Om slakteriet hadde glassvegger…

…hadde vi alle vært vegetarianere, sa Paul McCartney engang. Og selv om man alltid skal innta en viss varsom distanse i det man gjengir sitater fra artistverdenen, representerer disse ordene fra sir Paul en subtil sannhet som kanskje overgår det opprinnelige budskapet. For vi skal ikke her presentere en forsvarstale for vegetarianisme, basert på emosjonelle og halvmoralske argumenter. Enn mindre skal vi viderefølge en sinnsfilosofisk debatt omkring dyrs nevrologiske sammensetning og smerteopplevelse. Vi skal kun forsøke, i all lystig saklighet, å tilføre nok et eksempel på hvor lavt et vesen kan synke, uten selv å legge merke til det, enn mindre bry seg når det gjør det. Vi skal med andre ord vise frem mennesket, ikke dyret. Men for å gjøre det, er det nødvendig at vi også snakker en del om sistnevnte. Så velkommen skal du være til Kali Yuga, til den siste tid før endetiden. Velkommen til Sodoma og Gomorra. Velkommen til slakteriet.

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Vi spiser ikke kjøtt, vi spiser nedverdigelse og fornedrelse, frykt og panikk.»

Oppdrett og drift

Da jeg var mindre og vi barna hadde sett oss lei på fiskepinner, brokkoli, kålrotstappe, grynkake og rosenkål, brukte min mor å fortelle om tiden da hennes foreldre og besteforeldre vokste opp, hvor kjøtt var en tilnærmet luksusartikkel på matbordet. Den tiden er forbi. For i likhet med bilen, fjernsynsapparatet, datamaskinen og moteklærne, er kjøttmat blitt en overflodsartikkel som de fleste nord for Middelhavet og vest for Istanbul, tar for gitt. Men i tillegg til å ha en nøysom mor, har jeg også vokst opp på landet, med dyr ved alle husets yttervegger. Derfor vet jeg at det tar litt lenger tid å lage en fullvoksen okse, enn det gjør å lage et fjernsynsapparat, og jeg vet at det ikke kan gå ubegrenset med kyr på et jorde med begrensede mengder gress. Og ved å delta på slåttonn vet jeg sånn omtrent hvor mye høy som må innhøstes for å mette en buskap gjennom en lang og kald østerdalsvinter. Med andre ord; jeg har selv sett, med egne øyne, at forvaltingen av liv krever tålmodighet og akseptering av det begrensede ressursgrunnlaget, i motsetning til hva man kan tillate seg i tekno-industrien, såfremt man har nok råolje til å fremstille all plastikken. Grisen må få tid til å bli gris, hvis det man senere putter i munnen skal være nettopp en gris, mens datamaskinen kan fremstilles så fort og slurvete man bare vil; det vil fortsatt kunne være en datamaskin. Så, hvordan kan det da ha seg, at vi i Norge har kunnet øke kjøttforruket med 51 % siden 1989, fra 54 kg til 82 kg per innbygger i året (kilde: Fremtiden i våre hender), samtidig som antall gårdsbruk er gått ned fra over 200 000 i 1949 til ca. 50 000 i 2005? Vi har da ikke fått mer land under føttene?

Nei, vi har ikke stjålet land fra svenskene. Faktisk har våre brødre og søstre i øst hatt samme utvikling som oss. Det samme gjelder Danmark, som sammen med Spania, USA og Australia faktisk er det mest kjøttspisende landet i hele verden. Hele den vestlige verden har siden hippie-tiden økt sitt kjøttforbruk med ca. 50 %. Unntaket er Canada, som i enestående liga ikke konsumerer mer idag enn de gjorde på 70-tallet. I tillegg til det økte konsumet har kjøttet også blitt billigere. I 1986 lå kotelettprisen på samvirkelaget rundt 90 kroner per kilo. Dette tilsvarer 170 kroner i dagens verdi. Likevel kan du i dag gå på Rema 1000 og finne en kilo koteletter til 29,90. Og likevel vil du mene det er for dyrt. Sannsynligvis fordi du ikke vet hvem som betaler prisen for at din pris skal bli billigere.

Med en slik kilopris sier det seg selv at småbrukets tid er forbi. Dette inkluderer tre av min families naboer, som fortsatt holdt koken da jeg satt og klagde over brokkolien. Med et begrenset beiteområde, og et maksimumsønske om antall dyr, med tanke på sæterliv om sommeren osv., kan ingen småbruker overleve med dagens kjøtt- og melkepriser. Gårdene er blitt større og færre, fjøsene bygges ut og sætra forfaller. Vi kjenner alle til tendensen. Hva mange av oss dog ikke kjenner til, er hvilke konsekvenser dette får for kjøttet selv, altså dyrene.

 

 

For i det øyeblikket vi begynner å snakke om pris, i tillegg til økt tilgjengelighet – med andre ord et større fokus og styrket kravsetting til kvantiteten – må noe vike med en gang, nemlig kvaliteten. Og ettersom vi lever i en tid hvor også livskvaliteten hos mennesker er forvekslet med livskvantiteten, dvs. komforten, skal ikke denne kvalitetsreduksjonen gå ut over menneskets fysiske behag, som i dette tilfellet tilsier at kvaliteten på det vi putter i munnen skal være like godt som før, selv om vi krever mer og mer av det, i likere og likere form, oftere og oftere, raskere og raskere. Det var dette som i 40-årenes California ga brødrene McDonald den fikse ideen om at kjøttet selv kan betale regningen, gjennom å forme selve fjøs- og slaktedriften etter kjøkkenmodellen i de forskjellige fast-food-restaurantene på vestkysten: Ett sted eller en person har ansvaret for kun en prossess i en lengre kjede, men prosesserer til gjengjeld all eksisterende materie i den kjedens omløp. Dermed kan man tillate seg å redusere arbeiderens lønn, da kompetansekravet er lik null, og effektivisere næringen.

Det betyr i sin tur at all materie er samlet i én tropp, i alle av kjedens ulike stasjoner. Slik oppsto de gigantiske storferanchene i USA, bedre kjent som «factory farms», hvor enorme ørkenliknende inngjerdinger med et vanvittig antall storfe, strekker seg ut så langt øyet rekker. Her ser man ingen bonde i tradisjonell forstand, men til gjengjeld arbeidere som har sin bestemte oppgave på farmen. En kjører ut fôr, en annen samler møkk, en tredje transporterer dyrene osv. På denne måten går det hele mer effektivt. Ettersom maktkonstellasjonene i kjøttindustrien ble mer og mer sentraliserte, og fast-food-industriens homogenitetsprinsipp fikk et fastere og fastere grep om hele forbrukermassen, endte det med at så og si alle leverandører la om til denne modellen, uavengig av hvor mye av kjøttet på gården som faktisk gikk til McDonalds. En av de kommersielle ulempene ved dette er dog at dyrene, i frustrasjon, ofte kan finne på å gå løs på hverandre eller arbeideren, noe som har gjort hornkutting og kastrering, ofte uten bedøvelse i land utenfor EU, til en selvfølgelighet (hornkutting er dessuten omstridt, og mange økologiske bønder mener det påvirker blodsirkulasjonen og surstoffbalansen i dyret, som igjen har negative konsekvenser for kjøttkvaliteten).

 

 

Med denne økonomisk revolusjonerende måten å drive «jordbruk» på, ble kjøtt også billigere for forbrukeren, og deretter øker smaken for kjøtt, som selvfølgelig øker etterspørselen, og som «tvinger» produsenten til å utvide. Med dette blir det ugunstig, for ikke å si umulig, å basere seg på det fôret oksen har spist i årtusener – gress – enn mindre la den beite fritt, så man begynner å gi den mais-, korn- og soyamel istedet, som iblandet en del konserveringsmiddel, er bedre kjent som kraftfôr. Idag er mais hovedkilden til alt fôr i det amerikanske landbruket, fra gris og høne, til ku og sau. Og selv om norske slaktedyr fortsatt spiser noe gress, til motsetning fra amerikanske, øker denne mengden også her, da man får flere dyr, men har like mye dyrkamark som for tusen år siden (i 2010 var 18% , ca. 250 000 tonn (!), av alt norsk kraftfôr i tillegg importert, i all hovedsak fra soyaplantasjer i delstaten Mato Grosso i Brasil, plantasjer som er 100 % fortrengt regnskog). Denne overgangen fra gress til mais og soya forstyrrer dyrenes – spesielt kyrnes – fordøyelsessystem, slik at fôret tilsettes alt fra kobber til arsenikk og penicillin, for å unngå sykdommer. I tillegg kommer øvrige kunstige tilsetningsstoffer som skal hemme de negative konsekvensene ved all bruk av veksthormoner, særskilt hos okse og fjærkre, samt bruk av pesticider og antibiotika for å forøke melkeproduksjonen hos kviger. De utallige sykdomstilfellene vi har sett innen kjøttindustrien de seneste tiår, som E.coli, munn- og klovsyke og kugalskap, er indirekte og direkte resultater av dette.

Med senking av pris og øking av etterspørsel, må man selvfølgelig gjøre ytterligere kutt for å bedre effektiviteten. Flere dyr på mindre plass, større dyr på mindre tid. Som betyr færre og større gårdsbruk, som betyr større utfordringer i kontroll av dyra, som løses gjennom mer innendørstid, mindre bevegelse, mindre lys, mindre kontakt dyrene imellom (særskilt hos kyr) og grovere virkemidler i hendene på bonden (f.eks. strømførende staver for å få dyret til gå hurtigere, f.eks. til slakterbilen, som også er tillatt i Norge). I tillegg kommer allerede antydede amputasjonsløsninger som resultat av at dyrene er så tett på hverandre: foruten hornkutting og kastrering blant storfe, er øre-, hale-, testikkel- og tannamputasjoner hos unger, standard i grisenæringen (testikkelamputasjon hos gris skal visstnok gi et rikere fettinnhold i svinekjøttet). Dette for å minske skader som dyrene påfører hverandre. I Norge er det påkrevd bedøvelse under disse operasjonene. Det er det verken i Tyskland, Nederland, Danmark eller USA. Hos høns blir tuppen av det øvre nebbet svidd av rett etter klekking, også i Norge, for å unngå fjærplukking og kannibalisme i et overbefolket miljø som dermed ikke er i stand til å danne en naturlig sosial orden. På tross av disse foretakene er det ikke uvanlig, da igjen særskilt i land uten et stramt regelverk, at spesielt griser spiser på hverandre, ofte med døden til følge. Liknende operasjoner forekommer selvfølgelig i pels- og sirkusnæringen, men disse eksemplene er så makabre at de vil føre oss ut av gjeldende diskusjon.

 

 

Raskere vekstøkning løses enkelt gjennom genteknikk og hormonbehandling, som vi ser skrekkeksempler på i ulike storferaser, hvor avkommet ofte tas med keisersnitt for ikke å ta livet av kua under fødselen, men enda mer utbredt i fjærkrehold, hvor så å si all industriell kylling blir hormonbehandlet på et slikt nivå at mange ikke klarer å holde seg oppreist i det deres seks uker lange liv nærmer seg slutten. Muskelmassen vokser simpelthen så mye fortere enn resten av kroppen, at mange ikke lenger kommer seg ned til bakken for å ta til seg næring, mens andre opplever at indre organer som skjelett, hjerte, nyrer og lunger kollapser før de rekker å komme seg til slakteriet. Også dette i Norge. Et annet problem i denne næringen er hygiene. En driftløsning hvor opptil 90 000 fugler kan oppholde seg i samme fjøs, vanskeliggjør muligheten for renhold, og dette i et miljø hvor alle beboerne er barn, med dertil skjøre fysikk. Mange av oss vil huske kyllingskandalen for to år siden, hvor flere bønder ble irettesatt etter at tusener av kyllinger ble funnet med etseskader fra å stå i egen avføring, etter en inspeksjon. Senere kom det fram, fra slakteriarbeidere og andre, at dette var et vanlig problem, og at man ofte fikk inn dyr med liknende skader uten å rapportere om det. Svaret fra bonden var at det bare er timer som skiller mellom en frisk og en syk fot, slik at oppgaven med å passe på er meget vanskelig. En uttalelse som vel fungerer mer som en bekreftelse, enn som et svar. Foruten dette oppfordres leseren som kjøper «First Price»- eller «Euroshopper»-egg til å oppsøke et moderne industrielt hønsehus for å få et innblikk i en verpehønes daglige virke. Og selv om norsk standard generelt er bedre enn den utenlandske, skal man lete godt for å finne en høne som noen gang får strukket vingene sine i fullspenn, eller som ser dagslys utover den ene gangen daglig bonden går inn og ut av fjøsdøra. Sår og fjærtap fra knuffing mot det trange burets netting er dagligdags. En burnetting som høna aldri, gjennom hele sitt liv, har vært utenfor.

Til tross for dette har vi sett en enorm vekst i fjærkrevirket de siste 15 årene. Dette skyldes først og fremst den massive kampanjen som har pågått for hvitt kjøtt, med vektlegging av de ernæringsmessige fordelene hvitt kjøtt representerer kontra rødt. I USA og Storbritannia har konsumet av kylling økt med over 100 % på 30 år, i Australia med 400 % , med tilsvarende tall her til lands. Grunnen til at økningen ikke er like radikal i USA, er at amerikanerne allerede spiste dobbelt så mye kylling som oss i 1970.  Den amerikanske forbruker konsumerer i dag like mye kylling hver dag, som han gjorde på et helt år i 1930, og de største broilerslakteriene i verden prosesserer i dag mer enn 8,5 millioner fugler hver uke. I tillegg øker vekten på norsk slaktekylling hvert år, uten at de lever lenger. Og det er selvfølgelig ønskelig at levealderen på kylling, såvel som hos okse, gris og sau, skal være så kort som mulig, slik at det nye partiet kan komme inn fortløpende. Slik sett er det lett å forstå at tiden mellom fødsel og neste inseminering, er så kort at de fleste purker går, eller rettere sagt ligger, drektige hele sitt liv. De største griseoppdrettsfarmene i vesten «produserer» mellom 50 000 og 600 000 gris hvert år. Purkene har et bur på omlag 1 x 2 meter å boltre seg på, livet igjennom, bortsett fra i slakterbilen, hvor de ofte ligger oppå hverandre. Mange får liggesår og byller, som de andre grisene spiser på, på vei til slakteriet, derav avkuttingen av fortennene ved fødselen. Denne type kannibalisme er dagligdags blant grisungene, som står tett i tett ved slike «oppdrettsfabrikker», etter at de har sluttet å drikke melk fra moren. Slike praksiser er heldigvis bedre regulert her til lands, grunnet mindre forhold. Men kjøper du dansk salami eller amerikansk tørket kjøtt, som finnes i alle norske daglivarebutikker, spiser du disse dyrene, da småskalalandbruket i disse landene er mer eller mindre borte.

Så må vi heller ikke glemme livet i havet. Oppdrettslaks, som i likhet med en del gris (også norsk gris), spiser sine egne kamerater i form av pellets, er fratatt friheten som gjennom millioner av år førte til at den ble laks i utgangspunktet, og plassert i nettinngjerdinger sammen med titusener av andre. De siste års debatt omkring lus, bakterier og andre sykdommer taler for seg, og er bare en av mange faktorer som på kort tid har gjort en stor del av laksebestanddelen om til noe som ikke lenger likner på laks, hverken i muskulatur eller bakterieflora. Spredning av sykdommer til de øvrige havområdene dreper store deler av villfiskbestanden langs alle verdens kyster, og fratar således næringa til mange hundretusener av småfiskere. På samme tid har størrelsen på fisketrålerne blitt større, og bråket fra skipstrafikken høyere, som ny forskning viser at bl.a. resulterer i store vanskeligheter for kommunikasjon mellom hval, som er et viktig ledd i dens metode for å finne en partner. Dette er kun ett av et hundretalls negative konsekvenser ved moderne tids fiskeindustri.

 

 

Slakteriet

Det som er skrevet ovenfor kunne fortsatt i det uendelige, men det er begrenset hvor mye fakta man gidder å ramse opp for å få fram et poeng, og hvor mye som strengt tatt er nødvendig i en slik artikkel. Dessuten gir dagens internettilgjengelighet fri tilgang for den som vil, til ytterligere og mer detaljert informasjon. Hensikten i det ovenforstående, var å gi en viss forståelse av hva vi antydet i begynnelsen av artikkelen: nemlig forskjellen på forbruk av liv og forbruk av ting, tidligere eksemplifisert gjennom ei ku og et fjernsynsapparat. Kjøtt var for mine oldeforeldre en luksusartikkel, fordi man opprettholdte og respekterte denne forskjellen. Dessuten hadde ikke petroliumseventyret gitt landbruket de ressursene det har idag (les f.eks. A. Asphaugs artikkel «Peak oil i kontekst», tidligere publisert på Kulturverk), som ga en muligheten til å sprenge naturens egne grenser i områder som fôrproduksjon og konservering. Slik gis bonden muligheten til å produsere mer og større enn hva han har gjort tidligere, ved hjelp av virkemidler han ikke finner naturlig i sitt nærområde (eksempelvis traktordiesel, kraftfôr og steroider). Og når dette ønsket er oppstått hos bonden tilføres dyret en ny dimensjon: profitt. Hos forbrukeren på sin side, tilføres dyret gjennom å bli tatt for gitt, sin nye dimensjon: som en vare. Og varer går man ikke tomme for, så lenge butikken eksisterer. Dyret blir på denne måten mer og mer tingliggjort. Du kjøper ikke lenger en okse, du kjøper en hamburger. Du kjøper ikke gris, du kjøper koteletter, og du spiser ikke ei ku, men pølse med løk. Denne ignoransen, fremprovosert av grådighet, begjær, fråtseri og latskap, foruten også hovmod, misunnelse og vrede slik at vi har alle de syv dødssyndene på en gang, har bidratt til at gården minner mer og mer om en fabrikk enn et virkelig kulturlandskap. For når kyllingen ikke lenger får mulighet til å vokse opp som en kylling, spiser vi da en kylling? Det er som med barn som er utsatt for årelange overgrep, og i verste fall fangenskap; man sier de har mistet deler av sin menneskelighet. Dog; fullkommenliggjøringen av tingligheten når først sitt klimaks i kjøttets siste oppholdsrom i levende form.

«Man sier om konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, at jødene ble behandlet som dyr. Men den som uttrykker seg slik kan ikke ha møtt mange åndsfriske bønder.»

Man sier om konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, at jødene ble behandlet som dyr. Men den som uttrykker seg slik kan ikke ha møtt mange åndsfriske bønder. Bytt ut de jødiske menn og kvinner med kyr og griser, og man vil måtte si at de blir behandlet som jødene i Auschwitz. For man behandlet ikke jødene som dyr, ei heller behandlet engelskmennene indianerne som dyr. Man behandlet dem som ting. En ting er ikke bare forsvarsløs, den er i seg selv verdiløs, i og med at dens mening er abstrakt; dens mening ligger utelukkende i noe utenfor den selv, tillagt den fra vesenet som holder den, som i sin tur gjør tingens intensjon og definisjon relativ og flytende. Alt levende, dvs. alt i naturen, har i kraft av sitt liv alene, per definisjon en konkret verdi og virkelighet uavhengig av den som iakttar det. Om jeg faller om og dør her og nå, mens jeg sitter og skriver, går alt i dette rommet over i det verdiløse. PC-en, bøkene, vannglasset, pennen og bussrutetabellen. Også i de andre rommene; kjelen med linser på komfyren, vinflaska på hylla, bestikket i skuffen og (de økologiske) eggene i kjøleskapet. De går fra å være meningsfulle til å bli menings- og livløse med min bortgang, inntil et annet tenkende vesen flytter inn etter at blodet er vasket og liket er brent. Men: fluen i vinduskarmen, som har ertet og irritert meg med sin meningsløse summing i hele natt, den er fortsatt en del av noe, den er ikke livløs, den fortsetter etter meg. Og det samme gjelder bakteriene i linsene, om naboen under ikke klarer å skjelne liklukten fra sin egen kroppslukt med det første, slik at de får stå og godgjøre seg. Ja, selv eggene har til en viss grad potensial til å foreta visse forandringer der inne i kjøleskapet, særskilt når strømselskapet gjør alvor ut av en død manns inkassovarsel. For ikke å snakke om mitt eget legeme. Flua mister kun den abstrakte dimensjonen jeg påførte den. Men den mister ikke alt med dette. Mannen er død, leve fluen!

Dette vet mennesket, på et instinktivt nivå, men det «vet» likevel at grisen ikke er noe mer enn pølsene til 19,90. Og det er dette som gjør det moderne industrislakteriet til et så absurd og uhyggelig sted. Det er nemlig stedet hvor man aktivt, med vilje, fratar grisen sin egenverdi. Man aner at grisen er noe mer enn en ting, men tvinger den til å bevitne at vi med all vår makt forsøker å kneble dette noe så godt vi kan, koste hva det koste vil, selv om vi ser den inn i øynene og med et smil viser at vi vet at det ikke kommer til å gå. Det vil aldri kunne gå. Men vi prøver likevel. «Just for the hell of it». Det er her arrogansen kommer inn. Arrogansen og respektløsheten. Vi forsøker på en måte å få grisen til å se på seg selv på samme måte som vi gjør. Og vi gjør det gjennom å la det siste den opplever før den dør, være synet av at kameraten får tusenvis av volt gjennom tinningene, mens to av de andre henger etter beinet på hver sin krok fra taket.

 

 

En venn av meg, som i tenårene hadde sommerjobb på et slakteri i Nord-Trøndelag, beskrev en gang noen slike scener for meg. Store mengder kyr, som tydelig kjenner den sterke lukten av blod og innvoller så snart de kommer inn, og som sendes gruppevis inn for å motta boltepistolens skudd. Han hadde ingen problemer med å skjelne et vanlig kuraut fra disse, som kommuniserte panikk, skrekk og hjelpeløshet i et så høyt volum at de skrek tvers gjennom hørselvernet og langt over maskinlydene i bygget. Ikke var de skjermet fra å se den foran seg dø, ikke var de skjermet fra å se de parterte kroppene som kjørte avgårde, hengende fra bånd i taket, lengre inn i lokalet. Kyr som forsøkte å vri seg vekk i angst, som kjempet for livet, men som når pistolen sto på deres hode ofte resignerte i apati, og med store øyne lot seg bli beskutt av overmakten. Etter en uke måtte min venn be om å bli omplassert til nattskift ved renholdsavdelingen. Norske direktiver sier at større slakt skal unngå å bevitne andre dyrs død foran dem selv i rekken. Ikke minst fordi andrenalinsjokket som oppstår rett før døden har påvist kvalitetsendringer og smaksforringelser i kjøttet. Men det er langt fra noen opprettholdt lov i praksis. Særskilt hvis man legger til at lukt og hørsel generelt overgår synssansen hos alle husdyr bortsett fra katten, eller perleugla for den som skulle ha mer avanserte interesser.

«For sannheten er, at dess mer sentralisert, kapitalisert, industrialisert og kommersialisert slakterindustrien blir, dess færre restriksjoner er det mulig å forlange fra en direktivstat som er avhengig av at matindustrien øker sin omsetning hvert år for å holde hjulene i gang.»

For den som ikke skulle ha en venn som har jobbet på slakteri i Nord-Trøndelag en gang i det forrige århundre, finnes det flere dokumentarfilmer som gir gode innblikk i et moderne slakteris hverdag. En  av disse er BBC-dokumentaren Slaughterhouse – A task of blood fra 2005, som kan anbefales fordi den ikke bare gir et innblikk i selve slakteprosessen, men også menneskene som arbeider der, og deres holdninger. Noen må som kjent gjøre jobben, og i stedet for å bli hyllet som helter gjennom å utføre arbeidet ingen andre vil røre ved, men som alle tar for gitt, er dette stort sett skoletapere med engelsk minstelønn, uten fagorganisasjon, hvor om lag 5 % av alle ansatte brukte sin stemme ved forrige britiske valg. Det er en arbeidplass med et sterkt hierarki, hvor vaskerne og rydderne er nederst på rangstigen og blir trakassert av de med lengre ansiennitet. Disse rydderne virket imidlertid å være av de mer reflekterte, og nesten de eneste som ikke trakkasserte og mishandlet dyrene som tydeligvis fortjente enda mindre enn å bli sendt i døden. Det er på mange måter ungdom uten oppsyn, som gjør som de vil så lenge effektiviteten er tilfredstillende hos sjefen. Og mange av dem benytter denne sjansen til å ta frustrasjonen ut over de som er enda lenger ned på rangstigen enn vaskerne; grisene og kyrne. En annen film som kan anbefales er den østerrikske Unser täglich Brot («Vårt daglige brød»), også den fra 2005. Filmen har verken kommentatorspor eller intervjuer, og er en dokumentasjon med opptak fra ulike deler av industrijordbruket, både det animalske og vegetariske, i Europa, gjort mellom 2003–2005. Den viser, på en objektiv og saklig måte, hvor personlighetsløst og mekanisert vårt forhold til mat er blitt, hvor uaffiserte, gråe ansikt utfører den samme oppgaven på nytt og på nytt og på nytt, ofte mens dyr hyler i hendene deres, eller mens endeløse rekker med paprika blir sprøytet med giftstoffer. Det er som om Godfrey Reggio (Koyaanisqatsi) skulle laget en film om det moderne industrijordbruket, uten Philip Glass’ filmmusikk.

Anbefales kan også Food Inc. fra 2008, som mer enn graverende og groteske slakteribilder, gir en meget god, og sjokkerende, fremstilling av den kyniske og maktsentraliserte amerikanske matindustrien, bl.a. ved å rette blikket mot korrupsjon og lobbyvirksomhet, som blant andre ting har ført til patentering av mange genetisk fremstilte frø, som har gjort den amerikanske bonden til slave for store multinasjonale selskaper. Mens Earthlings fra 2005, som ikke inneholder stort annet enn nettopp graverende og groteske bilder, gir et, om enn ensidig, usensurert bilde av virkeligheten i mange fjøs og slakteri rundt om i verden. Sistnevnte tar også opp andre arenaer hvor mennesker bruker dyr, som tyrefekting, pelsoppdrett og kjæledyrnæringen. Og selv om Earthlings fokuserer på de mørkeste skyggesidene ved matproduksjon hvor dyr er involvert, burde ingen som spiser kjøtt ha den filmen usett. For sannheten er, at dess mer sentralisert, kapitalisert, industrialisert og kommersialisert slakterindustrien blir, dess færre restriksjoner er det mulig å forlange fra en direktivstat som er avhengig av at matindustrien øker sin omsetning hvert år for å holde hjulene i gang. Matindustrien er en av de med størst ringvirkninger i det økonomiske systemet, hvor man i likhet med petroliumsindustrien er avhengig av en evig vekst, ikke bare status quo. Vi snakker dermed om et maskineri som ikke kan bremses, men som er ment til å kjøre helt til det stoppes av en fjellvegg. De stadig forverrede forholdene i Norge understreker bare dette ytterligere. Så, hva kan disse filmene, og flere med dem som ble nevnt her, mette av vår fantasi, som overgår historier fra venner på sommerjobb i Nord-Trøndelag?

Det er i alle fall blitt klart for undertegnede at det rosenrøde bildet som er skapt omkring såkalt «hvitt kjøtt» her til lands, de siste ti årene, er et resultat av den skitneste og mest løgnaktige markedsføringsstrategien vi har hatt siden Tiedemanns tobakk fortsatt herjet annonsespaltene i norske ukeblad og aviser. Fra fjøset plukkes kylling opp, enten for hånd, eller ved hjelp av en såkalt «treske», som med hundrevis av roterende plastfingre suger et titalls fugler inn i ett jafs (i Norge hadde man en debatt omkring dette for noen år siden, da dokumentarfilmen Smaken av hund (2006, Incakola productions, med støtte fra Fritt Ord-fondet) viste skjulte kameraopptak av slike maskiner i norske fjøs, som næringen selv hadde benektet bruken av på forhånd. Filmen fikk forøvrig kansellert sin på forhånd avtalte visning på TV 2, etter sistnevntes møte med Prior (nå del av Nortura etter sammenslåingen med Gilde), en av TV 2s viktigste markedsføringskunder). De pakkes deretter tett sammen i bur til slakteriet, hvor de henges opp ned, hundrevis etter hverandre som på en gjennvinningsstasjon for tomflasker. Den normale praksisen er deretter at hodene deres dyppes ned i et strømførende vann, hvorpå hodene blir kuttet av. De fleste får strøm gjennom vingene før hodet rekker å komme ned i vannet, og enkelte klarer å vri seg unna vannet, slik at de må henge et godt stykke til før de endelig får sitt hode ned i bøtta. I andre land er strupekutting uten strømførende vann i forkant, vanligere praksis. Da henger fuglene opp ned i endeløse rekker, får strupen kuttet av en person de aldri har sett før, og blør ihjel til følelsen av naboens vingeflaksing mot sine egne. En tredje, og særs vanlig måte, er at fuglene etter å ha fått strupen avkuttet, settes opp ned i metalltrakter, til de er tomme for blod. Det siste disse fuglene ser, er 13 andre par føtter som stikker opp fra de øvrige tubene, sparkende opp i løse lufta. Den samme McDonalds-ideen som i selve «oppdrettsnæringen», gjentas på slakteriet, hvor hver arbeider har én oppgave, som gjentas hele dagen. Kyllingen behandles like upersonlig som bildeler på et samlebånd. De er mat, ikke kylling.

«Grisen; det tidligere stas- og høvdingdyret, Gyllenbuste som fløy gjennom luften, med gullglinsende bust, og trakk vognen til Frøy – ligger i en søppelkasse på Kringsjå, omgitt av doven Tuborg og brukte kondomer.»

For gris og kyr er prosedyren i stor grad den samme. På de største farmene må gris tvinges ut av burene sine, og jages ned korridoren og inn i slakterbilen. Her, og i den tilsvarende korridoren inne på slakteriet, er det den omdiskuterte strømstaven brukes flittigst. Bildemateriale fra ulike dokumentarfilmer av arbeidere som jager, slår og pisker gris mens de roper «Let’s go motherfucker!» og «Fuck on bitch!» får selv de mest objektive og kjølig analytiske hjerter til å småkoke. Stress og trengsel på slakterbilen, kombinert med et tidligere liv blottet for fysisk aktivitet, gjør videre at store antall dyr bryter og dør sammen før de når slakteriet. Dette fenomenet øker i takt med nedleggelsen av lokale slakterier, hvor veien til gasskammeret (som ofte brukes for å bedøve gris før slakting, også i Norge) blir lengre og lengre. Norsk mat har med det aldri vært mer langreist enn den er i dag, tross bedyrelsene om «kortreist mat», som er en ren gimmick og skjær løgn. Den dagen norsk mat er kortreist, er den dagen sentrale myndigheter endelig har fått det som de vil, og alt jordbruk i grisgrente strøk er avviklet. Selve prosedyren på slakteriet varierer enormt fra slakteri til slakteri, og fra land til land. Likt for alle er dog tempoet på arbeidet og kvantumet av dyr. Upersonlig og effektivt møter dyret boltepistolen eller strømtangen, ofte mens de ennå står gruppevis, og blir hengt opp for strupekutting. Verken boltepistolen eller strømtangen dreper dyret, så i praksis blør det ihjel, eller drukner i eget blod etter å ha pustet det inn. Hundrevis av dyr i timen blir møtt av at fem menn i gule plastforklede står over deg, tilgriset av blod fra han de tok før deg, og som du selv bevitnet. Over henger tre andre og rister, bevisstløse, men fortsatt i live. Ingen av mennene bryr seg lenger om disse. Alt gjøres mekanisk. Ingen bønn, ingen takk, ingen avskjed før bolten finner ditt hode. Ikke engang varsomhet. Du er omgjort til intet. Og likevel er det du som tilfredsstiller behovet til tusenvis av grådige europeere eller amerikanere. Vi spiser ikke kjøtt, vi spiser nedverdigelse og fornedrelse, frykt og panikk.

All stolthet borte. Bondens og slakterens ritual eller jegerens ydmyke, stille bukk, som viser taknemmeligheten over naturens offer, er borte. Minnet om Himinhrjod, Hymers og jættenes flotteste okse, eller om Hildisvin, Frøyas magiske gris, er forlengst glemt. Med mekaniske bevegelser går parteringen og det øvrige for seg, og ved mange norske slakterier er flere manuelle arbeidsoppgaver innen partering sågar erstattet av roboter med sagarmer, fortsatt ikledt hvite frakker (også i landbruket blir ting mer helmekaniserte, noe vårt lands landbruksminister senest denne måneden betegnet som «forbilledlig» og «noe det norske folk kan være stolte av»). Innvoller hit, hoder dit, knoker hit og skinn dit. Her er ingen gravstein, slik som hos Passopp eller Pusur; ingen «kua mi jeg takker deg»; ingen siste ønsker. Derimot ligger man etter noen timer vakuumpakket i en kjøledisk, på tilbud. Eller man ender på toppen av en pizza grandiosa, som midtpunkt i en barnebursdag, i fanget på en rævvrikkende Jenny Skavlan, eller på en studenthybel, kastet i søpla fordi den ble brent. Grisen; det tidligere stas- og høvdingdyret, Gyllenbuste som fløy gjennom luften, med gullglinsende bust, og trakk vognen til Frøy – ligger i en søppelkasse på Kringsjå, omgitt av doven Tuborg og brukte kondomer.

Det er ikke så lett å gjengi galskapen i skriftform, men for dem som ønsker å se hvor det man spiser kommer fra, anbefaler undertegnede på det varmeste å ta en titt på de ovennevnte filmene, eller de ulike «Meet your meat»-filmene på YouTube og andre internettsider. Og om man ikke ønsker å skåne seg selv, men stå oppe for det man putter i munnen, samt det man ser på sirkus, eller ikler seg om vinteren, er «Earthlings» absolutt å anbefale. En film som, som sagt, viser de verste, og ofte unntakssidene, av dyreindustrien, men unntak som forekommer daglig, også i norsk slakterindustri. Den generelle mekaniseringen, kvantifiseringen, effektiviseringen og det totale fravær av menneskelighet, er dog ikke unntakstilfeller noe sted, verken i kjøtt- eller grønt-industrien. De er bærebjelker, forutsetninger, for den moderne matindustrien.

Andre del

Relatert

Fiskeoppdrett – en økologisk katastrofe

Biodynamisk jordbruk og respekten for naturen – En dansk film

Permakultur – Levedyktig kultur for fremtiden