Jeg drømmer om ruiner

Jeg drømmer om ruiner. Det menneskeskapte landskapet i forfall, naturen som igjen tar kontroll. Vi lager rette flater, geometriske former. Tegninger blir til bygninger, bygninger blir brukt, de får sitt eget liv gjennom livene som befinner seg der, men til slutt er alt støv. Jord. Så tar kloden igjen kontroll over det mannen lånte.

Av Erik Dahl, skribent, skriver blant annet på Kokohøyre

 

«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fantasert om å brenne ned jobben min. Jeg vet akkurat hvordan jeg skulle gjort det. Bladhylla står like ved tørrvarene. Tamponger og bind står på andre siden av hylla. Det er nok brennbare ting på jobben min til at jeg kunne bygget noe som antenner sakte nok til at jeg kan starte den før jeg går hjem.»

 

Jeg drømmer om om enden. Om en ny begynnelse. Jeg drømmer om et liv hvor sommeren brukes på å forberede seg på vinteren, og vinteren brukes på å drømme om sommer. Et liv innenfor den sykliske eksistensen. Fødsel, liv, død, forråtnelse, gjenfødsel.

Vi har glemt hva det betyr å være en skapning. Vi er mennesker, individer, personer. Vi er ikke lengre av naturen, men utenfor. Størst av alt er jeg.

Jeg drømmer om den totale mangelen på komfort. Komfort er sjelens død. Komfort er søken etter sannhet som et kompromiss. Komfort er for spedbarn.

Vi har ikke tid til introspeksjon når fundamental overlevelse er på dagsordenen.

Vi har ikke tid til forfengelig selvpining når eksistensen igjen er lidelse.

Jeg drømmer om ruiner, vakre ruiner, helt til drømmen, som alt annet, må dø.

“Hei”, sier en kunde. En hvilken som helst kunde. Når livet er sentrert rundt å sitte i kassa på en generisk matbutikk blir alle møter med nye mennesker det samme møtet.

Hei. Pose. Kvittering. Hadet.

 

Fra Life After People 2009

 

Å prøve å finne en mening i eksistensens meningsløshet er menneskelig. Mange fyller det med jobb og familie. Fyller livet med det vi blir fortalt livet skal fylles med. Skoleringen skal forberede oss på jobb, jobben er resten av livet, pensjonen er pausen før vi sakte råtner, forfaller, og dør.

En gang var det ære i å dø.

“Hei”, sier neste ansiktsløse skikkelse i havet av anonyme mennesker jeg ser hver eneste dag.

Jeg har blitt fortalt flere ganger at min jobb har en mening. Jeg hjelper folk med å få mat, jeg tilrettelegger et komfortabelt liv. Jeg snakker med mennesker, med barn, pensjonister. Smiler til dem. Skravler litt med de som gidder å skravle. Mening. Som i at forbrukerkulturens evige rundgang skal fylle meg med mening.

 

«For mange drømmer, ikke nok gjerning.»

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fantasert om å brenne ned jobben min. Jeg vet akkurat hvordan jeg skulle gjort det. Bladhylla står like ved tørrvarene. Tamponger og bind står på andre siden av hylla. Det er nok brennbare ting på jobben min til at jeg kunne bygget noe som antenner sakte nok til at jeg kan starte den før jeg går hjem. Ingen igjen på jobb. Bare materielle skader. Først brenner et blad, et av de løse uten plast. Flammene sprer seg sakte i begynnelsen, men fortere etterhvert som de slikker oppover de glansede forsidene med bilder av kjendiser alle andre enn jeg kan navnet på. Ilden beveger seg fort til hver side, store pappesker med frokostblanding, og små plastposer med bind er god mat for ilden. Når den har kommet seg så langt kan ingenting stoppe den. Jobben min er en brannfelle. Gammelt trebygg, fullt av sprekker. Det er alltid litt gjennomtrekk. Fersk oksygen som mater flammene mens de hopper fra en reol til den neste.

For mange drømmer, ikke nok gjerning.

 

 

Jeg tar på meg en maske og smiler. Skjuler min forakt for hele sirkuset jeg er en del av. Jeg har blitt veldig flink til det. Kunder ser meg ikke før de trenger meg uansett. Jeg er usynlig for dem der de går i sin egen verden og prøver å huske hva de mangler i kjøleskapet sitt. Jeg observerer dem, følger med på hvordan de går, hva de kjøper, hva de ser på. Jeg vet alt for mye om alt for mange sine vaner.

Igjen drømmer jeg om ild. Rensende ødeleggelse.

Ild sluker alt i sin vei, og etterlater kun ren aske. Ilden var alltid vårt viktigste redskap fra lenge før nedskrevet historie.

Ilden er hva som først skilte oss fra dyrene.

Ted Kaczynski sa, “den industrielle revolusjon og dens konsekvenser har vært katastrofale for menneskeheten”.

Noen mener det var opplysningstiden som var begynnelsen på slutten, andre mener det var Gutenberg og trykkpressen som startet det. At vi aldri skulle hatt muligheten til massekommunikasjon.

Men kan vi ikke da peke på alt dette og si de er alle deler av den større trenden av et kontinuerlig fremskritt som startet med ilden?

Når alt endelig er jevnet med jorden sitter vi igjen med ilden. Dens potensiale som en utømmelige kilde av skapelse og fremskritt, eller ødeleggelse og renselse. Alle verktøy er også våpen.

 

«Jeg sitter hjemme. En alt for fuktig kjellerleilighet. De levende flammene fra bålet er byttet ut med skjermenes døde glød. En trenger ikke drømme når andres drømmer er et tastetrykk unna.»

 

Jeg drømmer om den lille gloen fra oldtidsmenneskets friksjonsild. Den lille flammen som må mates, sakte og forsiktig i begynnelsen, og når den endelig har vokst seg stor må den voktes med falkeblikk så den ikke blir ukontrollerbar.

Jeg sitter hjemme. En alt for fuktig kjellerleilighet. De levende flammene fra bålet er byttet ut med skjermenes døde glød. En trenger ikke drømme når andres drømmer er et tastetrykk unna. Passivitet er en moderne dyd. Å slå ut mot meningsløsheten er det eneste jeg kan gjøre, men jeg tror ikke det virker.

Det er ingenting som virker.

Runddansen som er livet kan ikke trancenderes ved å leve mer.

Dette er et selvmordsbrev. Jeg er allerede død. Det er derfor jeg må fortsette å leve.

Fortsette å leve så lenge jeg må. Til syvende og sist har jeg ingenting som holder meg igjen annet enn viljen til å rive ned alt. Viljen til å se alt rives ned.

Min aller største drøm er å kunne leke i ruinene av vår moderne verden. Jakte for å overleve. Eksistere med naturen, ikke utenfor. En eksistens der hver dag er en kamp for å overleve til den neste. Den originale meningen med livet før komfort tok over.

Fortiden vil bli fremtiden. Vi startet med ild, og vil ende med ild.

 

«Og kampene skal og må kjempes. De gir oss mening. Vi trenger mening, uansett om det en en falsk og meningsløs mening.»

 

Den moderne utviklingen har ikke et endemål. Vi må fortsette fremskrittet til fremskrittet dreper oss. Sakte men sikkert ødelegger vi muligheten for sivilisasjonens overlevelse. Alt vi kan gjøre nå er å mate ilden til den tar overhånd. Sivilisasjonens dødsdom ble underskrevet lenge før sivilisasjon eksisterte.

Det er mye å kjempe mot i dag, og like mye å kjempe for. Og kampene skal og må kjempes. De gir oss mening. Vi trenger mening, uansett om det en en falsk og meningsløs mening.

Men mest av alt trenger vi en kataklysme.

 

Fra The Last of Us, Naughty Dog/Playstation 2013

 

Jeg går i skogen nå. Det er mitt tempel. Observere årstidene, en sakte naturlig endring. I skogen er det fred, men også kamp. Hvert eneste vesen må gjøre alt det kan for å overleve til neste dag. Den naturlige orden regjerer. Komfort er ikkeeksisterende.

Ti minutter gange fra døra mi er det fire tusen år gamle gravhauger. Mennesker som levde i harmoni med naturen vandret samme skog som jeg går i. De kjente ikke den moderne meningsløsheten. Død var dagligdags. Hva de drømte om kan ingen vite. Kanskje de drømte om den altoppslukende ilden som startet alt og skal ende alt.

Jeg drømmer om død.

Jeg drømmer om evighetens kjærtegn.

Krigen mot sivilisasjon er allerede vunnet. Alt vi trenger å gjøre for å påkalle apokalypsen er å fortsette akkurat som vi alltid har gjort. Alt har en ende, men ingen ende er en endelig slutt. Bare en begynnelse på noe nytt.

 

Anbefalt

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

 

Relatert

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler
Fornektelsens historie
Apokalypsens fire ryttere: del I
Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Mot en fossil endetid
Å du deilige endetid – eller Kali Yuga hele jula
Collapse – horrorfilm fra din virkelighet
Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi