«Vesten har ingen moralsk substans igjen» – intervju med Iben Thranholm

Iben Thranholm (f. 1968) er en sjelden fugl i skandinavisk sammenheng. I hjemlandet Danmark oppfattes hun som meget kontroversiell, særlig fordi hun tydelig fordømmer premissene for og uttrykksformene til den vestlige sivilisasjonen i sin nåværende støpning. KULTURVERK traff henne utenfor Det Kongelige Teater i København. I dette intervjuet snakker hun om sivilisasjonskonflikt, Russlands tilbakekomst og Vestens åndelige krise.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

«Jeg vil gjerne ha en mannsrevolusjon! Mange menn lengter etter å ta maskuliniteten tilbake. Kvinner undertrykker menn, noe de bør frigjøre seg fra.»

KULTURVERK: Hvor har du vokst opp?

Langt vekk fra København, i en provinsby som heter Viborg midt i Jylland. Det er en gammel middelalderby.

 

KV: Har du alltid bodd i Danmark?

Ja.

 

KV: Hvordan vil du beskrive din oppvekst?

Den var tradisjonell. Begge mine foreldre var troende. Jeg vokste opp i en kjernefamilie med konservative verdier.

 

KV: Har du noensinne gjort opprør mot din familie?

Ja, det har jeg! Katolisismen var f.eks ikke noe jeg lærte om hjemme. Å konvertere til katolisismen i Viborg var noe ekstremt bisart. Mine konservative verdier er derfor ikke nødvendigvis noe jeg har hentet direkte fra familien. Og min tro utviklet seg også etter hvert som jeg flyttet hjemmefra. Jeg debatterte ofte med min far, som jeg var meget uenig med i mange spørsmål. Å debattere var derfor noe jeg lærte ved å diskutere med ham.

«Menn i min generasjon er feminint oppdratt. De vil gjerne overta kvinnens plass. Det har kommet en hel generasjon av menn uten kontakt med deres egen maskulinitet. Det er kvinnen som bestemmer i dag, noe som gjenspeiles i samfunnsstrukturene.»

KV: Hva har påvirket deg mest under oppveksten?

Andre voksne kristne, og da snakker jeg ikke kun om mine foreldre. Jeg var f.eks med i en kristen barneklubb, og det var ikke noe mine foreldre presset meg til å være med på. Tvert imot. Og det var også lærere fra gymnaset som påvirket meg underveis. Men jeg var ikke en del av noen politiske miljøer. Det var mer snakk om kulturelle og troende miljøer. Jeg var ikke politisk på noen måte da jeg vokste opp.

 

KV: Hvor har du din kritiske sans fra?

Jeg tror mye handlet om at jeg diskuterte meget med min far. Og det er en del av mitt vesen. Jeg er på mange måter en kriger og liker å være i en kamp, som er mitt rette element. Det er noe som passer min personlighet. Jeg var barn under Den kalde krigen. Da var verdensbildet preget av kommunismen på den ene siden av Jernteppet, og den frie verden på den andre siden. Og dette var noe de voksne diskuterte.

Den store politiske trusselen var at Skandinavia kunne bli invadert av russerne. Det var dette alle politiske diskusjoner handlet om. Klasseforskjellene var det store samtaletema på 1970-tallet. Jeg tenker at diskusjonene med min far om noen av disse tingene var med på å forme meg. Etter hvert studerte jeg teologi, men det var først etter universitetet jeg ble polemisk.

 

KV: Hva liker du best ved Danmark og dansker?

Danmark er et velordnet land som fungerer godt på flere områder. Det er et privilegium å være dansk, siden vi ikke har noen reelle ytre trusler. Men min største innvending mot Danmark er den totale mangelen på åndelighet. Danmark er et åndelig u-land med stor åndelig fattigdom. Men materialistisk sett er Danmark et paradis hvor alt er tilgjengelig. Det er et beskyttet liv. Danskene som folk distanserer jeg meg fra. Jeg føler meg ikke særlig dansk.

«Og det er nok mange kvinner som også tenker at den myke mann ikke er særlig spennende når det kommer til stykket. Derfor er det også mange parforhold som går i oppløsning. Det er ikke lenger en mann og en kvinne som er sammen, men to individer.»

KV: Om du kunne velge deg et annet land å bo i, hvilket ville du valgt?

For noen år siden – siden jeg er katolikk – ville jeg ha sagt Roma i Italia. Og helst innenfor en katolsk kultur. Men Roma har endret seg mye, og det samme har verden. Nå er kanskje det mest foretrukne landet for min del Russland. Med den framtid jeg tror Europa står overfor, tror jeg Russland er et land som passer mine verdier best.

 

KV: Hva vil du si er Vestens hovedutfordringer i disse tider?

Vår konfrontasjon med islam. Mange i Vesten er blinde for at islamistene setter dagsorden. Grunnet til at de har fått mer makt er fordi vi er for svake, at vi har mistet vårt moralske grunnlag og vår kristne tro. Dette vil ikke noen erkjenne eller forstå. Våre politikere forstår det ikke, for de er så åndsfattige. Hvis hadde hatt et kristent fundament, så ville ikke terrorismen ha fått vokst slik den har gjort til nå.

 

KV: Hvem mener du bærer hovedansvaret for denne utviklinga?
Det gjør Vesten. Islam er riktignok en religion som har blitt vekket til live. Den har ligget i dvale lenge. En av grunnene til at islam har kunnet vokse seg så sterk de siste tiårene er det moralske vakuum vi har her i Vesten. Det er ikke noen substans i Vesten som kan motvirke denne framveksten. Postmodernismen har erstattet kristendommen. Alle sekulære begreper som har hatt forbindelser til kristendommen er i dag tømt for mening. Den europeiske kultur er tapt.

 

KV: Er ikke dette egentlig «bra» for herskere i dagens økonomiske system?

Ja, men dette er også en verdikamp som har pågått siden Den franske revolusjon. Den franske revolusjon var først og fremst et oppgjør med kirken som institusjon. Og når dagens vestlige politikere snakker om «frihet» så er det et tomt begrep, ettersom vi lever i et overvåkingssamfunn.

«Som katolikk finner jeg et forbilde i Jomfru Maria, som på ingen måte var undertrykt eller underdanig. Hun var moderlig og reseptiv. Kvinnen kan skape nytt liv, noe som er en fantastisk gave. Denne egenskapen blir ikke verdsatt innen det maskuline kvinneidealet hvor hun skal være hard og klare seg selv.»

KV: Du har uttalt Europa befinner seg i et moralsk og åndelig vakuum. Kan du utdype dette nærmere?

Det er simpelthen fordi man har gjort mest mulig for å fordrive kristendommen fra vår kultur. Noe av det verste som har skjedd det siste århundret er at man har trodd at kristendommen har kunnet blitt erstattet av postmoderne verdier. Folk i dag tror at verden starter med demokrati. Det vil si at folk er fullkomment historieløse og kulturløse.  Det handler om man selv og sin egen karriere. Idéen om å ofre seg selv for familien eller noe annet som er større enn seg selv er fraværende. Riktignok finnes det fortsatt enkeltindivider som tenker i større baner, men på samfunnsnivå er det ikke slik. Europas hovedproblem handler allikevel om avkristning.

 

KV: Du har også uttalt deg kritisk til feminismen, og ikke minst den nye «mannsrollen». Du har sagt at europeiske menn oppfører seg som kvinner. Hva legger du i det?

Ta f.eks for deg den fryktelige begivenheten i Köln nyttårshelgen 2015/2016 der kvinner ble voldtatt. Hvor var mennene? De ofret seg ikke for kvinnene, men stod bare og så på. De var redde for å bli kalt rasister dersom de grep inn. Hele feminiseringen av vår kultur kommer til uttrykk i flyktningepolitikken.

Alle våre politiske ledere oppfører seg som kvinner. De er som mødre og står der med åpne armer. Det er ingen fedre i politikken. som advarer mot konsekvensene: «Handler du feil, blir du straffet.»

Menn i min generasjon er feminint oppdratt. De vil gjerne overta kvinnens plass. Det har kommet en hel generasjon av menn uten kontakt med deres egen maskulinitet. Det er kvinnen som bestemmer i dag, noe som gjenspeiles i samfunnsstrukturene. Innvandrerne derimot, kommer gjerne fra sterkt maskuline kulturer. De oppfatter derfor myke menn som svake.

«Det er flott med dronninger og kvinnelige statsministre. Allikevel ser jeg på det som ubalansert når vår kultur er blitt såpass feminisert. I Latin-Amerika og den katolske delen av verden derimot, er moderligheten høyt verdsatt. Det kan man også se hos noen av de forhenværende kvinnelige statslederne derfra.»

Og det er nok mange kvinner som også tenker at den myke mann ikke er særlig spennende når det kommer til stykket. Derfor er det også mange parforhold som går i oppløsning. Det er ikke lenger en mann og en kvinne som er sammen, men to individer.

Problemet med feminismen har mange nivåer, særlig med tanke på innvandring. Vårt samfunns maskulinitet er tapt. I dag er det et skjellsord å være maskulin. Kvinnen i dag behøver ikke en mann. Hun kan klare seg selv økonomisk og få et barn ved hjelp av en donor. Kanskje hun kan kose seg med menn innimellom, men hun har ikke behov for en mann.

Dette viser et samfunn i dyp krise, for familien er samfunnets hjørnestein. Hvis den blir overflødig eller ødelagt, går også samfunnet i oppløsning. Kvinner i min generasjon er oppdratt til å være menn og maskuline.

 

KV: Hva mener du bør være den ideelle mannsrollen?

En mann skal ha handlekraft, være en forsørger og kunne ta ansvar. Men først og fremst skal en mann være villig til å ofre seg for andre. At mannen forstår sin beskytterrolle er det sentrale her.  Han skal være kjærlig på en «aggressiv» måte, men hverken bløt eller en macho uten dannelse.

«Øst og Vest har byttet rolle etter Den kalde krigen. En grunn til at mange hater Putin i Vesten, er at han har en maskulin lederstil som vi slett ikke ser her. Russernes ortodokse tro gjør at Russland tilhører den europeiske kultursfære. De er derfor egentlig våre venner.»

KV: Enn hva med den ideelle kvinnerollen etter ditt syn?

Som katolikk finner jeg et forbilde i Jomfru Maria, som på ingen måte var undertrykt eller underdanig. Hun var moderlig og reseptiv. Kvinnen kan skape nytt liv, noe som er en fantastisk gave. Denne egenskapen blir ikke verdsatt innen det maskuline kvinneidealet hvor hun skal være hard og klare seg selv. Morsrollen og farsrollen er et savn i vår kultur, og begge deler er i dag ødelagte av postmodernismen.

Å bli mor er fantastisk. Moderlighet er en holdning overfor verden: å ta seg av noen og være mottakelig. Det behøver slett ikke bety at man er undertrykt. Hvis du snakker med nonner i et kloster, så påtar de seg et moderskap for verden selv om de fysisk sett ikke er mødre.

 

KV: Kan menn bli menn igjen? Er det overhodet mulig for en mann å kreve sin rett i 2018 uten å bli kassert som feilvare og fossil?

Det tror jeg bestemt at de kan, selv her i Skandinavia. Jeg vil gjerne ha en mannsrevolusjon! Mange menn lengter etter å ta maskuliniteten tilbake. Kvinner undertrykker menn, noe de bør frigjøre seg fra.

 

KV: Men er det greit at kvinner blir statsledere?

Ja, det synes jeg fint at de kan. Det er ikke slik at jeg mener kvinner bør holde seg hjemme. Det er flott med dronninger og kvinnelige statsministre. Allikevel ser jeg på det som ubalansert når vår kultur er blitt såpass feminisert. I Latin-Amerika og den katolske delen av verden derimot, er moderligheten høyt verdsatt. Det kan man også se hos noen av de forhenværende kvinnelige statslederne derfra [f.eks Cristina Fernández de Kirchner fra Argentina].

I vår del av verden er kvinnelige politikere og ledere mer maskuline enn menn flest. Hillary Clinton og Angela Merkel framstår som «menn» for meg. Og når det gjelder Danmarks tidligere statsminister [Helle Thorning-Schmidt], ble hun gradvis mer maskulin underveis. I Russland – som i Latin-Amerika og den katolske sfæren – har man bevart komplementariteten mellom det maskuline og feminine.

«Både Anders Fogh Rasmussen og Jens Stoltenberg er betalte av NATO for å ville ha en krig. NATO har forsøkt å framprovosere en russisk reaksjon. Det er dermed ikke Russland, men NATO som er den aggressive part.»

KV: Du har ytret deg positivt om den tradisjonelle familien. Slik arbeidsmarkedet og økonomien er organisert nå hvor de fleste er avhengige av at begge foreldre er i jobb, er det egentlig mulig å leve som en tradisjonell familie?

Det synes jeg er vanskelig, for man overlater da som regel oppdragelsen til eksterne institusjoner.  Noe jeg finner problematisk. Dette er den dårlige siden ved velferdsstaten, som ellers er materielt bra. Samtidig undergraver dette systemet menneskelig samvær og åndelighet. Vår materielle velstand opprettholdes av et lønnsslaveri pakket inn som (forbruks-) «frihet».

 

KV: På hvilken måte formidler du selv verdier til din familie og dine barn?

Barn gjør ikke det som foreldrene sier, men imiterer deres atferd. Dette er viktig å huske dersom man ønsker å være et forbilde for dem.

 

KV: Hva betyr Gud og ånd for deg? Og hva betyr kristendommen som livssyn for deg både i samfunnet og personlig?

Hele mitt liv er basert på gudstroen: alt hva jeg gjør og hvem jeg er. Jeg tror på Guds treenighet, og at Gud har et ønske om å tilkjennegi seg som menneske i sin sønn Jesus Kristus. Gud er et mysterium, men også noe personlig: vi kan ha en samtale med Ham som om Han er vår beste venn. Vi kan være meget fortrolige med Gud. Som katolikk betyr den liturgiske delen av kirken enormt mye for meg, for der vet jeg at Jesus er tilstede under hver messe.

Min gudstro har også konsekvenser for hvordan jeg ser på samfunnet og andre mennesker, samt hvilke verdier som skal gjelde. Jeg mener ikke nødvendigvis at politikk og religion skal blandes sammen. Så jeg går ikke inn for et teokrati. Et reelt teokrati forblir en utopi, for menneskers jordiske liv er syndige. Det er dermed ikke mulig å etablere Guds rike på jorden.

«Putin er den eneste statslederen i verden som har uttrykt et ønske om å beskytte kristendommen, og han er en mann som tør å stå på sitt selv når alle andre demoniserer ham. Derfor er han et stort forbilde for meg. Og han har vist seg å være rasjonell i møte med angrepene fra Vesten. Vi kan takke Putin for at det ikke har blitt noen tredje verdenskrig.»

Ellers mener jeg at man ikke skal tro på sin egen individuelle måte. Jeg synes ikke at man kan være kristen uten å gå i kirken. Kristendommen og kirken hører sammen for meg, for kirken er Kristi mystiske legeme. Den er ikke en eller annen menneskelig institusjon. Særlig for katolikker og ortodokse er det viktig å ta del i kirken som organisme.

 

KV: Men den protestantiske kirken er ikke akkurat en vital organisme?

Nei, og i protestantismen finner man kimen til postmodernismen og den invidualistiske frie flyt.

 

KV: Hva tenker du om møtet mellom Paven og Moskva-patriarken på Cuba i 2016?

Enormt positivt at noe slikt skjedde nesten 1000 år etter Skismaet. Selv om det kanskje ikke kom så mye teologisk ut av det, krever situasjonen i verden en slik tilnærming.


KV: Er det ikke på mange måter kristne verdier som ligger til grunn for samtidens grenseløse humanisme og universalisme? 

Jo, på et vis. Men den grenseløse universalismen er løsrevet fra kristendommen og lever sitt eget liv. Her ser man også kimen til det totalitære. Vest-europeisk kultur i sin nåværende form kommer derfor til å kollapse.

«Når det kommer til dagens høyreradikale bevegelser i Vesten, klarer de lett å fortelle hva de misliker. Men de har ingen positiv visjon, snarere en negativ identitet. De vet hva de er imot, bare ikke hva de er for.»

KV: Hva legger du i begrepet «kristne verdier»?

At kristendommen revolusjonerte synet på den neste, dvs. menneskeliv har en verdi i seg selv.

 

KV: På hvilken måte mener du at en kristen institusjon kan være bærebjelke igjen i samfunnet? Og hva tenker du om sekularisme og ateisme?

Der politikerne følger velgernes luner, kan kirken tilby et moralsk kompass. Kirken behøver heller ikke å bry seg om valgresultater, for den er ikke en demokratisk størrelse.

Ellers har jeg ikke noe imot sekulære samfunn hvor det skilles mellom stat og kirke. Sekularisme som ideologi derimot, er problematisk. Det som mange tror i vårt demokrati er at dersom vi skyver [den kristne] religionen vekk fra det offentlige rom og via lovgivning, så blir alt godt. Men det er en feiltakelse. Vårt samfunn blir heller mer sårbart, særlig i møte med islam.

Når det gjelder ateismen, har den ikke noe selvstendig idégrunnlag å vise til. Flere ateister har lånt begreper fra kristendommen i humanismens navn. På en nærmest religiøs måte kritiserer de andres tro. Agnostikere er i det minste åpne, selv om de er lunkne.


KV: Du har uttalt deg positivt om den ortodokse kirke i Russland og Putin. På hvilken måte kan Vesten lære av Russland?

Det har en skjedd en meget positiv utvikling i Russland etter kristendommens tilbakekomst. Selv om vi nå sitter [her] i et [vestlig] moralsk vakuum, viser eksempelet fra Russland at det lar seg gjøre å gjenopplive gudstroen selv etter flere tiår med kommunistisk undertrykkelse.

Øst og Vest har byttet rolle etter Den kalde krigen. En grunn til at mange hater Putin i Vesten, er at han har en maskulin lederstil som vi slett ikke ser her. Russernes ortodokse tro gjør at Russland tilhører den europeiske kultursfære. De er derfor egentlig våre venner.

«Jeg tviler på at høyrenasjonalismen klarer å bekjempe islamismen. Hvis f.eks Marine Le Pen skal kunne forandre Frankrike til et bedre land, så trenger hun et positivt ideologisk grunnlag. Det har hun ikke. Samme gjelder for Brexit: så fort nei-siden vant, visste de ikke lenger hva de skulle gjøre.»

KV: Så du er ikke imponert over Anders Fogh Rasmussen?

Både Anders Fogh Rasmussen og Jens Stoltenberg er betalte av NATO for å ville ha en krig. NATO har forsøkt å framprovosere en russisk reaksjon. Det er dermed ikke Russland, men NATO som er den aggressive part.

 

KV: Europa har de senere år opplevd en rekke terroraksjoner. Hva tror du er årsaken til dette?

Fordi islamistene har en politisk-religiøs ideologi som de forsøker å spre til Vesten, som ser en annen vei i fornektelse. Man velger heller å se på gjerningsmennene som enkeltpersoner og forstyrrede individer. Jeg mener at de har en klar strategi for hva de vil.


KV: Du har uttalt deg svært krast og kritisk til islam, men islam er ingen monolittisk blokk. Det er en religion som består av mange ulike retninger og deler. Blir det ikke for enkelt å skjære alle muslimer over en kam? Og kan ikke de kristne alliere seg med deler av islam, som f.eks sjiaene? I Libanon er det f.eks Hizbollah som de senere år har beskyttet den kristne befolkningen.

Jeg vil ikke utelukke slike allianser. Det er helt klart en mulighet [jfr. Russlands relasjoner til Assad og Iran]. Og jeg vil mene at det er sunnimuslimene som utgjør det store problemet.

 

KV: Hva tenker du om Merkels åpne dørs politikk overfor innvandrere og flyktninger som vil bosette i Tyskland?

Den største katastrofen i Europa siden den 2.verdenskrig. Merkel har ødelagt Europa, og jeg ser med skrekk på det som skjer i Tyskland. Det er selvfølgelig mulig at hun ikke handler fritt og under press. Men det som forundrer meg er at man kan stå inne for en politikk som stadig flere velgere er imot.

«Hvis man setter mennesket som den høyeste målestokk for alt, uten at Gud er tilstede, så er det et problem. Vestens hovmod står for fall i fraværet av moralske prinsipper og absolutter.»

KV: Er det ikke egentlig Vesten selv som har hovedansvaret for denne utviklingen i lys av de senere års kriger og okkupasjoner i Midtøsten?

Vesten har helt klart ført fullstendig meningsløse kriger, men det rettferdiggjør allikevel ikke terroristiske motsvar som går utover de sivile. Når det er sagt, utøves vestlige lands utenrikspolitikk på et feilaktig grunnlag. Krigen i Irak er et eksempel på dette. Så ja, Vesten har et ansvar for denne utviklingen.

 

KV: Vestlige politikere og medier kalte f.eks islamistene under Libya-krigen i 2011 for frihetshelter. Det samme har vi sett i Syria.

Ja, det er et paradoks når man på den ene siden sier at man bekjemper IS samtidig som man samarbeider med andre islamistiske fraksjoner. At Vesten ikke har noen moralsk substans igjen gjør at vi må innse at islamistene er i stand til å overvinne oss.

 

KV: Hva tenkte du om valget mellom Hillary Clinton og Donald Trump i 2016? Hvem håpet du skulle vinne og hvorfor?

Jeg visste ikke helt om Trump kom til å bli en god president, men jeg syntes mye av det han sa er riktig. Og jeg mente at han fortjente en sjanse. Hillary synes jeg derimot er skremmende. Om hun hadde vunnet ville det muligens blitt en stor krig og jeg håpet virkelig ikke at hun skulle bli president. Så jeg heiet på Trump. Og jo mer danske og vestlige medier støttet Hillary, desto mer støttet jeg Trump. Danske medier er ordentlig blinde.

Birgitta av Vadstena

«Dersom vi som kultur og samfunn ikke skjønner at det guddommelige står over mennesket, ender vi enten opp i det totalitære eller at andre overtar herredømmet. Og dette er Europas situasjon. Som enkeltpersoner bør vi være mindre redde for å bli politisk ukorrekte.»

KV: En ting er kritikk, men hvilke forbilder har du? Hvem er det som inspirerer deg?

Mitt store forbilde og heltinne er Birgitta av Vadstena [svensk helgen som levde mellom 1303 og 1373, redaksjonen]. Hun var mystiker og dypt politisk engasjert. I det svenske hoffet, hvor kongen gifter seg med en tysk prinsesse, er det Birgitta som gir prinsessen en innføring i de politiske forholdene. Hun var meget begavet og grunnla et kloster. I hennes liv var det en balanse hvor hun engasjerte seg i samfunn og styreform samtidig som hun hadde et tett forhold til Gud. For meg er dette også en riktig balanse i livet.

Putin er et annet forbilde, fordi han er en person som forstår viktigheten av at landet han styrer har et åndelig fundament. Allerede i 2001 sa han at landets spirituelle posisjon er like viktig som den geopolitiske. Det var meget klokt talt. Han er en leder som har skjønt at det er nødvendig å integrere den kristne, konservative tradisjonen i det moderne samfunnet. Noe som jeg synes er forbilledlig.

Putin er den eneste statslederen i verden som har uttrykt et ønske om å beskytte kristendommen, og han er en mann som tør å stå på sitt selv når alle andre demoniserer ham. Derfor er han et stort forbilde for meg. Og han har vist seg å være rasjonell i møte med angrepene fra Vesten. Vi kan takke Putin for at det ikke har blitt noen tredje verdenskrig.

 

KV: Hvordan føler du at du har blitt mottatt i ditt eget hjemland?

Enten elsker folk meg eller så hater de meg. Jeg er polariserende.

KV: Hvis du var en allmektig statsleder i Danmark, hva ville du ha gjort for å snu utviklingen du er kritisk til?

Å ta religiøst motivert vold på alvor. Og jeg vil fortelle danskene at det er ikke nok med politiske løsninger, for dette er en åndelig kamp som ikke lar seg vinne dersom de mangler verdier med substans i deres egne liv. En statsminister kan ikke gjøre jobben alene, for her må det et felles løft til.

Det er ikke bare et spørsmål om å lukke grensene eller at løsningen er mer overvåkning, det handler simpelthen om en verdikamp. Og de verdiene vi har er utslitte. Dessuten ønsker jeg at kirken skal spille en større rolle. Ikke politisk, men som en verdimessig rettesnor. Det største problemet i folks liv er at det kun handler om dem selv.

Men det er nettopp derfor jeg ikke vil være politiker, fordi jeg er mest opptatt av moral og verdier. Politikk handler derimot om økonomi, maktspill og forhandlinger. Jeg er ikke spesielt interessert i dansk politikk, for å si det sånn.

 

KV: Når du ikke skriver eller fører debatt, hva liker du aller best å gjøre?

Å tilbringe tiden ute i naturen, enten det er i skogen eller ved havet. Å være ut i frisk luft og i bevegelse får meg til å tenke. Min tankevirksomhet er på en måte min hobby. Jeg reiser dessuten så ofte som jeg kan i løpet av året i mitt virke som journalist. Privilegiet med å være journalist er at man møter mange interessante mennesker. Det synes jeg er fantastisk.

 

KV: Hva er det som gjør ditt liv rikt?

Gud.

KV: Har Vesten kommet til veis ende?

Jeg er redd for det, med mindre det kommer en mirakuløs oppvåkning. Med den svake kristendommen man ser i dagens Europa, er jeg ikke sikker på om vi klarer konfrontasjonen med islam. Jeg tror ikke demokratiet har den indre styrke og substans som skal til for å kunne stå imot. Med mindre det dukker opp en erkjennelse om at vi trenger mer åndelighet i våre liv, er jeg redd for at Vesten om noen år kommer til å kollapse.

Dette er ikke stedet å være på hvis man skal overleve som kristen. En mulighet er å dra til Latin-Amerika, men selv føler jeg meg mer hjemme i Russland. Dessuten tar det bare to timer å fly fra København til Moskva.

Når det kommer til dagens høyreradikale bevegelser i Vesten, klarer de lett å fortelle hva de misliker. Men de har ingen positiv visjon, snarere en negativ identitet. De vet hva de er imot, bare ikke hva de er for.

Jeg tviler på at høyrenasjonalismen klarer å bekjempe islamismen. Hvis f.eks Marine Le Pen skal kunne forandre Frankrike til et bedre land, så trenger hun et positivt ideologisk grunnlag. Det har hun ikke. Samme gjelder for Brexit: så fort nei-siden vant, visste de ikke lenger hva de skulle gjøre.

Hvis man setter mennesket som den høyeste målestokk for alt, uten at Gud er tilstede, så er det et problem. Vestens hovmod står for fall i fraværet av moralske prinsipper og absolutter. Dersom vi som kultur og samfunn ikke skjønner at det guddommelige står over mennesket, ender vi enten opp i det totalitære eller at andre overtar herredømmet. Og dette er Europas situasjon. Som enkeltpersoner bør vi være mindre redde for å bli politisk ukorrekte.

 

Relatert

Krigen om ikonene

Frigjering frå opplysningsideologiane

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

HEGEL: Religionen er statens fundament

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del I

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del II

Om Antikrist

  • Har ikke lest intervjuet, som skal fortæres nøysommelig, ikke overfladisk. Mine øyne stoppet kun på dette sitat:

    “Nei, og i protestantismen finner man kimen til postmodernismen og den invidualistiske frie flyt.”

    For tiden befinner jeg meg i bedehusgrenda på Toten, eller hva som var bedehusgrenda, nå har all kultur forsvunnet, og å være tilbake her i vakuumet av seinmoderniteten, er tøft. Hvordan jeg takler å leve i dette vakuumet er gjennom grendepoesien, som fotopoet, og jeg tror nå kulturen til mine forfedre var en allmenningskultur. Ja, jeg våger tom. å hevde at her etter grenda nådde den en liten topp, som rager litt over de andre toppene i hva som var bedehuslandet.

    Grendepoesien min ruller videre i rykk og napp, fotodelen er den vanskeligste, men poesien skapes av fotografiet, ikke av meg. Ordene kommer ut fra fotografiet til meg, ikke motsatt, det blir et medium som mine forfedre kommuniserer til meg gjennom. Jeg tror nå vi har vært på denne plassen i sju generasjoner, den første av engene etter grenda mi, hvor disippelen som apostelen i Holmstadengen hadde kjær, bodde. Nå har grenda mi mistet engene sine og kan ikke lenger fly, men ingen gråter, det seinmoderne mennesket er ikke i stand til dette, da det har mistet sine røtter.