Vårvind

Snøen har blitt skittengrå, den trekker seg tilbake, åpenbarer lukten av råtten jord og dødt gress; naturens likstank, borer seg inn i nesen som edel parfyme, duften av forråtnelse og silo spres av friske vinddrag fra Vest; Nord og Øst, der noe dør er det noe som lever; veien er dekket av støv som virvles opp, jeg minnes hvordan støv og jord smakte fra da jeg knapt var en meter høy, og var i ett med omgivelsene, hvor det å ligge ned på... Les mer

Ode til essayet – tileigna Georg Johannesen

  Som frigjeven ramn er du komen or det store myrkret. Attende til undringa. Og sidan alltid attende til undringa; til einaste buret du let tankane lukkast inn i. Du er det tjuefemte teiknet i den gamle runerekkja; skriven på ramnen sin hud under fjørbusken på strupa. Kritisk krinsande om kva du har sett, ser, vil og ikkje vil sjå. Allveg og stendigt søkjande etter kva motseier absolutt i menneskeskapte system. Rett fram, attende; opp og... Les mer

I ørkenen overlever ingen

Det var saba saba, syvende i syvende, og vi feiret frigjøringen sammen med de lokale, John og jeg. Paraply-akasie i blodrød solnedgang, mbira-toner, leirbål og fengslende rytmer. Nyama Choma og bananøl. Særlig det siste og ganske så mye. Da jeg våknet var det fortsatt mørkt. Det var John som vekket meg. «Strømmen har gått!» El-verket feiret tydeligvis også. Man kunne tenke at et strømbrudd var et godt argument for å snu seg rundt og... Les mer

DET NYE LANDET

  Ingen gråtoner her, bare sort og hvitt, jeg reiser inn i det nye landet, det gamle bak meg er glemt, minnene om det er gjemt til en fremtid som ligger foran meg. Ruinene som var meg kjære, rester fra andres slag og andres kamper, ruiner som jeg sov blant, levde i som var de store palass med voldsomme søyler som løftet store tak, en dag våknet jeg, jeg så de som de var; gjengrodde, ett med marken, ett med jorden. Marmor og granitt var... Les mer

Höstgatan

Skogsvandring, trän, inget mål, ingen mening. Doften av en tall penetrerar likgiltigheten, trots kylan och det råa fuktiga under den klarblå himmeln, så känns skogen varm, den är vad den är, frågar inte, svarar inte, små stigar på kors, som försvinner in i buskaset, växter, och rötter, upplöser sig själv i jord och grönt spårlöst. Här är jag igen, känner enbart ljuden av min anda under trekronorna; löv och granbarr, stammor... Les mer

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner Havet tar dem Inn og tilbake i seg selv Ingen grav å besøke Ikke noe navn De blir bare borte. Det sies at man ofte kan se omrisset av mennesker som har blitt borte på havet I vannet Akkurat der de forsvant At de ser opp på deg Mot skyene og forbi. (Betyr det at de lengter mot himmelen, lengter opp? At det ikke er handlingene våre på jorden som bestemmer hvor vi kommer etter døden, men rett og... Les mer

Naturens stemme hvisket til deg

Naturens stemme hvisket til deg. Kom, kom nærmere. Den ville at du skulle komme for å si hei. Den ville bli bedre kjent med deg. Den hintet til kontakt, men den presset ikke på. Du vandret inn i dens mangfoldigheter. Du gikk med dine føtter på stiens balanserende terreng. Dens variasjon og rytme. Dens enorme hemmeligheter, som et mysterium fylt av historie. Den fortalte så ufattelig lite og var din usikre part. Samtidig åpnet den seg for deg... Les mer

Brønnen, et prosadikt

Brønnen er dyp og farlig. Inngjerdet. Omringet av steiner, små busker og lange historier. Om natten er brønnen kald. Nesten svart. En skal vokte seg for brønnen, sies det. En skal passe seg. Ting går alltid litt langsommere i nærheten av vannet. Der det er vann skal en vokte seg. Vannet vokter. Vannet værer seg selv, lik ulven. Kjenner ofte ikke sin egen skjebne, sitt eget sinne, vannet, kjenner ofte ikke sin egen ubarmhjertighet, sitt offer.... Les mer

Ja visst gör det ont – Karin Boye

  Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger. Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller,... Les mer

NY JORD

  Det gror ikke lenger, denne jorden har blitt skrinn, vinder blåser nye vekster uten røtter, bort og omkring, de blir stående her og der som villnis, som aldri kan høstes, de gror uten mening, uten frukt, jorden som en gang var, en gang gav, en gang ville, vil ikke, som forvillede leter vi etter nye fotfester, men glemmer hvor vi en gang sto og der vi en gang så, lengre enn noen makter å gjøre nå.  Ugress vokser vilt, vi forveksler... Les mer

Next Page »