Wessobrunner Gebet – Oldhøytysk bønn med røtter til førkristen tid
Wessobrunner Gebet stammer fra rundt 790, og er det eldste diktet som finnes i det tyske språket. Da det har elementer som herstammer fra en overgangsperiode mellom førkristen tro og kristendom har det flere eiendommelig trekk som skiller det fra senere salmer. Det består både av stavrim og fri prosa, som gir det en egenartet lyrisk og poetisk kraft. Begynnelsen med skapelsesberetningen i tredje strofe har klare likhetstrekk med Voluspå. Carsten Lyngdrup Madsen har oversatt denne teksten fra originalt høytysk til dansk på Heimskringla.no. Her kan man og se sammenligningsgrunnlaget med Voluspå. KV har tatt seg den frihet å fornorske den danske tekst ytterligere til klingende riksmål, og lagt til noen egne endringer etter en tysk gjendiktning.
Om skaperen
Dette fant jeg var det største under blant mennesker,
at hverken jord eller himmel var til
ikke et tre, ikke et berg,
hverken stjerner eller sol til å skinne,
månen til å lyse eller havet var til,
Ingen steder fantes noe, ingen ende, ingen grense,
Kun den ene allmektige Gud,
mildeste vesen, og med ham utallige
strålende ånder, og Gud den hellige
Allmektige Gud, som har skapt himmel og jord, skjenket så mye godt til menneskene, gi meg i din nåde sann tro og god vilje, visdom, klokhet og kraft, så jeg kan stå djevelen imot, unngå det onde og din vilje virkeliggjøre.
Diktet har en særegen mystisk klangbunn og er tonesatt av flere, Carl Orff har komponert en særlig vakker variant som understreker den mystiske urgrunnen og som i seg selv er et vakkert stykke, vel verdt å lytte til og kontemplere over:
[vsw id=”LP6WLwwtkYQ” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]
Les oversettelsen på Heimskringla her