Your Silent Face/Perfect Kiss – New Order – lyd av evighet og magisk hverdag

Denne hørte jeg første gang en sommer, 1984 var det vel. Jeg hadde tilbrakt nesten to uker på min beste venns sommersted på Nøtterøy, og som en liten avveksling til svabergslivet var vi innom Tønsberg big city. Der fantes det som i de fleste tettsteder som turte å kalle seg by en vinylsjappe, men midt i søppeldyngen fikk jeg øye på New Orders Power Corruption & Lies, med sitt bedragerske omslag som for et guttesinn ga inntrykk av noe lettglemt.

Av A. Viken

Jo, man hadde allerede begynt å lytte intenst til Joy Division, men fortsettelsen New Order virket da litt tamt, ja uinteressant, omtrent som med de fleste oppfølgerfilmer som da begynte å gjøre seg gjeldende. Lite skjønte jeg til da at det handlet om en annen dimensjon, om enn med samme utgangspunkt.

Man spurte om å få lytte, fikk et hodesett. Første siden, jo det var greit, interessant nok, man hoppet raskt fra spor til spor, men så andre siden. Det som åpenbarte seg, de første akkordene fra den fete analogsynthen, vel musikk kan være like vakker, men ikke vakrere. Om man har vanskelig for å tro på noe større, så behøver man egentlig ikke tro, bare ta til seg det at det finnes noe som hensetter deg i en tilstand og som ikke har noen biologisk materialistisk funksjon annet enn å tilføre noe rent menneskelig hvis mening betyr mer en det meste annet. Uansett, det er en låt som alltid virker sterkt og som jeg aldri kan bruke som bakgrunnsmusikk.

Siden lærte man å like hele albumet, og kort tid etterpå ble New Order anerkjent og løftet opp i guttesinnets Pantheon av popguder.

«The Perfect Kiss» er en annen sak som jeg slengte med, den har den bittersøte, rytmisk kjøligvarme melankolien, ja tristessen som kjennetegner det meste av New Orders musikk, men med et underliggende underfundig humør. Den er bygget på samme lest som det meste av deres musikk. Sequencers styrer opp trommemaskiner og rytmemønstre, Peter Hooks alltid bjørnetriste basschoruslinjer, Gillian Gilberts nennsomme naive akkorder og selvfølgelig hjernen bak det hele, Bernards Sumners guttaktige, troskyldige og umelodiøse vokal. Hør hvordan den bygger seg opp lag på lag, med enkle melodilinjer og rytmer som blir en kompleks kaskade som likevel beholder stramheten – aldri noe overflødig. Videoen er for de som elsker synther som magiske bokser man ikke kan la være å fingre på, og ikke minst den stilsikre enkelheten til regissør Jonathan Demme, er vel verdt å kikke på. Bare introen når Gillian G. skrur på sequenceren til Voyetra 8 analogsynthen og de første søtladne akkordene begynner, sender frydefulle gysninger gjennom meg. Ansiktsuttrykkene er en stilstudie verdt der fleste andre bandvideoer er total waste of time. Pretensiøst autentisk, men og lettsindig som sommerregn.

De som skulle finne på å hevde at elektronisk musikk som absolutt regel skulle være mer umenneskelig, ja unaturlig enn musikk som er laget og spilt på andre instrumenter, vet ærlig talt ikke hva musikk egentlig er.

Lytt – og se.

 

New Order – «Your Silent Face»

 

[vsw id=”WUz-_jssDHs” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]

 

New Order – «The Perfect Kiss»

 

[vsw id=”hRqdOyMnnxM” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]

 

Relatert

Himmelstrevende søppel – Autechre – Garbage