Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del II


I år 2003 dro jeg fra Norge til Valle del Huasco (Huascodalen) i Chile for å virkeliggjøre det mangeårige ønsket om å skape en olivenfarm. I løpet av fem sammenhengende år i en fattig del av Chile fikk jeg satt sammen en komplett produksjonslinje av oliven og olivenolje fra jord til egen prosessering og utsalg. Underveis kom jeg også til å holde hester, noe som begynte som en rein redningsoperasjon av noen sultrammede hester. Først i år 2008 vendte jeg tilbake til Norge.

KV vil fremover publisere René Jimenez Bakkes enestående historie som både formidler kunnskap, erfaringer – et sant og opplevd eventyr, gjennom hans egne bilder og ord i tre deler. Les første del andre del.

 

Hester

Tilfeldigvis dumpet en dag tre hester inn i livet mitt. De kom fra en sultrammet flokk hos en landeier som hadde mistet vannforsyningen til beitene sine, og hele flokken skulle straks sendes til nødslakt. Jeg hadde noe beite mellom trærne mine og nok av inngjerdet plass til dem. Hestene var så tynne at hoftene var kantete og ryggraden hadde begynt å tre fram. Etter kort tid hos meg så de atskillig bedre ut og hang ikke med hodene lenger.

Vi så hverandre daglig siden de levde på eiendommene hvor jeg jobbet, men det tok allikevel godt over ett år før alle hestene var blitt fortrolige med meg og kunne la meg gå bort til dem og ta på dem. En av hestene var faktisk først aggressiv og det var ikke sjelden jeg småløp av gårde med et redskap over skulderen på vei til arbeid fulgt av en ilter hest som gjerne sparket etter meg. Til slutt ble denne hesten faktisk den mest kjælne av alle hestene, og kom daglig for å bli klødd i en evighet så jeg heller måtte husje henne bort slik at jeg fikk fred til å jobbe. 


Primadonna

Etter hvert som tiden gikk ble tre hester til ni. Det skyldtes bl.a. at de første hestene kom gravide uten at noen visste noe om det. I hvert fall ble det en grei flokk etter hvert som gikk og beitet rundt meg daglig på jobb. De beitet, speidet etter fare, sov siesta, forflyttet seg sammen, og hadde sitt sosiale samspill som var fint å oppleve. Det var tydelig at de hadde en rollefordeling og hadde hver sine oppgaver i flokken.

Klimaet var veldig stabilt. Regntid var en gang i året som resulterte i to-tre skurer, og resten av året var det ikke nedbør. Det var heller ikke kuldegrader om vinteren. Hestene mine var derfor aldri under noe tak. Jeg lot dem gå barfot (dvs. uskodd) og de hadde mye plass å bevege seg på. Barføtte og med så mye bevegelse så ble hovene velutviklede. Når jeg etter hvert begynte å ri enkelte av dem så var det ikke nødvendig å sko dem så lenge jeg red på samme type underlag som der de gikk til vanlig. Det var bare på ekskursjoner ut i ørkenen at sko var nødvendig. Boots var umulig da de ble ødelagt av ørkenen i løpet av den første halvtimen. Jeg lærte meg etter hvert å trimme hovene selv og satte på sko sammen med kamerater.

 

Skeidbrimir, sønn av Primadonna, legger dagens hestesiesta til lunsjpausen min

Legolas i sitt første døgn med moren Primadonna

Legolas

Skeidbrimir og halvbror Legolas i full fart på beite, Skeidbrimir har akkurat fylt to år.

Skeidbrimir (høyre hest) og Legolas (grå) på full fart. Hester gjør alt de kan for å ikke løpe borti noe. Det kan komme en større flokk i galopp rett mot en deg, men så lenge du står bom stille så stryker de bare forbi deg på begge sider.

Skeidbrimir, to år

116 hester drives til beite

 

Hestehold i Nord-Chile

Hesteholdet er preget av flokker som i noen tilfeller kan være på over hundre dyr. Hester fødes i en flokk og vokser opp i denne mens de tett følger sin mor gjerne i to år eller mer. Landarbeiderne bare registrerer at et føll har blitt født i løpet av natten, at det er friskt, og går så videre til arbeidsoppgavene sine. De har da ingen nærkontakt med mor og føll men holder seg bevisst et godt stykke unna. Hestene beiter året rundt uten å få tilført noen form for ekstra fór. Dyrlege finnes men avlivning blir heller brukt i stedet for behandling av hester som ikke fungerer på en eller annen måte

Resultatet av dette er hester som er sosialt velfungerende i forhold til andre hester etter å ha vokst opp i flokk. De er trygge på seg selv og omgivelsene fordi de ikke har blitt skilt fra sin mor før tiden. Den fysiske helsen blir også god som en kombinasjon av genetisk seleksjon over flere generasjoner (avlivning) og pga livet utendørs på store beiter i flokk med konstant bevegelse. De har knallsunne hover og jeg hørte påtagende lite om helseproblemer som vi finner i Norge. Jeg hørte aldri om tilfeller av kolikk eller forfangenhet selv om dette var kjent kunnskap.

Hester i Norge kan ofte mangle flokkliv i frihet. Riktignok gir det norske klimaet annerledes rammebetingelser men de oppholder seg ofte mer enn nødvendig innendørs i boks, uteområdene er for små og det er ikke gitt at det er en stabil flokk å være sammen med når de får være ute. I tillegg er det greit å skille føll fra moren så tidlig som ved seks måneders alder (lenge før det er naturlig). Den altfor tidlige og åpenlyst traumatiske adskillelsen fra mor kombinert med de andre manglende sosiale forholdene gjør at vi får en del hester med atferdsforstyrrelser med utgangspunkt i det at de mangler trygghet i forhold til seg selv og andre. Den manglende fysiske bevegelsen i mangel av tilstrekkelig aktivitet utendørs gir også helseproblemer som ikke oppsto like lett blant de flokklevende chilenske hestene.

 

Engel, datter av Chispa og Lillegutt, oppsøker meg ute i frihet på beitet på eget initiativ. Mor Chispa står ved siden av. Jeg satt bare og ventet til de kom. Chispa og jeg hadde på forhånd et godt forhold, noe som er grunnlaget for et godt forhold til føllet.

Da jeg kom tilbake til Norge var det slående å se forskjellen mellom chilenske og norske hester. Jeg oppfattet umiddelbart hestene jeg så som ødelagte individer med problemer med å slippe til sin egen personlighet som hest, uten at dette ble oppfattet likedan av folk som holder på med hest i Norge. Jeg fikk også i Norge for første gang se sykdomshover som jeg tidligere bare hadde lest om, og det virket som om det var akseptert å gi livsbetingelser som førte til disse tilstandene.

For de av leserne som er klar over at det vestlige samfunnet til dels har sluttet å gjenkjenne ”det naturlige” så kommer kanskje ikke alt dette som en overraskelse.

 

Ut å fange hester

Jordbruk er faktisk i det lange løp ganske ensidig og man har perioder som er direkte depresjonsfremmende. Det er da hester er viktige for å skape liv. Det kan være en frisk 200 meter sprint i konkurranse med en hestekompis eller en ridetur i fellesskap på ukjente steder i ørkenen. Gjøremål i fellesskap som skoing og hovtrimming er også veldig sosialt.

 

Galopp med Lillegutt og Skeidbrimir. Det finnes ikke og brukes ikke hjelmer på den chilenske landsbygda.

 

En annen slik avkobling var når hingsten Lillegutt av og til stakk av til flokkene med ville hopper som strøyk forbi eiendommene våre ute i elvelandskapet. Han kom seg ut til dem ved å gå på piggtrådgjerdet med brystet sitt til flere tråder røyk av og han kunne komme seg ut. Dette var imidlertid ikke en spontan handling i fra hans side. Han pleide å observere hoppene, for så å la det gå et par dager før han brøyt seg ut. Det slo aldri feil at han ventet med å gjøre dette til etter at jeg hadde dratt hjem fra arbeidet.

Disse turene ute på vift etter damene var noe han var glad i, så etter hvert lot jeg ham være ute i nesten en uke om gangen for å få rast fra seg litt. Da var det fint å gjenfinne ham noen dager senere og kunne se at han hadde klart å bekjempe to andre hingster som nå lusket rundt på avstand mens han selv hadde hoppene.

Den beste måten å få tak i ham igjen på var ved å bruke motorsykkel til å skille ham ut fra hoppene og forsøke å presse ham til et sted hvor en kompis sto klar med en lasso. Slikt kunne ta opptil fire timer med jaging med motorsykkel etter en hesteflokk som hadde alle fordeler når det gjaldt fremkommelighet i et vekslende elvelandskap. Det var knedyp elv, rullesteiner, alger, gjørme og myr. Etter tre-fire timer var jeg våt til skinnet og motorsykkelen var full av gjørme og lange grønne alger etter gjentatte fastkjøringer. Fysisk utmattethet gjorde seg gjeldende, dyp håpløshet og mangel på tro på at jeg kom til å klare det. Både kompisen med lasso og jeg pleide å miste troen på at dette ville gå men vi turte ikke å si det til hverandre. Merkelig nok var det etter at vi mistet troen og så fortsatte å jage flokken at vi lyktes.

Da lassoen landet rundt halsen hans så vrinsket Lillegutt etter damene full av kjærlighetssorg, og så fulgte han med oss hjem snill som et lam. Han pleide å være dekket av sår (tror jeg telte over 20 bittsår en gang) og sparkemerker etter kampene med de andre hingstene. Brystet hadde lange risp etter å ha blitt brukt til å rive over piggtrådgjerdet. Det hendte han manglet delvis en fortann også men de vokste alltid ut igjen. Han så alltid ut som om han ikke hadde spist på flere dager fordi han hadde blitt tynnere. Men hvis han syntes alt dette var verdt det så syntes kompisen min og jeg det var greit at han fikk lov. Vi likte at han fikk leve livet og vi likte jo at han vant.

Lillegutt

Lillegutt med chilensk sal på seg


Fortsettes i del III som blant annet omhandler jordbruk, økonomi og økologi

Les første del her