Kampen mot vindmøller

NVE har lansert sin plan for rasering av norsk natur for å redde miljøet, og selv om folk reagerer i sosiale medier, er det påfallende stille i den politiske leiren. Så hvem skal kjempe kampen for norsk natur?

«Hva er vitsen med fornybar energi om den spiser opp det som mer enn noe annet gir mennesker livskvalitet når de basale behov er dekket?»

Kamp mot vindmøller vekker raskt assosiasjoner til Cervantes-figuren Don Quixote, og for mange naturvernere er nok følelsen av en umulig kamp tilstedeværende. Særlig all den tid norsk natur og natur ellers globalt spises opp under vekten av menneskelig forbruk. Nå også under påskudd av å bidra til å redde miljøet gjennom å forsyne EU med såkalt «grønn energi». NVE ( Norges vassdrags- og energidirektorat) la i går frem sin plan «Nasjonal ramme for vindkraft» (Last ned rapporten på PDF her).

Her er det 13 store områder som planlegges utbygget. 

Ser man på kartet som er tegnet opp i planutkastet fra NVE, er det i seg selv enorme områder som planlegges. Men dette er misvisende, for allerede er det bygget ut enorme anlegg, også i sonene som ikke er merket for utbygging. Bare på Fosenhalvøya bygges Europas største vindkraftanlegg, et naturovergrep som knapt har blitt berørt i den nasjonale miljødebatten (les: Europas største vindkraftanelegg bygges på Fosen ).

12% villmark igjen
Det er bare 12% natur igjen som kan kalles villmark i Norge, og større naturområder uberørt av menneskelig inngrep finnes egentlig ikke. I forordet til NVEs planutkast står det nøkternt: – Norge har svært gode naturgitte forutsetninger for å produsere lønnsom vindkraft. Det betyr at vi kan skape økonomiske verdier ved å produsere utslippsfri kraft. En vare verden i årene framover vil trenge mer enn noen gang.

Disse setningene fra NVE sier egentlig det vesentlige: unike naturlandskap skal ofres for at verdens stigende befolkning, og forbruk skal mates med fornybar energi. Det vil si, det er en myte, da verden i uoverskuelig fremtid vil være avhengig av fossil energi om ikke man skulle gå inn for atomkraft. Nå kommer vel 11% av kraften i EU fra vindkraft. Globalt sett så når ikke vindkraft en gang opp til 1% av verdens energiforbruk. Det alene er ikke noe argument, men enorme områder må legges øde om man faktisk skal utgjøre noen nevneverdig forskjell. Forbruk og befolkning fortsetter å stige voldsomt, så dette er et kappløp det er umulig å vinne med vindkraft.

Ifølge geologen Bernard Durand som har vært instituttleder for olje og ny energi ved Ecole nationale supérieure de géologie, og energirådgiver for flere franske regjeringer, så kaller han satsing på vindkraft både til lands og havs for galskap. Særlig ut ifra kostnadene og energien som faktisk forbrukes under produksjonen av denne:

Wind power in Europe is madness; offshore wind power is off-the-scale madness.

Han påpeker at det er store vanskeligheter med å lagre denne energien når den er produsert. Vindkraft er en ustabil og dyr energikilde, som i tillegg vil være avhengig av fossil energi. Dessuten representerer strømforbruk bare 20-25% av energiforbruket i Vesten.

 

Det grønne trollet
Det er klimakampen som er det grønne trollet som spøker for de svinnende restene av det vi kaller norsk natur. Vår ufortjente stolthet i møte med resten av verden. Ufortjent fordi vi bruker den, men gjør lite for å bevare den. Å redusere naturen til biomasse er å ta fra både naturens artsmangfold og mennesket egenverdien. Vi er mer enn summen av våre kjemiske forbindelser, selv om noen ivrer for slik livsfiendtlig reduksjonisme.

Om miljøkamp kun skal handle om CO₂, så er det et grep som tjener den vekstøkonomien som faktisk ødelegger natur- og ressursgrunnlaget. I tillegg vernes ikke det som burde ligge i bunnen av miljøkampen: naturen som vi selv er en del av. Hva er vitsen med fornybar energi om den spiser opp det som mer enn noe annet gir mennesker livskvalitet når de basale behov er dekket? For Norges del er de naturområder vi har igjen, den største unike gleden og stedskvaliteten Norge har å by på. Både nordmenn og turister som reiser hit setter pris på disse inntrykkene.

KULTURVERK har i en årrekke publisert kritiske artikler mot vindkraftutbyggingen. Men og generelt mot raseringen av unike naturverdier for å tilfredsstille en vekstøkonomi som på ingen måte er bærekraftig om man ønsker å ivareta verdens naturgrunnlag.

– Energiloven er nådeløs: Den overkjører både naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven. Hadde landet vårt vært i energikrise, kunne man ha forsvart dette. Men vi vet ikke hvor vi skal gjøre av all denne billige overskuddsenergien og sender den utenlands. Med sin enestående natur bør Norge heller gå inn i fremtiden som «Europas grønne hjørne» og ikke som «Europas grønne batteri».

Ved å ofre vår natur bidrar vi uansett minimalt til Europas energibehov. Men fedrelandets energiministre ønsker å selge mest mulig energi. Også de vassdragene som vi trodde vernet seg selv – de siste, intakte sølvstrengene i landskapet – plukkes ned. Dette skriver Sigmund Hågvar, mangeårig naturforkjemper, professor emeritus i naturvern og forfatter, i kommentaren «Hva har naturødeleggende vindkraft lært oss?».

Hva har naturødeleggende vindkraft lært oss?

Natur og Ungdom går inn for vindkraft på land
Ja, hva har vi egentlig lært? Miljøvernbevegelsen har et sprikende forhold til masseutbyggingen av vindkraftanlegg. Natur og ungdom har lagt seg mer og mer på linjen til næringsvennlige Bellona og Zero. Gjennom lederen Gaute Eiterjord har Natur og ungdom uttrykt et tydelig ja til vindkraft på land. De har endog protestert mot at DNT (Den Norske Turistforening) som han er medlem av, er kritiske til denne utbyggingen (les Eiterjords uttalse her).

 

Generasjonsskille?
NRK melder i nok et forutsigbart forsøk på å skape et generasjonsmotsetninger: de unge er for vindkraft, de eldre er imot. Det skal leses som at de unge er opptatt av miljø, mens de eldre bryr seg ikke (les oppslaget her)

Men dette stemmer dårlig overens med de tusener som er medlemmer av DNT Ung, unge som bruker naturen aktivt. Noe sosiale medier vitner om. Og at lederen for Naturvernforbundet Silje Ask Lundberg og mange aktivister der med henne, trygt kan kalles unge. I den grad ungdom skal være et argument. Naturvernforbundet har mer enn noen annen norsk organisasjon bidratt til å konkret verne det som finnes igjen av norske naturressurser. Skillet går ikke mellom generasjoner, men mellom ulike holdninger.

Forenklet har man  på den ene siden teknologioptimistene som ønsker å beholde status quo med forbruksveksten fremfor å finne alternative samfunnsmodeller til vekstøkonomien. De fokuserer på utopiske «klimasmarte» løsninger og miljøavgifter som virkemidler, og tenker at norsk natur ikke har noen egenverdi. Den kan ofres for å gi EU og verden rådyr og ineffektiv vindkraft. Imens kjøper vi tilbake fossil kraft til Norge i et intrikat marked som primært handler om profitt, ikke grønne verdier. På den andre siden finner man det vi kan kalle de naturkonservative og dypøkologisk orienterte. De ser naturens egenverdi og er opptatt av å verne konkrete naturområder, biomangfold og landskap, i tillegg til å se mennesket som en del av naturen i en større helhet. Her innser man at skal man snakke om det «grønne skiftet», så må man fundamentalt endre samfunnsmodell på sikt.

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

Natur er identitet
Sigmund Kvaløy Setreng, økofilosofiens far, forsker, forfatter, fjellklatrer og naturforkjemper, nær venn av Arne Næss, døde for får år siden. Men hans ord gir ennå gjenklang:

– Jeg har flere ganger appellert til ledende naturvernere om et vern av Norges «identitets-fjell» mot kommersialismens nedhøvling av alle høyder. – Slike som Lars Haltbrekken. Men de er opptatt av oljeutvinning og CO2 og har ikke tid til fjellvern. Men her tar man feil: Hav og fjell henger ihop med norsk mentalitet. Begge gir vår identitet og skal beskyttes. Appell til begge gir norsk klangbunn, og dermed vilje til vern, skriver Setreng i essayet «Hav og fjell: Norsk identitet».


Synnøve Kvamme, frontfigur og ledende aktivist for Hardangerkasjonen mot monstermaster i Hardanger, nå fylkessekretær for Naturvernforbundet i Hordaland. Foto: KULTURVERK

 

Hvem vil kjempe mot vindmøller?
Naturvernforbundet har klart å holde en gjennomgående kritisk holdning, men det har vært kamper innad mellom de som vil verne om faktiske naturverdier og de som ønsker ensidig fokus på klimakampen. De har heldigvis landet på rett side denne gangen også, og er en av flere organisasjoner som sammen med DNT som har gått sammen om et opprop (les oppropet her).

Men opprop stopper ikke EU eller forbruksvekst, den verner heller ikke et eneste naturområde. Synnøve Kvamme stod i spissen for kampen mot monstermaster i Hardanger som i en periode fikk massiv oppslutning. De skygget ikke unna for sivil ulydighet og brukte alle de midler de kunne. Hun ble et ikon for vernet av det mange ennå opplever som umistelig. En kamp hun og henne medaktivister tapte, men som de vant moralsk.

Det bør være en inspirasjon for den kampen som nå bør reise seg for det landet vi synger at vi elsker så tårene triller når vi tar nok et dusin gull i langrenn. 

Ønsker vi et grønt skifte bør vi se oss selv i hvitøyet og innse at det betyr at vi alle må endres, og at endringen ikke starter med å ødelegge det lille som finnes igjen av det vi oppfatter som uberørt natur. Natur og landskap henger sammen med hvem og hva vi er, men og hvem vi vil være i fremtiden. Vår identitet. Det henger og sammen med livsgrunnlaget vårt, eksistensielt og fysisk. Så kampen mot vindmøller kan synes håpløs, men hvem er vi om vi ikke kjemper her og nå for verdier som skal overleve oss selv?

KULTURVERK, redaksjonen

 

Anbefalt

Narrespelet om fornybar energi


Relatert

Den norske strømkrisen – en bløff

Draumeland – Fornybar energi som mareritt

Vindindustriens ødeleggelser i internasjonalt perspektiv

Energisparing som virker – Frankrike mørklegger byene

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

Vindkraften dreper havørn

Hvem eier landskapet?

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves