John Michael Greer: Verden som vilje

 

KULTURVERK publiserer i samarbeid med John Michael Greer en serie på fem artikler, der han på en underholdende og pedagogisk måte viser hvordan det finnes et erkjennelsesmessig samsvar mellom noen av de eldste nedtegnede menneskelige innsikter i tilværelsens innerste natur og det univers våre mest ambisiøse, moderne naturvitenskaper beskriver, med spesielt den tyske filosofen Arthur Schopenhauers arbeid som dialektisk sparringspartner.

Artikkelserien har som mål å bidra til et gjennomgripende og nødvendig skifte i vår kulturs virkelighets– og selvforståelse i en tid der den vitenskapelige materialismen har spilt fallitt som basis for en grunnleggende bærekraftig fremtid.

«Verden som vilje» er andre del i denne serien. Første del Verden som representasjon kan du lese her.

Presentert og oversatt til norsk av Achsel Ford, bilde øverst av Michael Lackner

 

«Hvis det var tilfelle at man kunne forvente å se, høre, føle, lukte eller smake impulsen av viljen som, la oss si, triller ned gjennom armen og ut til fingrene, ville det være rimelig å se på viljen som nok en representasjon. Siden det ikke er tilfelle, er det verdt å utforske muligheten for at vi i viljen erfarer noe som ikke bare er en representasjon av virkeligheten; det er en virkelighet vi erfarer direkte.»

 

Det er imponerende enkelt å misforstå poenget i forrige artikkel i denne serien. Å si at verden vi opplever består av representasjoner av virkeligheten, konstruert i vår hjerne ved å sammenligne og tilpasse dryppene av data vi får fra sansene til mønstre som finnes der allerede, betyr ikke at ikke noe eksisterer utenfor vår bevissthet. Tvert imot, det er faktisk to veldig gode grunner til å tro at det virkelig er noe «der ute», en virkelighet utenfor oss selv som produserer disse dryppene av data.

Den første av disse grunnene virker nesten absurd enkel ved første øyekast: Verden gir ikke alltid mening for oss. Ett eksempel blant utallige, er hvordan lys noen ganger ser ut til å oppføre seg som en partikkel, og andre ganger som en bølge. Dette er blitt beskrevet som et paradoks, men egentlig er det bare et uttrykk for begrensningene i vår forestillingsevne.

For hva betyr det egentlig å kalle noe en partikkel? Tenker man litt nøyere rundt konseptet, oppdager man fort at i bunn og grunn er begrepet «partikkel» en abstrakt metafor, hentet fra den felles menneskelige erfaringen med å håndtere små runde gjenstander som småstein og klinkekuler. Og hva er i sin tur en «bølge»? Nok en abstrakt metafor, hentet fra den felles menneskelige erfaringen av å betrakte vann i bevegelse. Når en fysiker sier at lyset noen ganger virker som en partikkel og noen ganger som en bølge, er det hun egentlig sier at ingen av disse to metaforene beskriver mer enn en del av måten lyset oppfører seg på, og vi har ingen bedre metafor tilgjengelig.

Hvis verden ikke var noe annet enn en hallusinasjon projisert av våre sinn, ville den ikke inneholde noe som ikke allerede var tilstede i sinnet, for hvilken annen kilde skulle det kunne ha? Det innebærer i sin tur at det ville vært et perfekt samsvar mellom innholdet i verden og innholdet i vår bevissthet; vi ville ikke få den typen misforhold mellom bevisstheten og verden som får fysikerne til å rive seg i håret. Mer generelt, det faktum at verden ofte forvirrer oss, er et sterkt indisium på at bak verden vi opplever – verden som representasjon, eksisterer det «ting i seg selv» (Kants Ding an Sich) som er kilden til sansedataene vi setter sammen til representasjoner.

Den andre grunnen til å tro at det eksisterer en virkelighet som er forskjellig fra våre representasjoner, er at vi i en viss forstand erfarer en slik virkelighet hvert eneste øyeblikk.

Hold den ene hånden opp så du kan se den og vift med fingrene. Du ser fingrene vifte, eller mer presist, du ser en representasjon av de viftende fingrene, og den representasjonen er konstruert i hjernen din av biter av visuelle data (synsdata), en god porsjon minner og visse mønstre som synes å være nedarvet som grunnleggende funksjoner av hjernens virkemåte. Du føler også fingrene vifte – men igjen, det du føler er en representasjon av de viftende fingrene, som er konstruert i hjernen din av biter av taktile (berørings–) og kinestetiske data (informasjon fra muskler, ledd og balansesystemet som gjør at vi kan fornemme bevegelse, vekt og posisjon), pluss det vanlige bidraget fra minner og de nedarvede mønstrene. Kjenn godt etter, og du kan kanskje fornemme hvordan hjernen setter sammen den visuelle og den taktile representasjonen til ett mønster; det skjer tilstrekkelig nær innpå bevissthetens yttergrense til at mange mennesker er i stand til det.

Du har altså en representasjon av de viftende fingrene – en del av verden som representasjon slik vi opplever den. Og nå kan du stille deg selv følgende spørsmål: Viljeshandlingen som får fingrene til å vifte – er den en representasjon?

Det er her ting virkelig blir interessant, fordi det eneste rimelige svaret er nei, det er den ikke. Du opplever ikke viljeshandlingen som en representasjon; du opplever den ikke i det hele tatt. Du bare vifter med fingrene. Ja, du opplever virkningene av viljeshandlingen i form av representasjoner – de visuelle og taktile erfaringene vi nettopp var inne på – men ikke selve viljen. Hvis det var tilfelle at man kunne forvente å se, høre, føle, lukte eller smake impulsen av viljen som, la oss si, triller ned gjennom armen og ut til fingrene, ville det være rimelig å se på viljen som nok en representasjon. Siden det ikke er tilfelle, er det verdt å utforske muligheten for at vi i viljen erfarer noe som ikke bare er en representasjon av virkeligheten; det er en virkelighet vi erfarer direkte.

«( … ) indisk filosofi fikk sin egen epistemologiske krise rundt år 1000 fvt, nesten 3000 år før den vestlige filosofien fikk sin, og hadde slik sett et ganske imponerende forsprang.»

Denne innsikten ligger i bunnen av Arthur Schopenhauers filosofi. Schopenhauer er en av de to hovedguidene som skal vise oss rundt i det dårlige sirkuset filosofien har blitt til i vår tid og vise oss hvor de godt merkede utgangene er, så det kan være greit å vite litt om ham: Han levde i det falleferdige sortimentet av småriker som senere ble til Tyskland (født i Danzig-Westpreussen og oppvokst i Hamburg, oversetters anm.); han ble født i 1788 og døde i 1860; han tok sin doktorgrad i filosofi i 1813; han skrev sitt viktigste arbeid, «Verden som vilje og representasjon» før han var fylt tredve, og med unntak av de siste ti årene tibragte han hele sitt liv ukjent og fullstendig utenfor offentlighetens oppmerksomhet, ignorert av universitetene og nesten alle andre. En beskjeden, omhyggelig forvaltet arv gjorde at han slapp å arbeide for å leve, og Schopenhauer kunne derfor tilbringe sin tid med å lese, skrive, spille fløyte en time hver dag før middag og mumle i skjegget når filosofien trallende og lallende forvillet seg inn metafysiske fantasier. Han mumlet mye, og ikke alltid i skjegget.

Schopenhauer modnet intellektuelt i kjølvannet av Immanuel Kant, hvis arbeide vi kort var inne på i forrige artikkel, og spørsmålet han sto overfor, var hvordan filosofien kunne svare på den enorme utfordringen Kant hadde kastet ned på marken foran disiplinens føtter: Før du fortsetter å bable ivei om hva som er sant og hva som er ekte, sa Kant sånn omtrent, vis meg at disse begrepene betyr noe og forholder seg til noe, og at du ikke bare jakter etter spøkelser som er produkter av ditt eget sinn.

De fleste filosofer som fulgte i Kants fotspor, besvarte utfordringen ved å ignorere den, eller bruke ulike former for intellektuelle snarveier og gåing rundt grøten for å late som om den ikke egentlig betydde noe. En vanlig taktikk på den tiden for å nøytralisere problemet, var å hevde at det menneskelige sinn har en spesiell superkraft av intellektuell intuisjon, som gjør det mulig å hoppe bukk over svære representasjoner med ett enkelt byks, og komme til en direkte erfaring av virkeligheten på den måten. Hva dette innebar i praksis, var selvfølgelig at filosofer kunne hevde å ha kommet frem til dette eller hint ved intellektuell intuisjon, og deretter bygge et vaklevorent filosofisk system på toppen. Det tillot filosofen enkelt og greit å behandle alle de abstraksjoner han måtte ha lyst til som sannheter som ikke trengte å bevises ytterligere; tross alt hadde han funnet dem ved intellektuell intuisjon – motbevis det den som kan!

Det fantes flere tilsvarende påfunn. Det som gjorde Schopenhauer til et hederlig unntak, var at han tok Kants utfordring seriøst nok til faktisk å begynne å lete etter noe som ikke bare var en representasjon. Det han fant – og hvorfor han fant det, bringer oss tilbake til de viftende fingrene.

Som nevnt i forrige artikkel, har hver eneste av verdens store filosofiske tradisjoner endt opp med å støte på den samme utfordringen Kant slang i fjeset på filosofene i sin samtid. Schopenhauer visste dette, siden en del indisk filosofi var blitt oversatt til europeiske språk på hans tid, og han leste mye om dette emnet. Dette var nyttig, fordi indisk filosofi fikk sin egen epistemologiske krise rundt år 1000 fvt, nesten 3000 år før den vestlige filosofien fikk sin, og hadde slik sett et ganske imponerende forsprang. Det finnes et rikt mangfold av svar på denne krisen i de klassiske indiske filosofiske retningene, men de fleste av dem kom til å anse bevisstheten som en «en ting, eller kanskje selve tingen, i seg selv» – som realitet heller enn representasjon.

«Se på noe. Du kan se det hvis, og bare hvis du ikke kan se gjennom det. Du er bevisst på noe når, og bare når det yter motstand mot din vilje.»

Det er en troverdig påstand. Betrakt hånden din igjen, med eller uten viftende fingre. Rett så oppmerksomheten mot deg selv som ser på hånden – mange finner dette vanskelig, så man må eventuelt være villig til å jobbe litt med det, og husk å føle såvel som som å se. Der er hånden din; der er mellomrommet mellom hånden og øynene dine; der er det av ansiktet ditt du kan se – med eller uten briller på nesen; kjenn nøye etter, og du kan også føle ansiktet og øynene dine fra innsiden; og der er jammen …

Der er det vi kaller bevisstheten, det hva-det-nå-enn-er som ser ut gjennom øynene dine. Akkurat som viljen som vifter med fingrene dine, er den ikke en representasjon; du opplever den ikke. Faktisk ligner den veldig på viljen som vifter med fingrene, og det var der Schopenhauer gikk sin egen vei.

Hva betyr det egentlig å være bevisst på noe? Noen enkle eksempler kan bidra til å belyse dette. Beveg hånden til den støter mot et eller annet. Det er når noe stopper bevegelsen at du føler det. Se på noe. Du kan se det hvis, og bare hvis du ikke kan se gjennom det. Du er bevisst på noe når, og bare når det yter motstand mot din vilje.

Dette fikk Schopenhauer til å tenke at bevisstheten har sitt utspring i viljen, ikke omvendt. Det var andre resonnement som pekte i samme retning, og alle har sitt opphav i vanlige, felles menneskelige erfaringer. For eksempel slutter vi alle å være bevisst i noen timer av gangen hver dag, når vi sover. En del av tiden vi sover, opplever vi ingenting i det hele tatt; i andre søvnfaser opplever vi de merkverdige, frikoblede representasjonene vi kaller «drømmer». Selv i drømmeløs søvn er det vanlig at en sovende person av og til vrir et lem bort fra en ubehagelig stimulans eller stilling. Med andre ord er viljen aktiv selv når bevisstheten er fraværende.

«Liv, bevissthet og intellekt er altså tre nivåer av viljen. En interessant ting med viljesnivåer, er at de mest grunnleggende er mer varige og stabile enn de mer komplekse.»

 

 

Schopenhauer foreslo at det finnes forskjellige former for, eller som han kalte det, nivåer av vilje. Bevissthet, som for angjeldende formål kan defineres som evnen til å oppleve representasjoner, er et nivå av vilje – en måte hvorved viljen kan tilpasse seg tilværelsen i en verden som ofte yter motstand mot den. Liv er et annet, mer grunnleggende nivå. Tenk på hvordan planter orienterer seg mot sollyset, bøyer og vrir seg som slanger i langsom kino og leter opp konsentrasjoner av næringsstoffer med borrende, sultne røtter. Så vidt vi vet er planter ikke bevisste, i den betydning at de ikke opplever en verden av representasjoner slik dyr gjør – men de viser den form for målrettet atferd som kjennetegner viljeshandling.

Dyr viser også målrettet adferd, og på mye mer komplekse og fleksible måter enn planter. Det er god grunn til å anta at mange dyr er bevisste og opplever en verden av representasjoner på noe av den samme måten som vi gjør; studier av dyreadferd viser at dyr lar begivenheter i fortiden forme sine handlinger i nåtiden, forveksler en person med en annen, og ellers oppfører seg på måter som tyder på at deres adferd, i likhet med vår, styres av representasjoner snarere enn å være direkte reaksjoner på stimuli. I dyr har viljen utviklet evnen til å representere sine omgivelser for seg selv.

Dyr, i hvert fall de mer komplekse, har også den særegne formen for bevissthet vi kaller følelser. De kan være glade, triste, ensomme, sinte og så videre; de føler godhet for noen vesener og aversjon mot andre. Kjenn på dine egne følelser, og du vil snart merke hvor tett forbundet de er med viljen. Noen følelser – kjærlighet og hat er blant dem – er handlingsdrivende, og dermed uttrykk for vilje; andre – lykke og tristhet, for eksempel – er responser på suksess eller fiasko for viljens målrettede handlinger. Selv om følelser blandes med representasjoner i vår bevissthet, og antagelig også hos andre dyr, er de noe annet og eget; de er best forstått som viljens vilkår, et uttrykk for dens tilstand mens den holder stand mot verden gjennom sine egne representasjoner.

Og mennesker? Vi har nok et nivå av av vilje, det vi kan kalle intellekt: Evnen til å slå sammen representasjoner til abstrakte begreper, noe vi gjør når vi, kremt, vil. Her er én representasjon – som er brun og lodden og bjeffer; her er en til som ligner; her er en hel kennel av dem – og vi lager én klump av alle sammen og knar dem ihop til en enkelt abstrakt kategori, som vi tilordner en lyd, som «hund». Vi kan så slå flere av disse kategoriene sammen og skape bredere kategorier, som «firbent» og «kjæledyr». Eller, vi kan underdele kategoriene for å lage noen smalere, som «valp» og «corgi». Vi kan trekke ut enkeltegenskaper fra helheten og behandle dem som separate konsepter, som «lodden» og «høylydt», og vi kan ta visse generelle kvaliteter og unnfange et helt univers av abstrakte tall, ved å legge merke til hvor mange poter de fleste hunder har, og bruke det og mange andre ting for å skape begrepet «fire».

Liv, bevissthet og intellekt er altså tre nivåer av viljen. En interessant ting med viljesnivåer, er at de mest grunnleggende er mer varige og stabile enn de mer komplekse. Igjen er mennesker gode eksempler: Mennesker forblir levende hele veien fra fødsel til død, de er bevisste bare når de er våkne, og de er intelligente bare når de er aktivt engasjert i å tenke – noe som er mye sjeldnere enn vi vanligvis vil innrømme. En viss grad av tretthet, en sterk følelse eller en stiv drink er vanligvis nok til å stenge av intellektet og overlate oss til å håndtere verden på samme mentale basis som en gjennomsnittlig smart hund; det skal litt mer til for å redusere oss til vegetativt nivå, og alvorlig fysisk traume for å komme enda et nivå ned.

«Er det noe der ute som forårsaker disse representasjonene? Som allerede nevnt, ja, det er veldig god grunn til å anta det – men det betyr ikke at dette «noe der ute» må bestå av materie i noen meningsfylt betydning av ordet.»

Men la oss ta en titt på dette siste nivået. Vår tids konvensjonelle lære slår fast at alt som eksisterer består av noe som heter «materie» som er konfigurert på ulike måter, videre at materien er det som eksisterer, og at alt annet på en eller annen måte er en funksjon av materien, hvis det eksisterer i det hele tatt. For de fleste av oss er dette grunnholdningen, den filosofiske oppfatningen vi tar utgangspunkt i og kommer tilbake til, og alle som prøver å stille spørsmålstegn ved dette, kan stole på massiv motstand.

Problemet her er at både filosofer og vitenskapsfolk på sine respektive måter har bevist at den vanlige oppfatningen av materie er nonsens, enkelt og greit. Enhver fysiker verdt sitt natriumklorid vil starte med å fortelle at det vi vanligvis kaller «fast stoff», er nesten like tomt som vakumet i verdensrommet – tilsett litt firedimensjonalt, krummet rom-tid som slumper til å ha visse bittesmå sannsynlighetsbølger som spinner rundt i seg, og det er samspillet mellom disse sannsynlighetsbølgene og de andre som utgjør dette andre flettverket av krummet rom-tid hver og en av oss kaller «kroppen min», som skaper illusjonene av konsistens, farge og de andre egenskapene vi tillegger materie.

Filosofene kom frem til samme destinasjon et par århundrer tidligere, og via en annen rute. Epistemologene jeg nevnte i forrige artikkel; Locke, Berkeley og Hobbes, plukket den vanlige oppfatningen av materie fra hverandre lag for lag, og viste, for å bruke formuleringen vi allerede har vært inne på, at alt vi tillegger materie, bare er representasjoner i bevisstheten. Er det noe der ute som forårsaker disse representasjonene? Som allerede nevnt, ja, det er veldig god grunn til å anta det – men det betyr ikke at dette «noe der ute» må bestå av materie i noen meningsfylt betydning av ordet.

«( … ) sentiment de fer – «følelsen av stålet»; en dyktig fekter kan føle den letteste berøring av det andre sverdbladet mot sitt eget, akkurat som om det strøk ham langs hånden.»

Det var der Schopenhauer tok fatt, og igjen begynte han med å legge merke til visse svært grunnleggende og vanlige menneskelige erfaringer. Vi har alle i en viss forstand direkte tilgang til en del av «noe der ute», den delen vi kaller «kroppen min». Når vi opplever kroppene våre, opplever vi dem som representasjoner, akkurat som alt annet – men vi handler også med dem, og som eksperimentet med de viftende fingrene viste, er viljen som handler ikke en representasjon.

Det finnes altså en grense mellom den delen av universet vi erfarer som vilje og representasjon, og den delen vi erfarer bare som representasjon. Den nøyaktige definisjonen av denne grensen er mer kompleks enn det ser ut til ved første øyekast. I kampkunstmiljøer er det et velkjent faktum at en dyktig utøver kan lære å føle med et våpen som om det var en del av kroppen. For eksempel er mange former for fektekunst avhengig av det som kalles sentiment de fer – «følelsen av stålet»; en dyktig fekter kan føle den letteste berøring av det andre sverdbladet mot sitt eget, akkurat som om det strøk ham langs hånden.

Det finnes også situasjoner – elskov, dans, religiøs ekstase og gjengvold er blant dem – der to eller flere personer, under visse betingelser som er vanskelige å reprodusere på kommando, synes å bli til én enkelt enhet som beveger seg og handler som én egen vilje. Alle slike situasjoner innebærer et skifte fra intellektet til et mer grunnleggende nivå av viljen, og det leder oss i retninger som fortjener grundigere undersøkelser senere; her og nå er poenget at grensen mellom en selv og andre kan være litt mer flytende enn vi vanligvis har en tendens til å anta.

«Fornuft – den disiplinerte bruken av nivået av vilje kalt intellektet – er ikke en nøkkel til sannheten om ting. Det er rett og slett den systematiske utnyttelsen av et sett mentale vaner som viste seg å være hensiktsmessige for våre forforeldre ( … )»

Bildet er fra Burning Man Festival 2013

 

For vårt nåværende formål kan vi imidlertid sette dette litt til side og fokusere på kroppen som den delen av verden vi erfarer på to måter: Som en representasjon blant representasjoner, og som et uttrykk for viljen. Alt vi oppfatter om kroppene våre er en representasjon, men ved å observere disse representasjonene er vi vitne til virkningen av noe som ikke er en representasjon, noe vi kaller vilje, som manifesterer seg på sine ulike nivåer. Det er det hele. Let så lenge du vil, sier Schopenhauer, du finner ikke noe annet enn vilje og representasjoner. Hva hvis dette er det hele – hvis det vi kaller «materie» rett og slett er det mest grunnleggende nivået av vilje, og alt i verden dermed utgjøres av vilje på den ene siden, og representasjoner opplevd av det nivået av vilje vi kaller bevissthet på den andre siden, og det representasjonene representerer også er ulike uttrykk for denne ene, samme energien vi, med dens særegne manifestasjon i vår egen erfaring, kaller vilje?

Dette er Schopenhauers visjon. Det bemerkelsesverdige er hvor mye den ligner på visjonen som springer ut av moderne vitenskap. Hundre år før kvantemekanikken hadde han allerede forstått at bak fasaden av sanserepresentasjonene du og jeg kaller «materie», ligger en ubegripelig og ikke-materiell virkelighet, et univers av komplekse krefters dans i det tomme intet. Følger man hans argumentasjon frem til dens logiske konklusjon, får man en ekvivalent til den moderne fysikkens univers som ligger så nær at det ikke er urimelig å tenke at de er ett og det samme. Selvfølgelig er høy grad av troverdighet ikke det samme som bevis, men gitt det menneskelige intellekts skjøre, bundne og sekundære natur, kan det være så nær vi kommer.

Og selvfølgelig er sistnevnte punkt en grunnleggende årsak til at Arthur Schopenhauer tilbrakte mesteparten av sitt liv i skyggen, og at hans arbeide, etter en kort periode med stort sett posthum superberømmelse mot slutten av det nittende århundre, forsvant ut av syne og sjelden er blitt viet oppmerksomhet siden. (For å være presis, er dette én av to hovedårsaker – vi kommer til den andre senere.) Hvis han har rett, er universet ikke rasjonelt. Fornuft – den disiplinerte bruken av nivået av vilje kalt intellektet – er ikke en nøkkel til sannheten om ting. Det er rett og slett den systematiske utnyttelsen av et sett mentale vaner som viste seg å være hensiktsmessige for våre forforeldre der de strevde med de vanskelige, men intellektuelt lite utfordrende oppgavene med å holde seg mette, tiltrekke seg make, jage bort rovdyr og lignende, og som senere ble tatt ut av kontekst og satt i arbeid med å produsere kompliserte historier om hva som forårsaker representasjonene vi opplever.

Å si noe slikt, og ikke minst underbygge det med mengder av begrunnelser og bevis, er å frontkollidere med en av de mest gjennomgripende forutsetningene i vår kultur. Vi skal undersøke vrakgodset etter denne kollisjonen i neste artikkel.

Tredje del følger snart

 

Anbefalt i samme serie:

John Michael Greer: Verden som representasjon

 

Bio: John Michael Greer

er en amerikansk idéhistoriker og filosof, samfunnsanalytiker, forfatter og blogger.

Greer skriver essays og bøker med temaer som den industrielle sivilisasjons fremtid – eller kanskje mangel på fremtid (peak oil), spiritualitet og økologi/ økofilosofi, ofte i et egendefinert, overlappende grenseland mellom disse temaene. I tillegg kommer en rekke spennings– og science fiction-romaner med tematikk som berører de samme emnene. Han har til sammen utgitt nærmere femti bøker.

Greer er opptatt av mange gamle og glemte kunnskapssfærer innen okkultisme, magi og druidetradisjonene, med særlig vekt på de keltiske og indiske filosofiske retningene, som han finner overlappende på viktige områder. Greers tilnærming er alltid preget av nysjerrighet og grundighet, og han knytter de gamle visdommene opp mot det moderne, vitenskapelige paradigmet der spesielt kvantemekanikken har en sentral plass i beskrivelsen av vår virkelighet. Han var i tolv år frem til 2015 Grand Archdruid of the Ancient Order of Druids in America, en moderne hermeneutisk druideorden, og har siden viet mye tid til the Druidical Order of the Golden Dawn, som han grunnla i 2013. John Michael Greer er blant mye annet også økologisk gartner, fekter og kampkunstutøver, og har i tillegg til ovennevnte temaer skrevet bøker om sverdfekting.

John Michael Greer blogger pr. 2017 på www.ecosophia.net

Arkivside for JMGs nettsted 2006 – 2017: TheArchdruidReport