La oss innrømme det: nasjonal suverenitet har blitt irrelevant i dagens økende komplekse og gjensidig avhengige internasjonale økonomi. Økonomisk globalisering og de massive fremskrittene som har blitt gjennomført innenfor massetransport, kommunikasjon og teknologi har ført til at individuelle stater i stor grad har blitt maktesløse mot markedskreftene.

Av Bill Mitchell og Thomas Fazi, som er forfattere av boken «Reclaiming the State – A Progressive Vision of Sovereignty for at Post-Neoliberal World». Originalartikkelen «Against Supranationalism: In Defence of National Sovereignty (and Brexit)» ble opprinnelig publisert på LEXIT-NETWORK 17.10.2017. Oversatt av Martin Drange.

Den gjengse oppfatningen er at globaliseringen og internasjonaliseringen av finansverdenen har gjort ende på nasjonalstatenes æra og deres kapasitet til å utforme politikk som ikke harmonerer med den globale kapitalens diktater. Men støtter bevisene teorien om at nasjonal suverenitet (som så ofte gjennom det tyvende århundret feilaktig har blitt proklamert død) virkelig har nådd sine siste dager?

Internasjonaliseringen av finans og den økte innflytelsen til multinasjonale selskaper har ødelagt individuelle staters muligheter for autonomi i sosial og økonomisk politikk. Især den progressive varianten som gir velstand til folkene. Finansmarkeder og mega-korporasjoner har mer makt i dag enn mange regjeringer. Disse kan lett overmanne de sistnevnte. Dette betyr at vårt eneste håp mot slike grenseoverskridende utfordringer fra moderniteten er å temme makten til global finans og korporative leviathaner.

For å kunne å skape meningsfull endring må land «sveise sammen» deres suverenitet og overføre den til overnasjonale institusjoner (som Den europeiske union) med nok størrelse og makt til å la deres stemmer bli hørt. På den måten vil de bevare den overnasjonale uavhengigheten som har gått tapt på et nasjonalt nivå. Med andre ord: hvis stater skal bevare sin «ekte» autonomi, må de begrense sin formelle uavhengighet.

Til og med i sin nyliberale form har ikke globaliseringen sitt generelle utspring i en kapitalistisk eller teknologidrevet dynamikk som uunngåelig innebærer redusert statsmakt, som det ofte hevdes. Tvert imot blir prosessen aktivt formet og promotert av stater.

Hvis disse argumentene høres kjente (og overbevisende) ut, skyldes det at de har blitt forfektet og forsterket på daglig basis av politikere og kommentatorer, spesielt i Europa. Dette ble svært tydelig under Brexit-debatten. Et enkelt Google-søk for ordene «Brexit», «sovereignty» og «delusion» genererer hundrevis av linker til artikler, inkludert fra påståtte progressive kommentatorer, som gjør narr av velgere som vil ta tilbake kontrollen. Disse massene beskrives som for usofistikerte til å skjønne at ingen autonomi lar seg gjenreise, og at i dagens integrerte verden kan man bare glemme å etablere en antatt og for lengst tapt økonomisk uavhengighet.[1] Man framhever videre overnasjonale organer og ressurser som den eneste farbare vei for de som vil markere egne interesser.[2] Marlene Wind, direktør i Senter for europeisk politikk ved Statsvitenskapelig institutt på Københavns Universitet, oppsummerte det slik: «Å være utenfor EU uten innflytelse over reglene vil begrense Storbritannias rolle og gjøre landet faktisk enda mindre uavhengig.»[3]

Før vi gjennomgår disse påstandene bør det poengteres at disse idéene oppstod lenge før EU. De har et mye mindre politisk korrekt bakteppe enn hva deres tilhengere (som inkluderer mange selvtitulerte progressive) aner. Eksempelvis Joseph Chamberlain (1836-1914), Storbritannias imperialistiske koloniminister, som for mer enn et århundre siden mente nasjonal suverenitet tilhørte historiens skraphaug. «Dette er tiden for store imperier, ikke små stater», proklamerte han i 1902. Den britiske historikeren Robert Tombs skriver at «Chamberlain trodde på at folk hadde det bedre i et overnasjonalt system med en styrende elite (med Storbritannia i høysetet selvsagt).»[4] Imidlertid har ideologien med anti-suverenitet og overnasjonalisme pinligere intellektuelle forfedre enn Chamberlain. Disse inkluderer nazistene og de italienske fascistene.

Som forfatteren John Laughland forteller i hans opplysende bok fra 1997, The Tainted Source: The Undemocratic Origins of the European Idea, er bildet av nazistene som hysteriske nasjonalister som framelsket nasjonalstaten grovt feilaktig: «Nazistene opphøyde ikke nasjonalstaten, generelt sett hatet de den», skriver Laughland. «Avvisningen av den autonome nasjonalstaten som en levedyktig og økonomisk entitet var eksplisitt i nazistisk og fascistisk tankegang.»[5]

Alle de elementene som vi assosierer med nyliberal globalisering – sentralisering, avindustrialisering, fri bevegelse av varer og kapital osv., skyldes for det meste regjeringers valg. Mer generelt kan man si at stater fortsetter å spille en avgjørende rolle i håndhevingen og opprettholdelsen av et nyliberalt internasjonalt rammeverk (selv om dette ser ut til å endre seg), samt at de tillater globale selskaper å blomstre innenfor deres egne grenser.

Enda mer interessant (og forstyrrende) er det faktum at de forkastet nasjonal uavhengighet av akkurat de samme grunnene som moderne tenkere og kommentatorer forkaster nasjonal suverenitet – fordi den ble ansett som «utdatert». Akkurat som moderne overnasjonale var fascister besatt av moderne teknologi og økonomisk gjensidig avhengighet. En av hovedgrunnene til fascistenes tro på nasjonalstatens endelikt var den teknologiske utviklingen. De mente simpelthen at nasjonal uavhengighet var anakronistisk i en moderne verden med en gjensidig uavhengig økonomi, internasjonal transport og elektronisk telekommunikasjon.[6]

Camillo Pellizzi (1896-1979), en ledende fascistisk intellektuell i sin tid, argumenterte for eksempel at: «Ikke en eneste europeisk nasjon kan håpe på, selv nå og enda mindre grad i fremtiden, å kunne være konkurransedyktig i militære, økonomiske eller kulturelle anliggender mot de sterke kreftene som kommer til å bli født, eller allerede nå finnes utenfor Europa».[7] På grunn av dette trodde nazistene på at «utviklingen mot noe overnasjonalt» var økonomisk uunngåelig.[8] Derfor introduserte de et forslag om en ny europeisk økonomisk orden for å kvitte seg med «den økonomiske balkaniseringen av Europa».[9]

Her er likhetene mellom nazistisk tankegang og den pro-europeiske ideologien i våre dager slående. I 1940 la Hermann Göring, president i Riksdagen, ut en detaljert plan for en storstillt økonomisk forening av Europa.[10] Dette inkluderte opprettelsen av en toll-union, et europeisk frihandelsmarked og felles betalingssystem som pekte mot en europeisk valuta-union.[11] Men nazistiske planer for europeisk integrasjon var like politiske som de var økonomiske. Berlin-unionens president for forretningsmenn og industrialister, Heinrich Hunke (1902-2000), sa følgende: «Nødvendigheten av en politisk orden for det økonomiske samarbeidet mellom folkeslagene er anerkjent.» [12] Det endelige mål, ifølge Hunke, var etableringen av en «politisk union i Europa»[13].

Italiensk futurisme fra 1930-tallet

Ved nærmere ettersyn ser man at den gjengse oppfatningen av finans som en ustrukturert kraft frikoblet fra (samt dominerer over) stater, i stor grad kan sies å være ubegrunnet. I den grad finans regjerer, skyldes det at politiske institusjoner har skapt et regulert system som er kompatibelt med prosessen til kapitalistisk reproduksjon under dens kommando.

Som vi vet endte nazistenes dystopiske drøm om et forent Europa (under Tyskland) som et mareritt med død og ødeleggelse. Altså ikke forårsaket av et irrasjonelt og forstyrret nasjonalstats-system, slik føderalistene i etterkrigstiden ville ha argumentert, men tvert imot av Hitlers sterke forsøk på å avskaffe nasjonalstatene.

Hvis etterkrigssystemet beviste noe som helst så var det at nazistenes mål om avskaffelsen av uavhengige stater ble sterkt feilaktig fremstilt: Det var ikke bare det fordistisk-keynesianske politisk-økonomiske regimet som bygde på idéen om at «statsmakten kan fokusere på full arbeidsdeltakelse, økonomisk vekst og velferden til landets innbyggere, og at statsmakten om nødvendig burde intervenere for å sikre at markedsprosessene oppnår slike mål.» [14] Folkenes rett til selvstyre ble et av kardinalprinsippene i moderne internasjonal lov og innskrevet i FN-pakten (men ofte brutt i praksis), hvilket har inspirert utallige anti-kolonialistiske og nasjonale frigjøringsbevegelser i Den tredje verden.

Det skulle vise seg at nasjonal suverenitet var levende: gjennom institusjonene til demokratiske nasjonalstater fra 1940-årene til de tidlige 1970-årene klarte vestlige land å oppnå lav grad av arbeidsløshet, større økonomisk stabilitet og høyere nivå av økonomisk vekst enn noen gang tidligere.

Men ideologien om overnasjonalitet var også sterk. I overgangen mellom 1970- og 1980-årene begynte vestlige politikere, spesielt i Europa, nok en gang å fremføre de samme argumentene som ble brukt av nazistene noen tiår tidligere. Statlig sparingspolitikk i land som Storbritannia (under James Callaghans regjering) og i Frankrike (under François Mitterrands regjering) ble rettferdiggjort ved å snakke om de «harde økonomiske realiteter» og den «ubønnhørlige logikken» som lå i det å være konkurransedyktig i en globalisert verden.

Det er en allmenn oppfatning – spesielt på venstresiden – om at nyliberalisme har bidratt (og bidrar) til en «tilbaketrekking», «uthuling» eller «utvisking» av staten, noe som i sin tur har ført til påstanden om at staten har blitt «overmannet» av markedet. Ved nærmere ettersyn ser man imidlertid at nyliberalisme ikke har ført til en utvisking av staten, men heller dens restrukturering, hvor målet er å plassere de som styrer den økonomiske politikken i kapitalkreftenes grep.

Det ble hevdet at slike tilstander drastisk forminsket nasjonalstatenes evne til økonomisk suverenitet (og især deres evne til å føre en progressiv eller omfordelende agenda). Derfor resonnerte man at landene ikke hadde noe annet valg enn å forlate nasjonale økonomiske strategier og alle de tradisjonelle intervensjonsinstrumentene i økonomien – som f.eks tariffavtaler og andre barrierer mot frihandel, kapitalkontroll, valuta-manipulasjon, finans- og sentralbankpolitikk.

Istedenfor kunne de i beste fall håpe på transnasjonale og overnasjonale former for økonomisk styring. Som Mitterand slo fast på den tiden: «Nasjonal suverenitet betyr ikke lenger så mye, og har ikke noe å fare med i den moderne verdensøkonomien…en høy grad av overnasjonalitet er nødvendig».[15]  Denne nye konsensus slo igjennom på 1980-tallet i en ny fase for den europeiske integrasjonsprosessen – skremmende lik den nye europeiske orden som nazi-ideologene hadde drømt om på 1930- og 1940-tallet.[16]  Det var også i denne perioden at fundamentet for unionens pengesystem ble lagt, også hva vi kan kalle for det nyliberale Europa.

For å være tydelig er det altså ikke slik at EU ble bygd på fascistiske prinsipper. Og selvsagt kan man heller ikke likestille moderne integrasjonister med fascister. Men om vi skal forstå den sosiale, økonomiske og politiske krisen som EU, og spesielt eurosonen opplever, må vi ta innover oss de overnasjonale og anti-suverene ideologienes dype antidemokratiske og autoritære røtter. Som Yanis Varofakis skrev: «Vi europeere har en moralsk plikt til å fjerne den farlige illusjonen om at en europeisk union, som kan få nasjonalisme og nasjonalstater til å opphøre etterhvert, er noe som skal forstås som det komplett motsatte av planer lagt av autokratiske, misantropiske, rasistiske, inhumane krigshissere som steg til makten som et resultat av en europeisk krigskrise.»[17]

Reaganomics

Det nyliberale prosjektet hadde ikke vært mulig uten regjeringer – og i særdeleshet sosialdemokratiske regjeringer – som med ulike virkemidler har lagt ut rød løper for denne ideologien. Dette har skjedd ved liberalisering av varer og kapitalmarkeder, ved privatisering av ressurser og sosiale tjenester, deregulering av virksomheter og bedrifter, reduksjon av arbeidstakernes rettigheter og undertrykkelse av fagforeninger.

Resultatene av den postnasjonale ideologien som kom (tilbake) på 1980-tallet, og deretter ble dominant gjennom 1990- og 2000-årene, legger vi enda mer merke til i dag: den gjengse oppfatningen om at globaliseringen og internasjonaliseringen av finansverdenen har gjort ende på nasjonalstatenes æra og deres kapasitet til å utforme politikk som ikke harmonerer med den globale kapitalens diktater. Men støtter bevisene teorien om at nasjonal suverenitet (som så ofte gjennom det tyvende århundret feilaktig har blitt proklamert død) virkelig har nådd sine siste dager?

Påstander om at kapitalismens nåværende stadium på en fundamental måte har undergravd nasjonalstatene, referer ofte til Harvard-økonomen Dani Rodriks kjente teori. For noen år siden utla Rodrik hva han kalte sin «umulige hypotese» som sier at «demokrati, nasjonal suverenitet og global økonomisk integrasjon er gjensidig utelukkende: vi kan kombinere hvilke som helst to av de tre, men aldri ha alle tre på samme tid.»[18] Rodrik kvalifiserte sitt argument ved å hevde at ekte internasjonal økonomisk integrasjon krevde at vi eliminerte alle transaksjonskostnader over landegrensene mellom ulike stater.

Siden nasjonalstater utgjør kilden til slike transaksjonskostnader, følger det at om du ønsker sann internasjonal økonomisk integrasjon, må du være villig til å gi opp demokratiet (ved å gjøre nasjonalstaten om til et middel for den internasjonale økonomien) eller til nasjonal uavhengighet (ved å skape et system av regional/global føderalisme, for å justere omfanget av demokratisk politikk med omfanget av globale markeder).

Globalistenes syn på Brexit

Denne politikken har blitt gjennomført systematisk i Vesten (samt påtvunget flere land i Den tredje verden) med enestående besluttsomhet, og med støtten fra alle de store internasjonale institusjonene og politiske partiene. På denne måten burde nyliberal ideologi, i det minste i sin offisielle antistats-forkledning, ansees som et beleilig alibi for hva som essensielt sett kan kalles et politisk og statsdrevet prosjekt.

Med årene har politiske krefter over hele valg-spekteret brukt Rodriks trilemma til å presentere nyliberal politikk – med en politikk som begrenser direkte demokrati og nasjonal uavhengighet – som en del av en «uunngåelig pris vi må betale for globaliseringen». Selv de på venstresiden som hevder å bekjempe nyliberalisme, bruker ofte Rodriks umulighets-teori for å rettferdiggjøre påstanden om at nasjonalstatens tid er over og at finansielle markeder vil straffe regjeringer som fører politikk som ikke er i takt med profitt-ambisjonene til den globale kapitalen.

Men dette er ikke hva Rodrik mente. I motsetning til hva mange tror anerkjente Rodrik at internasjonal økonomisk integrasjon er langt fra «sann». Faktisk så han på den som «forbløffende begrenset». Han bemerket at selv i vår påståtte globaliserte verden, på tross av blomstringen til globale firmaer og kjeder, så gjenstår fortsatt merkbare kulturelle og lingvistiske forskjeller som hindrer full mobilisering av ressurser over landegrensene. Dette demonstreres ved det faktum at avanserte industrielle land typisk har høy grad av «hjemmemarkedspreferanse» [home bias]. Dvs. en sterk sammenheng mellom nasjonal investering og nasjonal sparing – det opprettholdes store restriksjoner ved internasjonal mobilitet av arbeidskraft, og kapitaloverføring mellom rike og fattige land faller betydelig under hva teoretiske modeller forutsier.

De samme poengene kan bli fremført i dag (nesten 20 år etter Rodrik´s artikkel ble publisert): nasjonale grenser fortsetter å være nødvendige siden de markerer politiske og lovmessige jurisdiksjoner som fører til transaksjonskostnader (og derfor er tjenere for global profitt). Men som nevnt over kjennetegnes ikke den nåværende fasen til den globale kapitalismen av dette (enda), ei heller burde vi hige etter noe slikt. Derfor har trilemmaet lite med realitetene å gjøre, annet enn som et politisk verktøy for en selvoppfyllende profeti.

Denne gangen  hjelper staten til med å temme arbeiderklassen, kausjonere ut store firmaer som ellers hadde gått konkurs, åpne opp markeder i andre deler av verden (inkludert gjennom militær intervensjon), osv.  Selv tapet av nasjonal suverenitet som har blitt tatt til orde for tidligere – og fortsetter å bli promotert i dag – skyldes en villet og bevisst politikk.

Til og med i sin nyliberale form har ikke globaliseringen sitt generelle utspring i en kapitalistisk eller teknologidrevet dynamikk som uunngåelig innebærer redusert statsmakt, som det ofte hevdes. Tvert imot blir prosessen aktivt formet og promotert av stater. Alle de elementene som vi assosierer med nyliberal globalisering – sentralisering, avindustrialisering, fri bevegelse av varer og kapital osv., skyldes for det meste regjeringers valg.

Mer generelt kan man si at stater fortsetter å spille en avgjørende rolle i håndhevingen og opprettholdelsen av et nyliberalt internasjonalt rammeverk (selv om dette ser ut til å endre seg), samt at de tillater globale selskaper å blomstre innenfor deres egne grenser. Selv nyliberal økonomisk globalisering lener seg på politiske institusjoner og initiativer som vedlikeholder nyliberalismen gjennom forskjellige kriser. Dette ble tydeliggjort gjennom responsen til ulike regjeringer under finanskrisen i 2007-2009.[19] Bob Jessop argumenterer for at dette «utelukker nullsumtenkning overfor verdensmarkedet.»[20]

Ved nærmere ettersyn ser man at den gjengse oppfatningen av finans som en ustrukturert kraft frikoblet fra (samt dominerer over) stater, i stor grad kan sies å være ubegrunnet. I den grad finans regjerer, skyldes det at politiske institusjoner har skapt et regulert system som er kompatibelt med prosessen til kapitalistisk reproduksjon under dens kommando. Som et resultat har finansielle bedrifter blitt avhengige av staten for å kunne overleve. Gerald Epstein bemerker at: «internasjonal kapitalmobilitet kan bare være virkbar i den grad det finnes politiske insititusjoner og myndigheter som intervenerer i det finansielle markedet.»[21]

Epstein refererer ikke bare til det åpenbare (dog ofte glemte) faktum at finansiell integrasjon kan kun eksistere hvis stater tillater kapitalflyt over landegrenser. Integererte finansmarkeder må også tillate asymmetriske maktrelasjoner og institusjonelle strukturer som håndhever regler, samt garanterer at kreditorer betaler hva de skylder og at gjeld blir tilbakebetalt (ved økonomiske, politiske eller millitære pressmidler).[22]

Tilfellet Europa illustrerer at dannelsen av selvskapte «eksterne hindringer» tillot nasjonale politikere å redusere den politiske kostnaden av den nyliberale overgangen – noe som helt klart involverte upopulær politikk – ved  å gjøre institusjonaliserte regler til syndebukk.  «Uavhengige» eller «internasjonale» institusjoners økte makt ble da presentert som det uunngåelige resultatet av globaliseringens nye og harde realiteter.

Det samme kan sies om nyliberalisme. Det er en allmenn oppfatning – spesielt på venstresiden – om at nyliberalisme har bidratt (og bidrar) til en «tilbaketrekking», «uthuling» eller «utvisking» av staten, noe som i sin tur har ført til påstanden om at staten har blitt «overmannet» av markedet. Ved nærmere ettersyn ser man imidlertid at nyliberalisme ikke har ført til en utvisking av staten, men heller dens restrukturering, hvor målet er å plassere de som styrer den økonomiske politikken i kapitalkreftenes grep, som Stephen Gill skriver.[23] Det nyliberale prosjektet hadde ikke vært mulig uten regjeringer – og i særdeleshet sosialdemokratiske regjeringer – som med ulike virkemidler har lagt ut rød løper for denne ideologien.

Dette har skjedd ved liberalisering av varer og kapitalmarkeder, ved privatisering av ressurser og sosiale tjenester, deregulering av virksomheter og bedrifter, reduksjon av arbeidstakernes rettigheter og undertrykkelse av fagforeninger. Man har også gjort dette ved å senke skatter på rikdom og kapital for de rike på bekostning av middelklassen og arbeiderklassen, kuttet ned på sosiale programmer osv. Denne politikken har blitt gjennomført systematisk i Vesten (samt påtvunget flere land i Den tredje verden) med enestående besluttsomhet, og med støtten fra alle de store internasjonale institusjonene og politiske partiene.

På denne måten burde nyliberal ideologi, i det minste i sin offisielle antistats-forkledning, ansees som et beleilig alibi for hva som essensielt sett kan kalles et politisk og statsdrevet prosjekt. Kapitalens avhengighetsbånd til staten har ikke opphørt etter «keynesianismen». Denne gangen  hjelper staten til med å temme arbeiderklassen, kausjonere ut store firmaer som ellers hadde gått konkurs, åpne opp markeder i andre deler av verden (inkludert gjennom militær intervensjon), osv.  Selv tapet av nasjonal suverenitet som har blitt tatt til orde for tidligere – og fortsetter å bli promotert i dag – skyldes en villet og bevisst politikk.

På denne måten ble uthulingen av demokratiet og demokratisk kontroll, noe Colin Crouch har kalt for post-demokratiet, definert som et samfunn som fortsetter å ha alle demokratiets institusjoner, men som i virkeligheten bare utgjør et formelt skall. Dette må ikke forstås som en separat utvikling, men noe som hele tiden har vært en vesentlig del av det nyliberale prosjektet.

De ulike politiske valgene tatt av vestlige regjeringer for å føre til dette inkluderer:

(i) Å redusere parlamentarisk makt vis-à-vis regjeringers makt, og gjøre sistnevnte i mindre grad representativ (for eksempel ved å flytte den fra proporsjonale parlamentariske systemer til et flertallsstyre).

(ii) Ved å gjøre sentralbanker formelt avhengig av regjeringer med det eksplisitte målet om å kue sistnevnte til markedsbasert disiplin.

(iii) Ved å adoptere «inflasjonsmål for pengepolitikken» [inflation targeting], en strategi som fører til at lav inflasjon blir det primære målet i pengesystemet, slik at andre mål blir tilsidesatt som f.eks arbeid til alle.

(iv) Begrense offentlig pengebruk, definere gjeld som en del av BNP, konkurranseutsette offentlige tjenester osv., noe som fører til at det blir begrenset hva politikere kan gjøre for sine velgere.

(v) Frata departementenes økonomiske handlingsrom ved at de underkaster seg sitt respektive finansdepartement.

(vi) Gjeninnføre faste valutakurser som drastisk reduserer myndighetenes evne til bestemme over sin egen økonomiske politikk.

(vii) Og kanskje viktigst av alt: overgi nasjonal suverenitet til overnasjonale institusjoner og superstat-byråkratier som EU.

Naturligvis bør opprøret mot nyliberalismen først og fremst handle om at det som skal være nasjonale bestemmelser igjen blir nasjonale og at demokratisk kontroll rehabiliteres (særlig over de destruktive kreftene som nyliberalismen har sluppet løs globalt). Dette kan kun bli virkeliggjort på det nasjonale plan og i fraværet av overnasjonale mekanismer.

Grunnen til at regjeringer frivillig «binder sine hender» kan ikke misforstås: Tilfellet Europa illustrerer at dannelsen av selvskapte «eksterne hindringer» tillot nasjonale politikere å redusere den politiske kostnaden av den nyliberale overgangen – noe som helt klart involverte upopulær politikk – ved  å gjøre institusjonaliserte regler til syndebukk.  «Uavhengige» eller «internasjonale» institusjoners økte makt ble da presentert som det uunngåelige resultatet av globaliseringens nye og harde realiteter.

På denne måten ble uthulingen av demokratiet og demokratisk kontroll, noe Colin Crouch har kalt for post-demokratiet, definert som et samfunn som fortsetter å ha alle demokratiets institusjoner, men som i virkeligheten bare utgjør et formelt skall.[24] Dette må ikke forstås som en separat utvikling, men noe som hele tiden har vært en vesentlig del av det nyliberale prosjektet.

Krigen mot nasjonal uavhengighet blir i sin essens utkjempet som en krig mot demokratiet. Denne prosessen ble brakt til sin ytterste konsekvens gjennnom Maastricht-traktaten (1992), hvor nyliberalismen dannet EUs kjerne. Her implementerte man tiltak som f.eks devaluering av valuta og sentralbank-kjøp av statsgjeld (for de landene som innførte euroen). Med nyliberalismens krig mot nasjonal suverenitet burde det ikke komme som en overraskelse at «suverenitet har blitt hovedrammen for moderne politikk», som Paolo Gebaudo skriver.[25]

Undergrunnsstasjon

Naturligvis bør opprøret mot nyliberalismen først og fremst handle om at det som skal være nasjonale bestemmelser igjen blir nasjonale og at demokratisk kontroll rehabiliteres (særlig over de destruktive kreftene som nyliberalismen har sluppet løs globalt). Dette kan kun bli virkeliggjort på det nasjonale plan og i fraværet av overnasjonale mekanismer. EU er åpenbart ikke noe unntak her, men selve legemliggjørelsen av en teknokratisk styrende elite som regjerer over massene. Hvilket ble demonstrert av Brexit og den økende euro-skeptisismen på kontinentet.

I vår bok argumenterer vi for at folk på venstresiden ikke burde se på Brexit, og mer generelt den nåværende krisen til EU og euroen, som et tegn på fortvilelse, men heller som en unik mulighet til å omfavne (nok engang) en progressiv og frigjørende visjon av nasjonal suverenitet. De burde forkaste den nyliberale tvangstrøyen til EU og heller implementere en sann demokratisk-sosialistisk plattfom (noe som ville ha vært umulig innenfor EU eller i eurosonen).

For å gjøre dette må venstresiden imidlertid måtte ta innover seg at den suverene stat fortsatt har ressursene til å utøve demokratisk kontroll over en nasjons økonomi og finanser. Kampen for nasjonal suverenitet er kampen for demokratiet. Dette behøver ikke å være negativt for et europeisk samarbeid. Det vil tvert imot tillate regjeringer å maksimere velværen til egne innbyggere, hvilket i sin tur vil danne utgangspunktet for et fornyet europeisk prosjekt basert på multilateralt samarbeid mellom suverene stater.

Relatert

Hva er neoliberalisme?

BREXIT – massenes opprør

Europas eksistensielle ”de-konstitusjon” – Michael Marder

Hegemoniske krampetrekninger

Hegemonens skjebnevalg

Russlands mange framtider

Hinsides historiens slutt? – del I

Imbesilenes konspirasjon – Jean Baudrillard