DET NAKNE MENNESKET

I disse lange, kalde og hvileløse våkenetter, vender et bilde stadig tilbake til min bevissthet. Et bilde som ikke synes å være uten en viss relevans for et menneske som idag ønsker å gå en erkjennelsens vei. Bildet, eller metaforen, er hentet fra Buddhas «middels lange drøftelser», Majjhima Nikāya (mer spesifikt amālunkaya Sutta (63), eller «Den kortere drøftelse til Mālunkyāputta»), og blir i utgangspunktet nyttet av Buddha Gotama for å forklare en av sine disipler, Mālunkyāputta, de destruktive følgene av å bedrive tankevirksomhet som kun tar form av spekulasjoner og et rent teoretisk vitebegjær. Mālunkyāputta meddeler Buddha at han i en meditasjon ble gjort oppmerksom på de mange spekulative spørsmålene som Buddha hittil hadde latt stå ubesvart; spørsmål omkring verdens endelighet/uendelighet, sjelens forhold til kroppen, om den oppvåknedes (Buddha) tilstand etter døden osv. Han har tillike bestemt seg for å avbryte sitt liv som asket, og returnere til det mundane, overfladiske liv, dersom Buddha ikke kan gi ham svar på dette.

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

Buddhas svar er imidlertid typisk, og utspilles bl.a. gjennom bildemetaforen vi allerede har hentydet. Det er similen om  mannen, som etter å ha blitt truffet av en giftig og dødelig pil, og av sine venner fått ditbrakt en lege, likevel bedyrer utsettelsen av operasjonen. Slik lyder hele similen (fra Bhikku Ñāṇamoli og Bhikku Bodhis’ engelske oversettelse):

«I will not let the surgeon pull out this arrow until I know whether the man who wounded me was a noble or a brahmin or a merchant or a worker. […] I will not let the surgeon pull out this arrow until I know the name and clan of the man who wounded me;…until I know whether the man who wounded me was tall or short or of middle height;…until I know whether the man who wounded me was dark or brown or golden-skinned;…until I know whether the man who wounded me lives in such a village or town or city;…until I know whether the bow that wounded me was a long bow or a crossbow;…until I know whether the bowstring that wounded me was fibre or reed or sinew or hemp or bark;…until I know whether the shaft that wounded me was wild or cultivated;…until I know with what kind of feathers the shaft that wounded me was fitted – whether those of a vulture or a heron or a hawk or a peacock or a stork;…until I know with what kind of sinew the shaft that wounded me was bound – whether that of an ox or a buffalo or a deer or a monkey;…until I know what kind of arrowhead it was that wounded me – whether spiked or razor-tipped or curved or barbed or calf-toothed or lancet-shaped.»

Som tidligere nevnt er denne metaforen ment som en tydeliggjøring av fallgruven som lurer bak enhver tenkning som baserer seg på gjengse meninger og teorier; på filosofiske, endeløse, dialektiske tråder, som leder den tenkende vekk fra sitt mest prekære problem; nemlig å kunne innse hvilke grep, og hvilke erkjennelser, som er mest fundamentale i øyeblikket. Den skadde mannens bevisst overdrevne spekulasjoner, har i denne forstand tre klare budskap: for det første, at et vitebegjær som beveger seg ukontrollert inn i sfærer langt fjernet fra en erkjennelse av hva som er relevant for en selv, og like langt fjernet fra enhver fornuftig erkjennelse av hvilken vei man må gå for å oppnå sann erkjennelse (mannen vil jo utvilsomt dø lenge før han rekker å få svar på noe som helst), er gal i seg selv; er et uttrykk for mani; for en evig rastløs, grunnløs og meningsløs jakt etter noe man ikke lenger bryr seg om hvor vil ende. Dette er en syk jakt, en jakt som ikke lenger ledes av mannen selv (som i motsatt tilfelle først og fremst ville fokusert på opprettholdelsen av seg selv som nettopp mann, ved å overleve), men som «jakten selv leder på egen hånd» («det er ikke mannen som tenker, men tenkningen som tenker mannen», som det blir sagt andre steder). For det andre symboliserer metaforen temmelig klart, at denne maniske, rastløse måten å forholde seg til tenkningen på, ikke er uten konsekvenser. Det er intet mindre enn den åndelige døden som venter mannen som ikke er i stand til å vite hvor han skal begynne i jakten etter erkjennelse, eller hvilken grunn i seg selv han kan legge kunnskapen i, for virkelig å kunne basere seg på kunnskap, og ikke blott og bar tro, eller begjær etter rasjonelle trofeer. Først må pilen fjernes, og når pilen er fjernet, vil mannen innse at kunnskapen han begjærte for en stund siden, ikke har noen relevans for hans liv. Ikke da, ikke nå og ikke siden. Dette leder oss til det tredje budskapet i historien, et budskap som ikke er det hovedanliggende i akkurat denne sutraen (selv om det er et gjennomgående tema i den tidligste buddhismens øvrige doktrine), men som kanskje er det viktigste av dem alle i dette henseende, siden det er i disse baner bildet ofte fører meg i aktuelle vinternatt: Nemlig, at mer enn noen ren tenkning, krever situasjonen den skadde mannen befinner seg i, en handling. Og det er, som sagt, nettopp dette aspektet ved similen som er interessant og dyptgående for en moderne vestlig mann som ønsker å gå en erkjennelsens vei.

Den viser hvor fattig og åndsløs tenkningen hittil har vært, som ikke har hatt fortrolighet nok til sin egen kjerne, til å kunne se at man hele tiden var døende. Den viser hvor flyktig, svak, fremmed og ignorant man har vært, som har forlatt sin posisjon som ensom konge til fordel for en tilværelse som tigger blant fiender.

Grunnen til dette, er at metaforen på mange måter, og gjennom her å bruke den etter eget forgodtbefinnende (og på en måte som her tar den ut av sin opprinnelige kontekst) beskriver menneskets generelle utgangspunkt. Og problemet ligger ikke først og fremst i at man ofte lar seg henlede til tankerekker som får en til å nedprioritere fjerningen av pilen, men at man ennå ikke har oppdaget pilens eksistens. Pilens tilsynekomst representerer med andre ord det nødvendige utgangspunktet, og den grunnleggende innstillingen ethvert oppriktig menneske må ta, før én eneste tanke kan sies å være av betydning. Den avslører all tidligere tenkning og skaperkraft, som blinde, løse og unyttige, da de hele tiden kastet bort dyrebar tid som kunne blitt brukt til å redde mannen fra den sikre død. Den viser hvor fattig og åndsløs tenkningen hittil har vært, som ikke har hatt fortrolighet nok til sin egen kjerne, til å kunne se at man hele tiden var døende. Den viser hvor flyktig, svak, fremmed og ignorant man har vært, som har forlatt sin posisjon som ensom konge til fordel for en tilværelse som tigger blant fiender. Pilen gir oss den nødvendige og øyeblikkelige erkjennelse av hvordan tenkningen må støttes av handlingen, at man må gjøre sin tenkning til sitt liv, da livet ikke stort lengre står til å redde. Og den får oss til å innse at årsaken til at man først nå oppdager pilen, er at frykten for alvoret, frykten for dypet, frykten for den absolutte inderlighet, frykten for det organiske, nakne, ensomme og rene, frykten for det endeløse, hvileløse og monotone prosjektet dette medfører, tidligere har vært for påtrengende i underbevisstheten, og for påtrengende for det maktsyke egoet som heller pisser på strømgjerdet enn å ikke pisse i det hele tatt. For når pilen er oppdaget, og dratt ut, etterlater den et sår som kun en livstidspakt med den reneste, sanneste og vanskeligste veien kan få til å gro. Og man innser dermed at dette er den eneste veien. Man er betent med det sanne blodets sår. Man er svimerket med de hellige ridderes emblem. Man er våknet fra søvngjengerens målløse vandring i natten.

Mannen i similen ser i det minste pilen. Er han heldig vil legen slå ham i hodet og tvinge pilen ut av kroppen hans før det er for sent. Dagens menneske, deriblant de aller fleste som anser seg selv som «tenkende individer», er uheldigvis ikke så vel forunt. Ens åndelige liv dør sakte, men sikkert i takt med begjæret etter kunnskap om alt annet enn sitt eget indre. Ens evne til å gripe virkeligheten synker så langt ned som forståelsen av at man selv må leve seg igjennom denne virkeligheten for å forstå noe som helst, avtar.

For at mennesket av idag skal kunne våkne opp og se hvor langt ens tenkning står fjernet fra ens innerste livsprinsipp, må det være villig til å oppgi alt annet enn søkenen etter nettopp dene oppvåkningen, om det så skulle bety at man kaster vekk alt av hva man hittil har viet sin oppmerksomhet og invistert sin tid i. Og det betyr som regel nettopp det. Det sier seg derfor selv at det ofte kreves en eller annen indre krise for å åpne opp for denne nullstillende prossessen. En opprivende hendelse, en krise, et brudd, eller en ekstrem oppfølging av en spontan følelse av vemmelse over den man er.  Ethvert intelligent menneske som må svare negativt på spørsmålet til om man er helt sikker på at man selv nå velger det livet man lever, eller at ens motiver nå står på en grunn som aldri kommer til å, eller kan, falle, vil en eller annen gang i løpet av livet sitt kjenne en dragning mot en slik krise, eller til og med et behov for å opprive sin egen eksistensielle situasjon gjennom en ekstrem, destruktiv handling. De fleste vil dessverre fortrenge denne dragningen.

For det er her den hardeste kampen skal utkjempes, ved ikke å tillate en latskap som kun gjør en enda feigere og mer løgnaktig enn man var i utgangspunktet. Man er aldri fri fra seg selv, man må alltid være på vakt mot seg selv. Og først når motet og viljen, den nærmest selvutslettende opprigtige ærlighets vilje, har festet seg til ens sinn og bevissthet, og blitt absorbert i det eneste lyset i ens indre som man egentlig kan kalle ens «Selv»

Det er imidlertid ved pilens åpenbaring; i oppriktighetens oppvåkning; der man innser at ens tidligere tilfeldige og flyktige motivasjon, representerer en løgnaktighet man aldri kan tilgi seg selv på noen annen måte enn å kvitte seg med rubbel og bit; hvor man står i det nullpunktet som er så snevert at det knapt er noe i det hele tatt, men som likevel er det største man har opplevd ettersom det er første gang man virkelig er seg selv; der hvor kun utsikten og pusten gir en virkelighetsfølelse som får ditt tidligere liv til å virke meningsløst; og hvor man virkelig innser, med den aller største lykke, hvor vannvittig vanskelig, ja hvor forferdelig tungt og ensomt, ens liv til tider vil komme til å bli i nærmeste framtid; det er nettopp her man må passe seg for ikke å narre seg selv. For det er her den hardeste kampen skal utkjempes, ved ikke å tillate en latskap som kun gjør en enda feigere og mer løgnaktig enn man var i utgangspunktet. Man er aldri fri fra seg selv, man må alltid være på vakt mot seg selv. Og først når motet og viljen, den nærmest selvutslettende opprigtige ærlighets vilje, har festet seg til ens sinn og bevissthet, og blitt absorbert i det eneste lyset i ens indre som man egentlig kan kalle ens «Selv» – og ikke bare det gamle oppkonstruerte «jeg»et, som passivt «‘jeg-er jeg’et’/er jeg» for en (lik som tenkningen på samme måte «tenker en») da man mangler den overkonsentrerte, sentrerte vilje -, kan vi begynne å kalle oss normale mennesker, hvis motivasjon ikke kan være annet enn det edleste, hvis mål aldri er annet enn det høyeste, inderligste, og som river ethvert pådyttet klesplagg av seg så snart det kjenner at noe forsøker å snike seg over ens hud. Dette er det nakne mennesket. For det nakne mennesket er ingenting annet av betydning, enn å erkjenne seg selv. Koste hva det koste vil.

Dette må være utgangspunktet for ethvert oppriktig menneske. Det er på denne fjellhyllen at leiren settes opp. Det er i denne ærlighet til seg selv at det oppriktige mennesket har funnet sitt minstekrav for videre utforskning av fjellet. Og her kutter det også tauet, og river opp pluggene, som førte ham hit opp, for aldri kan han begjære noe som befinner seg nedenfor denne leiren. Gjennom dette punktet må alt gå fra nå av.

Forskjellen på en som usikkert og avventende titter bort på dette punktet, og en som er eller har vært i dette punktet, er at mens den første ser for seg sin nakenhet, men ikke riktig har kvittet seg med det oppkonstruerte og totalt unyttige behovet for å prøve nye klesplagg, går den andre rundt i sin organiske nakenhet med sikker viten om at disse klesplaggene tynger ham. Den første innbilder seg at skredderen på hjørnet er av samme art og ætt som ham selv, og at det dermed ikke haster med å bygge opp mot nok til å kvitte seg med hans tjenester. Den andre gjennomskuer det paniske, rastløse og engstelige skinnet i skredderens øyne, som vitner om at skredderen godt kjenner til sin egen unyttige natur, sin overflødighet, ja sågar giftighet, og at det eneste som fortsatt holder butikkhjulene gående er at ingen kunder ennå har stilt spørsmål ved skiltet i prøverommet som forbyr å se seg selv i speilet uten klær.

Det nakne mennesket har ikke tid til latskap, ingen koffert for oppkonstruksjoner, ingen ølkro for unnskyldninger. Det nakne mennesket vet at det ikke er pilen som i sin ondskap dreper det sovende mennesket, men det sovende mennesket som lar seg selv drepe av pilen. Det vet at ingen venter på at man skal handle, og at ingen vil redde en, om man ikke handler nå. Det nakne mennesket vet, at den som venter på noe godt, alltid venter forgjeves. Og at den som venter på oppvåkningen, ikke har tid til å vente et sekund. Den kompromissløse og evige oppriktigheten, er det eneste utgangspunktet for et slikt menneske. Uten dette blir alt skinn. Jeg vil se det nakne mennesket. Det nakne mennesket er fremtidens menneske.

Med ønske om fred.