I ørkenen overlever ingen

Det var saba saba, syvende i syvende, og vi feiret frigjøringen sammen med de lokale, John og jeg. Paraply-akasie i blodrød solnedgang, mbira-toner, leirbål og fengslende rytmer. Nyama Choma og bananøl. Særlig det siste og ganske så mye. Da jeg våknet var det fortsatt mørkt. Det var John som vekket meg. «Strømmen har gått!» El-verket feiret tydeligvis også. Man kunne... Les mer

DET NYE LANDET

  Ingen gråtoner her, bare sort og hvitt, jeg reiser inn i det nye landet, det gamle bak meg er glemt, minnene om det er gjemt til en fremtid som ligger foran meg. Ruinene som var meg kjære, rester fra andres slag og andres kamper, ruiner som jeg sov blant, levde i som var de store palass med voldsomme søyler som løftet store tak, en dag våknet jeg, jeg så de som de... Les mer

Konsumkarma & Metamorfose

Til å begynne med lå det der nede i det ubevisste og jeg var lykkelig uvitende. Så kunne det kanskje anes. Av og til. Et lite ubehag, en liten dissonans. Dette lille ubehaget opptrådte så sjelden at jeg ikke bet meg merke i det og på ingen måte anerkjente det. Den første tiden undret jeg meg derfor aldri over dets opphav. Av V. Maro,  uavhengig skribent og vitne i tid... Les mer

Höstgatan

Skogsvandring, trän, inget mål, ingen mening. Doften av en tall penetrerar likgiltigheten, trots kylan och det råa fuktiga under den klarblå himmeln, så känns skogen varm, den är vad den är, frågar inte, svarar inte, små stigar på kors, som försvinner in i buskaset, växter, och rötter, upplöser sig själv i jord och grönt spårlöst. Här är jag igen, känner enbart... Les mer

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner Havet tar dem Inn og tilbake i seg selv Ingen grav å besøke Ikke noe navn De blir bare borte. Det sies at man ofte kan se omrisset av mennesker som har blitt borte på havet I vannet Akkurat der de forsvant At de ser opp på deg Mot skyene og forbi. (Betyr det at de lengter mot himmelen, lengter opp? At det ikke er handlingene våre... Les mer

Ikonoklaster, Fahrenheit 451 och kulturella folkmord

Varför ogillar vissa människor bilder som föreställer gudar och människor? Varför har det under vissa tider i en del kulturer funnits människor som bestämt sig för att systematiskt radera ut målningar, statyer och skrifter? Egendomligt nog hatade och hatar (ISIS) dessa vandaler själva avbilden, men inte det som bilden betydde, det som bilden försökte förmedla. Det... Les mer

Da Odin møtte Mefistofeles

Jeg ser i den norrøne mytologien en enorm melankoli. Den norrøne kosmologien er nemlig et drama, en pågående krise, en guddommelig tragedie. For gudene er utilstrekkelige, men det er ikke bare det: de er dømt til utilstrekkelighet. Hvis mennesket ligner og stammer fra gudene, hva sier det da om oss? Hvilken lærdom kan den moderne leser ta av dette verdensbildet, rent åndelig... Les mer

Yukio Mishima: Vårsnø

«(…) hver gest og hver bevegelse fra den ene blir en labyrint, en hemmelighet, en gåte for den andre – en dans som ubønnhørlig nærmer seg det stupet som venter alle som fortaper seg inn i den labyrinten som utgjør den umulige kjærligheten.» Det å lese første bok (Vårsnø – 春の雪) i Mishimas siste verk (Fruktbarhetens Sjø – 豊饒の海) er som å bevege... Les mer

Brønnen, et prosadikt

Brønnen er dyp og farlig. Inngjerdet. Omringet av steiner, små busker og lange historier. Om natten er brønnen kald. Nesten svart. En skal vokte seg for brønnen, sies det. En skal passe seg. Ting går alltid litt langsommere i nærheten av vannet. Der det er vann skal en vokte seg. Vannet vokter. Vannet værer seg selv, lik ulven. Kjenner ofte ikke sin egen skjebne, sitt eget... Les mer

Ja visst gör det ont – Karin Boye

  Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger. Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande... Les mer