Den uvirkelige virkelighet


Mennesket har i vår tids sivilisasjon avsondret seg i den grad det kan fra smerte. Der tidligere generasjon hadde som mål, formering, familiens og slektens fortbestand og utvikling samt det å strebe etter det som er høyere, opplever man nå en interessant kulminasjon i jakten på velvære mens man fantaserer om farer, tabu og forbud som ikke lenger eksisterer.

Av AUTONOM, bildet øverst er fra filmen Inception (2010)

 

«Det viktigste for å opprettholde sekundærlivets fiksjoner om det gode liv er fraværet av smerte og død»

 

Hva hender med mennesker som ikke lenger er i sin tilværelse, men lever utenfor den, som i et utstillingsvindu, hvor man erkjenner de ytre fakta omkring ens egentilværelse, men ikke de indre. Realitetene som har bygget opp omverdenen forblir hemmelig, men ikke som et mysterium man dveler over, men som en ukjent og uoversiktlig materie man ikke orker å trenge inn i. De lever hva man kan kalle sekundærliv. Sekundærlivet lever gjennom substitutter og objekter og erkjenner ikke sitt subjekt annet en som tilfeldige impulser og reaksjoner på omverdenens krav og attraksjoner.

Til forskjell fra primærlivet, som lever sitt liv i sammenheng med sin opplevelse av seg selv, indre og ytre sett, sosialt og åndelig, og en mening som ikke søkes, men som er der inngitt, like selvsagt som en naturlov. Der sekundærlivet stadig setter spørsmål ved sin tilværelses trivielle karakter, stiller ikke primærlivet spørsmål ved det som er opplagt, men kan egne tiden hvis det finnes overskudd, til å dvele over høyere mysterier, det åndelige og det mytiske – fundamentene for den erkjente tilværelsen forstått som tradisjon.

Når mennesket ble individualisert, det vil si løsrevet fra organiske sammenhenger i livet, ble det et fragment i en mekanistisk sivilisasjon.

Man ble en del av et apparat uten annen mening en å finne seg selv som et tilfeldig fragment og akseptere tilværelsens meningsløshet som løsrevet eksistens. Eksistensen og ikke noe annet blir mening enn den meningsløshet som man som individ må velge å akseptere eller gå under mentalt og åndelig, hvis man ikke stiller seg i bevisst opposisjon til nihilismen.

Den naturlige konsekvens er at mennesket etter at alle reaksjoner og kontrarevolusjoner mot positivismens tro på fornuft og lineær utvikling, en arv fra den semittiske kristendommen i Vestlig forstand, har lidd nederlag ( senest i den katastrofen som kalles den Andre Verdenskrig ), søker til fiksjonen som er det eneste fristed fra livets uutholdelige letthet, som Milan Kundera så fint uttrykte det.

Skribenten Oskorei skriver:

” De flesta av webblogg Oskoreis läsare vet vid det här laget att Skådespelet är det namn som de franska situationisterna och den Nya Högern ger den låtsasvärld av bilder, känslointryck, och så vidare, som bildas av reklam, tv, med mera. Denna låtsasvärld har en tydlig tendens att växa i omfattning i takt med att konsumtionssamhället gör det. Vi lever alltså allt mindre våra egna liv, utan lever istället genom kändisar. Både direkt, genom att vi spenderar vår tid framför dumburken, men också indirekt, genom att vi tar med oss de bilder och roller vi serverats av dumburken ut i verkligheten. Detta leder också till en ond cirkel, där Skådespelet och inslag i det “verkliga” samhället driver på varandra.”

Les resten her

I fiksjonene kan mennesket uten ansvar ta del som sekundærpersoner i fortellinger om smerte, kjærlighet, vold, død og høyere ideal, konflikter etc., med andre ord fiksjons mennesker som lever primærliv, som tidligere generasjoner en gang gjorde. Størrelser som Kvinne, Autoritet, Mann, Familie, Plikt, Ære, Død, Makt er i forbausende mange av disse fortellingene intakte, selv om formene til dels kan være perverterte, eller manipulert. Manipulert i den grad at mennesket som lever sekundærlivet aksepterer en mening som ikke finnes gjennom fiksjonen.

«Til tross for at de færreste har et bevisst og erfaringsmessig forhold til vold, konsumerer de fleste vold i alle tenkelige former med unntak av den selvopplevde.»

Det viktigste for å opprettholde sekundærlivets fiksjoner om det gode liv er fraværet av smerte og død, ingenting annet er så viktig som dette. Derfor er det ikke uten grunn at de meste populære fiksjoner har vold og død som en bestanddel i seg. Til tross for at de færreste har et bevisst og erfaringsmessig forhold til vold, konsumerer de fleste vold i alle tenkelige former med unntak av den selvopplevde. Og når den er selvopplevd er det som oftest som offer, som en tilfeldig foreteelse man ikke kan se mening eller mål i, og som gjør at mange vil søke seg sterkere til fiksjonens plysjteppe av tilsynelatende velvære og trygghet.

Men, selv om flertallet er fornøyd med å leve gjennom fiksjoner og tilfredsstillelse av umiddelbare impulser og primærbehov, er det en del som søker seg til smerte og risiko for å komme nærmere primærlivet. Det absolutt ultimate primærlivet er krig, da opphører alle de trivielle begrensninger som hviler over livet og eksistensen i fredstid, man er i nået, man kan handle ut fra det sted man akkurat og presist befinner seg og ikke i et venteværelse til et liv som aldri vil slippe en inn eller ut.

Men problemet for mange som søker seg til slik risiko er at man der og inntar sekundærlivet, med unntak av de øyeblikk man er i direkte strid. Grunnen er enkel, man har akkurat de samme attributter som i sekundærlivet, man er en lønnsmottager, man kjemper ikke for noe annet en lønn, man har ferie, man søker tryggheten og fraværet av risiko, da man ikke egentlig frivillig vil ofre noe, om man ikke direkte rammes. I fiksjonene ser man politifolk, helter, soldater, ja vanlige mennesker ofre seg og kjempe til siste blodsdråpe for noe de finner verdifullt, alle andre trivialiteter begrenses til et minimum. Man opplever intens kjærlighet og sterke emosjonelle svingninger.

De ytre attributter, klær, arkitektur scener kan ligne på den egne hverdag, men er likevel totalt anderledes. Sex, ja sex er nytelsens og velværens ypperste fiksjon. Noen få lever ut den akkurat som noen få lever ut smerten og livsfaren i virkeligheten, men de fleste blir også her tilskuere til den egne tilværelse. Seksuelle eksesser blir ikke avvik, men norm, fordi her kan man uten stor risiko nærme seg fiksjonen om et spennende primærliv i forestillingen om at man bryter normer. Derfor opprettholder massemedia fiksjonen om seksualitetens tabu som for lengst er brutt. Man ønsker, man håper, men man vil ikke, kan ikke, orker ikke, å ta virkelig grenseoverskridende sjanser som kan bringe en nærmere primærlivet. Man blir sittende på tilskuerbenken.

Den eneste smerte man sitter igjen med er den eksistensielle frustrasjonen og spørsmålene til sitt eget selv, og det fiksjonen ikke kan kompensere for, nemlig fraværet av primærlivets totalitet. Man frykter smerten, volden, den kompromissløse kjærlighet, mysteriet, men man lengter hele tiden etter det man frykter og lever videre i en stadig mer uvirkelig virkelighet.

 

Anbefalt

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

 

Relatert

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Nils Rune Langelands ensomme korstog

Den uvirkelige politikken

Essay: Vannet vi svømmer i

How do you define real? – De filosofiska inspirationerna till The Matrix

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament