Rostsverige – bleke minner fra en samtid som svinner
Rostverige, med undertittel Projekt Folkhem er en særegen fotoblogg og et særegent prosjekt, fordi det er en reise gjennom det som var for ikke lenge siden helt opp til vår egen tid. Som fortsatt er, men er i ferd med å gro igjen, forlatt, fortrengt eller glemt.
Av A. Viken
Prosjektet ble avsluttet 2010, og var og er fremdeles populært. Det handler om den nære fortid, sosialdemokratiets forestilling om folkhemmet. Det er alle de strukturene og bygningene man ikke festet seg ved når de hadde liv og ble brukt, men som nå i ettertiden, når de ligger der som rester etter en tid fylt med fremtidsdrømmer og tro på velferdsprosjektet, som smuler fra et overmett bord, får en annen innbyrd. Ja, nesten en større poetisk estetisk mening. Fordi det påminner oss om det moderne prosjektets forgjengelighet, en forgjengelighet som forløper raskere enn mange andre historiske prosjekter som ikke forlater eller etterlates som søppel på en rasteplass, men som forblir en del av en kulturhistorie man tar med videre.
Uskjønne bygninger, fabrikker, jernbanespor, områder, forsteder, tivoli og fornøyelsesparker, fremtrer nå i sin død, sin oppløsning med en form for skjønnhet man ikke så i dem tidligere, men de vekker ikke nostalgi i den forstand at man vil tilbake til dem. Melankolien de frembringer handler mer om den åpenbare villfarelsen, ja, den naive tiltroen til et system, som ikke lenger finnes. Jo, de fleste bøyer fortsatt nakken og spiller med, men man tror ikke på fremtiden eller samfunnsmodellen på en slik måte at det varmer en fra innsiden. Til tross for nyanskaffelser, shopping, og en herlig steril leilighet med gjenstander uten historie, så frydes man ikke over dette som man frydet seg over en ren og funksjonell leilighet i 1954.
Man beskytter seg med ironiske forsvarsmekanismer og en dose påtatt kynisme, som for å forsikre seg mot at man kan bli tatt for å være en drømmer, en idealist, som ser en fremtid bortenfor egoet. Men dette er tanker, bildene taler for seg, man kjenner stedene igjen uten å ha vært der, ser de siste restene av fremtidstro svinne hen, gro igjen, for gradvis å bli borte for forhåpentligvis kunne gi plass til noe bedre en gang bortenfor det vi ser her og nå. Dette er steder som vil bli glemt for all ettertid når alle fysiske spor er borte; disse stedene og menneskene som har levd der vil være som ikke-eksisterende. Jeg ser bildene og kjenner ikke savn, men en anelse sorg, og en anelse glede over at naturen tar tilbake, omfavner og oppløser de stier og blindveier vi en gang har gått.
Relatert