Parsifal

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Jens Bjørneboe (1920-1976)

Dere vet at Adam hadde en sønn som het Kain. Han slog sin bror ihjel, og han fikk mange sønner selv. Disse sønnene het Jabal Kain, Jubal Kain, og Tubal Kain. De lærte menneskene å bygge hus og templer, fløyter og strengespill, verktøy og våpen. Tubal Kain var den første som kunne synge, og han laget den første harpe. De fikk mange, mange barn, og de bredte seg ut over hele verden. Kains sønner kom til å bo i alle land.

I et land som het Wales bodde der elleve Kain-sønner i en stor borg. De var brødre og red på hester, og var kledd i rustninger av stål. Deres store glede var å kjempe med andre riddere, og når de hørte om turneringer noe sted, da drog de alltid dit hen for å kjempe.

På den tiden var landet uten konge, og alle kjempet mot hverandre og la landet øde, slik at der kom ulykke over alle. I skogene, i klippehulene, bodde vakre jomfruer, men omflakkende riddere skremte dem bort eller tok dem til fange. Men ved London stod en stor sten, og i den stenen var der vokset fast et sverd. Alle visste at den som kunne trekke sverdet ut, skulle bli konge over hele riket, og alle prøvet, men ingen klarte å rokke sverdet så meget som en halv tomme.

En gang kom der ridende en gutt forbi; han skulle hjem og hente et sverd for sin eldre bror som var så gammel at han allerede kunne være med på turneringene, men så fikk hans se sverdet som stod i stenen, og eftersom han ikke visste hva det var for et sverd, så tenkte han at han kunne ta det isteden, — så slapp han å ride helt hjem efter brorens. Han tok sverdet med seg uten å merke noe, og slik kom det frem at han måtte være kongen over landet.

Han het Arthur, og samlet hundreogåtteogførti av de beste og edleste riddere i verden om seg, og satt med dem om det runde bord. Han bragte orden i landet og i mange andre land, og overalt hvor noe var galt eller urettferdig, eller når noe ondt hendte, da reiste én eller flere av Arthurs riddere dit og kjempet for rettferdigheten. De drog på eventyr i den vide verden, og den sterkeste og modigste av dem het Lancelot. Han kunne ikke tape i kamp. Men rundt det runde bord stod hundreogfemti stoler, og kongen og ridderne var bare hundreogniogførti tilsammen, så setet ved siden av Lancelot stod tomt. Det ventet på sin mann. Og han var ennu ikke født. I det sete måtte ingen sitte.

Men Lancelot elsket dronning Gunniver, kong Arthurs dronning. En gang mens han lette efter eventyr, kom ridder Lancelot til en fjern, fjern borg, og kongen på den borgen nedstammet fra Josef av Arimatea, han som hadde tatt Kristus ned av korset og begravet ham. Josef av Arimatea hadde samlet blodsdråpene fra Herrens sår i sin skål, og denne skålen het Den hellige Gral. Den hadde meget stor tryllekraft, og var helligere enn alle andre ting. Borgherren hadde Gral i sin forvaring, og en gang fikk Lancelot se den. Det glemte han aldri.

Men borgherrens datter elsket Lancelot og bad ham bli hos dem, for Lancelot var da den største ridder i verden. Men Lancelot svarte: «Du er fjorten år, og du ligner de blomster som kommer opp av jorden før Påske. Men min kjærlighet ville være som den tørre og hete sommer. Derfor må du vente, og finne en annen. Og når din sommer er kommet, da vil jeg ikke lenger være den største ridder, for blant de unge pager, blant dem som rekker oss vin og vann og nye lanser ved turneringene, blant de helt unge pager, der står allerede min overmann. Ham skal du velge.»

Allikevel fikk Lancelot en sønn med henne, men han vokste opp langt borte og Lancelot så ham ikke. Lancelot drog ut i verden, og han møtte ikke noen ridder som kunne beseire ham og kaste ham av sadlen. Han fant ingen overmann. Men efter mange år møtte han en fremmed ridder i hvit rustning, med rødt kors på skjoldet, og Lancelot kjempet med ham. Da tapte Lancelot. Men den hvite ridderen het Galahad, og var Lancelots sønn.

En dag satt alle de hundreogåtteogførti riddere og kong Arthur selv samlet om det runde bord, og plutselig kom et veldig lys mellem dem og ridder Galahad stod hos dem. Der var en gammel mann som førte ham, og han satte Galahad i den ledige stolen og sa: «Lenge før du sov og vokste i din mors legeme, har denne plass ventet på deg.» 

Og plutselig så alle ridderne Den hellige Gral midt mellem seg, så ble den borte igjen. Men de følte at den som har vært nær Den hellige Gral, han kan aldri mere tenke på noe annet enn den. Og han kan ikke for alt i verden la være å søke efter den. Så de stod alle sammen opp og sverget at de til sin død aldri ville tenke på annet enn å søke efter Gral.

Men med de elleve brødrene i Wales, Kain-sønnene, gikk det dårlig. De var gode og tapre riddere, men én efter én mistet de livet i turneringer. Til slutt var der bare én igjen av dem, og han hadde ingen barn. Hans hustru tigget og bad ham, og lenge holdt han seg borte fra alle ridderkamper og eventyr.

Endelig ventet de at et barn skulle komme til jorden, og like før timen var kommet, drog ridderen avsted til turnéring. Da orket han ikke å vente lenger. Barnet ble født, og det var en sterk gutt, og da budet kom frem til faren, lå ridderen strakt på båren, og der rant blod av rustningen hans.

For at gutten aldri skulle se en ridder, aldri se en rustning eller lanse, og aldri få lyst på ridderskapet selv, drog moren inn i en fjern, dyp skog med ham og lot ham vokse opp der. Han lærte hverken våpenbruk eller folkeskikk, og hadde lite forstand. Han visste ikke engang om sitt eget navn. Men i virkeligheten hadde han navnet Parsifal, og det navn hadde aldri noe menneske brukt før ham. Men Parsifals mor het Herzelaide. Slik gikk det til at Parsifal nedstammet fra Kain.

Men ridderne om det runde bord drog ut for å søke Gral, og det var vanskeligere og tyngre og lengere enn noe annet eventyr. De gikk seg vill i landene, og uten å vite det, gjorde de vanskelighetene større for seg selv og hverandre. Langt og lenge, i mange år, streifet de om uten å finne Gral, og de ble fortvilet inntil døden, og de tålte ikke synet av hverandre, — og når to Gralsriddere møttes, da kjempet de mot hverandre.

Men Parsifal forlot sin mor Herzelaide, og kom til kong Arthurs slott, hvor enda noen av ridderne var hos ham. Og Parsifal var som en vill hjort fra skogen, han hadde ingen forstand, og han hadde aldri sett et sverd eller en rustning før. Han trodde at ridderne var Guds hellige engler. Han kjente ingen forskjell på godt og ondt, og visste intet om ridderskapets lover, eller om reglene for riddernes turneringer. Allikevel ble han en ridder, bedre enn noen annen. Men han måtte lære meget og streifet lenge om i verden. Så kom han til Gralsborgen, hvor kongen var såret og syk. Denne kongen het fiskerkongen Amfortas.

Men selv om Parsifal hadde lært meget, av tapperhet, mot og utholdenhet, så glemte han å spørre fiskerkongen om smertene, og om hvor han var såret. For Parsifal hadde enda ikke lært det som var nødvendig for den som skal finne Gral; han hadde ikke lært å føle andres smerter like sterkt som sine egne. Derfor måtte han igjen ut i verden for å lære mer, og for å få mer forstand.

I mange år streifet han omkring.

Med de andre riddere og med den edle Lancelot gikk det slik at de nu ofte kjempet for en sak uten at den var rettferdig, men bare kjempet for å kjempe eller for å vinne ære. Alltid kjempet de mot hverandre, og tapre menn ble liggende igjen i gresset hvor de hadde vært.

Til slutt la der seg hat og mørke over dem, slik at de kjempet mot hverandre i store slag og drepte hverandre som ulver. Og Arthurs rike ble svakt og fattig og var ikke to hasselnøtter verdt, folket gråt og ingen var trygge for ridderne. Og Lancelot kjempet mot kongen og drepte gamle venner, og kong Arthur selv ble drept av sin egen sønn.

For hvis Gralsridderne glemmer Gral, da dreper de hverandre. Ridder Galahad så ingen noe til. Men han og Parsifal traff hverandre, og sammen fant de Den hellige Gral. Men det er en annen og meget lang historie.

 

Relatert

Tors ferd til Utgard-Loke

Draumane våre

Hymne til Ishtar

Å vokse inn i harmonien

Til skjebnegudinnene – Friedrich Hölderlin

Besvergelsen – Heinrich Heine

“Hagen” og “Om det Hellige” – Frithjof Schuon