Essay: X-Men Origins: Wolverine

Som liten likte jeg superhelter, og av superheltgruppene likte jeg X-Men best, eller Prosjekt X som de kaltes på norsk. Av disse var det den sovjetiske mutanten Colossus jeg satte høyest; en mann som kunne forandre kroppen sin til organisk metall, og da få kjempekrefter og tåle det meste. I følge en plakat jeg hadde der styrken på forskjellige superhelter og superskurker var skrevet ned kunne jeg registrere at han var i stand til å løfte hele 70 tonn, noe som gjorde ham til den klart sterkeste i Prosjekt X. At Tingen i Fantastiske Fire kunne løfte hele 80 tonn, og Hulk over hundre var også imponerende, men i motsetning til Colossus var det fysiognomisk og dels mentalt noe bestialsk og uavmålt med disse karakterene, mens Colossus med sitt utseende representerte ridderligheten selv i sin stålskinnende og sterke, men enkle prakt.

Av Jo Hammerstad

Jerv — eller Wolverine på engelsk var en annen sak. En harry, ubarbert fyr som røyket og drakk øl. Han var ikke spesielt overmenneskelig sterk, tok bare 250 kilo i benkpress, men hadde den egenskapen at han kunne legeskader han ble gitt svært raskt, og at han dessuten kunne kutte med lange klør som spratt ut fra oversiden av hendene. En gang da Colossus sloss mot selveste Juggernaut (i hvert fall 80+, eller var det 100+ i benkpress, tonn selvfølgelig) i en bar, satt Wolverine bare og så på i stedet for å hjelpe til. Han skulle få frem et eller annet belærende poeng av typen som førtiårige Canadiske tømmerhuggere selvhøytidig kan finne på å komme med etter noen øl, husker ikke hva det var, bare at logikken hans virket tvilsom. Nei — jeg likte enkle, pålitelige, edle helter best — ikke disse komplekse, “tøffe” antiheltene som man aldri helt kunne stole på. Men jeg lærte meg å tolerere og etter hvert også å like Jerv etter hvert — en acquired taste kanskje, som kaffe og alkohol er de første gangene man prøver. Slik trer barnets sikre, rene intuisjon tilbake for voksenverdenens kompleksitet.

Vel — til filmen: X-Men Origins: Wolverine . Ja, man kan vel si at Wolverines indre drama er om han er et udyr, et menneske, eller noe mer, og at det hele i dypere forstand dreier seg om Krigerens karakter. For jo — en viss testosteronsprutende mørk élan, en våken kundalini klar til hugg må kanskje ligge i ryggmargen til den som skal bli en god kriger, og så blir spørsmålet om man selv er herre over denne kraften eller om den kontrollerer deg. Denne konflikten kommer tydelig til uttrykk i konflikten mellom Wolverine og hans eldre halvbror Victor. Begge er mutanter med ekstrem utholdenhet, evne til selvhelbredelse, og klør som vokser ut av hendene, men mens klørne hos Victor vokser rett ut som en forlengelse av neglene, vokser Wolverines klør ut mer som sverdblad på oversiden av hendene. For Victor er det ingen avstand til dyret, ingen skikkelig impulskontroll, mens Wolverine i sterkere grad har et valg om han skal bruke sine evner eller ikke.

Hva er det da som ligger bak de konkrete valgene Wolverine gjør? Av og til tar følelsene overhånd, av og til ser han ut til å følge et moralistisk “Thou shalt not kill”-bud — særlig når han i likhet med superhelter flest helst vil la skurker leve til tross for at de da vil skape mer kaos og ulykke i fremtiden, men med litt velvilje kan jeg kanskje i visse situasjoner også tilskrive Wolverine en fornemmelse av en høyere logikk som bør aktes.

Etter at Wolverine i halvannet århundre har reist rundt i verden og vært i krig, slår han seg til ro med den flotte Kayla i en beskjeden kanadisk hytte, og koser seg med natur, tømmerhogging, og øl om kvelden mens Kayla forteller historier. Han fremstår her slik mange kvinner tror de vil ha sine menn: En mann med litt dyr i seg slik at de kan ha seksuell kontroll over ham, tøff og macho må han gjerne være som pynt, men på innsiden skal han være betryggende myk. Det siste punktet blir imidlertid denne typen menns bane i lengden, noe som også skjer her. En kveld forteller Kayla lett koketterende en av sine historier mens Wolverine ligger avslappet med tilbaketrukne klør i sofaen med sin kalde øl og lytter.

Kayla: Hvorfor er månen så ensom?

[Wolverine ligger bare i sofaen med et litt fjollete smil, åpen for hva hun enn måtte komme med.]

Kayla: Fordi hun hadde en elsker en gang.

Wolverine: Forteller du dette til barna? [Hun jobber som lærer]

Kayla: Nei. . . Han het Kuekhuatsheu, og de levde sammen i åndeverdenen.

Wolverine: Er dette en sann historie? Herlig.

Kayla: Og hver kveld vandret de rundt sammen på himmelen — men en av de andre åndene ble sjalu. Trickster ville ha månen for seg selv, så han fortalte Kuekhuatsu at månen hadde bedt om blomster. Han ba ham komme til vår verden og plukke villroser til henne. Men Kuekhuatsu visste ikke at når man forlater åndeverdenen kan man ikke komme tilbake. . . Hver kveld ser han opp på himmelen, ser månen og uler navnet hennes. Men han kan aldri røre henne igjen.

Og Wolverine bemerker muntert at jammen ble Kuekhuatsu lurt, før hun forteller ham at Kuekhuatsu betyr Wolverine. Dagen etter denne historien mister han selvfølgelig Kayla, og denne historien blir Wolverines personlige myte som han nå tar sitt navn fra. Er Kayla månen eller er hun Trickster?

Ja: Under månen er man underlagt det forgjengeliges lover og fallets estetikk. Av og til tenker jeg at jeg liker He-Man bedre enn disse Marvel-og DC-comics-superheltene med alle sine eksistensielle plager, angst og dameproblemer. Jeg kan i hvert fall ikke huske at He-Man hadde slike problemer.

Etter å ha mistet Kayla går Wolverine med på å gjennomgå en ekstremt smertefull og risikabel operasjon der skjelettet hans blir erstattet av et mystisk metall som har kommet ned fra himmelen, nemlig adamantium. Etymologien her er interessant. Adamas betyr på gresk det hardeste av stål, og er beslektet med adamastos som betyr ukuelig, fortsatt kysk (av a som betyr ikke og damao som betyr å temme) noe som karakteriserer Adam, den første himmelske mann, som var ensom, uavhengig, ubundet av ekteskapets åk. Platon beskriver i Timaes hvordan metallet adamas består av sammenknyttet gull med en liten del jord.

Han har gått veien fra å være en nærmest dyrisk krigsmaskin, til derfra å dvele noen år i det feminine; i machomannens drøm om ubarbert hytteliv i vill natur, med kald øl i kjøleskapet og en pen dame som høyeste gode, noe som i lengden ikke gikk an, og da er det udødelighet og suverenitet som gjelder.

Adamantium er også et nærmest uknuselig metall, og med en slik himmelsk legering kombinert med sine selvlegende evner blir Wolverine nå en formidabel kriger. Han har gått veien fra å være en nærmest dyrisk krigsmaskin, til derfra å dvele noen år i det feminine; i machomannens drøm om ubarbert hytteliv i vill natur, med kald øl i kjøleskapet og en pen dame som høyeste gode, noe som i lengden ikke gikk an, og da er det udødelighet og suverenitet som gjelder.

“Våpen X” blir Wolverine nå kalt av den hemmelige militære forskningsgruppen som har operert inn adamantiumskjelettet. En interessant symbol. “X” er i alkymien illuminasjonens og åpenbaringens merke. Bokstaven karakteriserer det som er utmerket og bemerkelsesverdig. I algebraen er X den ukjente kvantitet — problemet som skal løses, eller løsningen på problemet, mens Pythagoras brukte det som et tegn på multiplikasjon. Ikke minst står X for “målestokk”, noe som i gralsmyten er det viktigste en konge skal akte. Alt hviler på at en målestokk holdes ved like, at den ikke forfalskes, for så lenge målestokken er i orden er utgangspunktet til stede for at ubalanser kan gjenopprettes.

Men militærforskerne ser kun på “Våpen X” som et steg på veien mot “Våpen XI” — Våpen 11 — Snake-eyes — den mystiske overskridelsen av X — et umåtelig mektig og umåtelig farlig tall — “Deadpool” velger de treffende å døpe denne skikkelsen. Deadpool er en skikkelse som har fått konsentert i seg de beste egenskapene til mange ulike mutanter — han har Wolverines egenskaper i tillegg til blant annet teleporteringsevner og evne til å skyte laserstråler ut av øynene. Forskerne har i ham forsøkt å sammensamle all kvalitet på en måte de instrumentelt kan styre. Det ender selvfølgelig opp med at “Våpen X” og “Våpen XI” kommer i kamp med hverandre, en kosmologisk sett meget interessant konflikt.

Ja — med mytisk og alkymisk imaginasjonskraft er det mye gull som kan ekstraheres ut fra en film som dette — men det må altså ekstraheres ut, alt er ikke gull her, men mer enn nok til at filmen er verdt å se. Filmene som selger er ikke alltid filmene som svarer til noe som trengs, men filmer som svarer til noe som trengs har faktisk av og til den egenskapen at de også selger. Og selv om regissører ikke selv er klar over hva de gjør treffer de av og til på noe som er signifikant. X mot XI — verdt å meditere over.

Jeg skulle ønske det kom en X-Men Origins: Colossus, men den enkle edelhetens helt selger vel kanskje ikke like godt som tvetydighetens helt.