PENETRER DITT HJERTE
Å penetrere hjertet med et nålestikk. Og å nyte det. Ikke fordi det smerter, men fordi det bryter opp denne følelsen av middelmådighet. At følelsen av trygghet knuses i tusen biter uten at det gjør noen verdens ting. Å hytte sin neve mot himmelen, og erkjenne hvor liten man er, men samtidig erindre hvor stor man kan bli. Å knuse alle fremtidige mål, alle rasjonelle ideer, alle intellektuelle utsikter, for dette ene, nærmest blasfemiske, uttrykk. Dette er det eneste. Det riktige. Det skjønne, vakre, gode, levelige instinkt i mitt menneskehjerte.
Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK
«Vi lever i en tid hvor gutten med halvbortskutt hjerne og downs syndrom skal ha samme rettigheter til å få en forfatterstilling eller professorat som jeg, det har jeg for lengst godtatt.»
Slik utbasunerer mitt indre seg, idet jeg sitter på balkongen etter et godt besøk fra Norden, og skuer ned på min nabo som nettopp har påkrevd sin oppmerksomhet i form av en blomsterkasse jeg er ment å reise utover den selvsomme veranda. Sigarettrøyken dveler tett over mitt hode, hvitvinen raser brutalt, men begeistret gjennom mine årer, mens pretensiøs tungrock brøler inn i hodet mitt gjennom et par slitne høretelefoner. Det er snart helg, tenker de andre. Livet er vanskelig, tenker jeg.
Og ikke vanskelig i den forstand at det er hardt å tjene nok penger, utfordrende å få endene til å møtes, tøft å holde seg i form osv. osv. Jo, jo, det er vanskelig nok å være filosof i våre dager, i en tid hvor sånne som oss også må finne seg i å kjøre isbil i ny og ne for å tjene til livets opphold, men det er på en måte akseptert. Vi lever i en tid hvor gutten med halvbortskutt hjerne og Down syndrom skal ha samme rettigheter til å få en forfatterstilling eller professoriat som jeg, det har jeg for lengst godtatt. Ikke at jeg vil disse tingene heller, så jeg gir de gladelig bort til ovenfornevnte. Det er middelmådigheten i meg selv jeg vil belyse. Og i denne tekst ikke gjennom å dvele i den, dissikere den og sådan opphøye den. Nei, i mitt nåværende humør vil jeg belyse den gjennom å tråkke den i stykker. Og på tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av det, blir dette en veldig kort tekst.
Som i alt ellers er det ønskelig å dele denne teksten opp i tre deler. Både av generelle hensyn, og på grunn av at den speiler undertegnedes umiddelbare situasjon. Det er altså ikke totalt feilaktig å si at vi her ønsker å kombinere en vertikal og en horisontal årvåkenhet. Den siste av disse vil sette den rent litterære stemning og utgangspunkt.
De første timer
Man våkner etter 16 timers søvn, og krever en forklaring på hva man har bedrevet de siste tre månedene. Hvor kommer dette kravet fra? Kravet om lojalitet fra en selv til en selv. Kravet om konsentrasjon og fokus. Bryter seg opp innenifra når man har drevet det langt nok. Egoet er omsider mett for en stund. Og i pausen kommer maskoten ut, men i stedet for å holde underholdning bak masken og tulle bort tiden, har han med seg en ropert, ut fra hvis han skriker: «Nok er nok, det er på tide å våkne! Du trodde dette spillet var medisinen du trengte, men du drev det for langt og forvekslet det med selve målet!» Så man tar saken i egne hender, blåsen i fløyten, og avlyser kampen. Man har langt viktigere kamper å utkjempe. Så man står opp, og ser umiddelbart hva man trenger. To dager med grenseløs fyll og spetakkel, for så å sette seg, sober, ned inn i evigheten og tenke over tingene.
Morgenrøde
Han ser utover verden fra sin utsiktspost, drømmer om en annen tid, en tid hvor krigere var krigere, hvor prester var prester, men glemmer det hele. Tenner en røyk og kjenner kroppen råtne, et godt tegn på at kroppen er i ferd med å forlate en. Men dette «en» er med ett på vakt, og forteller en at «en» ikke eksisterer. Så man tenner en til, bare for å kunne bekrefte det overforstående. Verden er ond. Verden er god. Verden er nøytral. Verden er alt hva man ønsker at den skal være. Og i dag ønsker jeg at verden skal være nådeløs, så jeg kan utkonsentrere og presse ut en siste rest, som jeg siden kan bygge hele mitt liv på. Og det er nettopp det den er, nådeløs. Og det er nettopp det jeg gjør, presser ut det beste av meg selv, og lar alt annet være. Jeg trenger det overhodet ikke. Det raker ikke meg. Jeg dreper meg selv, for å gjenoppstå. Og om det ikke går kommer kroppen min til å kollapse, og jeg vil dø. Det er en fantastisk god innsikt. – «Så, hva blir det til, unge Sagbakken?» Jeg ønsker å fortsette…
Aften
De siste skritt på jorden bør være de viktigste. Og skrittene du nå går kan godt være dine siste. Det handler om hvor ren du er før du dør. Alt annet er betydningsløst. Du faller til marken som en orm, du kom til denne verden som en orm. Men det i mellom trenger ikke nødvendigvbis være ormelig. Det er helt opp til deg selv. Det vil si, det er ikke helt opp til deg selv, jeg har i dette døgnet lært meg at menneskets svakhet er, ja, menneskelig. Og denne lærdommen kommer ikke av at jeg har studert andre nedenfra og opp i mente, men fordi min aften nedstemmer fra et liv i eget, ensomt rike. Og kun derifra kan jeg avgjøre hvorvidt menneskets skjebne er vondt eller godt. Og sannheten er at det verken er det ene eller det andre. Det er verken ondt eller godt. Det er ganske enkelt menneskelig. Og det menneskelige springer ut av det innerste, i og med at vi kan forstå oss selv. Så det er dette jeg ønsker å rope ned til kvinnen med blomstene denne aftenen: «Du forstår ikke deg selv!» Og det skulle være temmelig klart at denne kvinnen ikke er alene. Så og si ingen av oss kjenner oss selv. Men vi kan. Vi kan. Og da må vi glemme alt vi hittil har lært, det er utfordringen. Jeg sitter her nå, og har nettopp tatt utfordringen. Et ensomt værelse, mat- og underholdningsløst, venter meg den kommende uke. Jeg har gjort det før, vet at jeg vil klare det, vet hva det går ut på, vet hvor jævlig det er, vet hvor sant det er, vet hvor bra det er. Et liv i den dypeste nød, i den dypeste sorg, i den høyeste oppvåkning.
Relatert