Krigsmarkering på sandgrunn

Ethvert samfunn trenger historiefortellinger som holder det sammen ved å skape oppslutning rundt idéen om et felles opphav og en felles misjon. Faktisk er mytologi en av de viktigste bindeleddene i et hvert samfunn. Dette er like sant for vår sekulære og rasjonalistiske sivilisasjon som for alle andre. Mytologi bidrar til å dempe interne motsetninger i befolkningen. Ditto til å samle den mot ytre fiender, innbilte som reelle.

Av Isak Mamen Finne

Er Macron klar over at Charles de Gaulle var en knallhard motstander av det han så på som USAs hegemoniske ambisjoner i Europa? Og at både forløperen til EU og enda mer NATO ble etablert på amerikansk initiativ? De Gaulle var en nasjonalist som kjempet mot det forente Europa som Hitler prøvde å samle under tysk fane, og som Macron også går inn for. Om enn i en annen utgave.

Den store skapelsemyten i Vesten de siste 100 år er 2. verdenskrig, krigen som framfor noe har fått aksle rollen som symbol på den manikeiske kampen mellom det gode og det onde. Med det i bakhodet var det derfor ingen overraskelse at minnemarkeringen av D-dagens 75-årsjubileum antok den formen den gjorde, selv om noen av talene som ble holdt nådde et nytt nivå av løgner og hykleri. Statslederne som avholdt disse gjorde det uten skam, der de sto på skuldrene til gjenlevende veteraner og brukte deres offer for å fremme sin egen imperiale agenda.

President Donald Trump gjorde gjennom sin opptreden som vanlig sitt for å gjøre det hele ufrivillig komisk. Talen var så pinlig å høre på at man ikke kan la være å mistenke at han holdt en skjelvende hånd på rattet når taleskriverne rablet den ned. For dette var venstrehåndsarbeid av ypperste klasse. Den klønete framføringen gjorde det bare enda mer kostelig, men utover dette var det lite å glede seg over. Her er et utdrag fra talen han holdt 6. juni i Normandie: «De amerikanske sønner og døtre som ledet oss til seier var ikke mindre storslagne når freden kom…Amerika slo kommunismen, sikret borgerrettigheter, revolusjonerte vitenskapen, sendte en mann til månen og fortsatte å presse framover. Og i dag er Amerika sterkere enn noensinne før.»

For la det ikke være tvil: det var Sovjetunionen og Den røde armé som nedkjempet Nazi-Tyskland. Den allierte landgangen skjedde litt under et år etter at krigen i realiteten var avgjort, etter slagene ved Stalingrad og Kursk. Tallenes tale er klar: tre av fire tyske soldater falt på Østfronten.

Akkurat ja. Om man ser bort ifra at han tar mye mer kreditt for hendelsen enn det finnes grunnlag for er det noe spesielt å hevde at «Amerika slo kommunismen» i markeringen av nedkjempingen av et land og et regime som hadde nettopp dette som sin erklærte målsetning.

Monsieur Macron var ikke mindre snau enn sin overherre. Som representant for et land som ble  ettertrykkelig knust i løpet av få uker under krigen mot Det tredje riket var det en fin linje mellom takknemlighet og ydmykelse han måtte balansere på i talen sin. Han brukte da også store deler av den til å snakke om andre ting, som å bønnfalle Trump om å videreføre USA sin rolle som bærer av frihetens fane.

Her er hans egne ord: «Kjære Donald Trump, De forente stater er aldri mer storslagne enn når de vier sin lojalitet. Lojalitet til de universelle verdiene som grunnleggerne av landet forsvarte, når for nesten to og et halvt århundre siden Frankrike kom for å støtte deres uavhengighet. Hva vi skylder dere er å vise oss verdige til å bære arven av fred dere har gitt oss.»

Videre: «Å være verdig lovnadene til Normandie betyr å aldri glemme at frie folk, når de slutter krefter, kan møte enhver motstander. Vi skal aldri slutte å hevde alliansen av frie mennesker. Det er hva den seirende siden gjorde, når de opprettet De forente nasjoner og Atlanterhavspakten. Det er hva de europeiske lederne gjorde noen få år senere, når de opprettet Den europeiske union. Lærdommene fra Colleville-sur-Mer er klare: frihet og demokrati er uatskillelig.»

Millioner av døde i Vietnam, Kambodsja, Algerie og Irak, for å nevne noen få land, fikk altfor tidlig kjenne på hva denne friheten betyr. I Chile, Honduras og i Venezuela vet de hvor dypt USA-imperiets demokratiske sinnelag sitter. De gule vestene, som har blitt møtt av massiv politivold for å demonstrere for noe så trivielt som verdige levekår, har sikkert svaret klart om man skulle spørre dem om Macron lever som han preker. Spionsiktelsen mot Julian Assange er det siste eksemplet av mange som demonstrerer USAs forpliktelse til «grunnleggende demokratiske prinsipper» som ytringsfriheten.

Man må spørre seg hvordan «våre» ledere kan gå så utilslørt til verks i en markering som nominelt sett er stelt i stand for å hylle de som satt sine liv på spill for å frigjøre Europa? Det bør kanskje skytes inn at 2. verdenskrig i likhet med den første var en imperialistisk omfordelingskrig.

Vier man Charles de Gaulle en tanke kommer forøvrig uttrykket om å snu seg i graven virkelig til sin rett. Mannen som ledet de (riktignok få) frie franske styrkene som deltok på D-dagen og som ble dømt til døden in absentia for landsforræderi av Vichy-regimet. Er Macron klar over at Charles de Gaulle var en knallhard motstander av det han så på som USAs hegemoniske ambisjoner i Europa? Og at både forløperen til EU og enda mer NATO ble etablert på amerikansk initiativ? De Gaulle var en nasjonalist som kjempet mot det forente Europa som Hitler prøvde å samle under tysk fane, og som Macron også går inn for. Om enn i en annen utgave.

Et av de merkeligere innslagene i denne farsen var Angela Merkel. For der resten av statslederne som deltok representerte land som hadde bidratt under landgangen som innledet Vest-Europas befrielse, hadde jo Tyskland… Videre kommentar er overflødig. Dette reiser selvfølgelig spørsmålet om hvorfor ikke Vladimir Putin ble invitert. For la det ikke være tvil: det var Sovjetunionen og Den røde armé som nedkjempet Nazi-Tyskland. Den allierte landgangen skjedde litt under et år etter at krigen i realiteten var avgjort, etter slagene ved Stalingrad og Kursk.

Tallenes tale er klar: tre av fire tyske soldater falt på Østfronten. Siden Operasjon Barbarossas innledende fase hadde Stalin forsøkt å få Churchill og Roosevelt til å åpne en annen front. Når den andre fronten først ble åpnet var det i realiteten for å posisjonere seg bedre vis-à-vis Sovjetunionen når Tyskland var slått og Europa skulle oppdeles på ny. I dag er det Russland som innehar rollen som busemann, så derfor må disse kjensgjerningene marginaliseres.

Etter den første markeringen viste det seg at de 16 lederne signerte en proklamasjon der de lover å samarbeide for å «løse internasjonale spenninger». På spørsmål om hvorfor ingen fra Russland var invitert svarer den britiske forsvarsministeren Penny Mordaunt først at det av åpenbare grunner eksisterer store spenninger mellom Storbritannia og Russland for tiden, før hun går videre med å si at dagen i dag bør vies til å hylle de som kjempet her. Og ikke noe annet. Konsistensen er altså  på nivå med sannferdigheten.

Realpolitikken har aldri tatt hensyn til abstraksjoner som «frihet» og «demokrati». Det minimerer ikke de stridendes innsats, men over 70 år etter at krigen ble avsluttet er det kanskje på tide å omtale aktørene på den seirende siden i mer nøkterne vendinger.

Channel 4 sin dekning av arrangementets første dag hadde en talende innramming. Mellom talene og intervjuer med veteraner fikk et knippe akademikere, offiserer og politikere komme til ordet. Det ble for eksempel rettet gjentatte og desperate appeller adressert Trump, om å ikke glemme «fordelene ved samarbeid». Den relativt ferske erfaringen fra den vellykkede knusingen av Libya tilsier at det finnes lite grunnlag for panikk. Ingen på toppen av den amerikanske maktstrukturen har plutselig glemt erkjennelsen av at lydige vasaller er nyttige å ha når den regelbaserte verdensordenen basert på demokrati og menneskerettigheter skal forsvares. Uavhengig av hvem som er president.

Så snart Trump og Macron hadde holdt sine taler ble de fulgt av et pressekorps mens de diskuterte det som falt seg mest naturlig: Midtøsten og Iran. Macron sa at arven fra strendene ved Normandies levde via delte verdier, med to land som jobbet «for å bevare demokrati og frihet» i felles militæroperasjoner i Afrika og diplomati i Midtøsten.

Og: «Vi deler de samme målene for Iran… For det første at de ikke anskaffer atomvåpen…For det andre vil vi redusere deres ballistiske aktivitet, for det tredje vil vi demme opp for deres regionale innflytelse. Det fjerde felles målet, er til syvende og sist fred i regionen. Vi vil nå disse målene sammen. Det er det primære og alle andre uenigheter handler om teknikaliteter.»

Man må spørre seg hvordan «våre» ledere kan gå så utilslørt til verks i en markering som nominelt sett er stelt i stand for å hylle de som satt sine liv på spill for å frigjøre Europa? Det bør kanskje skytes inn at 2. verdenskrig i likhet med den første var en imperialistisk omfordelingskrig.

Det historiske minnet er kort, viljen og evnen til å utfordre hegemoniske virkelighetsoppfatninger fraværende. Gjennom arrangementer som dette kan man slå strek over tre kvart århundre med konflikter, traumer og motsetninger og holde skapelsesmyten i live.

Realpolitikken har aldri tatt hensyn til abstraksjoner som «frihet» og «demokrati». Det minimerer ikke de stridendes innsats, men over 70 år etter at krigen ble avsluttet er det kanskje på tide å omtale aktørene på den seirende siden i mer nøkterne vendinger.

Og her er vi kommet til sakens kjerne. En befolkning som for det aller meste har levd i beskyttelse fra krig, og som på det nærmeste forholder seg til fenomenet som TV-underholdning uten noen erfaringsbasert erkjennelse av hva det virkelig innebærer, er ikke i stand til å ta innover seg konsekvensene av det liberale imperiets handlinger.

Det historiske minnet er kort, viljen og evnen til å utfordre hegemoniske virkelighetsoppfatninger fraværende. Gjennom arrangementer som dette kan man slå strek over tre kvart århundre med konflikter, traumer og motsetninger og holde skapelsesmyten i live. Den kommer godt med når våre marionettledere skal skape konsensus for drakoniske hatprat-lover, overvåkning, nettsensur og nye krigseventyr. Skal man være i stand til å bryte dette mønsteret trengs det nye fortellinger.

Kampen om historien er også kampen om framtiden.

 

Relatert

TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

Valgkampen og utenrikspolitiske veivalg

Når halen lograr med hunden

Ved overmaktas grense

Det som bur ute i mørket

Mot overnasjonalitet: Til forsvar for nasjonal suverenitet