin ende. Det er den tragisk-heroiske heltens drama og kamp vi følger, for ære, ja, men ennå viktigere er kjærligheten til den ene kvinne som etter hvert hele hans liv dreies om. For Kormak gjelder alt eller ingenting. Og foran hver utfordring eller viktige hendelse, enten det er i kjærlighet eller krig, eller gjerne kombinasjonen, da dette henger sammen, så kveder Kormak. Dermed  inngår han i den rike tradisjonen av krigerpoeter som setter sine krigerske handlinger i et større rom enn den fysiske jakten på gods, gull og landevinninger, og setter vår tids globale krigere i sitt rette substansløse perspektiv.

I sitt første møte med Stengerde får han øye på hennes fot, er umiddelbart solgt og kveder:

«Møen har en Funke
kastet i mit Bryst;
denne Fod har vakt mig
Elskovs søde Lyst.
Disse Slørgudindens
smalle Fødder vilde
vorde, det jeg frygter,
Snarer for mit snille.»

Etter hvert som han få se mer av henne fortsetter han:

«Begge Møens kinders
klare Lys, hvormed
Elskov tændes, brænde
ved det fældte Ved;
og ved Dørens Tærskel
(aldrig denne Lue
slukkes) jeg den Rankes
Ankler fik at skue.

Fremdeles kvad han:

Under Brynets klare
Himmelvang udgik
som en skyløs Maane
Møens Falkeblik;
disse Straaler vilde
Ringes Hlin (3) den bolde
og mig selv utrolig
Sorg og Kummer volde.

Toste sagde: ‘Hun stirrer paa dig.’ Kormak kvad:

Bort fra mig har Møen
aldrig Øjet vendt;
næppe selv hun kjender,
Smerten, hun har tændt,
veed ej selv, hvorlunde
mig hun har forvirret,
da hen under Hagbards
Hals hun paa mig stirred’.»

 

 

Og dermed er de begge bundet av hverandres skjebne på en måte som ikke på noen måte er selvsagt ettersom handlingen skrider frem og et voksende persongalleri med tilhørende komplikasjoner, misforståelser, illgjerninger, uvilje, dådstrang og under det hele: Kormaks ære og kjærlighetslengsel, som en brennende rød tråd. Han skildres gjennom sine kvad som mer enn nok en endimensjonal idealisert pappfigur, som gjør alt rett. Han gjør fatale feilgrep i uvørenhet som får store konsekvenser, men han viker ikke fra den vei skjebnen synes å ha gitt ham og er tro det han holder høyest, selv om veien er krokete og besværlig, ja, nærmest umulig. For kjærligheten her har konsekvenser og krever sin mann og kvinnen Stengerde er ingen enkel kvinne å begi seg inn på. I kretsen omkring henne florerer etter hvert nidinger og holmganger med Kormak som handlingens sentrum og henne som mål.

Noe disse kvadene fra Kormak beretter som òg forteller om hans kodeks og prioriteringer:

«Lidet jeg, naar Kongen
samler Hær mod Hær,
frygter Døden; Hæder
mer end Guld er værd;
og min Tanke svæver
hen i fjerne Norden;
Sjælesot er mig kun
Thorkels Datter (ref:Stengerde) vorden.

Thorgils sagde: ‘Aldrig kommer du i nogen Mandeprøve, uden at jo Stengerde rinder dig i Hu.’ Kormak svarede: ‘Lidet er det mig gaaet af Glemme.’ Dette var et stort Slag, og Kong Harald vandt en herlig Sejer. Hans mænd forfulgte de Flygtende. Brødrene var stædte hos hinanden, da ni Mænd vendte sig imod dem. De stredes en Stund, men Brødrene vandt Sejer, og de ni faldt. Kormark kvad:

Ni mod to er mange;
dog vi Sejer vandt,
og bag deres Skjolde
visse Død de fandt;
medens hun, hvis Ynde
aldrig jeg kan glemme,
sidder spag og syer
paa sin Guldsøm hjemme.»

Gjennom utfordringer til lands og til vanns, i viking og i heimtrakten, såres han, men nedkjemper de fleste fiender i harde kamper. Det er åpenbart at Kormak kunne stige helt opp til maktens tinde, men det er igjen Kjærligheten og Kvinnen han søker i sin dådstrang, selv når denne i Stengerdes skikkelse avviser ham til fordel for menn av mindre format, blir han ved sin heroiske skjebne og påminner i mye om de tragiske helteskikkelser som gjenfinnes i japanske helteepos:

«Havets lede Slanger
Snarer om mig slog,
da vi mod den frække
Vikingskare drog;
nær jeg selv var vandret
did til Odins Skare,
da jeg frelste Kvinden
fra den store Fare.

Kormak svømmede til Land, og bragte Thorvald Stengerde. Thorvald bad derpaa Stengerde, at hun nu skulde fare med Kormak, der saa mandig havde befriet hende, og Kormak saae det gjerne; men Stengerde vilde ikke forandre sin Stilling. ‘Nej,’ sagde Kormak, ‘den Lykke er mig ikke bestemt; onde Vætter eller Uting have tidlig forhindret det.’ Han kvad:

Far da med din Husbond!
Vend til ham din Hu!
Mellem Mænd at vælge
lidet mægter du.
Fejg, naar Fare høder,
han sig sammen krymper;
ringere du agter
mig, end denne Stymper.»

Og Kormak velger å være tro mot seg selv, og er selvbevisst inn i det siste ettersom sagaen lir.

«Det var ej som den Gang,
da jeg hjerteglad
Favn mod Favn i Lyfting
med Stengerde sad.
Hvis ej Skrymer havde
svigtet, da det gjældte
skulde jeg nu drukket
Øl med Odins Helte.»

Dette er kun fragmenter av en saga som bør leses i fra begynnelse til slutt. Det skjebnebestemte, ja lagnaden som Kormak tidlig er bevisst ligger tungt over handlingen, men det er en skjebnetro som ikke passiviserer eller inngir fatalisme, nei, Kormak forfølger den med iver og kraft, selv når den smerter som mest, og innser at det er hans oppgave å oppfylle den. Og kjærligheten han en gang fikk glimt av, er den glød i livet han vil gi alt for, den største meningen, sammen med æren, som er tett forbundet her. Om man skal analysere, så fremgår det av berettelsen at Kormak ikke finner mening i det umiddelbart tilgjengelige, men det uoppnåelige, det som ligger akkurat der utenfor rekkevidden. Man ser det, kan røre ved det, men aldri helt nå det. Samtidig uttrykker hans kvad, at følelsene, ja kjærligheten han kjenner, er reell i hans indre, og er minst like stor, ja større enn ærekjærheten.

Sagalitteraturen er rik, og fortellingen om Kormak er ikke noe unntak og hans kvad, ja hans stemme gir denne sagaen en særegen poetisk klang.

Skjebnedramaene går aldri av moten, da vi selv i vår uheroiske og trygghetsfokuserte tidsalder gjerne ønsker at noen våget det de fleste ikke våger mot alle odds, noe Hollywoods forutsigbare, overlessede og overfladiske pastisjer forteller tydelig. Så les Kormaks fortelling på Heimskringla.no eller i godstolen om du skulle være så heldig å sitte på et eksemplar. Bli inspirert, og om ikke annet så er det godt å vite at det en gang fantes menn som ikke veide for og imot, men gjorde det de mente krevdes med alle de konsekvenser det innebærer. I tillegg var de poeter av ypperste rang. Slikt materiale blir det sagaer av.

Les Kormaks saga her på Heimskringla.no

 

Relatert

Essay: Einherjer

DIKT: Løvemannen

Wessobrunner Gebet – Oldhøytysk bønn med røtter til førkristen tid