Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester


I år 2003 dro jeg fra Norge til Valle del Huasco (Huascodalen) i Chile for å virkeliggjøre det mangeårige ønsket om å skape en olivenfarm. I løpet av fem sammenhengende år i en fattig del av Chile fikk jeg satt sammen en komplett produksjonslinje av oliven og olivenolje fra jord til egen prosessering og utsalg. Underveis kom jeg også til å holde hester, noe som begynte som en rein redningsoperasjon av noen sultrammede hester. Først i år 2008 vendte jeg tilbake til Norge.

KV vil fremover publisere René Jimenez Bakkes enestående historie som både formidler kunnskap, erfaringer – et sant og opplevd eventyr, gjennom hans egne bilder og ord i tre deler. Andre deltredje del.

Ideen til å gjøre dette fikk jeg da jeg var 21 år gammel mens jeg var på reise i Valle del Huasco i Nord-Chile. Der fikk jeg se et tilbakestående jordbruk som var klart til å utvikles. Jeg fikk se oliventrær på eiendommer så små at det ville være overkommelig å kjøpe dem opp for noen fra Norge med en normal økonomi, og produktiviteten kunne lett økes ved noe så enkelt som å vanne trærne oftere og gjødsle dem. Da jeg var 28 år gammel hadde jeg nok penger og fikk muligheten til å gjennomføre prosjektet. Vissheten om at jeg kom til å gjennomføre dette lå der uendret i alle de årene i mellom mens jeg gjorde normale ting som å studere biologi, gjennomføre førstegangstjenesten og jobbe.

Utgangspunktet for å ville gjennomføre noe slikt var den naturlige livsgleden ved å finne en gyllen mulighet til å plante et lite såkorn og få det til å vokse ubegrenset, bare ved å hele tiden tilføre sin egen innsats. Det fantes også behov som å finne frihet, reise til ukjente bredder hvor man kunne sette seg selv i et «umulig» utgangspunkt fullt av utfordringer hvor man bare hadde seg selv å stole på, uten noen sikkerhet bak.

Frihetsbehovet var klart til stede i meg hjemme i Norge. Det norske moderne samfunnet som er gjennomtrygget på alle måter og med en forutsigbar tilværelse med utdannelse, jobb og et normalt liv, ga ingen følelse av frihet men heller innesperrethet og livsbegrensning. Ved å få trygghet gir man fra seg frihet, og dermed begrenser man bare seg selv. Det man tror man får av trygghet blir i sluttsum mindre enn det man ville hatt hvis man slapp frykten og lot seg selv få slippe til. En slik tilværelse hjemme i Norge unnslapp jeg gjerne i et land som Chile hvor det er valgfritt å tilhøre storsamfunnet.

Det var lite med penger til å sette det hele i gang. Jeg hadde en viss sum etter å ha solgt leiligheten min, og min forretningspartner som jeg hadde fått med på prosjektet, min far, hadde også noe. Han ble en passiv investor, mens jeg alene var ansvarlig for planlegging, utvikling og drift. Det hele var og er gjeldsfritt. Min far bodde (og bor fortsatt) der nede mens han drev sitt pensjonat. Den første eiendommen fikk vi slik kjøpt mens jeg fortsatt studerte i Norge.

 

Huascodalen

 

Ankomst Chile

En dag satt jeg på lesesalen og studerte biologi på universitetet, og noen uker senere sto jeg under den chilenske ørkensola og hakket i jorda med delvis hjemmelagede jordbruksredskaper. Jeg hadde jord på hendene og i ansiktet hver dag, og jeg kunne kjenne de forskjellige luktene av ting som vokste og levende jord. Vinden blåste og sola skinte. Den store overgangen fra å jobbe via bøker og tastatur til fysisk arbeid ga bokstavelig talt umiddelbar harmoni fra første spadetak.

Ressursene var i starten begrenset til et par-tre eiendommer med voksne produktive oliventrær, en liten eukalyptusskog og en del ubeplantet land. Jeg hadde ingen driftsbygning, kun et redskapsskjul, og ingen maskiner. Vanning foregikk ved å slippe inn elva via kilometerlange jordkanaler og la elvevannet oversvømme jorda. Vi hadde i denne fasen lite land så jeg klarte meg med min og en landarbeiders arbeidskraft sammen med hakker, spader, sager, øks og motorsag. Noen ganger leide jeg inn en tung arbeidshest av rasen percheron eller også en traktor hvis nødvendig. Vi hadde en firehjulstrekker pick-up.

Det å hele tiden ligge i en slags maksimalt umulig posisjon med uvanlig store utfordringer på alle bauger og kanter, og et veldig lite økonomisk utgangspunkt var det mest direkte positivt stimulerende og ga en fullkommen lykkefølelse i den første perioden. Plutselig avhang hele min eksistens bare av meg. Jeg var fattig og fri, uten noe norsk sikkerhetsnett i form av arbeidsledighetstrygd og gratis legehjelp. Jeg jobbet ti timer daglig i stedet for åtte, tjente bare til maten og hadde et rom på femten kvadratmeter, en seng og tre skift arbeidsklær – det var det hele. Dette var lykke. Samtidig fant jeg en dypere mening i det å skape et økonomisk grunnlag som skulle vokse seg større og som ville leve lenger enn meg og komme generasjonene etter meg til gode.

 

300 år gammel Liguria, ti meter høy. I det mest produktive året så bar et slikt tre 1,1 tonn oliven.


Fra tastatur til grovt manuelt arbeid

For å kunne holde det gående åtte-ti timer daglig hele uka gjennom med den typen fysisk arbeid var det nødvendig å innta opptil fem liter vann daglig og samtidig ha et sunt kosthold. Et par usunne middager og så var det gjort, da sank prestasjonsevnen merkbart ute på jorda de påfølgende dagene og man følte seg rett og slett elendig. Jeg gikk over til å bruke mest mulig uprosessert og næringsrik mat. Det var en nødvendighet for å kunne jobbe nok. En sikker vinner til frokost for å holde hele dagen var egne oliven og geitost fra de lokale flokkene av ørkengeiter, uten annet tilbehør.

Hvordan de lokale landarbeiderne holdt ut hele dagen uten å drikke noe særlig vann er fortsatt et mysterium for meg som måtte drikke konstant. Selv om de var oppvokst med klimaet så virket og virker det umulig. Jeg klarte i alle fall å holde følge med min ene landarbeider uke etter uke med det fysiske arbeidet, og snart klarte jeg rent psykisk å holde tempoet oppe alene uten drahjelp. Fysisk sett var arbeidsdagene aldri for tunge, men den typen psykisk utholdenhet man bruker til sånt hadde hos meg vært ubrukt inntil da. Rent fysisk var det ikke viktig å være sterk men seig. Tar du hardt i så gjør du det bare noen minutter. Det hjelper ikke så mye når vanningsrenna du skal hakke langs de nye trærne skal være 3,3 km lang.

 

 

Innhøsting av oliven i ti meter høye trær. Stigene laget vi selv av egen eukalyptusskog. Hver stige er så tung at det trengs tre mann for å få den opp i stående stilling. Det trengs to mann for å lirke den bortover. Enkelte klarer å bære en slik stige bortover mens den står uten at den kommer ut av balanse, men det er da folk blir imponert. Mannen som har klatret opp og jobber der oppe er noen og femti år gammel. Mange unge menn tør ikke ta samme jobben. Den er meget godt betalt. Sikring eksisterer ikke og det er fritt fall ned.

 

Den første perioden

Jeg kunne ikke et ord spansk og skulle plutselig ordne diverse ting i et område hvor ingen snakket engelsk. Det hadde jo sine utfordringer, men med innlevelse fra begge parter fungerte det fint. Etter hvert lærte jeg språket helt uten noen skriftlig støtte. I begynnelsen pekte jeg på jordbruksredskaper og utførte så tiltenkt handling med dem, hvorpå landarbeideren min ga meg ordene. Senere ble jeg kjent med lokale hestefolk og lærte mer. Når jeg til sist ble kjent med det som kan kalles den chilenske middelklassen så viste det seg at spansken min var lett gjenkjennelig som av «lavere sosial klasse». I et klassedelt samfunn fikk jeg en del korrigeringer på dette hos middelklassen.

Det teoretiske ved ørkenjordbruk, olivenfarming og utvinning av høykvalitets olivenolje hadde jeg lært gjennom universitetsmateriell innkjøpt fra et universitet i California. Praktisk jordbruk lærte jeg ved at min ene fast ansatte landarbeider dirigerte meg gjennom alle mulige arbeidsoppgaver. Han var analfabet og hadde sin egen erfaring og sin slekts arvede kunnskaper. Erfaringen og kunnskapene hans om dyrking av jorda i de lokale forholdene var i begynnelsen helt uvurderlige selv om en del av det måtte skiftes ut med mer moderne tanker. Det var også interessant å få vite at alle de eldre oliventrærne våre var plantet ut under fullmånens lys. Dette var noe man i gamle dager trodde at sikret bedre vekst hos trærne og mer oliven på trærne.

 

 

I denne første perioden var jeg svært ivrig etter å hjelpe de lokale bøndene med å utvikle jordbruket deres til å bli mer produktivt. Det var jo et enormt potensiale som lå uforløst i området med tusener på tusener av oliventrær som bare så vidt klarte å bære oliven annethvert år grunnet dårlig stell. Jeg håpet at jeg på lang sikt kunne bidra direkte til å få opp de omkringliggende bøndenes produktivitet og slik få dem lenger unna fattigdommen.

 


Tusener av muligheter

 

Den lokale kulturen

Det må sies at det å vokse opp i Norge ikke hadde forberedt meg særlig på den lokale kulturen. Det viste seg etter hvert at det å skulle bidra til å minske fattigdommen i området ved å vise fram bedre jordbruk var en fantasi eller misforståelse. Det var ikke mangel på kunnskap eller ytre omstendigheter som skapte fattigdommen. Det var faktisk manglende innsatsvilje som var gjeldende. For meg som var oppvokst i Norge og oppflasket på at fattigdom ute i verden skyldes enten mangel på kunnskap eller ytre ukontrollerbare omstendigheter, så var dette en stor mental omstilling som krevde at jeg ved selvsyn fikk se det gang på gang.

Jeg skjønte lite når lokale chilenere i begynnelsen fortalte meg at folk i området var fattige fordi de helst ikke ville arbeide og at man ikke måtte forsøke å gjøre noe for dem. Jeg tok det ikke til etterretning da, men jeg så det jo selv etter hvert når jeg ble kjent med forholdene. Det mest illustrerende eksempelet var landarbeidere sovende under oliventrær midt i arbeidstiden. Jeg syns det var en snodig kontrast når de ellers kunne være veldig flinke til å arbeide godt.

Noe av denne selvforårsakede fattigdommen ble tatt hånd om ved at de chilenske myndighetene ga årlig jordbruksstøtte til de trengende småbøndene. I tillegg tok også disse bøndene selv hånd om økonomien sin ved å blande sin egen olivenolje med 50 % vanlig matolje og selge den som olivenolje av kvaliteten extra virgen. Dette fikk jeg selv se på mens de blandet den til. Ifølge dem var ikke dette noe galt på noen måte, de tjente jo penger, og penger er i seg selv rene, og de som brukte olivenoljen var lykkelig uvitende, så da så.

Vannstjeling var en annen del av den lokale kulturen. Vanning ble foretatt via et felles kanalsystem hvor alle brukerne hadde sine tilmålte timer med vann ukentlig. Det var alltid noen som forsøkte å ta til seg mer vann enn de hadde rett på. I de første månedene var jeg fortsatt en ukjent person der så det var sjelden det var vann i kanalen når jeg hadde mine vanningstimer. Jeg ble nødt til å la landarbeideren stå og vente på vannet mens jeg selv delvis kjørte og delvis sprang et par kilometer oppover for å lokalisere akkurat det stedet hvor vannet ble tappet. Etter hvert som jeg holdt på ble slikt sjeldnere og det holdt med sjeldnere gjennomsøkninger oppover i kanalsystemet.

Jeg misunner ikke en seriøs olivenfarmer lenger oppe i dalen som ønsket å drive farmen sin opp og fram og produsere kvalitet. Hans vanningskanal gikk gjennom en landsby og resultatet var at alle landsbyboerne stjal vannet hans så han bare fikk nyttiggjort seg en brøkdel av det selv om han hadde en papirfestet rettighet til vannet. Jeg husker trærne hans ble brune hver sommer som følge av sterk sol og for lite vann. Den lokale borgermesteren i den lille landsbyen var klar over forholdet men det var for mye å risikere til neste valg å legge seg ut med velgernes vanning av egne småhager.

 

 

Andre lokale gründere og storbønder

Det fantes noen andre lokale nystartede olivenbønder som på lik linje med meg var interesserte i å ha en topp egenproduksjon med nyinnkjøpt maskineri. Hos disse ble trærne drevet ordentlig, landarbeiderne ble holdt under oppsyn så de aldri la seg ned for å sove og oljen kunne være av høy kvalitet. Vi hadde kontakt for å snakke om driften og mulighetene i markedet.

Det fantes også noen få storbønder med stort maskineri og stordriftsfordeler. Dette ga god lønnsomhet og god kvalitet på olivenoljen, selv om jeg ikke var imponert over det store antallet ansatte til relativt få arbeidsoppgaver.

 

Andre del tredje del