10 møter med Dylan

Dylan hører ikke blant dem jeg oppsøker, hverken i musikken eller poesien, i leten etter visdom eller sannhet eller gudommelig inspirert estetikk. Men likevel har han alltid vært der. Og han har, i flere tilfeller enn det jeg kanskje er klar over, stadig vært en rytme som jeg har kunnet fargelegge med emosjoner som det har passet meg, ja, et slags utløp for akutt melankoli eller sentimentalitet eller sinne eller bekymringsløs glede, og oftest... Les mer

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner Havet tar dem Inn og tilbake i seg selv Ingen grav å besøke Ikke noe navn De blir bare borte. Det sies at man ofte kan se omrisset av mennesker som har blitt borte på havet I vannet Akkurat der de forsvant At de ser opp på deg Mot skyene og forbi. (Betyr det at de lengter mot himmelen, lengter opp? At det ikke er handlingene våre på jorden som bestemmer hvor vi kommer etter døden, men rett og... Les mer

Yukio Mishima: Vårsnø

«(…) hver gest og hver bevegelse fra den ene blir en labyrint, en hemmelighet, en gåte for den andre – en dans som ubønnhørlig nærmer seg det stupet som venter alle som fortaper seg inn i den labyrinten som utgjør den umulige kjærligheten.» Det å lese første bok (Vårsnø – 春の雪) i Mishimas siste verk (Fruktbarhetens Sjø – 豊饒の海) er som å bevege seg inn i et metaforenes spindelvev: gjennom sine metaforer maler... Les mer

Günter Grass, det måtte sies


Günter Grass, Tysklands moralske pekefinger er død etter nesten et århundres intellektuell fronttjeneste.  Lovordene er mange, men en viss disharmoni har sneket seg inn i koret. I den ofte selektive offentlige hukommelse fremstilles han nå som «kontroversiell». Noe han absolutt ikke var på norske og tyske breddegrader under min oppvekst, hvor han nærmest nøt en status som nasjonalmonument før de siste år av hans liv og virke. Av A. Viken,... Les mer

Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

I 2012 gav Kathrine Aspaas ut boken Raushetens tid. Jeg leste anmeldelsene, og lurte på hvorfor de var så tamme. Etter å ha lest boken selv, lurer jeg ikke lenger på hvorfor de var så vasne. Å skrive noe om denne boken, minner meg mest av alt om å skålde mandler, klemme på dem så de glipper skvettent ut av skallet, for så å forsøke å fange dem igjen i det samme skallet. Noe jeg konkret har prøvd hver jul siden jeg var fem, men dog... Les mer

Umuligheten av å leve – Stig Sæterbakken – Atmosphere – Joy Division

«Det er noe uendelig trist ved alle barn, de være så glade og lykkelige de vil. Et foranskutt sorg, om det går an å bruke et slikt uttrykk? Hvor skulle den ellers komme fra, hvis ikke fra alt som venter dem? Det å ha vært barn er vår store sorg i livet. Vi går jo rundt og bærer på et dødt barn, helt til vi dør. I den forstand er det allerede for sent å ta livet av seg, ettersom man, idet man kommer så langt som til å ønske sin egen... Les mer