Jeg drømmer om ruiner

Jeg drømmer om ruiner. Det menneskeskapte landskapet i forfall, naturen som igjen tar kontroll. Vi lager rette flater, geometriske former. Tegninger blir til bygninger, bygninger blir brukt, de får sitt eget liv gjennom livene som befinner seg der, men til slutt er alt støv. Jord. Så tar kloden igjen kontroll over det mannen lånte.

Av Erik Dahl, skribent, skriver blant annet på Kokohøyre

 

«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fantasert om å brenne ned jobben min. Jeg vet akkurat hvordan jeg skulle gjort det. Bladhylla står like ved tørrvarene. Tamponger og bind står på andre siden av hylla. Det er nok brennbare ting på jobben min til at jeg kunne bygget noe som antenner sakte nok til at jeg kan starte den før jeg går hjem.»

 

Jeg drømmer om om enden. Om en ny begynnelse. Jeg drømmer om et liv hvor sommeren brukes på å forberede seg på vinteren, og vinteren brukes på å drømme om sommer. Et liv innenfor den sykliske eksistensen. Fødsel, liv, død, forråtnelse, gjenfødsel.

Vi har glemt hva det betyr å være en skapning. Vi er mennesker, individer, personer. Vi er ikke lengre av naturen, men utenfor. Størst av alt er jeg.

Jeg drømmer om den totale mangelen på komfort. Komfort er sjelens død. Komfort er søken etter sannhet som et kompromiss. Komfort er for spedbarn.

Vi har ikke tid til introspeksjon når fundamental overlevelse er på dagsordenen.

Vi har ikke tid til forfengelig selvpining når eksistensen igjen er lidelse.

Jeg drømmer om ruiner, vakre ruiner, helt til drømmen, som alt annet, må dø.

“Hei”, sier en kunde. En hvilken som helst kunde. Når livet er sentrert rundt å sitte i kassa på en generisk matbutikk blir alle møter med nye mennesker det samme møtet.

Hei. Pose. Kvittering. Hadet.

 

Fra Life After People 2009

 

Å prøve å finne en mening i eksistensens meningsløshet er menneskelig. Mange fyller det med jobb og familie. Fyller livet med det vi blir fortalt livet skal fylles med. Skoleringen skal forberede oss på jobb, jobben er resten av livet, pensjonen er pausen før vi sakte råtner, forfaller, og dør.

En gang var det ære i å dø.

“Hei”, sier neste ansiktsløse skikkelse i havet av anonyme mennesker jeg ser hver eneste dag.

Jeg har blitt fortalt flere ganger at min jobb har en mening. Jeg hjelper folk med å få mat, jeg tilrettelegger et komfortabelt liv. Jeg snakker med mennesker, med barn, pensjonister. Smiler til dem. Skravler litt med de som gidder å skravle. Mening. Som i at forbrukerkulturens evige rundgang skal fylle meg med mening.

 

«For mange drømmer, ikke nok gjerning.»

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fantasert om å brenne ned jobben min. Jeg vet akkurat hvordan jeg skulle gjort det. Bladhylla står like ved tørrvarene. Tamponger og bind står på andre siden av hylla. Det er nok brennbare ting på jobben min til at jeg kunne bygget noe som antenner sakte nok til at jeg kan starte den før jeg går hjem. Ingen igjen på jobb. Bare materielle skader. Først brenner et blad, et av de løse uten plast. Flammene sprer seg sakte i begynnelsen, men fortere etterhvert som de slikker oppover de glansede forsidene med bilder av kjendiser alle andre enn jeg kan navnet på. Ilden beveger seg fort til hver side, store pappesker med frokostblanding, og små plastposer med bind er god mat for ilden. Når den har kommet seg så langt kan ingenting stoppe den. Jobben min er en brannfelle. Gammelt trebygg, fullt av sprekker. Det er alltid litt gjennomtrekk. Fersk oksygen som mater flammene mens de hopper fra en reol til den neste.

For mange drømmer, ikke nok gjerning.

 

 

Jeg tar på meg en maske og smiler. Skjuler min forakt for hele sirkuset jeg er en del av. Jeg har blitt veldig flink til det. Kunder ser meg ikke før de trenger meg uansett. Jeg er usynlig for dem der de går i sin egen verden og prøver å huske hva de mangler i kjøleskapet sitt. Jeg observerer dem, følger med på hvordan de går, hva de kjøper, hva de ser på. Jeg vet alt for mye om alt for mange sine vaner.

Igjen drømmer jeg om ild. Rensende ødeleggelse.

Ild sluker alt i sin vei, og etterlater kun ren aske. Ilden var alltid vårt viktigste redskap fra lenge før nedskrevet historie.

Ilden er hva som først skilte oss fra dyrene.

Ted Kaczynski sa, “den industrielle revolusjon og dens konsekvenser har vært katastrofale for menneskeheten”.

Noen mener det var opplysningstiden som var begynnelsen på slutten, andre mener det var Gutenberg og trykkpressen som startet det. At vi aldri skulle hatt muligheten til massekommunikasjon.

Men kan vi ikke da peke på alt dette og si de er alle deler av den større trenden av et kontinuerlig fremskritt som startet med ilden?

Når alt endelig er jevnet med jorden sitter vi igjen med ilden. Dens potensiale som en utømmelige kilde av skapelse og fremskritt, eller ødeleggelse og renselse. Alle verktøy er også våpen.

 

«Jeg sitter hjemme. En alt for fuktig kjellerleilighet. De levende flammene fra bålet er byttet ut med skjermenes døde glød. En trenger ikke drømme når andres drømmer er et tastetrykk unna.»

 

Jeg drømmer om den lille gloen fra oldtidsmenneskets friksjonsild. Den lille flammen som må mates, sakte og forsiktig i begynnelsen, og når den endelig har vokst seg stor må den voktes med falkeblikk så den ikke blir ukontrollerbar.

Jeg sitter hjemme. En alt for fuktig kjellerleilighet. De levende flammene fra bålet er byttet ut med skjermenes døde glød. En trenger ikke drømme når andres drømmer er et tastetrykk unna. Passivitet er en moderne dyd. Å slå ut mot meningsløsheten er det eneste jeg kan gjøre, men jeg tror ikke det virker.

Det er ingenting som virker.

Runddansen som er livet kan ikke trancenderes ved å leve mer.

Dette er et selvmordsbrev. Jeg er allerede død. Det er derfor jeg må fortsette å leve.

Fortsette å leve så lenge jeg må. Til syvende og sist har jeg ingenting som holder meg igjen annet enn viljen til å rive ned alt. Viljen til å se alt rives ned.

Min aller største drøm er å kunne leke i ruinene av vår moderne verden. Jakte for å overleve. Eksistere med naturen, ikke utenfor. En eksistens der hver dag er en kamp for å overleve til den neste. Den originale meningen med livet før komfort tok over.

Fortiden vil bli fremtiden. Vi startet med ild, og vil ende med ild.

 

«Og kampene skal og må kjempes. De gir oss mening. Vi trenger mening, uansett om det en en falsk og meningsløs mening.»

 

Den moderne utviklingen har ikke et endemål. Vi må fortsette fremskrittet til fremskrittet dreper oss. Sakte men sikkert ødelegger vi muligheten for sivilisasjonens overlevelse. Alt vi kan gjøre nå er å mate ilden til den tar overhånd. Sivilisasjonens dødsdom ble underskrevet lenge før sivilisasjon eksisterte.

Det er mye å kjempe mot i dag, og like mye å kjempe for. Og kampene skal og må kjempes. De gir oss mening. Vi trenger mening, uansett om det en en falsk og meningsløs mening.

Men mest av alt trenger vi en kataklysme.

 

Fra The Last of Us, Naughty Dog/Playstation 2013

 

Jeg går i skogen nå. Det er mitt tempel. Observere årstidene, en sakte naturlig endring. I skogen er det fred, men også kamp. Hvert eneste vesen må gjøre alt det kan for å overleve til neste dag. Den naturlige orden regjerer. Komfort er ikkeeksisterende.

Ti minutter gange fra døra mi er det fire tusen år gamle gravhauger. Mennesker som levde i harmoni med naturen vandret samme skog som jeg går i. De kjente ikke den moderne meningsløsheten. Død var dagligdags. Hva de drømte om kan ingen vite. Kanskje de drømte om den altoppslukende ilden som startet alt og skal ende alt.

Jeg drømmer om død.

Jeg drømmer om evighetens kjærtegn.

Krigen mot sivilisasjon er allerede vunnet. Alt vi trenger å gjøre for å påkalle apokalypsen er å fortsette akkurat som vi alltid har gjort. Alt har en ende, men ingen ende er en endelig slutt. Bare en begynnelse på noe nytt.

 

Anbefalt

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

 

Relatert

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler
Fornektelsens historie
Apokalypsens fire ryttere: del I
Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Mot en fossil endetid
Å du deilige endetid – eller Kali Yuga hele jula
Collapse – horrorfilm fra din virkelighet
Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

  • ⒶF

    Once there were parking lots
    Now it’s a peaceful oasis
    You’ve got it, you’ve got it

    This was a Pizza Hut
    Now it’s all covered with daisies
    You got it, you got it

    I miss the honky tonks,
    Dairy Queens, and 7-Elevens
    You got it, you got it

    And as things fell apart
    Nobody paid much attention
    You got it, you got it

    I dream of cherry pies,
    Candy bars, and chocolate chip cookies
    You got it, you got it

    We used to microwave
    Now we just eat nuts and berries
    You got it, you got it

    This was a discount store,
    Now it’s turned into a cornfield
    You’ve got it, you’ve got it

    Don’t leave me stranded here
    I can’t get used to this lifestyle

    Fra “(Nothing but) Flowers”, David Byrne/ Talking heads (1988)

  • spirild2

    Jeg får også drømmer.

    A Garden Song

    Come out and climb the garden-path,
    Luriana Lurilee,
    The China rose is all abloom
    And buzzing with the yellow bee
    We’ll swing you on the cedar-bough,
    Luriana Lurilee.

    I wonder if it seems to you
    Luriana Lurilee
    That all the lives we ever lived
    And all the lives to be,
    Are full of trees and waving leaves,
    Luriana Lurilee.

    How long it seems since you and I,
    Luriana Lurilee.
    Roamed in the forest where our kind
    Had just begun to be,
    And laughed & chattered in the flowers,
    Luriana Lurilee.

    How long since you and I went out,
    Luriana Lurilee
    To see the kings go riding by
    Over lawn and daisylea,
    With their palm-sheaves and cedar-leaves
    Luriana Lurilee.

    Swing, swing on the cedar bough!
    Luriana Lurilee
    Till you sleep in a bramble-heap
    Or under the gloomy churchyard-tree,
    And then fly back to swing on a bough,
    Luriana Lurilee.

    Whitsuntide 1899
    Charles Isac Elton

    https://en.wikipedia.org/wiki/Charles_Isaac_Elton

    • ⒶF

      Engelsk, engelsk, du er et sprog
      for vidd, satire, poesi

      AFs norsk ble antent dóg,
      av tospir-ildens drømmeri

      • spirild2

        Drømmer om frie liv og frie ord
        om glede om skjønnhet
        over smilende dikt
        den gleden varer lenge

  • Utifra denne teksten å dømme, ligger i hvert fall estetisk sensibilitet og kritisk refleksjon i ruiner.

    Men et lite forslag, flytt til Sibir. Du finner helt sikkert frelsen et eller annet sted ute i taigaen.

    • Hvor mye har du lest av Greer? Teksten fikk meg til å omfavne katabolisk kollaps og å lengte etter den første globale mørke middelalder. For å forberede oss bør hver og en introdusere så mye retrovasjon hun eller han finner mulig i egen tilværelse.

      Det finnes ikke igjen estetisk sensibilitet i dette landet, var på fotokurs i helga, og passerte det ene kjøpesenterhelvetet verre enn det andre. Namsos var prikken under ien, med en bomaskinmastadont nede ved havna som knapt nok Corbusier kunne ha forestilt seg.

      Imidlertid fant jeg frelsen i væreiergården på Abelvær, hvor kurset holdt rom, sammen med joviale trøndere og en overdådighet av hjemmelaget mat. Fikk umiddelbart lyst til å stenge av brua over til Abelvær for å etablere et bilfritt økolandsbyparadis der ute.

      Ellers er ikke Sibir noe dårlig valg, hvor en rekke natursamfunn spretter opp, helt utenkelig i Vesten. Dette er Russlands økologiske mirakel, velsignet av Putin, som ikke frykter selvbergingskulturen. Den ultimate protest mot vårt vestlige konsum-demokrati!

      • Har ikke lest Greer.

        Jeg har tilbøyeligheter til denne typen ideer. Men det er et fåtall som kan skrive godt om emnet. Hva oppnås med teksten (annet enn min indignasjon over å ha lest noe rabbel)? Det er ikke alt vi skriver i våre dagbøker som bør publiseres. Analysen er grunn og språket er umodent. For all del, prøv igjen, og tenk lenge og dypt om disse viktige temaene. Det bør vi alle. Men spar oss for det åpenbare innslørt i naivitet. Det fremstår som idioti, og det gjør viktige ideer idiotiske.

    • ⒶF

      -Si Sibir.
      -Sibir!
      -Bir!

  • Ronjar__

    Må vi tilbake til ruinene for å komme videre? Hva skal vi ta oss till der? Oppfinne atomet på nytt? Jeg foreslår heller at vi går videre fra hvor vi er.

  • Ja, det sies at vi har blitt et land av kontorrotter, men egentlig har vi vel blitt et land av komfortrotter, som må sies å være den laveste menneskelige eksistens. Vi lever i en kloakk av komfort!

    Enkelte har tatt et oppgjør med komforten og gått tilbake til ilden. Vil her nevne Jeremy Grolman fra Nederland, som lever som jeger/samler i Skandinavia i sommerhalvåret og i jungelen på Filippinene i vinterhalvåret. Han kan kontaktes på epost: j.grolman at gmail dot com

    Jeremy er en flott fyr som tar sin avsivilisering svært alvorlig, og gjerne vil treffe likesinnede på sine vandringer omkring i de skandinaviske skoger, hvor han lever fra hånd til munn.

    Tidligere har han blogget om sine erfaringer, men har nå valgt å slette alt og frigjøre seg også fra internettets forbannelse. Han ønsker fra nå av kun å dele sine erfaringer og drømmer over ilden.

    Han er svært glad for å treffe likesinnede!