Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett

Winter’s Bone, regissert av Debra Kranik, basert på en roman av Daniel Woodrell, har gått sin seiergangs på filmlerretet siden den vant førsteprisen på filmfestivalen Sundance 2010 med diverse etterfølgende Oscar-nominasjoner. Priser er én ting, en god historie er noe annet.

A.Viken

Vi følger 17 år gamle Ree, som har ansvaret for sin familie som består av en paralysert mor og to småsøsken i Ozarks, Missouri (filmen er filmet på location). Området er klassisk hillbillyområde i tråd med den opprinnelige definisjonen, helt i randsonene av sivilisasjon, hvor det kun finnes rester og stumper etter tidligere primærnæringer som jakt, gårdsbruk og skogsdrift. Her har man gitt avkall på moderne vestlige ambisjoner om suksess og det er kun selvoppholdelsesdriften og det å overleve som gjelder. Der hvor man levde av gård og grunn, lever man nå av produksjon og langing av metamfetamin, meth, som er et talende for at der hvor man før levde av markens grøde, er det nå kunstig stimuli som dyrkes og som holder restene av det som en gang var et organisk samfunn i live.

Ree får en utfordring hun egentlig ikke kan velge bort. Hennes far som man aner har en legendarisk status som meth-langer har satt gård og grunn som pant for en kausjon inntil han skal stille for retten. Hun får dermed valget i å ta rede på sin far, eller bli kastet ut i en hjemløs tilværelse med mor og søsken. Det kan lyde som opptakten til et typisk actionfylt drama, men vi er med Ree i det hun følger de spor hun kan følge, uten stor dramatikk, eller anmassende heltefakter. Hun går etter det opplagte, nemlig familie og naboer, på jakt etter faren Jessup, det vil si, de fleste er i slekt, fjernt eller nært. Blodsbåndets betydning understrekes, som det siste av bånd som har en verdi i sivilisasjonens utkant, uten fremtidshåp, eller håp overhodet. Her ber man ikke om hjelp, men får hjelp av de nærmeste, men bare når den virkelig behøves. En underliggende spenning av vold ligger under det hele, både menn, kvinner og barn er familiære med de helt primale maktforhold som hviler på vold og familiebånd. Den eneste virkelige kodeks synes å være å ikke tyste, samt en rufsete familielojalitet, som dog ikke er større enn selvoppholdelsesdriften når alt kommer til alt.

Ree oppsøker tidlig sin onkel Teardrop, en mann som i likhet med hennes far lever av og på meth. Det er et møte som setter hennes nysgjerrighet klart på plass under trusselen av vold om hun ikke slutter å rote opp i gammelt grums. Heldigvis er ikke skildringene endimensjonale. Teardrop som ved første øyekast kan virke som en arketypisk, psykopatisk erkedrittsekk, slik gjerne hvite menn uten for urbaniteten og gjengse politisk korrekte moralisme skildres i Hollywood, er den som Ree knyttes nærmest til etter som historien forløper.

Ree:

– I’ve always been scared of you

Teardrop:

– That’s because you’re smart

Det viser seg etter hvert at faren har tystet, han er død, og den eneste måten hun kan redde eiendommen på er ved å bevise at han er død, noe som får sin logiske, men morbide konsekvens.

Blodsbåndene og kodeksen om ikke å tyste til storsamfunnet representert ved The Law, sheriffen og den større sivilisasjonen utenfor er det som er de moralske absolutter. Man lever etter de basale regler for å kunne leve på randsonen. Ree er åpenbart innehaver av en god porsjon intelligens, stor personlig moral og ansvarsfølelse, men til forskjell fra andre beskrivelser som tar utgangspunkt i en jente eller ung kvinnes streven, er det heldigvis ikke store drømmer og ambisjoner som skal realiseres i tråd med den vestlige sivilisasjons enkle selvbekreftelsesmotiver som svever over det hele, som et absolutt for menneskelig agerende. Man får så vidt vite at hun har fundert på en militær karriere, veien for mange fattige amerikanere til utdannelse og en jobb, men det er ingenting det dveles ved. Heller ikke bedriver hun noen kreativ aktivitet, som er klisjeen, men er mest opptatt av sine søsken og det å lære dem saker som jakt og å behandle skytevåpen, matlaging og lignende nødvendigheter.

Hun har en venninne Gail, som er gift og småbarnsmor, som hun kan stole helt på – og lojalitet er her det mest verdifulle man kan ha:

Gail:

– Got the truck off him.

Ree:

– You are who I always did think you were, Darlin’. You truly are.

Noe som hele historien viser, i strid med Hollywood-arketyper, er at hun ikke på noen måte kan klare utfordringen på egen hånd som den suverene individualist – hun er prisgitt det lille samfunnets uskrevne regler og støtte. Hun får lære det brutalt uten omsvøp, men og uten eksesser. Selv om forholdene for et urbant publikum i seg selv er ekstreme, er beskrivelsen av hendelsesforløpet ikke ekstrem, tvert om, det hele har i sin rolige skildring preget av normalitet; det er slik det må være. Samtidig finnes ingen idealisering. Man kunne frykte den typiske fetisjismen som hersker rundt hillbillies fra Appalachia og Ozark, hvor man velter seg i det groteske og ekstremvulgære som i et subkulturelt freakshow, men regissør Debra Kranik balanser dette fint.

Teardrop tegnes på en troverdig og overbevisende måte, varm tross sin hardhet, han er en mann som er dyktig på å overleve ut fra de forutsetninger som er gitt ham, han har sin verdighet, stolthet og moral, men den ligger utenfor storsamfunnets konstruerte normer.

Det hele skildres med et foto som er flatt, uten drama og uten lyrikk, det understreker både normalitet og realisme. Ingen storslagne scener, ingen episk naturfortelling, og Ree selv er befriende normal i utseende; jordnær, sympatisk, men ikke blendende på noen måte, men desto sterkere og vakrere. Man kommer ikke under huden på hva hun tenker, hva hun personlig vil, og slik blir det handlingene hennes, utfordringen hun tar på seg uten sentimentalitet med nødvendighetens selvfølgelighet, som står i sentrum.

Dog én scene skiller seg ut og antyder hva som betyr mest for Ree; Ree har blitt rådgitt å selge unna familiens skog før fristen for kausjonen går ut. Hun vil ikke, men er i villrede. Senere har hun et mareritt fotografert i svarthvitt om trær som sages ned, og ekorn som svirrer forskremte og livredde omkring.

Skogen, familiens skog, er det som synes å bære hennes liv både virkelig og symbolsk, det større perspektivet som gjør at hun holder det gående, og trærne i drømmesekvensen kan tolkes i videre som symbol på røtter og bestandighet over generasjoner.

Winter’s Bone er ingen stor film i den forstand at den vil bli kanonisert eller er så dyktig gjort at den preger deg for all tid. De mange ovasjoner beror nok mer på anderledesheten i denne egentlig enkle historien om overlevelse, kontra de absurde illusjoner som ellers serveres mainstream, og at man her har et drama som ikke er fundert i en eller annen form for forutsigbar sex-/samlivskonstellasjon.

Filmen er god i det at den ikke moraliserer dog har en klar pliktetikk som ikke er fundert i individualisme eller lyst, men absolutt nødvendighet – overlevelse, uten drama.

Winter’s Bone er ganske enkelt en god historie som ikke ligger langt unna virkeligheten som betoner hva som egentlig betyr noe når tilværelsens overflate er skåret inn til benet.