Vårvind

Snøen har blitt skittengrå, den trekker seg tilbake, åpenbarer lukten av råtten jord og dødt gress; naturens likstank, borer seg inn i nesen som edel parfyme, duften av forråtnelse og silo spres av friske vinddrag fra Vest; Nord og Øst, der noe dør er det noe som lever; veien er dekket av støv som virvles opp, jeg minnes hvordan støv og jord smakte fra da jeg knapt var en meter høy, og var i ett med omgivelsene, hvor det å ligge ned på... Les mer

Ode til essayet – tileigna Georg Johannesen

  Som frigjeven ramn er du komen or det store myrkret. Attende til undringa. Og sidan alltid attende til undringa; til einaste buret du let tankane lukkast inn i. Du er det tjuefemte teiknet i den gamle runerekkja; skriven på ramnen sin hud under fjørbusken på strupa. Kritisk krinsande om kva du har sett, ser, vil og ikkje vil sjå. Allveg og stendigt søkjande etter kva motseier absolutt i menneskeskapte system. Rett fram, attende; opp og... Les mer

10 møter med Dylan

Dylan hører ikke blant dem jeg oppsøker, hverken i musikken eller poesien, i leten etter visdom eller sannhet eller gudommelig inspirert estetikk. Men likevel har han alltid vært der. Og han har, i flere tilfeller enn det jeg kanskje er klar over, stadig vært en rytme som jeg har kunnet fargelegge med emosjoner som det har passet meg, ja, et slags utløp for akutt melankoli eller sentimentalitet eller sinne eller bekymringsløs glede, og oftest... Les mer

Höstgatan

Skogsvandring, trän, inget mål, ingen mening. Doften av en tall penetrerar likgiltigheten, trots kylan och det råa fuktiga under den klarblå himmeln, så känns skogen varm, den är vad den är, frågar inte, svarar inte, små stigar på kors, som försvinner in i buskaset, växter, och rötter, upplöser sig själv i jord och grönt spårlöst. Här är jag igen, känner enbart ljuden av min anda under trekronorna; löv och granbarr, stammor... Les mer

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner Havet tar dem Inn og tilbake i seg selv Ingen grav å besøke Ikke noe navn De blir bare borte. Det sies at man ofte kan se omrisset av mennesker som har blitt borte på havet I vannet Akkurat der de forsvant At de ser opp på deg Mot skyene og forbi. (Betyr det at de lengter mot himmelen, lengter opp? At det ikke er handlingene våre på jorden som bestemmer hvor vi kommer etter døden, men rett og... Les mer

Naturens stemme hvisket til deg

Naturens stemme hvisket til deg. Kom, kom nærmere. Den ville at du skulle komme for å si hei. Den ville bli bedre kjent med deg. Den hintet til kontakt, men den presset ikke på. Du vandret inn i dens mangfoldigheter. Du gikk med dine føtter på stiens balanserende terreng. Dens variasjon og rytme. Dens enorme hemmeligheter, som et mysterium fylt av historie. Den fortalte så ufattelig lite og var din usikre part. Samtidig åpnet den seg for deg... Les mer

Brønnen, et prosadikt

Brønnen er dyp og farlig. Inngjerdet. Omringet av steiner, små busker og lange historier. Om natten er brønnen kald. Nesten svart. En skal vokte seg for brønnen, sies det. En skal passe seg. Ting går alltid litt langsommere i nærheten av vannet. Der det er vann skal en vokte seg. Vannet vokter. Vannet værer seg selv, lik ulven. Kjenner ofte ikke sin egen skjebne, sitt eget sinne, vannet, kjenner ofte ikke sin egen ubarmhjertighet, sitt offer.... Les mer

Å jage solen

Ikke synk, Sol la meg ennå hvile mine øyne på din vare etterglød. Mens vi begge seiler vest forlenger vide stålseil en gull-blek stund – en evig solnedgang   Av Oda Omholt  Les mer

Kan speilet tale?

Kan speilet tale? Speilet kan tale! Speilet skal se paa dig hver morgen, forskende, se paa dig med det dybe, kloge øie, — dit eget! hilse dig med det varme, det mørkeblaa øie: Er du ren? Er du tro? Sigbjørn Obstfelder Bilde: Helnwein  Les mer

Ekko av daud og vyrdnad

Me gjev ekko av daud me gjev ekko av vyrdnad ange, farge og ljod av deim som fell ut or nåden deim som kverv burt og alt det ubundne krimskramset Dette er ein elskar eit signa minne ei åtvaring me fell som tenarar fell i steinhagar Vyrdnaden din burde vera ei lettare bør ei enkel sak ei glad sak einsemdi vår veks seg ovtjukk me vert verande og fell Ei rosa for dei slegne eit kyss på nakken hengjast skal ein me vert alle fordubla av kjærleiken ein... Les mer

Next Page »