Om Antikrist

Charles Upton (1948–) er en av de mest fremtredende formidlerne fra den «tradisjonalistiske skolen», altså en viderefører av den metafysiske arven som blant annet René Guénon, Frithjof Schuon, Ananda Coomaraswamy, og Titus Burckhardt brakte frem for en vestlig leserskare i det tjuende århundre. Med metafysikk menes her de evige prinsippene som ligger til grunn for kulturers og religioners utfoldelse, for menneskers tenkning, handlinger, samfunnsliv, og forståelse av virkeligheten – prinsipper som i dag i det store er glemt og skjult for den allmenne bevisstheten.

Noen av Uptons viktigste bidrag i den tradisjonalistiske skolen er hans utlegninger av den romantiske tradisjonens esoterikk i Shadow of the Rose (2008), samt hans betraktninger i The System of Antichrist (2001) – som foruten å romme en komparativ eskatologi, også inneholder en grunninnføring i den tradisjonalistiske skolen, og en kritikk av den postmoderne kultur og New Age sett fra et tradisjonelt perspektiv. I sitt nyere verk Knowings (2008) summerer han opp noen av de viktigste innsiktene fra The System of Antichrist i teksten «On Antichrist» som vi presenterer her på norsk:

I disse problemfylte tider er det mange spekulasjoner om hvordan ondskapen og feiltagelsene vil ta sin endelige form. Apokalyptiske profetier, science fiction-spekulasjoner, sammen med samfunnsforskeres og miljøverneres forutsigelser, setter våre liv opp mot en bakgrunn av altomfattende og permanent angst. En passende figur for denne angstkonstellasjonen, som vi kjenner fra kristendommen og islams verdener, er figuren kjent som al-Dajjal, eller Antikrist.

Det er sagt at selv om vi står uendelig fjernt fra Gud, er Gud uendelig nære oss – nærere enn blodets vei mellom hjerte og hjerne, i følge den hellige Koranen. Fra evighetens synsvinkel er dette alltid sant. Men fra tidens synsvinkel – tid i Platons forstand, som «evighetens bevegelige bilde» – kan vi si at selv om vi ikke kommer nærmere Gud, kommer Han nærmere oss. Våre personlige liv, så vel som den kollektive menneskehetens liv, beveger seg ubønnhørlig mot et stort møte, og dette uavhengig av hvorvidt vi «samarbeider» eller ikke, hvorvidt vi «er på vei» eller ikke, hvorvidt vi tror vi er «klare» eller ikke.

Egoet ønsker alltid å tilegne all verdi til seg selv, særlig de verdiene – gyldige eller ugyldige – som går under navnet «åndelighet». Stolthet er grunnen til at egoet begynner å påberope seg slike verdier; men når vi bak Guds materielle, intellektuelle og åndelige gaver kan fornemme Guds levende tilstedeværelse i hele sin overveldende fylde, blir egoets stolthet transformert til frykt. (Frykt var alltid den ubevisste roten til stoltheten, men nå kan ikke denne frykten lenger unngås.) Øyeblikket har kommet hvor egoet vet, bevisst eller ubevisst, at det må dø. Og så, i møte med en nært forestående utslettelse i det Absolutte, forsøker det å identifisere seg med og bli det Absolutte – ikke implisitt, som det alltid gjorde, men åpent og eksplisitt. I dette «store korstogets» navn, forsøker det å presse alle psykens krefter inn i sin tjeneste, under stridsropet «guddommeliggjøring eller døden!»

«Følgelig kan de dominerende sosiopolitiske kreftene i de siste dager best bli forstått, i deres mest universelle essens, som egoets vrengebilder av evige metafysiske prinsipper.»

Når egoet eksplisitt forsøker å guddommeliggjøre seg selv på denne måten blir det Antikrist. Når den kollektive psyken forsøker det samme, på det globale samfunnets nivå, genererer den Antikrists regime. Siden dette regimet er fundert som et motstykke av det Absolutte, uttrykker det seg selv nødvendigvis som en falsk religion, ved å inkorporere de høyeste metafysiske prinsippene egoet er i stand til å forstå – i den grad egoet, med dets rent mentale, psykiske og lidenskapelige tilnærming, kan sies å forstå noe. (De av de «nye religionene» som forsøker å gudommeliggjøre lidenskapene – og til og med, i enkelte tilfeller, bygger opp under håp om fysisk udødelighet – viser tydelige tegn på dette.) Egoet gjør dette i håp om at hvis det kan besitte de evige metafysiske prinsippene, kan det gjøre seg selv udødelig. Følgelig kan de dominerende sosiopolitiske kreftene i de siste dager best bli forstått, i deres mest universelle essens, som egoets vrengebilder av evige metafysiske prinsipper. Dette er grunnen til at en forståelse av tradisjonell metafysikk og esoterikk er nødvendig for enhver metateori om moderne sosiale krefter – ikke for å manipulere slike krefter, som er egoets vanlige tilnærming til metafysikk både på det individuelle og kollektive plan, en grunnleggende magisk tilnærming – men for at man skal unngå å bli rekruttert til deres vrengebilder.

 

 

I min bok Antikrists system: Sannhet og løgn i postmodernisme og New Age (Sophia Perennis, 2001) forsøker jeg å anvende metafysiske prinsipper på de sosiale kreftene nettopp på denne måten. Etter terrorangrepene på USA 11. september 2001, gikk jeg tilbake til Antikrists system for å se etter relevante passasjer. Dette er noe av det jeg fant:

Globaliseringen og den nye verdensordningen er etter min mening ikke Antikrists system, selv om de vil bidra til å gjøre dette regimet mulig. Jeg tror Antikrists system vil oppstå – faktisk er i ferd med å oppstå – i konflikten mellom den nye verdensordningen og spekteret av militære reaksjoner mot den. De er hva Bibelen og Koranen kaller «Gog og Magog»; de er deler av det samme system.

I følge Johannes’ åpenbaring 20:7–8, «… når de tusen år er til ende [millenniet hvor djevelen er bundet, tolket av ortodokse teologer som kirkens tidsalder], skal Satan slippes løs fra sitt fengsel. Han skal dra ut og forføre folkene i alle fire verdenshjørner, Gog og Magog, og samle dem til strid. Og de er tallrike som havets sand.» I følge Johannes apokalypse: En ortodoks kommentar av erkebiskop Averky av Jordanville, betyr Gog på Hebraisk «sammensamling» eller «en som samler» og Magog «en opphøyelse» eller «en som opphøyer». «Opphøyelse» forstår jeg her som transcendens i motsetning til samling, «sammensamling» ideen om samling i motsetning til transcendens. Dette impliserer at et av Antikrists dypeste bedrag i syklusens siste dager vil være å sette disse to sammenhørende aspektene ved det Absolutte opp mot hverandre i den kollektive bevisstheten, og på en global skala, i «alle fire verdenshjørner…»

«Hvis vi forstår hva guddommelig visdom er, vil vi gjenkjenne det som står mot denne visdommen; hvis vi vet hva guddommelig kjærlighet er, vil vi være sensitive på hva som gjør vold på denne kjærligheten.»

Hvis alle mulige alternativer til striden mellom globalisering og tribalisme forsvinner fra den kollektive bevisstheten, vil Antikrist ha vunnet. Han kan bruke økonomisk og politisk globalisering sammen med en sammensmeltet universalistisk verdensånd til å undergrave og undertrykke alle integrerte religioner og religiøse kulturer, og tvinge dem til å snevre inn sine fokus, slik at fylden i deres tradisjoner går tapt. Han kan drive disse kulturene til fordomsfulle og terroristiske eksesser som vil få dem til å synes barbariske og utdaterte i øynene til de som vakler mellom en global og en lokal tilhørighet, og sette dem i strupen på hverandre. Forene for å undertrykke; splitte for å herske.

Hvis dette skjer på den globale historiens scene, skjer det også, enda mer intenst og essensielt, i den enkeltes sjel. Å forstå dette er å nærme seg den store åndelige muligheten den apokalyptiske tiden gir. I Antikrists system sier jeg det slik:

Hvis du kjenner ditt ego, kjenner du også Antikrist; Hvis du kjenner Gud i deg, kjenner du Gud. Kriteriet som lar oss gjenkjenne Antikrist er det samme som det som lar oss gjenkjenne synd: Hvis vi forstår hva guddommelig visdom er, vil vi gjenkjenne det som står mot denne visdommen; hvis vi vet hva guddommelig kjærlighet er, vil vi være sensitive på hva som gjør vold på denne kjærligheten. Endetidstegnene i de ulike tradisjonelle eskatologiene kan ikke anvendes direkte på historien uten først å bli anvendt på tilstanden i ens egen sjel. Kun etter at en «åndelig skjelnekraft» er etablert i vårt intellekt, vår vilje, og våre affekter kan vi vende oss utover og se kreftene som opererer i disse verdenshistoriens siste dager i lys av den objektive sannhet. Hvis vi vet hvordan egoet opererer, særlig når det forsøker å gå til strid mot Gud for selv å kunne kreve hellighet, eller bryte seg inn i mysterienes orden for å kreve visdom, da vil vi ikke bli narret av Antikrists analoge bevegelser i historiens domene….

 

Å frykte Antikrist er faktisk å tilbe ham. Den som frykter ham ser ikke at egoets endelige forsøk på å guddommeliggjøre seg selv er et tegn på egoets stadig nærmere endelikt. Bak Antikrist står Messias; bak egoet skinner Guds tilstedeværelse. Vårt arbeid består i å delta, ikke i distraksjonene som skjuler denne tilstedeværelsen, men i tilstedeværelsen selv:

Da jeg første gang så Antikrist reagerte jeg slik: «Dette betyr at jeg ikke lenger har noen fiender på jorden. Måtte alle vesener ha det godt: måtte alle vesener være lykkelige.» Da Antikrist bodde hos meg i mitt eget hjem, perverterte han synet mitt på Guds univers. Han hvisket anklager mot den og den personen, den og den gruppen; han påsto at de fulgte Antikrist. Men da han forlot hjemmet mitt for å gå ut i verden og spre ødeleggelse, da jeg så ham stige som en skygge over hele jorden, var det ikke et fnugg av hat igjen i hjertet mitt. Han hadde ikke noe mer å lære meg, bortsett fra sin egen tomhet, sin skyggenatur. Ved å vise seg selv som ren skygge bar han vitnesbyrd om Lyset, det store penetrerende, søkende, avkledende, umanifesterte og helbredende gudslyset som nå bryter inn i verden. Lysets brudd er evig. Det er i kjernen av hvert øyeblikk. Verdens ende ligger skjult i hvert øyeblikk. Avslutningen av syklusen, alle tings oppløsning, himmelen og jordens endelikt, den nye himmelens demring og den nye jorden er alltid der, i nåtid svanger med fremtid, hvor hele skapelsen skjelver etter å bli forløst – inntil . «Når et menneske avviser feiltagelsen og gir seg sannheten hen,» sa William Blake, «faller en endelig dom over dette mennesket.»

«Hvis vi kan motstå fortvilelsens mange former, inkludert voldelig panikk, kaldhjertethet, og falskt luciferisk håp, da, etter at hele syklusens karmiske etterlatenskaper har blitt revet vekk fra oss, vil vi stå der, nakne, fullstendig enkle, i Guds åsyn.»

Den åndelige praksisen som spesifikt passer den apokalyptiske tiden er: Å la alt bli tatt fra oss, bortsett fra Sannheten. Da Blake utbrøt, «Det som kan bli ødelagt må være ødelagt!», var det dette han mente. Den som – med Himmelens hjelp kan – ikke snu, men ganske enkelt motstå de enorme sentrifugale, adspredende og synkende kreftene som nå er aktive ved æonets ende, vil finne ut at all sjelens slagg, all synd, all åndelig tyngde og alt intellektuelt mørke ved de siste dagene har blitt stjålet fra ham av Antikrist. Og han må bare få lov å ta det. [Antikrist] vil brenne ut sorg med sorg og frykt med frykt, siden vi kun gjennom Guds nåde kan lodde bunnen av den sorgen og frykten vi alle føler ved syklusens ende, for så å bevitne dens vesentlige tomhet. Hvis vi kan motstå fortvilelsens mange former, inkludert voldelig panikk, kaldhjertethet, og falskt luciferisk håp, da, etter at hele syklusens karmiske etterlatenskaper har blitt revet vekk fra oss, vil vi stå der, nakne, fullstendig enkle, i Guds åsyn. Dette er meningen med «for de utvalgtes skyld skal disse dagene forkortes», og «de ydmyke skal arve jorden». Det i oss som måtte «krystalliseres», for å bruke ett av Schuons favorittuttrykk, i den absolutte sannhetens nærvær, vil «samles i løen» hvor det fruktbare potensialet, «såkornene» for det neste æon, er lagret. «Den som holder ut til enden, skal også bli spart»: han skal bli spart opp… det i oss som motstår fristelsen til å flykte fra Gud ved å søke tilflukt i kaotisk oppløsning – og motstår fristelsen til å gjemme seg fra materiens ødeleggelse, eller frykten for denne ødeleggelsen, i materien selv, som er én av meningene ved «de skal be for at fjellene skal falle over seg»… vil   få innpass til sjeikenes, pirenes og tzaddikenes bankett….

Når du befinner deg i en tilstand av frykt eller sorg over verdens ondskap, menneskehetens degenerasjon og jordens ødeleggelse, så vit at denne ondskapen, ødeleggelsen og degenerasjonen ikke er annet enn verdens massemotstand mot den forestående ankomsten av Mahdi, den tiende avatar, Messias – og at frykten og sorgen du nå erfarer er din måte å delta i denne motstanden. Når du vet dette, ganske enkelt slutt å motstå Ham, og la Messias komme. Slutt å forsøk å opprettholde verdens eksistens gjennom ditt egos styrke; la være. La det ende. La ditt ego ende. Du har kjempet mot Messias: stans fiendskapet nå, «gå ikke mot ondskapen» (som er hvordan egoet ditt erfarer Ham), legg ned våpnene, og la Ham bryte gjennom «Himmelens skyer», individets og den kollektive egoismens skyer som har adskilt jorden fra dens guddommelige kilde siden menneskets fall.

Relatert

Å ha et senter – Frithjof Schuon