Jordbruksoppgjøret, vårens skuespill er igjen på trappene og landbruksorganisasjonene har fremmet sitt krav om lønnsvekst passe i tide til 1. mai.  Bonden fremstår ikke lenger som del av en uavhengig, stolt tradisjon, hvor det å forpakte og foredle jorden har vært en kultur, men som hvilken som helst gruppe lønnstagere som ser på seg selv som avhengig av statens gunst for å ha en verdi og rolle samfunnet.

Av A. Viken

De fleste er vel ikke lenger proletarer i bokstavelig forstand, all den tid de fleste eier hus og leiligheter, i den grad man kan kalle belånt eiendom for egen, men de er det i den forstand at man som lønnstager ikke har kontroll over verken lokalsamfunn, produksjonsmidler eller egen fremtid. Man har overlatt kontrollen til en samfunnsorganisme som visst har klart å skape en materiell velferd uten sidestykke i historien, men som på ingen måte gir den som ikke skaper større næringsinntekter eller profitt av en anselig størrelse noen reell uavhengighet. Så bonden eier sin jord i navnet, men han eier ikke sin fremtid slik han nå forvalter den i gavnet.

36 000 kroner vil de ha i lønnsvekst per årsverk (ifølge Nationen), i seg selv ingen formidabel sum, men det er visstnok det nest største kravet på 30 år. Og det som er interessant er at man vil at dette skal finansieres over statsbudsjettet med 2,6 milliarder kroner. Bondens rolle som statsansatt fremtrer enda mer tydelig.

Kravet begrunnes fremst i kostnadsvekst og det som oppfattes som en uholdbar økonomisk situasjon for mange bønder målt mot arbeidsinnstas osv.  Bondeorganisasjonene hevder at det vil øke matbudsjettet til en familie på fire med 470 kroner, uten at det regnestykket er verifisert. I tillegg går man inn for å øke tollvernet, hvilket er forståelig, men når det rammer produkter som franske oster og lignende som norsk landbruk på ingen måte kan fylle etterspørselen eller kvaliteten av, tross flotte nisjeprodukter i småskala, da går man rett inn i sin egen felle og gjør seg selv den klassiske bjørnetjenesten, man gir motstandere krutt og ammunisjon til det vi kan kalle bondeforakten som faktisk finnes i enkelte lag av den norske befolkning.

At norske forbrukere vil ha norske landbruksprodukter om det finnes et valg, det er det ingen tvil om, og de vil nok betale mer, men forestillingen om at det er økte subsidier som skal redde fremtiden er et blindspor om man vil styrke identiteten til norske bønder som noe positivt, og fundamentalt, ja symbolet på norsk egenrådighet og selvstendighet. I diverse reportasjer man kikket på i denne sammenheng så fremtrer det med all tydelighet at bonden opptrer selv som en industri, stort sett en industriarbeider eller i enkelte tilfeller en industrieier. Bonden har proletarisert seg selv, og inngår nå i hopen av lønnsmottagere, hvor kravet, ja retten til økt forbruk er den samlende trossetning.

Men den mangfoldige bondekulturen som i tillegg til å være forutsetning for den før så levende folkekulturen og innebar et mangfold av produkter og foredlingsvirksomhet, den er foruten enkeltstående virksomhet til kreative og initiativrike ildsjeler i stort fraværende i samfunnsdebatten.

Erlend Kjekstad kommenterer i Nationen hvordan denne prosessen fortsetter sin sirkelgang:

«For øvrig begynner jordbruksoppgjørene å nærme seg et sørgelig ritual: Kravene kommer, og de er «urealistiske», ifølge staten. Tilbudet kommer, og det er «skuffende og skammelig», ifølge bøndene. Men så møtes partene på halvveien og erklærer seg sånn rimelig fornøyd med «det beste resultat man kunne få til». Etter dette venter vi alle i spenning, og ett års tid senere får vite hvordan det egentlig gikk.

Hva skal vi kalle dette? Lotteri? Skuespill? Det beste systemet man tross alt kan få til? Velg det som passer, er mitt svar. Lakmustesten er uansett klar: Tør ungdommer satse på jordbruket? Kan et jordbruksoppgjør skape framtidstro?»

[…]

«Jordbruksoppgjørenes «politiske styring» har ikke klart å stoppe dette. Det fundamentale spørsmålet er om noen egentlig tør og vil. Antall bruk har sunket fra 75.000 til rundt 48.000 etter det bøndene regner som sin formidable politiske seier: EU-avstemningen 1994. Bygde-Norge og Bonde-Norge er i dramatisk endring. Bygdefolk bor i boligfelt og bygdebyer. Bøndene blir marginalisert i «sine egne» bygder. Når blir det meningsløst å kalle landbruket bærebjelken for bosetningen i Distrikts-Norge? »

Les resten her

Kjekstad peker på noe elementært, bygda slik man later til å ville tro i norsk offentlighet, representerer ikke lenger noe fundamentalt annerledes hva angår innbyggernes innstilling (om man ser bort fra selvurbaniserte innflyttere til Oslo som tror Grünerløkka er verdens midte) og væremåte. De nyter den samme kommersielle malstrøm på TV, på nett og andre steder, de bor med unntak av landskapet omkring, på samme måter som i byene, de har i stort de samme lastene, det være seg narkomani, alkoholisme og generell uforpliktende livsførsel, og de færreste er bønder noe tallenes tale viser.

Bonden selv av den typen som har bevart sin stolthet over så vel yrke som ætt, er lite interessert i å bare være en kvotefyllende produsent, en brikke i et maskineri. Eller en kulissbonde, et postkort fra en idyllisert landsbygd, i likhet med flere av de program som huserer på TV-skjermen i serier som Jakten på kjærligheten, hvor den romantiske drømmen om det gode livet på landet dyrkes. Uten at virkeligheten med søknadsskjemaer, byråkrati, og statlig husmannsvirksomhet og et industrielt monstruøst maskineri som mye av landbruksvirksomheten faktisk har blitt, fremkommer.

At McDonald’s sponset konkurransen «Årets Unge Bonde 2010», hvor unge bønder skulle trekkes frem og Ola Borten Moe betegnende nok var juryformann, viser misforholdet mellom den identitet man vil markedsføre og de krefter man allierer seg med i landbruks-Norge.

Så har man saker som rovdyrsaken, hvor raseriet til enkelte bønder nok handler vel som mye om tapet av identitet og råderett som at rovdyrene i seg selv representerer noen trussel. Hvilket har ført til et uproporsjonalt hat mot rovdyr fra enkelte bønder som ikke står i forhold til skadeomfanget generelt. Denne antagonismen er godt hjulpet av en del rovdyrforkjempere som velger å ikke forstå at veldig få liker å få noe tredd over hodet på seg uten at konsekvenser eller alternativer til rådende virksomheter er utredet, samtidig som man føler og mener en masse.

Samtidig er tilliten til norsk matproduksjon stor blant befolkningen, men man vil helst at den skal koste mindre enn minst, man skal som voksen ha råd til minst to utenlandsferier i året, to biler, en hytte, sleng gjerne på en båt, hus/leilighet der det koster mest, og gjerne en ekstra leilighet man kan leie ut. Da er det for galt at matbudsjettet skal krympe disse beskjedne krav.

At bønder flest har valgt å frivillig la seg sosialdemokratisere (les: passivisere) gjennom en lengre, nesten umerkelig prosess, hvor man har latt seg proletarisere av velferdsgoder, det er det få bønder selv som bevisst eller ikke, synliggjør eller uttrykker. Man gjør som andre yrkesgrupper, ser på lønnsposen, og vet at selv om det er andre fundamentale langt viktigere mangler og utfordringer i tilværelsen, så er dette noe man kan enes om uten alt for mye besvær. Det går alltid et 1. mai-tog, og om andre tog synes å ha gått, så velger mange bønder dessverre å kaste seg på dette toget og gir da slipp på den råderett og selvstendighet som vår jordeiende stand en gang representerte.

Relatert

Kommentar: Landet som grodde igjen

Kommentar: Om gråbein og hatets anatomi

Biodynamisk jordbruk og respekten for naturen – En dansk film