Den dype gleden i naturen heime – del I

«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden. Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.

Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark. Foto: P.I. Haukeland og Kjell Brevik 

”Veien til evigheten går over gardstunet heime.”
                                                         (Hans Børli)

Det er oktober i Breskelia. Skogen har tatt den fargerike høstdrakten på. Jeg sitter i arbeidsværelset. Småfuglene leker ved fuglebrettet ved skogkanten bare noen få meter utenfor vinduet. Innimellom stammene kan jeg skimte den vesle bekken fosse over en skrent, for så å renne rolig videre bare noen få meter unna huset. Ungene kaster barkebåter i vannet og løper etter for å se hvor langt de seiler. Trærne svaier forsiktig i høstvinden, sola maler landskapet gulaktig og klart – og bakenfor alt reiser Bryggefjell seg majestetisk over tregrensa. En liten kjøttmeis flyr opp fra fuglebrettet, setter seg på karmen rett utenfor vinduet og kikker inn. Det har den gjort flere ganger i høst. Tror det er den jeg reddet fra den sikre død på forsommeren. Med nabokatten luskende omkring lå den der, fortumlet og forslått. Den hadde dettet ut av reiret sitt under taksteinen på huset vårt. Jeg plukket den forsiktig opp, hjertet i den spede kroppen banket raskt, og da jeg la den forsiktig tilbake, kikket den opp på meg med sorte, vakre, takknemlige øyne. Etter at min datter Ingvild og jeg har begynt å fôre fuglene, er de på besøk hver dag. Enda en kommer til, setter seg like ved og kikker på meg, og det er som om den første sier til den andre: ”Der er’n, han som hjalp meg – han er en av oss!” Jeg smiler litt av mitt tullskap, men kjenner gleden over å ha slike flotte krabater som naboer.

Kjøttmeisen utenfor vinduet. Foto: Per Ingvar Haukeland

Breskelia – stedsånden (genius loci)

Breskelia er en liten grend nord for Bø i Telemark ved foten av Bryggefjell. Plassen heter Myrvang, et tidligere småbruk der vi driver med økologisk hagebruk, høner og har to alaska-huskyer: Larja og Luna. Vi kom hit fra et dypøkologisk samtun som jeg var med på å etablere utenfor Kongsberg. Jeg er fra Kongsberg, men kjenner meg heime, spesielt i naturen i Breskelia og i Bøbygda.

Steder der vi bor, har innvirkning på hvem vi er, hvordan vi tenker, vår identitet og vår livsførsel. Innvirkningen kan være både positiv eller negativ, slik vi ser det blant annet når kulturlandskap gror igjen. Gjengroing i det ytre landskapet kan skape gjengroing også i det indre landskapet. Opplever man ikke å ha noen medvirkning på stedsutviklingen, vil det forsterke fremmedgjøringen til seg selv og stedet som heim.

For dypøkologiens far, Arne Næss, var hytta Tvergastein stedet med stor S. I den vakre boka Det gode lange livs far: Hallingskarvet sett fra Tvergastein (Damm, 1995) skriver han om menneskets forhold til sted: ”Tapet av det å høre til et sted er merkbart, lengselen er der fremdeles, og dette understreker behovet for å uttrykke hva det betyr å høre til et sted. Det styrker tendensen til utvikling av en heimstedfølelse, for å gjenoppvekke det indre forhold mellom en selv og miljøet. Dette er av stor betydning for motivene for å delta i ”den dypøkologiske bevegelse.” (s. 102–103) På sin siste tur til Tvergastein, i mai 2008, var Arne, den gang 95 år gammel, svært sliten da han kom opp. I Oslo ble han kjørt i rullestol ut til bilen fra eldresenteret. Vi måtte bære ham fra bilen opp i scooterhengeren, og han måtte hjelpes inn i hytta. Men etter en stund skjedde det noe med Arne. Han fikk energi og endte opp med å ”løpe” alene fra rom til rom, til stor glede, jubel og begeistring fra oss som var der. Det bekreftet for meg hvordan steder både kan gi og ta krefter.

“Mange er heimeblinde for de kvaliteter og verdier som finnes i naturen i hverdagslandskapet. For mange er naturen som kulisser ”der ute” eller som en ressursbank man kan bruke (eller misbruke) som man vil. Slik lever vi utenpå livet, utenfor naturen og oss selv.”

Jeg er også opptatt av sted fordi uansett hvordan vi snur og vender på det, om vi skal leve mer natur- og klimavennlig, må endringene ”finne sted”, og vi er alltid til stede. En av økofilosofiens store inspirasjonskilder, Mahatma Gandhi, sa en gang: ”Vær den forandring du søker!” – hvor det kan legges til ”… der du er!”. For hvor enn vi er og hva enn vi gjør, enten på arbeidsplassen, i fritida, i butikkene eller heime, så må vi leve mer i samspill med naturen der vi er.

Mange er heimeblinde for de kvaliteter og verdier som finnes i naturen i hverdagslandskapet. For mange er naturen som kulisser ”der ute” eller som en ressursbank man kan bruke (eller misbruke) som man vil. Slik lever vi utenpå livet, utenfor naturen og oss selv.

Jeg drar fram noen stensilark av kopierte tekster av min favorittlyriker, Hans Børli [1], og leser:

LIVET

Mannen tramper sin sti,

tungt, snubler i sleipe røtter,

trår ut i gjørmehull og

drar svart med seg utover nysnøen

Ser ikke. Hører ikke.

 

Inne i krattskogen reiser et dyr seg varsomt,

står der, spinkelt levende i frostlyset.

Ser med bunnløse fløyelsøyne,

mot den stomlende lyden, av en blind.

 

Mannen tramper forbi,

bærer sin døde tyngde,

inn i det øde snølyset.

Uten å vite,

hvor nær han var

Vi er så nær, så nær det som gir livet mening og innhold, men likevel så fjernt. Børli skriver i boka Tankestreif (s. 50):

Evnen til liv og lykke er nettopp et spørsmål om evnen til nærhet. Det å ta en ting i hånden, føle dens nakne eksistens med denne sansenes åpenhet som betyr den ytterste konsentrasjon, kan gi deg en dypere innsikt i livets mysterium enn mange bind høylærd filosofi.”

Den kinesiske vismannen Lao Tsu, som levde i det sjette århundret f.Kr., sa en gang: ”Haster du gjennom livet, ser du nok målet i det fjerne, men ikke blomstene langs Veien [tao].”

Den dype gleden i naturen er i vår umiddelbare nærhet. Hoveddøren til huset (oikos), i vid forstand, er en inngangsdør eller utgangsdør, avhengig av hvilken veg jeg går. Når Nils Faarlund sier at ”naturen er kulturens hjem”, er det å gå ut egentlig å komme inn, mens det å gå inn er å komme ut. Mennesket er en del av naturen som alt annet liv. Naturen er det rommet i huset jeg trives best med å vise besøkende heime hos oss.

“Et begrep som kan være nyttig i forsterkingen av stedssans og stedstilhørighet, er genius loci. I gamle Roma ble uttrykket genius loci brukt om stedets beskyttende ånd, men i dag brukes det mer om stedets særpreg, unikhet og atmosfære. Slik det snakkes om tidsånden, kan vi også snakke om stedsånden.”

Prefikset ”øko” (gresk oikos) kan forstås som ”heimen” der alt henger sammen. Økofilosofien dreier seg om en innsikt eller visdom (sofi) knyttet til heimen (oikos) som bygger på glede, kjærlighet og vennskap (filo) til både visdommen og til heimen. Å føle seg heime dreier seg for meg om å føle seg heime i naturen, i et kulturelt, sosialt og all-levendes felleskap på stedet der jeg bor, og i meg Selv (med stor S) som et relasjonelt vesen. Jeg opplever at heimefølelsen har både en åndelig og en fysisk side. For meg dreier stedstilhørighet seg ikke bare om hva jeg ser i landskapet med det blotte øye, men også hva jeg ser med ”det indre øyet”, av det som strekker seg bakenfor horisonten og i enden av bekken. Stedet har ingen klare grenser.

Et begrep som kan være nyttig i forsterkingen av stedssans og stedstilhørighet, er genius loci. I gamle Roma ble uttrykket genius loci brukt om stedets beskyttende ånd, men i dag brukes det mer om stedets særpreg, unikhet og atmosfære. Slik det snakkes om tidsånden, kan vi også snakke om stedsånden. Den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz (1926–2000) er kjent for å bringe begrepet inn i arkitekturen, inspirert av blant annet fenomenologien til Martin Heidegger der tid og sted glir inn i væren (dasein) (jf. Norberg-Schulz, 1980). Det fordrer av oss, ikke bare i arkitekturen, men også i forvaltningen av natur- og kulturarven, at vi er oppmerksomme, til stede og vare på hva som passer inn med stedsånden (in place), og hva som ikke passer inn (out of place).

Da vi flyttet til Breskelia, var det en stor, gul og rusten plog som sto rett over vegen fra innkjørselen vår, fullstendig out of place. Da jeg spurte om den, ble jeg fortalt at den var plassert der etter en nabokrangel tidlig i 1970-årene. Den som satte den der, var død for lenge siden, men plogen ble ikke fjernet; den ble en kulisse i hverdagen. Da vi kom, spurte jeg etterkommerne om jeg kunne fjerne plogen, noe de ble glade for. Jeg ringte det lokale renovasjonsselskapet, og dagen etter var den fjernet. Vi kan alle sanse om noe passer inn eller ikke, men det meste på stedet tar vi for gitt. Vi må avlære denne passiviteten og gjenlære det å se, forstå og handle slik at vår livsførsel passer inn med stedsånden.

Bryggefjell – Stetind der jeg bor

Sollyset river meg ut av den abstrakte tankeverdenen og inn i den konkrete virkeligheten der jeg er. Bryggefjell lyser som et Soria Moria i den gylne morgensola. Toppen har fått et dryss av nysnø i natt. De grønne trekronene i forkant, det gule sollyset og den hvite nysnøen mot en knallblå himmel – alt så usigelig vakkert. Selv om jeg bor i skogkanten, og trives med det, er det likevel to sider ved utsikten fra arbeidsværelset jeg føler er viktig for meg: fjell og vann. Utsikten til Bryggefjell og til den vesle bekken gir en sjelelig resonans som vekker gleden av å høre heime i noe større.

Det kjente Stetind-seminaret i 1966 brakte økologi og filosofi sammen innenfor en ramme av glede og vennskap, lek og alvor, klatring og snakking, undring og beundring i og med naturen. Stetind er et symbol på storheten i naturen, og selv om vi alle en gang i livet burde valfarte til dette vakre nasjonalfjell, som en pilegrimsreise til økofilosofiens arnested, mener jeg at det er i tråd med den økofilosofiske arven fra Stetind å oppdage det symbolske Stetind der man bor, noe som vekker respekten og ærefrykten også for det store i det nære. Bryggefjell er for meg mitt symbolske Stetind.

Bryggefjell sett fra arbeidsværelset. Foto: Per Ingvar Haukeland

Fjell har stått sentralt i utviklingen av økofilosofien og dypøkologien i Norge. Fjellklatring er ikke bare en aktivitet, men en aktivhet – en væremåte – der man er til stede med hele seg. Næss brukte uttrykket ”fjelling” for å beskrive det å være i fjellet, ikke det. Mange assistenter av Næss har måttet lære seg kunsten å klatre med fjellet. Næss snakket i senere tid om Hallingskarvet i et mytopoetisk språk. I Det gode lange livs far beskriver han Hallingskarvet som en farsfigur. Tittelen er inspirert av en tur Næss og Sigmund Kvaløy (nå Setreng) hadde våren 1969 til Gauri Shankar i Nepal, til det sherpaene kaller Tseringma, oppkalt etter gudinnen ”Det gode, lange livs mor” i Himalaya-mytologien. I sherpaenes tradisjon var det krenkende å sette sin fot på toppen av dette hellige fjell. To år senere, i 1971, arrangerte Næss, Kvaløy og Faarlund en anti-ekspedisjon til Nepal – ”Ferden til Tseringma” – som et bidrag til fredningen av fjellet fra toppekspedisjoner. Fjellet ble da også fredet i mange år, men, kanskje uunngåelig, en engelsk-nepalesisk ekspedisjon besteg det første gang i 1979.

I 1969 gikk Næss av som professor for, som han sa, ”å leve, ikke bare fungere” og for å utvikle en filosofisk respons til økokrisen, som senere ble til økosofien og dypøkologien. Allerede i 1965 hadde Næss skrevet et opprop med dypøkologisk tilsnitt under tittelen ”Naturen ebber ut” (jf. Glasser & Drengson, 2005), til støtte for bevaring av Innerdalen i Trollheimen, der blant andre Norsk Tindeklub var engasjert; det ble seier takket være en naturvennlig grunneier.

I Norge har spesielt Nils Faarlund og Sigmund Kvaløy Setreng vært viktige for Næss sitt økoengasjement og for framveksten av dypøkologien tidlig i 1970-årene, noe vi i den yngre garde er ydmyke og takknemlige for. Faarlund etablerte Høgfjellskolen i Hemsedal, som har ”inn-dannet” flere generasjoner av ”naturveg-gledere” og ildsjeler for det rike friluftslivet med enkle midler. Hans tilnærming dreier seg om en veg heim i et samspill med natur og kultur. Å gå inn i naturen er bare å komme halvvegs, man må også ut i samfunnet og kulturen for å skape et liv i lage med naturen. Da Næss skrev en mindre kjent artikkel om dypøkologiens røtter i Norge i 1980-årene, viste han til Faarlund og hans måte å tenke friluftsliv på.

Kvaløy var assistent for Næss i 1960-årene. Han bidro til etableringen av Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) den 24. juni 1969 i et forsøk på å fremme en mer politisk og aksjonsorientert økobevegelse – i motsetning til de som drev med ”skrivebordsengasjement”. Han arrangerte også det første ”Natur og menneske”-seminaret på Blindern høsten 1969. Kvaløy brukte begrepsfanene økofilosofi og økopolitikk for å beskrive det dype økoengasjementet i tanke og handling, personlig og kollektivt. Han var inspirert av Næss og Galtung sitt arbeid med Gandhi og ikkevoldsaksjoner, og var drivkraften bak Mardøla-aksjonen sommeren 1970. Næss var bare med på den siste punkt-demonstrasjonen, der det kjente bildet av at han blir båret bort av to politifolk, ble tatt. Bildet er et symbol på aksjonsformen sivil ulydighet, men misvisende som bilde på Mardøla-aksjonen. Næss var jo i Mardøla bare et par dager, mens Kvaløy hadde arbeidet utrettelig der i flere uker med å bygge opp en forankring og vennskap hos aksjonister og lokale motstandere av utbyggingen. For selv om Næss ga inspirasjon og støtte på sin måte, var Mardøla en kollektiv aksjon, noe ikke én mann alene kan symbolisere.

Næss hadde et tilsvarende kort besøk under Alta-aksjonen ti år etter, og her poengterte han hele tida ”Saken!” ovenfor personfikserte journalister – uten videre hell.

Næss foreslo i 1970 at Kvaløy skulle erstatte begrepet økofilosofi med økosofi, noe han mente var et bedre begrep på et personlig helhetssyn inspirert av det å løse økokrisen. Ifølge Næss kunne man studere økofilosofi på universitetet uten å utvikle et personlig helhetssyn, men dette var Kvaløy og andre snm-ere uenige i. Alle måtte engasjere seg, også de på universitetene. Slik ble det to begreper for mye av det samme innholdet. Kvaløy likte heller ikke at Næss tok filo (kjærligheten og vennskapet) ut av sammenhengen, noe han så som selve drivkraften i det personlige engasjementet (jf. Kvaløy, 2002)

Jeg får et bilde av prosessfilosofen Kvaløy sammen med Næss og Heraklit stående ved elvebredden. Heraklit trår ut i elva ser tilbake på de to og sier at han ikke kan stå i samme elv to ganger. Kvaløy er ikke helt tilfreds og sier at om du virkelig skal kjenne elven, må du kaste deg uti. Han kaster seg uti og svømmer med strømmen, som med tida som alltid flyter og der refleksjonene foregår gjennom handling, slik vi så med Mardøla-aksjonen. Næss står ved elvebredden og ser på, men blir for nysgjerrig på hvordan det er å svømme i elven og hopper uti. Andre kommer til og gjør det samme. Næss klatrer da av og til opp på elvebredden igjen for å studere svømmeteknikken til de andre som svømmer forbi, før han kaster seg uti igjen. Næss likte å veksle mellom det å se noe fra innsiden og det å se noe fra distanse, som et ørneblikk fra Skarvereiret på Tvergastein.

“Bryggefjell er ikke så spektakulær som Stetind, men alle fjell synes å ha et slektskap mellom seg. Det virker som om de kjenner til hverandre, og slik er vesle Bryggefjell på 800 meter forbundet til all verdens fjell. Det preger horisontenfra mitt arbeidsværelse, og står der støtt som en daglig påminning om det store i naturen heime.”

I 1972 er Næss, Kvaløy og Faarlund aktiv i Nei til EF-kampen. Næss skriver forord til Dammans bok Framtiden i våre hender, som var begynnelsen på folkeaksjonen med samme navn, der Næss også engasjerte seg. Samtidig den sommeren forbereder han et foredrag til en framtidskonferanse i Romania hvor han forsøker å beskrive det han ser som to ulike økobevegelser i Norge og internasjonalt – den grunne og den dype økobevegelsen. Disse kan forstås som tilnærminger til økokrisen. Den grunne tilnærmingen satte mennesket i sentrum og sier at naturen har verdi såframt det gagner mennesket, og at det er teknologien som vil løse økokrisen. Den dype tilnærmingen framhever at naturen og alt som lever, har egenverdi, og at det gir mening å ta vare på naturen for dens egen skyld (”La elva leve!”). For å løse økokrisen må man gå til roten av problemet. Dypøkologien fremmer en ikkevoldelig revolusjon i tanke og handling når det kommer til hvordan vi oppfatter og forholder oss til naturen. Det er klart at Kvaløy, Faarlund, (snm)-ere og andre som praktiserte den dypere tilnærmingen i Norge, var en sentral inspirasjonskilde til utviklingen av dypøkologien hos Næss (jf. Haukeland, 2008).

Bryggefjell er ikke så spektakulær som Stetind, men alle fjell synes å ha et slektskap mellom seg. Det virker som om de kjenner til hverandre, og slik er vesle Bryggefjell på 800 meter forbundet til all verdens fjell. Det preger horisontenfra mitt arbeidsværelse, og står der støtt som en daglig påminning om det store i naturen heime.

Og her og nå – ut av steds- og tidsånden – lyser toppen i morgensola som et eventyrslott. Jeg kjenner på en dragning til den. Hva kan vente meg der? Jeg føler meg rett og slett ”utafor” her jeg sitter og skriver om naturen. Siden jeg har et par dager til rådighet, bestemmer jeg meg for å dra til fjells i et forsøk på å skrive i og med naturen. Jeg pakker sekken med det aller nødvendigste, dobbeltsjekker at kaffekjelen er med, tar med Larja og Luna og den stensilerte samlingen av Børli-tekster, sier farvel til familien og legger i veg. Bikkjene hopper jublende hit og dit. For dem er høsten tida for å være yr, for nå blir det kaldere; snø, slede, løping, mange turer, overnattinger, bålkos. Trives selv godt på denne årstida, med den lave sola, den klare lufta og det gode mørket, da naturen liksom faller til ro. Ting går litt saktere, vi sover litt lenger og roer ting ned – det passer meg utmerket!

[1] Diktene i essayet er hentet fra Hans Børlis Samlede dikt (Aschehoug, 1995). En del tekster er hentet fra Tankestreif (Aschehoug, 1991) og Med øks og lyre – blar av en tømmerhoggers dagbok (Aschehoug, 1992).

Del II

 

Relatert: 

Naturopplevelse er overlevelse

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – en tredje bevegelse

I Ugleskog

Naturvern er som fred

Elvens hemmeligheter