Himmelstrevende søppel – Autechre – Garbage

«…until people are not ready to be brought to tears on a dance floor, we’ll never move forward beyond the now defunct rave scene. It’s time to evolve…»

Sagt om Autechre – VLetrmx21

Av A. Viken

Det finnes mye musikk som faller i kategorien søppel; det finnes i det hele tatt mye musikk, som til tross for noen kvaliteter, og til tross for at man lytter til den, som man lytter til en grei bekjent, ikke etterlater noe spor. Så finnes det stykker av musikk som fjerner skillet mellom deg og musikkstykket, det blir noe mer enn bare nok en lytteopplevelse. Autechres Garbage er en EP fra 1995, som består av fire spor som ikke fikk plass på albumet Amber:

1. Garbagemx36 – 14:11
2. PIOBmx19 – 7:37
3. Bronchusevenmx24 9:44
4. VLetrmx21 8:27

Numrene bak hver kryptiske tittel angir hvor mange prosent av EPen de tar opp, summen blir 100.

Autechres biografiske detaljer er ikke vesentlige for denne teksten, men de kom fra Manchesters hiphop-/elektro-scene, hvor de eksperimenterte seg frem gjennom kreativ programmering og modding av sequencere, samplere og synther til et helt eget språk som resulterte i en eksperimentell, til dels beat- og bassorientert ambient, som i sine intrikate komposisjoner og loops la lag på lag med tonetepper og atmosfærer. Som en av hovedaktørene på labelen WARP, som nok har presentert den beste og mest innovative elektroniske musikk etter 80-tallet, har de inspirert mange – ikke minst Boards of Canada på samme label, som neppe hadde vært slik de er uten inspirasjonen fra den samtidige Manchester-duoen. Duoen har for øvrig siden de startet i 1987, tross tidvis stor suksess med sin noe utilgjengelige musikk, holdt seg helt unna rampelyset og levd en anonym tilværelse hvor kun musikken har stått i fokus til forskjell fra andre artister hvor uinteressante biografiske detaljer har det med å skygge for verket.  Det ligger på mange måter i deres musikk, denne tilbaketrukkenheten, for den er tross sin ekspressivitet introvert, nærmest esoterisk.

Men deres produksjon er ellers ikke poenget, for dette stykket som jeg kom over i 2000 er for meg mer verdt enn hele deres produksjon ellers, uten at det er til forkleinelse av dennes kvalitet. Jeg holdt på med foto-video-tekst-installasjoner og skulle ha en separatutstilling. Jeg og en venn som studerte på Kunstakademiet i Oslo brukte deres utstyr til å redigere det hele sammen. I utgangspunktet skulle det ikke være noen musikk eller lyd, men så disket han opp med Garbage. Jeg bodde da i en veldig stor leilighet som lå inntil Vigelandsparken med dryppende trær, ettersom vinteren var våt. Det var en slik periode hvor det innvendige var ganske kjørt etter nok et uvanlig innholdsmettet år, men jeg kjente at jeg hadde kontroll og det var en stille, indre fryd å vite at man hadde fått på plass materialet som skulle presenteres i siste liten. Det hele hadde utviklet seg til noe mye større enn det man forventet.

Jeg satte platen i spilleren, la meg ned på ryggen det store tomme gulvet i stuen og så på trærne som dryppet av regn utenfor inntil panoramavinduene. Det første sporet var mer lekende, rytmisk og småkomplekst, uten det store alvoret; tilsynelatende. Men så gled det over til «PIOBmx19», og da merket jeg noe foruroligende suggererende, med en mørkere undertone. Jeg lukket øynene og forsvant; når sporet ebbet ut tenkte jeg at det var vel det nå kommer noe annet.  Det som kom var en fortsettelse, som gikk ennå dypere inn i temaet. Jeg kjente ubehag og behag, ettersom jeg merket at det var noe sterkt som var i ferd med å løsne, som jeg kanskje ikke var rede for der og da. Eterisk, dog insisterende, men uten noen form for billedfortelling, uten auto- eller biografiske fluktruter. Det var bare meg og dette. Jeg var ikke forberedt på enden, siste sporet, «VLetrmx21», men fra første tone så kjente jeg hvor det bar. Alle ytre uvesentligheter forsvant og det nakne jeg var der, ja, det var så nakent at egoet var som oppløst. En skjebnetung, intens storhet, uten store fakter, dystert, men ikke dystopisk, uten nihilistisk tristess, men med en uendelig skjønnhet som gjorde at jeg kunne identifisere det med noe langt større enn meg selv. Noe lignende hadde jeg ikke opplevd siden komponisten Morten Kruse hadde spilt Barbers «Adagio for Strings in E» en morgen noen år tidligere, også uforberedt. Men dette var sterkere, mer rent, uten romantisk innhyllning, uten nåde, men likevel rikt. Tårene kom, selvsagt, men utover det emosjonelle, og subjektivt opprivende, så kom en følelse av det uendelige, evigheten. Om Gud åpenbarer seg i musikk, så var dette en åpenbaring. Etterpå en ro, en indre tomhet som kjentes ren og fullstendig.

Garbage ble brukt til installasjonene og var så virksomt som jeg hadde forventet og vel så det. Folk satte seg vilkårlig ned ensomt og betraktet bilder, video og tekst, jeg husker med ubeskjeden glede en kar som kom bort til meg og utbrøt i affekt med utstrakte armer i gallerirommet: «Dette, dette er vakkert!» Stemningen som musikken bidrog til, har nok sin del av æren av at regien satt. Sporene er lagt til her under, de bør anskaffes originalt. Det anbefales å lytte til dem i sin helhet, legge seg ned om man har mulighet, stenge av lys eller andre ytre forstyrrelser; uten anstrengende konsentrasjon, men med tilstedeværelse, for så å gi seg hen. For den utålmodige som vil ha en forsmak av hva som kan åpenbare seg i menneskelig skaperverk som dette himmelstrevende søppelet, kan gå rett på spor to, fordi det setter stemningen, hvor det første sporet fremtrer som en skinnmanøver for at du skal senke guarden før du møter det som egentlig betyr noe.


Autechre – «Garbagemx36»

[vsw id=”57CioVZSTeA” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]

Autechre – «PIOBmx19»

[vsw id=”LEt86IbWGyQ” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]

Autechre – «Bronchusevenmx24»

[vsw id=”drrge7iKq0I” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]

Autechre – «VLetrmx21»

[vsw id=”cqKOISC-kd8″ source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]


Musikken kan kjøpes her