Å ha et senter III – Frithjof Schuon
«Normalt er tenkerens kall synonymt med en følelse av ansvar. Kunsten å tenke er ikke det samme som livets glede; den som ønsker å vite hvordan man tenker må vite hvordan man dør.»
Tredje del av Schuons nøkkeltekst Å ha et senter (Avoir un Centre, 1988), om det menneskelige senter og tyngdepunkt på tvers av humanisme, individuell genikult og spekulativ intellektualisme. Han kommenterer blant andre personligheter som Nietzsche, Goethe, Van Gogh og Napoleon som eksponenter for en narsissistisk kult.
Frithjof Schuon (1907–1998) var en av det tjuende århundrets fremste eksponenter for tradisjonell metafysikk og for Religio Perennis. Vi presenterer ham her for første gang på norsk med en av hans sentrale tekster, hvor vi får et kritisk perspektiv på den moderne humanistiske kultur og dens genikultus sett fra et tradisjonelt ståsted.
En særlig problematisk sektor i humanistisk kultur er filosofiske arbeider, hvor naive pretensjoner og pietetsløse ambisjoner involverer seg i den universelle Sannhetens affærer, noe som er et ekstremt alvorlig anliggende; på dette planet er begjæret etter originalitet en av de minst tilgivelige synder. Uansett: Bortsett fra det faktum at man ikke burde blande sammen smarthet med intelligens, er det intelligens over alt, og det er en truisme å hevde at selv den minste filosof av og til kan si noe som gir mening. Bortsett fra dette aspektet ved spørsmålet er det mildt sagt paradoksalt at de som lett kvalifiseres som «tenkere» ikke alltid er de som kjenner kunsten å tenke – langt ifra – og at det er menn som føler de har som kall å tenke nettopp fordi de ikke er i stand til å vurdere hva tenkning innebærer.
Når det gjelder doktriner – og dette er et helt annet standpunkt – må man innrømme at den profane filosofien av og til, og til og med ganske ofte i visse henseender, må dømmes ut fra formildende omstendigheter, gitt det faktum at den nåværende teologiens utilstrekkeligheter og uenigheter med god grunn skaper tvil og reaksjoner; slik er filosofene offer, i det minste i den grad de er ærlige. For sannhetene i philosophia perennis, som i stor grad er oversett av den jevne teolog, krever noe i menneskeånden for at den skal finne sted; dette forklarer selvfølgelig ikke hele fenomenet «moderne tenkning», men dens mest respektable og tilgivelige aspekter.
Men over og ovenfor strømningene av profan tenkning finnes også fenomener som Maine de Birans åndelige fornyelse – hvis meritter vi ikke kan overse – for ikke å glemme forlengelsene av klassisk teosofi hos Saint Martin og Baader, og dels i Schelling.
For å komme tilbake til floden av filosofisk litteratur – og det er i denne floden den Hegelske dialektikken kan anvendes – er den mest alvorlige bebreidelsen vi kan gjøre når det gjelder den generelle kursen til disse «tenkerne» deres mangel på intuisjon av det reelle og følgelig deres mangel på sans for proporsjoner; eller den kortsiktigheten og mangelen på respekt som de behandler de vektigste spørsmålene menneskelig intelligens kan fatte med, og hvor århundrer eller årtusener av åndelig bevissthet har gitt svar.
Kanskje er det i denne sammenhengen verdt å nevne et fenomen så lite etterspurt som det er irriterende, og det er filosofen, eller den såkalte filosofen, som forestiller seg at han kan støtte sine villedende teser ved hjelp av noveller og skuespill, som blir som å finne på eksentriske historier for å bevise at to og to blir fem; og dette er karakteristisk for en mentalitet som ikke ser det absurde ved at intelligens benekter intelligens. Det er som om man skulle parafrasere Descartes’ cogito ergo sum opp ned, og ende opp med tesen: «Jeg er; derfor tenker jeg ikke.»
Normalt er tenkerens kall synonymt med en følelse av ansvar. Kunsten å tenke er ikke det samme som livets glede; den som ønsker å vite hvordan man tenker må vite hvordan man dør.
Det er en side ved «borgerlig kultur» som avdekker all dens smålighet, og det er dens aspekt av konvensjonell rutine, fantasiløshet, kort sagt dens ubevissthet og dens forfengelighet. Ikke et øyeblikk spørres det, «Hva er alt dette godt for?»; det er ikke én forfatter som spør hvorvidt det er noen vits i å skrive en ny historie etter så mange andre historier; det kan se ut som de skriver ganske enkelt fordi andre har gjort det tidligere, og fordi de ikke kan se hvorfor man ikke skulle gjøre det samme og få samme berømmelse som andre har fått. Det er en perpetuum mobile som ingenting kan stoppe, bortsett fra en katastrofe eller, mindre tragisk, det progressive tapet av lesere, som vi tidligere har bemerket. Og det er det som til en viss grad har hendt: tidligere forfattere hvis prestisje så ut til å være sikker blir ikke lenger lest; publikum har andre behov, andre ressurser og andre distraksjoner, hvor lave de enn måtte være. I sterkere og sterkere grad blir kulturen mangel på kultur: manien for å distansere seg selv vekk fra sine røtter og glemme hvor man kommer fra.
En av de subjektive grunnene for hva vi kan kalle «kulturell rutine» er at mennesket ikke liker å miste seg selv alene, følgelig liker det å finne medskyldige til en felles fortapelse; det er dette som er grunnen til profan kultur, bevisst eller ubevisst, men ikke uskyldig, for mennesket bærer dypt i seg selv fornemmelsen av sin grunn til å være og sitt kall. Den orientalske sivilisasjonen har ofte blitt bebreidet for sin kulturelle sterilitet, det vil si at de ikke skaper en kontinuerlig strøm av litterære, kunstneriske og filosofiske produkter; vi tror ikke det nå er nødvendig å ta oss bryet med å forklare grunnene til dette.
«Mer avskyelig enn selv den fantasiløse konvensjonalismen er forandringsmanien med den gjentatte troløsheten dette impliserer; nemlig nødvendigheten av å ‘brenne hva man har beundret’ og av og til å ‘beundre hva man har brent’.»
Mer avskyelig enn selv den fantasiløse konvensjonalismen er forandringsmanien med den gjentatte troløsheten dette impliserer; nemlig nødvendigheten av å «brenne hva man har beundret» og av og til å «beundre hva man har brent». Klassisisme, romantikk, realisme, naturalisme, symbolisme, psykologiske noveller, sosiale noveller, og så videre; og det merkeligste i alt dette er at på hvert nytt stadium slutter man å forstå hva man tidligere har forstått helt tydelig; eller man later som man ikke forstår det lenger, fordi man er redd for å bli etterlatt. Man føler en plikt til å huske Racine og Corneille – fremfor alt Molière som, som alle vet, alltid er morsom – eller Pascal, i nettopp «kulturens» kontekst; man har også plikt til å akseptere La Fontaine og Perrault for barnas skyld. Men få er de som fortsatt kjenner og verdsetter en Louise Labé, hvis sonetter ikke er dårligere enn hverken de av Petrarch, Michelangelo eller Shakespeare; ellers ville ikke en poet så raffinert som Rilke ha tatt seg bryet med å oversette dem og dermed gjøre dem til nye mesterverk.
En mann kan selvfølgelig gå lei noe han har beskjeftiget seg for mye med, eller som han har beskjeftiget seg med for overfladisk, men det følger ikke av dette at han har noen rett til å avsky det, særlig hvis det ikke er noe i det som garanterer hverken tretthet eller forakt. Tretthet i seg selv kan være tegn på en forskrudd mentalitet, og tendensen til tilfeldig spott er helt klart det; for hvis vi, med rette eller ikke, mener vi har hatt nok av noe er alt vi trenger å gjøre å beskjeftige oss med noe annet; det er ingen grunn til å snakke nedsettende om det; den som har studert Aristoteles for mye kan «gå og spille litt på fiolinen». Men det er et faktum – som Schiller har sagt – at «verden liker å formørke det som måtte skinne, og å dra det sublime ned i støvet. . .»
*
* *
Hvor de tradisjonelle litteraturene og kunstene manifesterer alle sine moduser og alt sitt mangfold på en samtidig måte – imidlertid med ulike betoninger ut fra periodene – har Vesten fra starten av renessansen manifestert sine kulturelle moduser på en suksessiv måte, og fulgt en rute strittende av avsporinger og glorifikasjoner. Grunnen til dette er i siste instans en grunnleggende etnisk heterogenitet: det vil si, en viss uforlikelighet, blant europeere, mellom ariske og semittiske ånder på den ene siden, og mellom romanske og germanske mentaliteter på den andre; det er en situasjon som i en viss forstand er lik det inderne kaller en «blanding av kaster», med den forskjellen at de konstituerende elementene ikke er hierarkisk ordnet, men uforenelige; Vesten er i tillegg mer individualistisk enn Østen.
En karakteristisk egenskap ved vestlig kultur fra senmiddelalderen og fremover er videre en viss feminisering: utad manifesterer den maskuline drakten, i det minste i den øvrige klassen og fremfor alt blant prinsene, en overdreven trang til å behage kvinner, noe som er et avslørende tegn; hvor vi i kulturen generelt kan observere en økning av den fantasifulle og emotive sensibiliteten, kort sagt en uttrykkskraft som strengt tatt går for langt og gjør sjeler verdslige i stedet for å rette dem innover. Den opprinnelige årsaken til denne egenskapen kan dels være respekten som germanerne i følge Tacitus hadde for kvinner – en respekt vi er langt fra å klandre – men dette ganske normale og prisverdige trekket ville ha vært uten problematiske konsekvenser hvis det ikke hadde vært for en annen determinerende faktor, nemlig den kristne delingen av samfunnet inn i geistlige og lekfolk; på grunn av dette kom lekfolkets samfunn til å bli en separat menneskehet som mer og mer kom til å tro at den hadde en rett til verdslighet, hvor kvinnen – om hun likte det eller ei – opplagt hadde en ledende rolle. Vi nevner dette aspektet ved vestlig kultur fordi det forklarer en viss utadvendt og hypersensitiv genistil. Og la oss ikke glemme å legge til at alt dette gjelder Evas mysterium, og ikke Marias som går ut på å stige ut av Maya.
Man er nødt til å gå mot den fordommen at ethvert geni, selv den mest eminente intellektuelle, nødvendigvis er intelligent, og at det er nok for en Einstein å være intelligent i matematikk for at han skal være like intelligent i andre domener – for eksempel i politikk – noe som slettes ikke var saken. Det er mennesker som er genier i et enkelt domene og som er desto mindre begavet i andre henseender; eksempler på fragmentariske, unilaterale, asymmetriske, disproporsjonale genier finner man fremfor alt hos de forfatterne eller kunstnerne – og de er mange – som kompenserer for sin kreative sublimitet med en triviell eller til og med odiøs karakter. I en normal verden ville man vært foruten deres kreasjoner og den skjulte giften de i de fleste tilfeller inneholder og sprer; skjønt ikke i alle tilfeller, siden det er en mulighet for intermitterende «mediumisme», som vi ovenfor har forklart.
Blant mange menn av varierende genialitet kan vi se en «briljant intelligens» som hverken har kontakt med metafysisk sannhet eller eskatologisk virkelighet. Definisjonen for integrert eller essensiell, altså effektiv intelligens, er sansen for det reelle, både «horisontalt» og «vertikalt», jordisk og himmelsk. En bevissthet som hverken har en fornemmelse av prioritet eller proporsjoner er ikke virkelig intelligent; den er på det meste en refleksjon av intelligens i sinnets speil, og vi kan gjerne kalle det «intelligens» i en helt relativ og foreløpig forstand; menneskelig dømmekraft kan bli brukt på en veldig begrenset arena, men den mentale aktiviteten involvert er fortsatt dømmekraft. Motsatt kan det skje at en åndelig – dermed fundamentalt – intelligent mann mangler intelligens på planet for jordiske ting eller noen av dem; men det er fordi han med rette eller urette ikke kan få seg til å interessere seg for dem.
For å komme tilbake til poetene: det er umulig å nekte for at Montherlants skuespill er ganske intelligente på sin måte, men det faktum at forfatteren – som besatt en overdrevent ujevn og motsetningsfull karakter – knapt viser noen dømmekraft utenfor dramatisk kunst, illustrerer godt nok hvor relativ og betinget det man kan kalle «verdslig intelligens» kan være. I denne konteksten bør man ikke glemme lidenskapenes rolle: stolthet begrenser intelligens, som betyr at den i siste instans dreper intelligensen: den ødelegger dens vesentlige funksjoner, mens den tillater overflatemekanismer å være igjen på slump, som for å spotte.
Når vi nå tar opp slike ideer – og legger vekk spørsmålet om stolthet – kan vi også uttrykke oss slik: i en viss forstand var det veldig intelligent av grekerne og deres emulatorer å representere menneskekroppen i all dens eksakthet og alle dens eventualiteter; men mer fundamentalt var det ganske uintelligent av dem å ha tatt seg dette bryet og neglisjert andre moduser, nettopp de som ble utviklet av hinduistene og buddhistene. Intelligens som sådan er fremfor alt sansen for prioritet og proporsjoner, som vi har påpekt ovenfor; det impliserer a priori en fornemmelse av det absolutte og av hierarkiet av de korresponderende verdiene.
Dermed er hverken effektivitet i et spesielt domene eller fenomenet geni noe som nødvendigvis kan identifiseres med intelligens som sådan. En annen evalueringsfeil som må benektes er manien etter å se genialitet hvor det ikke er noen; dette er å blande sammen genialitet med ekstravaganse, snobberi, kynisme, og nesevishet, og å søke noe å beundre fordi man ikke lenger har Gud. Eller igjen, det er å tilbe seg selv i en kunstig og illusorisk projeksjon; eller det er ganske enkelt å beundre synd og mørke.
«Humanisme er horisontalitetens herredømme, enten naivt eller svikefullt; og siden det også er – og nettopp derfor – negasjonen av det absolutte, er det en dør som åpner for en mengde falske absolutter, som i tillegg ofte er negative, subversive, og destruktive…»
Ingenting er enklere enn å være original takket være et falskt absolutt, desto mer når dette absolutte er negativt, for det er enklere å ødelegge enn å bygge. Humanisme er horisontalitetens herredømme, enten naivt eller svikefullt; og siden det også er – og nettopp derfor – negasjonen av det absolutte, er det en dør som åpner for en mengde falske absolutter, som i tillegg ofte er negative, subversive, og destruktive. Det er ikke så vanskelig å være original med slike intensjoner og slike midler; alt man trenger er litt fantasi. Det burde bemerkes at subversjonen inkluderer ikke bare filosofiske og moralske planer skapt for å underminere tingenes normale orden, men også – i litteraturen og på et tilsynelatende harmløst plan – alt som kan tilfredsstille en usunn nysgjerrighet: nemlig alle fortellinger som er fantastiske, groteske, lugubre, «mørke», dermed på sine måter sataniske, og som predisponerer mennesket for alle eksesser og perversjoner; dette er den skumle siden ved romantikken. Uten i det hele tatt å være redd for å være «barnlig» eller å bry oss om å være «voksen», avstår vi lett fra disse dystre galskapene, og er fullt ut tilfredse med Snøhvit og Tornerose.
Litterær «realisme» er virkelig subversiv fordi den sikter mot å redusere realiteten til naturens verste eventualiteter eller tilfeldigheter, i stedet for å lede den tilbake til dens arketyper og følgelig til dens guddommelige intensjoner, kort sagt, til det essensielle som ethvert normalt menneske burde oppfatte uten vansker, og som enhver kan oppfatte særlig i kjærlighet, eller i forbindelse med fenomener som frembringer beundring. Dette er kunstens oppgave: å fjerne skallene for å vise kjernene; å destillere materialene inntil essensene er ekstrahert. Adel er ikke annet enn en naturlig disposisjon for denne alkymien, og dette på alle plan.
Angående subversjon: Blant ideologiene er det ikke bare de som åpent er fordervelige, dermed negative tross sine masker, det er også de som formelt er positive – mer eller mindre – men begrensende og forgiftende og i siste instans destruktive på sine egne måter, slik som nasjonalisme og andre narsissistiske fanatismer; hvor majoriteten – hvis ikke alle – er like flyktige som de er nærsynte. Og de verste blant disse falske idealismene er, i visse henseender, de som annekterer og forfalsker religion.
Men la oss komme tilbake til spørsmålet om originalitet som vi tok fatt på ovenfor. For å definere sann originalitet skal vi komme med følgende uttalelse: kunst i sin bredeste forstand er krystalliseringen av arketypiske verdier, og ikke en bokstavelig kopi av naturens fenomener eller av sjelen; og det er derfor begrepene «realitet» og «realisme» har en annen mening i kunsten enn i vitenskapene; de siste registrerer fenomener uten å forakte tilfeldige eller ubetydelige eventualiteter, mens derimot kunsten opererer gjennom abstraksjon for å ekstrahere gull fra «råmaterial». Positiv originalitet kan ikke oppstå fra våre begjær; den springer ut av en kombinasjon av våre tradisjonelle omgivelser og vår legitime personlighet; en kombinasjon av pregnante arketyper klare til manifestasjon og en mottakelighet disponert for å realisere dem. Kort sagt, kunsten er en søken etter – og åpenbaring av – senteret, inni oss så vel som rundt oss.
Første del – Andre del – Fjerde og siste del