Av Alexander Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Oppdrettsnæringen i Norge har i lang tid høstet stor respekt blant folk ikke minst fordi den som en av landets viktigste eksportnæringer har fått norsk laks til å fremstå som et nasjonalsymbol. Men som de fleste snarveier mennesket gjør i dets inngripen i naturen, så viser konsekvensen seg ofte å bli en kostbar omvei. En sak er at det viser seg at oppdrettfisken har betydelig mindre næringsinnhold, ikke minst av verdifulle omega-3-fettsyrer og besitter andre avfallsstoffer i høyere grad enn villfisk, men viktigst – den ødelegger villfiskstammen.

Se TV2 innslag her, hvor NMFs avsløring er bakgrunnen.

Lakselus og genetiske deformasjoner av fisk er alvorlige konsekvenser, i tilegg til at økosystemet langs kysten trues. Bestanden av vill laks og ørret er direkte truet av rømt oppdrettsfisk, i tillegg til at havbunnen i områdene rundt oppdrettsanleggene er forurenset. Oppå det kommer det at Norge ikke bare eksporterer fisk som råvare, men og selve driftsformen til verden – en driftsform det nå reageres mot. Da dette i tillegg til å ødelegge artsmangfoldet og ødelegger tradisjonelle bærekraftig kystkultur, en kystkultur som er faretruende nær utryddelse også i Norge. Småsamfunn og langvarige tradisjoner vil snart forsvinne i takt med industrialiseringen av kysten som oppdrettsnæringen representerer.

Det er betegnende at den såkalt rødgrønne regjering som har markert seg som et miljøvennlig alternativ hittil ikke vil ta tak i de lokale og regionale problemstillingene dette representerer. Og i tillegg til at de snakker om et globalt ansvar, aktivt som i olje og gassutvinning, støtter denne virksomhetens spreding globalt.

At næringen gir mange arbeidsplasser er utvilsomt, men dette er en næring som til syvende og sist kannibaliserer sitt eget livsgrunnlag, og et aktivt tiltak burde derfor være omstilling til mer tradisjonelt bærekraftig kystfiske med kvoteordninger som tilgodeser små aktører fremfor industrifikset som utarmer havet. Ikke minst på torsk. Torsk er nå på vei inn i oppdrettsfamilien, med alt hva det innebærer av sykdommer og følger for torskestammen.

Nå har et regjeringsoppnevnt utvalg gått inne for nullvekst i oppdrettsnæringen, og konkludert blant annet med disse punktene:

• Inndeling av kysten i adskilte produksjonsområder for å redusere smittespredning. Den enkelte tillatelse knyttes til et produksjonsområde.
• Inndeling av produksjonsområdene i utsettsoner med samtidig brakklegging av alle anlegg i en periode på minimum en måned før utsett.
• Etablering av en indikator for tap i produksjonen og en tilhørende handlingsregel for justering av maksimalt tillatt biomasse (MTB) i det enkelte produksjonsområdet. Tilsvarende indikatorer og handlingsregler for lus og rømming utredes.
• Adgang til permanent flytting av tillatelser fra produksjonsområder med høye tap i produksjonen til områder som har lave tap og en tilfredsstillende miljøstatus, spesielt med tanke på lakselus og rømt fisk.
• Ingen tildeling av nye tillatelser eller økning av MTB for laksefisk før et nytt system med produksjonsområder og utsettssoner er etablert.
• Friere adgang til å drive matfiskoppdrett på land og i lukkede anlegg i sjø.
• Anbefaling til næringen om en permanent organisering av fellestiltak i det enkelte produksjonsområde.

Det blir interessant å se hvordan fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen, som selv er involvert i næringen, reagerer. Dessverre settes ofte arbeidsplasser opp mot et bærekraftig og levende naturgrunnlag i fremtiden.

Som i andre presserende miljøsaker er det kun press og oppmerksomhet rundt saken som fungerer. Og i denne saken er det ikke snakk om et utslipp, men om noe som kan endre hele Norges kystkultur i tillegg til at næringen er et problem for alle tradisjonelle kystfiskekulturer globalt.

Både WWF (World Wildlife Fund) og ikke minst Norges Miljøvernforbund har stått på i denne saken i lang tid, de behøver støtte i bevisstgjøringen omkring denne økologiske katastrofen som har vært varslet av mange over langt tid, men først nå begynner offentligheten å ane konsekvensene. Det er fullt mulig å endre kurs her, men da må og alternativer og konsekvenser tydeliggjøres og markeres kreativt og utvetydig.

At regjeringsutvalget nå utpeker oppdrettsfisk som et miljøproblem er et viktig steg i riktig retning, men viser og hvor prekært dette er.

Lukkede anlegg er et bedre alternativ, men å opprettholde en næring som i seg selv gir en dårlig råvare og dårlige forhold for fisken selv som rammes av sykdommer, er lite fremtidsretted selv om en avvikling nå synes utopisk. Det er uverdige forhold for ethvert levende liv å behandle fisken slik oppdrettsfisken opplever.

Dette handler om mer enn bare fisk og fiskebestanden, det handler om man hvordan man som menneske vil leve, om man vil ha en kystkultur i fremtiden som ikke er dominert av industrielle hensyn, men av mennesker som vil leve i balanse med sine omgivelser og utvinne og benytte seg av naturens ressurser uten å bruke dem opp. Eksportnæringen er alltid profitthungrig og vil ikke være opptatt av lokale eller globale hensyn, derfor er den lokale og regionale forankringen vesentlig for en konstruktiv og meningsfull miljøpolitikk.

Til syvende og sist handler det prinsipielt ikke om omlegging av næringen, men om nedlegging av næringen til fordel for en fiskerinæring som ikke driver rovdrift på sitt eget næringsgrunnlag om man ønsker seg en levende kyst.

Øverste foto: Alv Arne Lyse

Lenker:

Last ned Havforskningsinstituttets rapport om oppdrettsnæringen.

Les WWFs uttalelse om regjeringsutvalgets rapport om oppdrettsnæringen

Les Norges Miljøvernforbunds kommentar til rapporten

Les NMFs artikler om temaet