Essay: Clash of the Titans
Jeg gikk tidlig en morgen ut i vinterkulden på Røros og lånte Clash of the Titans med et beskjedent håp om at filmen skulle sette den heroiske og episke imaginasjonen min i sving, uten at jeg hadde de helt store forventningene til selve historien i denne Hollywood-produksjonen. Det gikk ikke mer enn et kvarter av filmen før jeg slo den av, fikk på meg vinterklær og kom meg ut igjen. Med raske skritt gikk jeg så ned til Dahls bakeri og kjøpte en av de dyre, men absolutt nydelige fyrstekakene jeg hadde observert gjennom ruten da jeg første gang gikk oppover med filmen. Så gikk turen hjem igjen, der jeg nå satte over kaffe, fyrte opp i peisen, og stykket kaken opp i store deler på et fat. Dette var definitivt en fyrstekakefilm, som fortjente min mest behagelige og tillitsfulle oppmerksomhet, ja et alkymisk mesterverk er den, og det som uttrykkes der er noe av det sanneste jeg har sett på lenge.
Av Jo Hammerstad
«Intelligens er først å fremst evnen til å prioritere det vesentlige, og det vesentlige er det som leder oss mot det hellige, mot arketypene, ja leder oss mot å transcendere og overvinne den fragmenterte, forvirrende, vulgære virkeligheten»
Clash of Titans finner sted i det mytiske Hellas, der menneskene i Argos gjør opprør mot gudene. Menneskene har konkludert med at gudene er avhengige av deres bønner og kjærlighet, og vil nå nekte gudene dette, slik at de heller kan stå på egne bein. Gudene — ledet av Zevs — er svært lite begeistret for menneskenes opprør, og Zevs lar dermed sin bror og dødsgud Hades slippe sine destruktive krefter løs, slik at menneskene igjen skal lære seg sine plasser som undersåtter å kjenne.
Forrige gang menneskene gjorde opprør, under kong Acrisius av Argos, løste Zevs situasjonen ved å statuere et enkelt eksempel. Zevs tok kongens skikkelse og vanæret ham ved å elske med hans hustru — en elskov som førte til at halvguden Perseus ble unnfanget. Acrisius kunne ikke akseptere denne skammen og kastet dronningen sammen med spedbarnet Perseus i en kiste ut på havet, der hun døde, mens Perseus ble reddet av en enkel fiskerfamilie hvor han så vokste opp. Vi kan merke oss at det greske ordet Acrisia betyr forvirring og uorden, mens Argos betyr grov, ukultivert, eller uferdig. Dette er historiens alkymiske utgangspunkt, hvor det fra gryende kaos skal gå mot en mulig gjenopprettet orden.
Hos menneskene har Perseus det greit inntil en dag familien seiler forbi en klippe der soldater fra Argos er i ferd med å rive ned en statue av Zevs som en del av deres krig mot gudene. Hades griper inn og angriper soldatene, og senker båten med Perseus’ familie i samme slengen. Familien drukner, men Perseus redder seg på en vrakdel som bærer det alkymiske soltegnet. Her starter hans heroiske eventyr, som er en innvielsesvei i spenningen mellom det å være en guddom og et menneske. Han blir brakt med til Argos av noen gjenlevende soldater, og her holdes det en kongelig fest over profaniseringen av gudenes helligdommer; en humanistisk æra blir proklamert, en æra der mennesket skal stå helt på egne bein. Festen når et klimaks når dronningen lovpriser sin datter Andromedas skjønnhet, og påstår at hun er vakrere enn Afrodite, den vakreste av gudinnene. Nettopp her er det at Hades brutalt bryter inn i festen og krever et offer av menneskene; Andromeda må dø, ellers skal han vekke urmonsteret Kraken og med han utslette hele Argos med alle bystatens innbyggere.
Ja, i en tid der kontakten med det hellige har blitt brutt er skjønnheten siste vitnesbyrd om det som er gått tapt. Andromeda er slik den i Argos av høyest verdi, eller kanskje snarere det guddommelige prismet som lar alt rundt få sin verdi. Man kan også si at kvinnen tradisjonelt — om det er som et indisk shaktiprinsipp eller som en alkymisk dronning representerer makt. Vi vet jo også fra våre folkeeventyr at man vinner prinsessen og halve kongeriket, altså vinner man med henne den delen av makten som er jordisk. Spørsmålet etter Hades’ krav er om man av utilitaristiske hensyn skal ofre dette høyeste — dronningen — for at de mange skal leve, eller om de i stedet skal forsøke det nærmest umulige; å trosse Hades og bekjempe Kraken. Perseus og en gruppe krigere reiser ut for å gjøre det siste.
Underveis er det et sentralt spørsmål hvilken identitet Persus har — om han er en guddom eller om han er et menneske. Hans far Zevs tilbyr ham en plass i gudenes rike, men Perseus avslår. Et mektig sverd blir også gitt ham av gudekongen, men som han nekter å bruke da han har bestemt seg for å løse sine oppgaver som menneske, uten kunstige hjelpemidler. Dette holder han fast på også etter hvert som flere og flere av mennene han har med på ferden dør. For Perseus er det prinsipper som gjelder, ikke sentimentalitet eller utilitarisme. Han vet at han må seire som seg selv, og at ingen lettvinte deus ex machina-løsninger kan bringe frem en slik seier.
Også et annet spørsmål kommer opp underveis, og det er spørsmålet om skjebne. Det blir spådd at Perseus skal dø og mislykkes med sin ferd, noe han imidlertid nekter å akseptere. Han vil overvinne både skjebnen og døden, men på en måte der han ikke smelter sammen med den guddommelige ordenen, men kan fortsette å være her i vår verden. Hvordan dette skal skje er uklart, men han får innviende vink av Io, en kvinne som i likhet med han selv er halvt menneske, halvt gudinne. Hun er det som i Jungs terminologi blir hans anima, Perseus’ kvinnelige motpart. Io følger Perseus og mennene hans ned til Medusas grotte i underverdenen, og forteller Medusas historie. Opprinnelig var Medusa en vakker menneskepike, som ble begjært av havets guddom Poseidon. Medusa forsøkte å unnslippe hans tilnærmelser ved å flykte inn i visdomsgudinnen Athenes tempel og be henne om hjelp, men ble der i stedet voldtatt av Poseidon. I avsky over denne krenkelsen forvandlet Athene henne til en monstrøs slangeskikkelse som med sitt blikk forvandlet alle menn som så henne i øynene til stein.
Mens Io for Perseus representerer en ideell kvinnelighet, representerer Medusa den typen kvinnelighet som ligger under for havets (Poseidons) makt, altså den som er konstant i bevegelse, og dermed konstant svikefull ovenfor et fast høyere transcendent prinsipp, en kvinne som dermed vil trekke menn ned i materiens verden der de til slutt forsteines helt som et resultat av denne forførelsens fullbyrdelse. Perseus trenger hodet hennes, da han med det tenker å forsteine Kraken. Perseus lykkes til sist med å drepe Medusa, men like etter blir Io, hans kvinnelige motpart, dødelig såret, og hennes siste ord er en nøkkel til hele filmens tematikk:
«Perseus, du er ikke bare halvt menneske og halvt gud — du er det beste av begge.»
Dette minner om den alkymiske innsikten uttrykt blant annet i Corpus Hermeticum:
«Mennesket mister ikke verdighet på grunn av sin dødelige del, tvert imot, dødeligheten styrker dets muligheter og makt. Dets dobbelte funksjoner er mulig for det nettopp på grunn av dets doble natur: fordi det er konstituert på en måte som gjør det mulig å omfavne både det guddommelige og det jordiske samtidig.» […] «Så la oss ikke være redde for å fortelle sannheten. Den sanne mannen står over dem [de hellige gudene], eller er i det minste likeverdig med dem. For ingen gud forlater sin sfære for å komme til jorden, hvor mennesker derimot stiger opp mot himmelen og måler den. La oss våge å si at et menneske er en dødelig guddom og en hellig guddom er et udødelig menneske.»
Den alkymiske løsningen — den kongelige kunst — handler verken om å profanisere det guddommelige til fordel for en altformenneskelig humanisme slik de gjør i Argos, eller om å bøye seg i kjærlighetsslaveri til guddommelige prinsipper utenfor seg selv. Løsningen handler om å finne en balanse der man akter det guddommelige, og tar dets gaver i bruk til de oppgavene som måtte være nødvendige, men på en måte der man holder seg integrert. Det er først idet Io dør at Perseus er villig til å bruke sverdet Zevs har gitt ham, for først nå når den høyeste jordiske muligheten for ham er bortrevet — kjærligheten til hans komplementære motpart, er han villig til å benytte et våpen som overgår det jordiske. Eller man kan si det slik at hans personlige senter gjennom Ios død forflytter seg til en transcendent virkelighet. Når han på nettopp dette stadiet tar i bruk et guddommelig sverd er det da et ledd i hans personlige integrasjon, og ikke noen lettvintløsning.
Perseus drar til Argos der religiøse fanatikere er i ferd med å henge opp Andromeda slik at Kraken kan ta henne, og det gigantiske havuhyret lar ikke vente på seg, men fosser innover mot byen og med noen få tentakkelklask legger det store deler av byen i grus. Alt tyder på at Kraken selv etter å ha fått Andromeda vil fortsette å legge byen i ruiner — tross Hades’ lovnad. Selvfølgelig, forsøker man å ofre det høyeste man har av feige utilitaristiske hensyn forhindrer ikke det at man likevel mister alt.
På Olympen fryder gjesten Hades seg, han livnærer seg nemlig på menneskets dødsfrykt, men Zevs og de Olympiske gudene svekkes. Tanken de hadde om at menneskene konfrontert med Hades’ ødeleggelser igjen ville gi dem kjærlighet var visst ikke helt gjennomtenkt, da det i stedet er dødens gud den nye religiøsiteten støtter. Vi ser her at en religiøsitet basert på frykt ikke kan være løsningen, at den sentimentale «åndeligheten» som måtte vekkes i en krise ikke nødvendigvis er av det gode. Samtidig som kjærlighet til det over mennesket heller ikke var nok. Hva er det da som trengs? Jo — heroisme — en aktiv selvovervinnende åndelighet, der den kjærligheten som måtte være er til begge verdenene, både den guddommelige og menneskelige, uten at man begrenses av noen av dem.
Det er nettopp slike filmer som trengs — det er slike filmer som er intelligente og oppbyggelige — i stedet for polsk-franske filmer om kvinner som mister familien sin i en bilulykke, for deretter å være promiskuøse, og som man så skal sitte og forsøke å forstå de fragmenterte følelsene og tankene til i alle deres finmalte, «mystiske» fasetter. Intelligens er først å fremst evnen til å prioritere det vesentlige, og det vesentlige er det som leder oss mot det hellige, mot arketypene, det som leder oss mot å transcendere og overvinne den fragmenterte, forvirrende, vulgære virkeligheten representert av tentakkelmonsteret Kraken som så mange regissører vil ofre oss og vår uskyld til. Ja, en viss olympisk enkelhet er det vi trenger.
Menneskene har siden renessansen gjort et humanistisk opprør mot det guddommelige. De har vært så absolutt villige til å ofre sin dronning — kvinnen som et speil for det guddommelige. Kraken er på vei, og hans tentakler strekker seg ut i kultur, politikk, økonomi, tenkning og følelsesliv. Griper vi med den erkjennelsen til en fryktbasert religiøs kjærlighet støtter vi Hades og undergangskreftene. Men kanskje en heroisk løsning finnes? Å utforske mulighetene her ser ut som en passende oppgave for kunsten i dag, også for filmkunsten.
Relatert
Essay: X-Men Origins: Wolverine