Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig
Flere og flere er i ferd med å innse at verdens energisituasjon er ved et vannskille. Konsekvensene av den fremtidige mangelen på flytende brennstoff vil være alvorlige for utallige aspekter av våre liv. Samtidig sliter vi på en rekke andre områder. En aldrende befolkning, klimaendringer, en ustabil verdensorden og finanskriser kommer på toppen av en fremtidig kronisk energimangel. Det er viktig for hver enkelt, nå før konsekvensene av alt dette virkelig trer inn, å gjøre seg opp en statusforståelse som muliggjør kloke handlingsvalg i årene som kommer.
Av Anders B. Asphaug
Peak oil handler ikke «kun» om energi. Det handler om at hele vårt industrielle samfunn – vårt finansvesen, vårt jordbruk og vår kultur – er tilpasset et historisk sett helt unikt «energiparadigme.» Hvert eneste år de siste hundre årene har vi nytt godt av en stadig økende mengde fossile brennstoff. Hvis det er slik at mennesket er et dyr, må det i så fall være snakk om vanedyr. Vi har korte liv, kort hukommelse og en bemerkelsesverdig evne til å gjøre en vane ut av de mest fantastiske ting. Vi har kunnet øke, og øke vår aktivitet i tiår etter tiår. Vi er blitt vant til det, og vi tar det for gitt. Vi klarer ikke å se for oss at fremtiden kan bringe noe annet enn det vi har sett så langt. Vi tenker ikke engang over at den så viktige økonomiske veksten krever energi, men sannheten er at uten økt tilgang på olje (eller annen energi) får vi ingen vekst.
Det internasjonale energibyrået (International Energy Agency, IEA) påpeker i sin siste energirapport (World Energy Outlook, 2010) at den globale produksjonstoppen for konvensjonell råolje var i 2006. Det innebærer at verdensøkonomien framover vil få stadig mindre tilførsel av denne typen olje – æraen med billig olje er nå over.
En grafikk med dramatiske implikasjoner. Imidlertid er den i følge professor Kjell Aleklett ikke dramatisk nok, da den ganske urealistisk forutsetter at vi i løpet av 25 år vil finne splitter nye forekomster av olje tilsvarende Nordsjøen ganger tre. Kilde: IEA: World Energy Outlook, 2010
Denne erkjennelsen fra det organet som bør ha tilgang på det beste datamaterialet av alle, og som har ansvar for å varsle verden om mulige energivanskeligheter, kommer i manges øyne lovlig sent, fire år etter at toppen er et faktum. En rekke tidligere rapporter om verdens energisituasjon utarbeidet av blant andre Lloyd’s of London (2010), USAs energidepartement (2005) og forsvarsdepartement (2010), the UK industry taskforce on Peak Oil (2009) og det tyske militæret (2010) konkluderer på sin side med at det trengs enorme omlegninger innen relativt kort tid om man ikke skal oppleve dramatiske konsekvenser for økonomi og samfunnsliv.
Fra før fins det også en litteratur som relativt grundig behandler konsekvensene av at verdens oljetørste økonomi snart vil oppleve at etterspørselen overstiger tilbudet, med tilhørende panikk og prisvekst. IEA har på sin side dysset ned situasjonen, noe som skal ha sin bakgrunn i politisk press fra USA (se Key oil figures were distorted by US pressure, says whistleblower ).
Oljens betydning
Men hva så om vi må klare oss med mindre olje? Er det ikke bare å skru ned forbruket noe? Det er her det gjelder å ha tungen rett i munnen, se i øynene hva slags verden vi lever i, og hva slags situasjon vi går inn i.
Under oljekrisene på 70-tallet sank den globale oljeproduksjonen med relativt beskjedne utslag. Folks paniske reaksjon ga blant annet dramatiske prishopp, hamstring, lange bensinkøer, fall i aksjekurser, fall i eiendomspriser og vanskeligheter for pendlere. Vi står nå etter alt å dømme overfor en situasjon hvor vi – kanskje innen relativt kort tid – kan forvente at lignende situasjoner blir mer eller mindre permanente innslag i verdensøkonomien.
Folk flest tenker neppe over betydningen olje og fossile brennstoff har for dagliglivet. Sannheten er at olje er involvert i produksjonen eller transport av nær sagt alt vi omgir oss med. Olje brukes i framstillingen av plastikk, smøremidler, maling, syntetiske stoffer, asfalt, legemidler, kunstgjødsel, sprøytemidler og mye, mye mer. I transportsektoren brukes det nesten bare hydrokarboner, og industrielt jordbruk forbruker ti kalorier fossilt brennstoff for hver kalori med mat som produseres. Dramatisk høyere oljepriser vil dermed bety at absolutt alle aspekter av livene våre blir påvirket, inkludert matsituasjonen. Prisvekst vil være ett aspekt, men kanskje like alvorlig vil den påfølgende økonomiske, sosiale og politiske ustabiliteten være. Dette vil selvsagt ramme de fattige og mest sårbare først og fremst, men alle vil etter hvert kjenne dette på kroppen.
Alternativene
Det vil ta for mye plass å gå inn i en detaljert diskusjon omkring alternativer til konvensjonell olje, men noen ord må like vel sies. Det synes i det store og hele å være konsensus om at det per i dag ikke finnes noe alternativ som fullt ut og sømløst kan erstatte oljen som energibærer. Ikke blant fornybare energikilder, og heller ikke blant de såkalte ikke-konvensjonelle typene fossilt brennstoff som for eksempel tjæresand.
Vi blir fortalt at det finnes enorme mengder olje i reservoarene av tjæresand, og resonnementet man ofte hører er at når oljeprisen etter hvert blir høy nok, vil det bli lønnsomt å utvinne denne. Denne tankegangen holder ikke av to grunner. For det første betyr det lite om mengden olje er stor om man ikke makter å utvinne den raskt nok. Tjæresand er «olje» av en svært lav kvalitet, som er ekstremt energi- og tidkrevende å foredle til noe som kan brukes i økonomien. For økonomien er utvinningshastigheten den viktige faktoren. Om den ikke får stadig mer olje, og i økende tempo, klarer man ikke å opprettholde veksten.
Kilde: Robert L. Hirsch Presentation to The ASPO-USA Conference
Det andre viktige poenget har med nettoenergi å gjøre. Det avgjørende i energisammenheng er ikke hva slags pris energien har målt i dagens papirpenger. Det avgjørende spørsmålet er hvor stort energioverskuddet vi får er. For å sette det på spissen: hvis vi må bruke et fat olje for å utvinne et fat olje, går vinningen opp i spinningen og det er bare å slutte. Men selv hvis vi for eksempel får tre enheter energi ut av hver enhet vi investerer, vil vi igjen måtte bruke en av disse tre enhetene for å utvinne mer olje, og vi står da igjen med et energioverskudd som vil gi oss et ganske annet samfunn enn det vi har nå. Samfunnet og økonomien vår har nemlig vent seg til at vi får det mangedobbelte tilbake for hver enhet energi vi investerer. Det er derfor vi kan ha det enormt komplekse samfunnet vi har, med en arbeidsdeling som gir plass til de mest uproduktive arbeidsbeskrivelser. Med mindre energioverskudd vil samfunnskompleksiteten måtte krympe.
Kilde: www.chrismartenson.com
[vsw id=”WeBtdwPpTQM” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]
Chris Martensons «Crash Course» gir en glimrende pedagogisk gjennomgang av mange av utfordringene som møter verden fremover. I dette avsnittet går han gjennom hvordan man bør tenke omkring energi: vi må ha et betydelig energioverskudd for å opprettholde et komplekst samfunn som vårt.
For at utbygging av alternative energikilder skal være økonomisk konkurransedyktig i forhold til olje sies det at oljeprisen må ligge rundt 150-200 doller per fat over en lengre tidsperiode (flere år). Problemet er at det nivået det ligger på nå (omlag 90 dollar per fat) er et kritisk nivå for verdens utviklede økonomier. Mange bedrifter vil altså ikke klare seg om prisen ligger høyere enn dette over lengre tid.
Et interessant fenomen her er at markedsmekanismene ikke synes å fungere helt som vanlig når det gjelder olje. Økt pris fører ikke til lavere konsum. Forklaringen er at olje må man rett og slett bare ha, så da biter man i det sure eplet og kjøper de dyre dråpene og håper på nedgang i prisen inntil bedriftens økonomi sier stopp. Det kan dermed se ut som i stedet for en jevn tilpasning vil vi få en rekke kriser etter hvert som verdensøkonomien gang på gang stanger hodet mot veggen. Etter en krise vil oljeprisen synke, og dermed vil det økonomiske insentivet til å jobbe seriøst med alternativer også forsvinne. Vi får økt ustabilitet i oljepris og økonomien for øvrig. Det kan synes som det vi virkelig trenger er visjonært lederskap. Her kan vi ikke stole på markedsmekanismer.
Uansett: det fins ikke i dag noe klappet og klart alternativ som kan gjøre avvenningen fra råolje jevn og uten dramatikk. Selv om det jo fins teknologi og løsninger der ute som teoretisk sett skulle kunne muliggjøre en mildere nedstigning fra oljetoppens tinde, er det slik at skalaen som disse må implementeres på er så enorm at tiden rett og slett er for knapp! (For ikke å snakke om at omleggingen vil være enormt kapital- og energikrevende, mer om dette senere.)
Noen sannsynlige reaksjoner og konsekvenser: hamstring, eksportbegrensninger, politisk ustabilitet og oljekriger
Konsekvensene av oljenedgangen kan bli større og komme raskere enn den relativt rolig dalende (prognostiserte) oljeproduksjonskurven skulle tilsi. Det var ikke den beskjedne nedgangen i produksjon som skapte problemer på 70-tallet, det var panikken og folks reaksjoner. Om oljeeksporterende land for eksempel skulle bestemme seg for å begrense eksporten for å ta vare på egne markeder vil situasjonen kunne forverres mye mer enn det den faktiske oljemengden skulle tilsi. Økt etterspørsel som følge av at nasjonene desperat hamstrer olje vil også drive opp prisen. Geopolitisk ustabilitet og ressurskriger synes svært sannsynlige. Det samme gjelder sosial uro som en følge av høye priser på matvarer og drivstoff.
Vær oppmerksom på at et standard økonomisk resonnement vil komme til kort for å vurdere og prognostisere situasjonen. I stedet for å forvente at verdens eliter og stater lydig skal betale den prisen som markedet dikterer, kan vi heller forvente at de vil endre på reglene. Fine ord om frie og glade markeder vil endres til fine ord om å sikre våre nasjoner deres rettmessige del av godene.
Vi lever i en svært kompleks global virkelighet, og det er generelt vanskelig å si noe sikkert om årsakssammenhenger. Det synes imidlertid som om konsekvensene av oljeknapphet allerede er i full gang, selv om det ikke fremstilles slik i media. En rekke hendelser rundt om i verden får mer mening om man tar oljens betydning med i betraktningene. Ta for eksempel det tragiske oljeuhellet i Mexicogulfen. Handler dette om inkompetanse og uansvarlighet, eller er det mer sannsynlig at oljeselskapene (som har all mulig interesse av – og ressurssene til – å gjøre en kompetent jobb) rett og slett er i ferd med å nå grensene for hva menneskelig teknologi klarer å håndtere? Etter hvert som de lettest tilgjengelige ressursene er oppbrukt må man jo pumpe olje fra vanskeligere og vanskeligere tilgjengelig reservoarer. Det er det vi ser nå. Videre, er USAs retorikk om «frihet og demokrati» ærlig og liketil, eller handler deres krigføring i Midtøsten kanskje om helt andre ting? Det fins en særs underholdende gjennomgang av verdens oljehistorie i form av en stand-up forestilling av Robert Newman som kan anbefales for de som ikke har tid til lange bøker.
Midtøsten kontrollerer mer enn 60 % av verdens gjenværende olje. Vær oppmerksom på at Saudi Arabias tall skal være betydelig overdrevne (med bortimot 40 %, se Wikileaks)
Mange mener at urolighetene i Nord-Afrika og Midtøsten (Tunisia, Egypt, Jemen, Libya etc.) som for tiden utspiller seg handler vel så mye om de stadig økende matprisene som de gjør om misnøye med regimene. Årsakene til de svært høye matvareprisene er nok forøvrig mangfoldige, men varig høye oljepriser er utvilsomt en faktor som bidrar her, og som vil bidra i fremtiden. I denne sosiale ustabiliteten ser vi forsmaken på det som vil komme, spesielt i fattigere land som er avhengig av matvareimport. Slikt vil utvilsomt også påvirke Europa og verden, noe det for øvrig allerede gjør, gjennom økt migrasjon og økte oljepriser.
Flere kriser – samtidig
Alle ringvirkningene av dyrere olje skjer samtidig som vi vil slite med en rekke andre alvorlige utfordringer: et dysfunksjonelt og forvokst finanssystem, en aldrende befolkning, klimaendringer med tilhørende økende frekvens av naturkatastrofer, for ikke å snakke om den kulturelle og åndelige krisen mange ikke engang lenger merker fordi vi er blitt så vant til at det er sånn (se Ivar Sagbakkens glimrende tekst En mann, et liv og et luksushotell for en metaforisk gjennomgang av vår kulturelle situasjon).
Et av de mest prekære problemområdene er trolig finanssystemet. Verdensøkonomien er som kjent allerede i ulage, noe som ikke nødvendigvis har så mye med energipriser å gjøre. Hellas og Irland har måttet få tilskudd fra EU. Portugal og Spania synes å stå for tur. Mange mener det dermed spøker for Euro-samarbeidet. USA sliter også tungt med skyhøy gjeld, stort handelsunderskudd og store sosiale utgifter. Når i tillegg de enorme strukturelle utfordringene forbundet med det å bøte på energisituasjonen skal gjennomføres, trengs det åpenbart et velfungerende finanssystem. I følge flere kommentatorer er imidlertid finanssystemet allerede så dysfunksjonelt at det trengs grunnleggende omlegginger. Se for eksempel dette intervjuet med milliardæren George Soros:
[vsw id=”TOjckJWqb0A” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]
Her er det ting i gjære.
Ikke nok med det. Vi har i dag en økonomi og et finansielt system som er fullstendig avhengig av å vokse. Antakelsen om vekst er rett og slett bygd inn i hele systemet, slik at når det faktisk skjer at økonomien i stedet trekker seg sammen, fremstår det som en tragisk anomali. Slike perioder med resesjon eller depresjon får store konsekvenser. Folk mister jobbene sine, banker faller, bedrifter går konkurs. Levestandarden går ned…
…mens alderen på befolkningen på sin side vil gå opp. Økte utgifter til omsorg, utbetaling av pensjon osv., representerer viktige utfordringer ikke bare i Norge, men i stort sett hele den vestlige verden i tiårene som kommer. I mange land vil mange gamle trolig rett og slett måtte slå fra seg det å kunne nyte en fredelig pensjonisttilværelse. Arbeid til du dør! Imidlertid vil det nok en stund lykkes for de eldre generasjonene å skyve kostnadene for deres komfort over på de yngre, noe som vil svekke samfunnene som helhet ytterligere.
Klimaendringene synes å være høyst reelle, og de medfører økte kostnader i forbindelse med ekstremvær. I enkelte områder vil man få klimaflyktninger som igjen øker den sosiale ustabiliteten og presset på naturressurser. Tørke og forørkning er et stort problem i Kina, ikke bare i Afrika. Samtidig er mange av verdens grunnvannreservoarer i ferd med å tømmes, som følge av det vannkrevende industrielle irrigasjonsjordbruket.
Olje er utvilsomt den viktigste ressursen for dagens økonomi. Imidlertid er det også mange andre råvarer som man vil se mangel på i fremtiden. For de som håper på at atomkraft skal redde oss, er det nok dessverre slik at uran også er en begrenset ressurs som allerede skal være på nedtur. Høykvalitetsforekomstene av kull er også på vei til å bli brukt opp (det fins for så vidt store mengder kull, men den er av lav (og forurensende) kvalitet – og er dessuten energikrevende å utvinne). Andre ressurser som synes å være på eller i nærheten av en global topp er korn, drikkevann, jordbruksland, fisk, kobber, artsmangfold, fosfat og menneskelig befolkning.
På hvilke måter alle disse krisene vil påvirke hverandre er usikkert, men det synes å være dekket for en rekke eskalerende feedback-prosesser.
Hvordan forholde seg til denne informasjonen
Imidlertid skal man passe seg for å bli for svartmalende. Det fins selvsagt også krefter og prosesser som vil virke dempende. Man vil ikke kunne forutsi hvordan verdens reaksjon på kommende kriser blir, og det er ikke sikkert at alle reaksjoner blir paniske og lite veloverveide. Mange av tilpasningene som må komme både fra stat og befolkning vil utvilsomt bli effektive.
Videre er det særs usikkert hva som vil skje når. At det vil bli signifikante endringer virker mer enn sannsynlig, men akkurat når og hvor fort det vil inntre er ikke gitt. Mange som har undersøkt denne tematikken har nok opplevd at for en selv kan det synes som verden hvert øyeblikk kan gå inn i en tilstand av kaos. Men så går det likevel år etter år tilsynelatende uten dramatikk.
Her er det et par ting som det kan være nyttig å gjøre seg bevisst. Det ene går på måten samfunn endres på, det andre går på ens egen psykologi.
For det første kan det være nyttig å observere at samfunn for det meste nok endrer seg langsomt, men av og til går det også hurtig. Når hurtige endringer skjer, kommer de gjerne helt uventet for de mange. De færreste så at noe stort var i gjære rett før Den franske revolusjon, før Den russiske revolusjon, før Sovjetrepublikken falt og før omveltningene i Egypt nå nylig. Spenningene bygger seg opp, for det meste under overflaten, mens folks dagligliv foregår som det alltid har gjort. Når samfunnet har nådd et kritisk spenningsnivå skal det så bare en liten hendelse til før man får massive sosiale uroligheter med potensielt store historiske konsekvenser. Slik sett ligner menneskesamfunn på en rekke naturfenomener, som for eksempel jordskjelv: spenninger bygger seg opp under overflaten og blir plutselig merkbare først når spenningene utløses.
Men på den annen side så er det jo også slik at sånne store begivenheter skjer relativt sjelden. Så om man tar det for gitt at vi vil få en revolusjon, en sivilisasjonskollaps med massiv global dramatikk, og forbereder seg til et slikt scenario: kjøper våpen, hamstrer hermetikk, lærer seg å jakte, bygger et veritabelt fort osv. (denne typen «survivalism» er nok mest utbredt i USA) så er man tilsvarende dårlig forberedt om prosessene skulle gå i sitt sedvanlige sedate tempo.
«I møtet med så dramatisk informasjon som denne artikkelen presenterer, vil folk reagere forskjellig. Noen vil reagere med benektelse, eventuelt kanskje med frykt og sinne.»
Med Charles Hugh Smith tror jeg at det viktigste er å danne seg et så realistisk og detaljert oversiktsbilde av situasjonen som mulig. Den viktigste delen av det å løse et problem er som kjent først å vite nøyaktig hva det er man står overfor.
Så litt om våre psyko-emosjonelle reaksjonsmåter når det gjelder nettopp dette å danne seg et slikt oversiktbilde. I møtet med så dramatisk informasjon som denne artikkelen presenterer, vil folk reagere forskjellig. Noen vil reagere med benektelse, eventuelt kanskje med frykt og sinne. Kübler-Ross’ modell for å beskrive sorgprosesser kan være nyttig for å forstå denne delen av reaksjonsspekteret. Modellen beskriver flere faser som den sørgende går gjennom: benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Her er det bare å ta tiden til hjelp, gjøre grundige undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte gyldigheten av ens egen benektelse, forsøke å se de potensielt positive sidene av situasjonen, osv.
Den andre reaksjonsmåten er kanskje vanskeligere for mange å forstå, men den må også tas på alvor. Noen synes nemlig å dyrke et apokalyptisk fremtidssyn, og nærmest å ønske det kaos som man ser for seg velkommen. En kan alltids diskutere hvordan man skal tolke denne menneskelige tendensen til å imøtese «verdens undergang» (en tendens man har sett manifestert en rekke ganger gjennom historien). Jeg tror imidlertid man skal passe seg, både for å dyrke den og – motsatt – for å latterliggjøre den. Det viktige er å være seg den bevisst, og å stille seg selv spørsmål rundt det hele. Hva betyr det?
Kan det for eksempel være slik at kulturen nå ikke ivaretar visse aspekter av våre behov som mennesker, og at det dermed er deler i oss som skriker etter å få disse oppfylt? Noen og enhver kan nok kjenne på den åndelige fattigdommen som preger vårt ellers velstående samfunn. Hvordan forholder vi oss til dette savnet? Drømmerier om en bedre post-apokalyptisk tid? Selvfornektelse? Sinne? Er dette strategier som fungerer for å få behovene dekket? Alt dette går utenfor denne artikkelens siktemål, men det kan altså være verdt å grunne over enten man tilhører den ene eller den andre kategorien (eller begge).
I andre og siste del som snart blir publisert vil jeg undersøke Norges situasjon i lys av det ovenstående.
Relatert
Peak oil i kontekst II: Et Norge uten olje
Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden