Tors ferd til Utgard-Loke

Av Jens Bjørneboe (1920-1976)

De fleste av dere som sitter her har hørt om Tors ferd til Utgard-Loke. Dere vet at da Tor og hans menn kom til Utgard-Lokes borg, da ble de budt inn for å prøve seg i de idretter som hver kunne best. Men de tapte i alle. Alt de prøvet på, klarte de så dårlig at Utgard-Lokes folk lo høyt av dem. Alt gikk dårlig, i alt tapte de, alt gjorde de galt. Til og med Tor som var den sterkeste av gudene, slapp riktig dårlig fra det; og da de gikk bort fra Utgard-borgen, var de sikre på at de aldri ville seire over Lokes menn.

Først senere fikk de vite at utfallet av idrettene nok hadde vært anderledes enn det hadde sett ut til der inne. Da Tor ikke hadde klart den styrkeprøve å tømme Utgard-Lokes drikkehorn, da kom det seg av at hornet nådde helt ned til havet, og at det var verdens store hav som Tor hadde drukket av, og at han hadde drukket slik i den tredje slurken at havet var sunket flere tommer over hele verden og Utgard-folkene var blitt bleke av skrekk.

Da Tor hadde tatt brytetak med den gamle kjerringen Elde, og bare hadde brutt henne i kne med det ene benet, da hadde det vært alderen selv han kjempet med.

Og da Tor bare hadde klart å løfte Utgard-Lokes katt så høyt at den såvidt løftet den ene poten opp fra gulvet, da hadde det i virkeligheten vært Midgardsormen selv han hadde løftet, — og det slik at den næsten hadde mistet taket som den har om jorden. Og latteren som gudene hadde hørt fra Utgard-folkene, det hadde ikke vært noen latter, men i virkeligheten var det Lokes folk som skrek av angst.

Slik gikk det til at hver gang Tors folk vant en seier, da trodde de selv at de tapte. Og Midgardsormen er den største og siste og frykteligste av alle drager, og den har slynget seg fast omkring jorden.

Nu er det på samme måte med menneskene når de prøver å gjøre noe som er godt og riktig; Utgard-Loke, kongen over Utgard-borgen, bruker trollkunstene sine og får oss til å tro at vi har tapt, eller til å tro at det et menneske kan makte, det er så lite at det ikke monner noe å gjøre det. For Utgard-Loke vet at bare menneskene mister motet, da vil han seire.

Men i virkeligheten er det slik, at når menneskene taper uten å miste motet, da skriker Utgard-Lokes folk av angst.

 

Relatert

Parsifal

Draumane våre

Hymne til Ishtar

Å vokse inn i harmonien

Til skjebnegudinnene – Friedrich Hölderlin

Besvergelsen – Heinrich Heine

“Hagen” og “Om det Hellige” – Frithjof Schuon