Husker du? Husker du da naturen og du lekte?

Du var selv barn en gang. Husker du ikke? Inn i de voksnes rekker begynner ting å komplisere seg, løgnene, ansvaret og kravene kommer snikende. Hvor ble leken og naturen av på veien?

Av Maren Bøhn Nyløkken, bildet øverst, Wake up av Erik Johansson

«Verden er faktisk mer vakker gjennom naturen, i naturen, i bevegelse med din naturlige kropp. La oss elske i gresset og ikke i den dyreste senga fra IKEA.»

Husker du? Når du var liten løp du rundt. Husker du hvor lett du kunne løpe? Hvor spretten du var? Så spenstig som en Kenguru, på en måte, så lett som en fjær. Så mye energi. Rett etter middag som et lyn, sprang du ut barbeint i gresset, så bare løp du rundt i din egen fantasiverden. Du så for deg alt mulig rart. Følelsen av flyt da du lekte verdens beste lek i takt med noen andre. Du var så tilstede. Intenst i det. Konsentrasjonen du hadde. Alt var større. Konsentrert. Her og nå i øyeblikkets stund.

Nysgjerrig, søkende, lekens form rommet deg og tok tak i deg og var i deg. Du var i lekerommets land. På jakt etter å late som om, som var helt naturlig og virkelig. Du tok opp en kvist, en kongle å så for deg skatter av det edleste slag. En berikelse.

Jorden eller verden er fylt av uendelige muligheter, og jeg ønsker å leke meg her. George Bernard Shaw har utrykt det veldig godt: «Man slutter ikke å leke fordi man blir voksen, man blir voksen fordi man slutter å leke.»

«Verden var så fremmed men samtidig så nær. Nær hva? En var mer i øyeblikket og en lot seg fascinere og undre på en helt annen måte. Jeg merker at tiden og følelsen av den ikke er det samme som nå. Hvor tok tiden veien?»

Da jeg var barn var alt så lite, men samtidig så stort. En så på ting annerledes. Verden var så fremmed, men samtidig så nær. Nær hva? En var mer i øyeblikket og en lot seg fascinere og undre på en helt annen måte. Jeg merker at tiden og følelsen av den ikke er det samme som nå. Hvor tok tiden veien? Da og nå. Som liten tenkte jeg at det var en evighet til voksenlivet, nå er den her. Hvor i huleste ble det av tiden?

Du er blitt en ferdigprodusert pakke i dagens forbrukssamfunn. Bare innse det her og nå en gang for alle. Kors på halsen, ti kniver i hjertet. Jeg skyter meg selv ikke. Var det ditt håp i kampens hete? Det er sabla irriterende hvor fort verden snur, hvor fort man begynner å tenke på hva man skal ha til middag hver dag.

Jeg lengter etter regn, frihet.

Det som en gang ga ro og mening. Men vent, var jeg der eller ble jeg oppslukt opp av skaperverket? Så inderlig klart og viktig. Jeg er lei av å føre pennen bortover arket, lei av fordummende TV-programmer, samlebåndsunderholdningen, lei. Faen ta. Verdens undergang. Før sendte man inn et bilde av en person i avisen, hvis noen hadde bursdag, nå poster man et bilde på Facebook. Lite visste jeg om fremtidens utsikter da jeg var avbildet som liten i et album. Du er liksom anonymisert i bokstavenes regn på nettet. Inn i helvetes slitsomt, aldri skjult fra verdens mas og kaos. Gud hjelpe, kyss meg midt i panna og ræva.

Tatovering forresten, skal jeg spandere på meg det? I håp om å se like kul ut som alle de hipsterne der ute? YES, det liker du sikkert. Da blir jeg i tråd med samfunnet på en litt mer moderne, alternativ måte. Hva spiste du til middag, lammestekt torsk med karamellisert kruspersille? Neppe, eller vent, du fikk den jo levert på døra, for å spare tid. Hvor ble det av ektheten og rommet for lek og improvisering. Du må selvsagt ha et stativ med klær, de klærne vi alle har sett for oss i den nydelige verden vi er en del av.

Indian summer, Milo Manara

 

Verden er faktisk mer vakker gjennom naturen, i naturen, i bevegelse med din naturlige kropp. La oss elske i gresset og ikke i den dyreste senga fra IKEA. I gresset tenkte du ikke på verdens problemer, der var du i øyeblikket, i kontakt med deg selv og et annet menneske. Ja, sa du og så feiret vi regnet som traff våre bare kropper. Slik du liker det. Bundet til håpets ro, som sangen: «So ro lille mann, nå er dagen over. Alle barna i dette land ligger nå og sover».

I stedet står de fleste på to bein og hiver etter pusten. Inn i helvetes svette og usjarmerende. En flyktig tankegang, pul meg bortgjemt i busken og gjør det helt til jeg kommer. Bruddstykker som vi i denne ville verden er vant med. Drit i trofasthet og karma. Gjør hva faen du vil og nyt det.

Ja, ja, ja, la oss danse bort nattens ulmende mørke, helt til du sitter i sofaen klokken tolv og tenker: Hvor fort gikk ikke tiden? Stirrer inn i uret på veggen. Nei vent, digitale nettverksproblemer gjorde at du måtte henge opp en analog klokke, en urklokke. Du var skikkelig hipster du, tro meg.

Iblant er man så tilstede, andre ganger helt borte i tåken av alt. Renheten er ikke tilstede og du bare går og går mot målet. Du kom jo ingen vei heller. Iblant er du i en flyt og det er så sykt godt. Du tar hendene over hodet og roper JA! Nøklene, pc`en og boka har du slengt til langt vekk bakerst i rommet. Hvor inni granskauen er du hen, roper du til deg selv.

Barndommen er forbi. Savnet over å være barn kommer snikende iblant, oftere enn før. Hva er det som gjør det? Hvorfor føles det slik? Noe så enkelt som savnet etter å sitte på fanget.

Alder er ikke hindringen, det er hvordan du tenker om deg selv og synet ditt på det du gjør og hvordan du forholder deg til oppgavene du står overfor i livet som bestemmer.

Please, velg å være barnlig. Det redder deg for mye tankekjør og innsnevringer. Hva skjer om du velger å gå inn i dine oppgaver med en leken tilnærming? De fleste velger naturlig nok alvorets art og stivner i mønstre. Du har en kraft i deg selv til å ta valget om å delta – eller ikke delta i dagens prestasjonssamfunn. Ser du veien? Dragningen og presset kan sluke enhver, en kan velge å «gi litt mer faen» som Per Fugelli sa. Akkurat det heier jeg på, gi slipp på tryggheten, dermed kan det åpne seg frihet.

Jeg klatrer gjerne litt i trærne. I håp om å glemme litt av den voksne meg.

 

Tidligere av samme forfatter: Naturens stemme hvisket til deg

 

Anbefalt

Naturen, den fremmede