Hat er den nye sexen


Er hat den nye synden? Følelsen vi aldri tillates å ha og forsøker å undertrykke, men som så sprenger seg frem som en ukontrollert vulkan? Mye tyder på det når vi sammenligner rollen hat har i vår egen tid med hvordan sex ble sett på i Viktoria-tiden. 

Av John Michael Greer, oversatt av Øyvind Holmstad (originaltittel, Hate is the New Sex). Bildet øverst er fra Berkeley- universitetet, hvor en «antihat»-demonstrasjon eskalerte til vold mot fredelige motdemonstranter (les videre i Washington Post).

«I disse dager innehar hatet omtrent samme rolle i populærkulturen, som synden i tradisjonell kristen teologi. Hvis du vil klistre den verst tenkelige etikett på en organisasjon, kaller du det en hatgruppe»

Her om dagen slo det meg at det er en spennende kobling mellom en av våre vanligste antakelser om hvordan å gjøre verden bedre, på den ene siden, og resultatet denne antakelsen har når praktisert, på den andre. Det minner om innrømmelsen som fikk James Hillman og Michael Ventura til å kalle sin engang beryktede bok for We’ve Had A Hundred Years Of Psychotherapy And The World’s Getting Worse. I dette tilfellet som i vårt opplever man at noe man antok å gjøre ting bedre ikke innfrir – heller tvert imot.

Du kjenner antakelsen jeg har i tankene, kjære leser. Det er overbevisningen om at visse alminnelige menneskelige følelser er onde og skadelige og gale, og hvordan å lage en bedre verden er ved å bli kvitt dem på et eller annet vis. Denne troen er tatt for gitt i hele det moderne vestlige industri-samfunn, og den har blitt banket inn over svært lang tid. Skjønt – som vi snart vil se – de spesielle følelsene som er så brennmerket, har variert fra tid til annen. Akkurat nå, selvfølgelig, er følelsen i sentrum av dette skurke-galleriet hat.

I disse dager innehar hatet omtrent samme rolle i populærkulturen, som synden i tradisjonell kristen teologi. Hvis du vil klistre den verst tenkelige etikett på en organisasjon, kaller du det en hatgruppe. Hvis du vil skyve et tema for diskusjon inn i det unevneliges rike, kaller du det for hatefull tale. Hvis du taler i offentlighet og vil være helt sikker på at alle lyser av anerkjennelse, er alt du trenger å gjøre å fordømme hatet.

På motsatt skala av denne typen retorikk finner du det smakløse slagordet som ble brukt av Hillary Clintons mislykkede presidentkampanje: “LOVE TRUMPS HATE” (‘kjærlighet trumfer hat’) . Jeg håper ingen av mine lesere lever under illusjonen at Clintons partisaner først og fremst var motivert av kjærlighet, unntatt i forståelsen av Clintons kjærlighet til makt og demokratenes kjærlighet til de privilegier og utbetalinger de kunne forventet fra fire år med kontroll over det Hvite hus. Og selvfølgelig var Trump og republikanerne hodestups forelsket i de samme tingene.

Det faktum at Clintons markedsførere og fokusgrupper trodde at bare slagordet ble sitert mange nok ganger, ville det ha innvirkning på valget, viser hvor gjennomgripende antakelsen jeg diskuterer har blitt i vår kultur.

Selvsagt, i disse dager, når konfrontert med denne slags saker jeg nettopp har omtalt, vil de fleste svare: – Vent, sier du at hat er bra? Som om de eneste tilgjengelige alternativene er å fordømme noe som absolutt dårlig eller prise det som absolutt godt. 

La oss sette denne forenklede reaksjonen til side for en stund, og stille et annet spørsmål: hva skjer når folk bestemmer seg for at noen vanlige menneskelige følelser er onde, skadelige og gale, og avgjør at veien mot en bedre verden går gjennom å kvitte seg med dem?

Som det viser seg, har vi en veldig god idé om hva som skjer i et sådant tilfelle, fordi et førsteklasses eksempel på fenomenet har fullført sin historiske bane, og er fremdeles et levende minne. Eksempelet jeg har i tankene er holdningen, utbredt i den engelsktalende verden fra midten av det nittende århundre til midten av det tyvende, at sex var roten til alt ondt.

Den viktorianske skrekken for seksuell lyst har blitt hånet nådeløst de siste tiårene, ikke uten grunn, slik at mange mennesker i disse dager tilsynelatende har glemt hvor alvorlig det ble tatt på den tiden. I løpet av dens storhetstid proklamerte folk i Storbritannia og Amerika høyt nøyaktig de samme holdninger til sex, som deres barnebarn nå viser mot hat. Hvis du ønsket å definere noe som helt utenfor det akseptable, måtte du bare merke det «umoralsk» – i tidens sjargong betydde dette «seksuelt» – og det store flertallet av folket var forventet å rygge tilbake i forskrekkelse. Ingen politisk kampanje på denne tiden, så vidt jeg vet, brukte slagordet RENHET TRUMFER UMORAL, men så hadde heller ikke politisk propaganda ennå forfalt til en tom flom av moteord som flimrer på skjermen hele tiden. Men stemningen var utvilsomt der.

«Tross alt er seksuell lyst naturlig og normalt og sunt, mens hat er ondt og skadelig og feil, ikke sant?»

Forresten, ja: jeg vet at sammenligningen av dagens holdninger mot hat med viktorianske holdninger til sex vil inspirere til øyeblikkelig tilbakemelding fra mange av mine lesere. Tross alt er seksuell lyst naturlig og normalt og sunt, mens hat er ondt og skadelig og feil, ikke sant? Her igjen er det lett å forkaste det faktum at folk for vel et århundre siden – mest sannsynlig, inkludert dine forfedre, kjære leser, hvis de levde i den engelsktalende verden – så saken omvendt. For dem var hat en ordinær følelse som de fleste hadde under visse omstendigheter, mens seksuell lyst var utenfor det anstendige: monstrøs, fryktelig, skitten og så videre gjennom et imponerende antall ubehagelige adjektiver.

Alle opplevde dette. Det er her sammenligningen begynner å svi, fordi å insistere på at seksuelt begjær var dyrisk, fryktelig, skittent etc. fikk det ikke til å forsvinne, eller frata det sin betydelige rolle i å motivere menneskelig atferd. Det betydde bare at mennesker begynte å hykle om det. Noen lot som om det ikke var der. Noen insisterte på at innen visse skarpt definerte rammer – f.eks. innenfor grensene av lovlig ekteskap – var det ikke det samme, hvordan kunne du antyde noe så vemmelig? Noen grep tak i andre bortforklaringer, og det var mange av dem, som tillot folk å late som om de ikke ble seksuelt opphisset og handlet ut fra opphisselse når det var akkurat det de gjorde.

«Dette er hva som skjer når folk bestemmer seg for at en vanlig menneskelig følelse er uakseptabel og insisterer på at gode mennesker ikke erfarer den. En kultur av påskudd, hykleri og unnvikelse springer fram for å la dem ventilere den uakseptable følelsen mot et sett av akseptable mål, uten at de behøver å innrømme hva de gjør.»

Victoriansk skjønnhetsideal

Dette er hva som skjer når folk bestemmer seg for at en vanlig menneskelig følelse er uakseptabel og insisterer på at gode mennesker ikke erfarer den. En kultur av påskudd, hykleri og unnvikelse springer fram for å la dem ventilere den uakseptable følelsen mot et sett av akseptable mål, uten at de behøver å innrømme hva de gjør. Dette var hva som skjedde i det viktorianske samfunnet da folk overbeviste seg om at seksuell lyst var roten til alt ondt, og det er hva som har oppstått i vår tid, hos overbeviste mennesker hvor hat spiller den samme rollen. I en reell forståelse av våre dager er hat den nye sexen.

Hvis du er i tvil om dette, kjære leser, observer hvordan de samme personene som kjørte rundt med LOVE TRUMPS HATE – klistremerker for et år siden, snakker om Donald Trump og hans støttespillere i dag. Tilbake i januar 2016, da jeg først forutså Trumps seier, påpekte jeg at hvis du ønsket å høre virkelig grenseløs hatefull tale, var alt du behøvde å lytte til en gruppe komfortabelt velstående amerikanere i sine urbane bobler, snakke om hvite arbeiderklassefolk i de amerikanske overflygningsstater. Det er blitt enda mer sant nå enn det var da. Ta retorikken som nå blir kastet ut av velstående demokratiske velgere mot Trump-supportere, bytt ut de etniske etikettene, og du vil ha vanskelig for å skille det fra skrikingen til enhver gruppe trangsynte fanatikere.

«Tilbake i viktoriansk tid definerte de privilegerte klassene seg som det gode folk, det moralske, dydige, rene folk, som på tidens språk betydde de som ikke hadde seksuelle lyster. Følgelig definerte de derfor deres sosialt underordnede som dyriske, grusomme, skitne – det vil si seksuelle vesener.»

Klassedimensjonene rundt all denne (anti-)hatretorikken er forresten av det mest fortellende om den. Tilbake i viktoriansk tid definerte de privilegerte klassene seg som det gode folk, det moralske, dydige, rene folk, som på tidens språk betydde de som ikke hadde seksuelle lyster. Følgelig definerte de derfor deres sosialt underordnede som dyriske, grusomme, skitne – det vil si seksuelle vesener. I dag er hva som definerer de gode blitt forandret, men klassetrangsynet har ikke endret seg: nå hevder de privilegerte å være de som ikke hater, og de definerer sine sosio-økonomiske motstykker som hatefulle fanatikere.

Den gjensidige oppførselen til de to gruppene, viser det seg, støtter ikke akkurat denne påstanden.

Forøvrig, legg merke til hvordan amerikanske medier og de privilegerte klassene i dette landet har tilbrakt de siste ni månedene fiksert på Donald Trumps person. I min hukommelse – og jeg har sett nye presidenter innta det ovale kontor siden Richard Nixons dager – har jeg aldri sett en slik massiv bekymring over noen som, tross alt, kun er en valgt embedsmann. Det minner meg, for å være presis, om hvordan viktorianske skinnhellige ville reise lange veier med tog for å la seg sjokkere og støte av en eller annen forestilling eller annet med seksuelle overtoner – og jeg vil gjerne foreslå at i dette tilfellet, som i det andre, er sjokket og avskyen lik tynne klær som svært ufullstendig dekker en såret, svettende masse av undertrykt begjær.

I byen hvor jeg bor, hvis du vandrer gjennom et nabolag frekventert av venstresiden av befolkningen, kan du regne med å se klistremerker på lyktestolper som viser presidentens ansikt og slagordet TRUMP HATER DEG. Strengt tatt er dette absurd – jeg tviler på at Donald Trump selv er klar over eksistensen av de menneskene som setter opp og ser på disse klistremerkene, og vi trenger ikke engang å snakke om sannsynligheten for at han kjenner en viss følelse mot dem – men uansett er det dypt avslørende.

Når folk ikke ønsker å håndtere en følelse de føler, er en svært vanlig strategi de benytter å insistere på at de selv ikke føler det – nei, det er den forferdelige personen der borte, som føler det, mot dem. Tilbake i den viktorianske æra opptok disse fortrengningene mye tid, da folk som ikke taklet det faktum at de hadde seksuelle følelser, projiserte disse følelsene på andre, for så å brennmerke de andre som dyriske, monstrøse, fryktelige, skitne osv. Det samme skjer her. Personene som lager og setter opp disse klistremerkene, kan ikke bare komme ut og si at JEG HATER TRUMP – den innrømmelsen ville en gang for alle i egne øyne plassere dem i kategorien «dårlige mennesker». Så de projiserer sitt eget hat på personen de hater og overbeviser seg selv om at han hater dem.

Legg videre merke til hvordan dette kobles opp mot den utrolige fascinasjonen som så mange på venstre side av det politiske spekteret legger på Donald Trumps ord og handling. Sett gjennom et tivolispeil av deres projiserte følelser, i det minste, er han å likestille med et par som har kinky sex midt i gata. Han spiller ut deres kjæreste fantasi, han hater andre mennesker i full offentlighet – hvordan skal de kunne se en annen vei?

I virkeligheten satte de en apostrof i Clintons slagord, og fikk det til å leses LOVE TRUMP’S HATE (oversetter: ‘elsk Trumps hat’) – og skjult i de stille nattetimer, gjør de akkurat det.

Her ser vi problemet ved å ta en vanlig menneskelig følelse og insistere på at man må bli kvitt den, for å gjøre verden perfekt. Forby noe, og du gjør det attråverdig. Ta en normal følelsesmessig tilstand, en som alle opplever, forby den, og du er garantert at ønsket om å bryte tabuet vil få en overveldende kraft. Derfor, etter å ha tilbrakt dagene underlagt den gjennomgripende politiske tonen av det moderne liv, hvor enhver uttalelse blir gransket for minst spor av alt som noen kunne tenke på å tolke som hatefullt, så lager mennesker i dagens verden internett-aliaser, og går til internettfora hvor de kan ejakulere ut absolutt alt. De gjør dette i nøyaktig samme ånd som viktorianske menn gikk til horehusene og viktorianske kvinner arrangerte skjulte møter med muskuløse stallgutter.

«Videre, hvis historien er en pekepinn, vil det undertrykte bli begrenset til slike smutthull i lang tid. Allikevel, til slutt gav viktoriansk seksuell undertrykkelse opphavet til den seksuelle revolusjon, som svingte seg til de motsatte ekstremiteter med en tilsvarende mangel på balanse.»

Videre, hvis historien er en pekepinn, vil det undertrykte bli begrenset til slike smutthull i lang tid. Allikevel, til slutt gav viktoriansk seksuell undertrykkelse opphavet til den seksuelle revolusjon, som svingte seg til de motsatte ekstremiteter med en tilsvarende mangel på balanse. På samme vis kan dagens undertrykte hat ganske enkelt gi opphav til en hatets revolusjon, hvor folk velter seg i hat på samme vis som libertinerne veltet seg i sex på 1960- og 1970-tallet. Retorikken om frigjøring, om å være naturlig, kaste av seg tvangstrøya til en utdatert moral, vil tjene like bra for begge.

Anti-masturbasjonsbelter for mann og kvinne midten av 1800-tallet

Det kan komme som en overraskelse for noen av dem som har lest så langt at jeg ikke favoriserer denne siste muligheten. Det motsatte av en dårlig idé er tross alt en annen dårlig idé; det faktum at å dø av tørst er dårlig for deg, gjør ikke drukning godt for deg. Enten vi snakker om sex eller noe annet er det en mellomting mellom ikke nok og for mye, mellom patologisk undertrykkelse og like patologisk utsvevelse, som er betydelig sunnere enn noen av ekstremitetene. Jeg kan komme til å risikere at noen av mine følsomme lesere vil gripe til luktesaltet og besvime på den nærmeste sofaen, i ekte viktoriansk stil, ved å foreslå at det samme er sant for hat.

Vi alle føler det og vet du hva? Noen ganger er det riktig. Det er handlinger som gjøres av mennesker mot andre mennesker som fortjener en mer robust respons enn de unnvikelser som er normen i dag: «åh, er det ikke trist» eller «vi må forstå» eller «vi må ikke hate» etc.

Alle de vaklende argumentene hvor vi forventes å late som om handlinger ikke har konsekvenser, at folk ikke bærer ansvaret for sine beslutninger.

Tvert imot – det finnes handlinger som fortjener å bli fordømt, dommer som må fattes, og individer og idéer for hvem den varme flammen av raseri eller den isnende kulde av hat er passende svar.

«Betyr dette at ethvert hat og ethvert uttrykk for hat er hensiktsmessig? Selvfølgelig ikke. Hat er som sex, det er visse tider, steder og sammenhenger hvor det er hensiktsmessig, men det er mange, mange andre der det ikke er på sin plass.»

Betyr dette at ethvert hat og ethvert uttrykk for hat er hensiktsmessig? Selvfølgelig ikke. Hat er som sex, det er visse tider, steder og sammenhenger hvor det er hensiktsmessig, men det er mange andre der det ikke er på sin plass. Du kan gjenkjenne dets plass i livet uten å måtte utøve det ved enhver anledning – og faktisk, dess mer bevisst du er på dets plass i livet, dess mer du erkjenner det og gir det innhold, dess mindre sannsynlig er det at du forblindes av det.

Det er sant for sex, og det er sant for hat: hva du nekter å erkjenne, kontrollerer deg. Hva du anerkjenner, kan du lære å kontrollere.

Nå innebærer dette selvfølgelig å utfordre noen svært dyptliggende kulturelle imperativer. En av de grunnleggende forutsetninger for vår kultur er at vi er ment å bli perfekte, og måten å bli perfekt på, blir vi fortalt, er å amputere hva som helst av oss som hindrer oss i å være perfekte.

De siste sekstenhundre årene av moralfilosofien i den vestlige verden har vært viet til dette temaet: finn den tingen som forårsaker at vi er onde, finn en måte å hugge den av på, og så vil vi alle oppføre oss som gips-helgener. Det faktum at det aldri virker, har ennå ikke lagt noen demper på den uendelige mengde av forsøk på å prøve igjen og igjen.

Den samme logikken gjelder for flere områder som er på siden av moralen. Tenk på hvordan folk i Amerika tenker på mat, for å nevne bare et eksempel. Hver slankediett de siste tretti årene har vært fiksert på å identifisere en spesifikk føde eller matvaregruppe som ondskapsfull, og insistert på at hvis du amputerer denne fra kostholdet ditt, da kan du stole på perfekt helse og hvilken kroppsfasong som skulle være fasjonabel for øyeblikket. Igjen, det åpenbare faktum at det ikke virker, er ikke noe hinder for folk fra å jage etter det neste eksemplet, fordi den blinde troen på at godhet krever amputasjon av noe naturlig heller ikke utfordres i vår egen tid.

Hvis du alltid gjør det du alltid har gjort, sier ordtaket, vil du alltid få det du alltid har fått. Søken etter fullkommenhet ved selvskading virker ikke. Slik er det. Vi har gitt dette forsøket alle mulige tester ned gjennom århundrene, og det er smertelig klart at nok en variant av et forfeilet tema ikke kommer til å endre dommen. Kanskje, bare kanskje, er tiden moden for å prøve noe annet til en forandring.

Hva med dette? I stedet for fullkommenhet, helhet.

«Mennesket kommer aldri til å bli perfekt, ikke hvis perfeksjon betyr amputasjon av en del av vår menneskelige erfaring.»

Morrissey, Viva Hate, hans solo debutalbum fra 1988, tittelen ble for sterk kost i enkelte land og tittelen ble endret til Education in Reverse i Australia.

Mennesket kommer aldri til å bli perfekt. Ikke hvis perfeksjon betyr amputasjon av en del av vår menneskelige erfaring. Om kroppsdelen som blir sagd av er våre seksuelle instinkter, våre aggressive instinkter eller en hvilken som helst annen del av hvem og hva vi er. I stedet kan vi være hele. Vi kan akseptere vår seksualitet, hva som enn skjer, og veve den inn i mønsteret til våre individuelle liv og våre relasjoner med andre mennesker, på måter som opprettholder verdiene vi nyter, og samtidig gir så mye glede og så lite unødvendig smerte for så mange mennesker som mulig.

Det betyr ikke alltid å utøve våre ønsker – i noen tilfeller kan det bety at vi aldri utfører dem. Hva det betyr er at vi tar valget selv snarere enn å overlate det til noen form for populærkulturell sosialhygiene.

På samme vis kan vi akseptere vårt hat, uansett hva dette er, og veve det inn i mønsteret til våre individuelle liv og våre relasjoner med andre mennesker, slik at dets energi tjener til å forsvare de tingene og menneskene vi verdsetter. Det betyr ikke at vi burde uttrykke vårt hat ved enhver anledning – her igjen, kan det bety at vi aldri uttrykker det i det hele tatt. Hva det betyr er å erkjenne at hat er like mye en del av å være menneske som kjærlighet og så finne et sted for det der inne sammen med alle de andre følelsene som vi uunngåelig kjenner.

I siste instans betyr dette å gi opp fantasien om at vi kan bli mer enn menneskelige ved å være ufullstendige. Ved å akseptere vår egen natur i all sin rikdom og motstridende kompleksitet og finne en bruk for alt som kommer med det å være menneske, kan vi kanskje slutte å gjøre de samme feilene igjen og igjen – og gjøre noe litt mindre dumt ut av vår tid på jorden.


John Michael Greer er en tenker og forfatter som blant annet blogger på www.ecosophia.net

 

Anbefalt

Sex som dogme

 

 

Relatert

Inn i den demokratiske avgrunnen

Pornokrati – demokratisk sexualisering

Hvorfor hater de oss?

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Jeg er nå ferdig med Breivik, han er død for meg

Nils Rune Langelands ensomme korstog

  • ⒶF

    Jeg hater å si det, men selv om det ikke finnes noen jeg hater mer enn hatere, er det en god artikkel!

    Haters back off! ;)

  • AVIKEN

    Greer stiller interessante spørsmål, og har flere gode poenger, ikke minst volden og aggresjonen til disse selverklærte fredselskere som hevder å bekjempe «hat» med «kjærlighet» samtidig som de er del av en mobb som bruker vold mot meningsmotstandere. Men jeg er mer usikker på hans antydende og utydelige svar her.

    

Det å fortrenge et instinkt eller noe man føler sterkt og intenst fører til mange ulike slags fortrengningsmekanismer som så igjen gjerne skaper en kognitiv dissonans, hvor vårt forhold til realitetene som omgir oss havner i et mørke.

    

Hat er fullt ut forståelig i en del situasjoner, særlig i situasjoner hvor noen beviselig vil oss vondt, eller utfører handlinger som direkte eller indirekte skaper svært store vanskeligheter for en eller endrer noe som man holder kjært. Det finnes det vi kan kalle et rettferdig raseri, i ekstreme situasjoner, men raseri og en resolutt reaksjon er ikke nødvendigvis det samme som hat. Hat tar til forskjell fra det situasjonsbetingede raseriet plass i en og forvrenger følelseslivet slik en heftig forelskelse gjør. Hat og kjærlighet, er ikke to sider av samme mynt, men de deler en og samme avgrunn mellom seg. 



    Hat og avmakt ligger nær opp til hverandre, avmakt er ingen positiv følelse eller tilstand og leder en raskt til destruktive tankebaner og i ytterste konsekvens til destruktive handlinger. 



    Ja, jeg forstår hatet til mange mennesker i vår tid, både i Vesten, men og utenfor Vesten. 



    Men når man selv lar seg konsumere av hat, så forsvinner dette tvisynet og man står igjen enøyd i sitt hat, man ser dermed i beste fall halvsannheter og blir dermed bundet i en sirkel det er vanskelig å komme ut av. 



    Som jeg skrev i en tekst tidligere: 



    «Det vil om vi ikke erkjenner avgrunnen i vårt eget barbari komme 
igjen – og igjen, i stadig nye og gamle former. Her hjemme kamuflerer vi
barbariet, slik at vi kan bære det frem for siden å slippe det løs på 
god avstand, men det lar seg ikke gjemme. Barbariet har blitt en global 
eksportvare.



    Men er vi rede for råskapens konsekvenser, har vi blitt tilstrekkelig
amputerte, selvforherligende og likegyldige til å ønske den velkommen? 
Uansett, den behøver ikke invitasjon. Vi forferdes lett og overfladisk, 
men grusomhetene blir så mange i grusomhetens teater, som spiller 
forestillinger som samtidens etikk hviler på; det er i frykten for 
barbariet, barbariet legitimerer seg selv.»



    Les resten her: 

http://www.kulturverk.com/2012/09/13/what-goes-around-comes-around-barbariet-hjemsoker-barbaren/ 



    Hat ligger òg nære ressentimentet, hevngjerrigheten, som og er en forståelig følelse som driver frem svært mange konflikter uten ende, men den spiser en opp innenfra og man blir en mindre versjon av seg selv. Ikke uten grunn kritiserte Nietzsche dette ressentimentet, ikke ut fra noen pasifistisk fredsideal, men ut fra at det er en følelse av mindreverdighet som foranlediger det. 



    Mennesket som føler avmakt og kjenner seg overkjørt eller truet vil fort kunne føle hat, og med en viss berettigelse, men er det en synd som kan sammenlignes med presumtivt viktorianske tabu (som forøvrig er et svært forenklet bilde, som så mye av historiske gjengivelser tilpasset vårt eget tidsbilde: https://www.bl.uk/romantics-and-victorians/articles/victorian-sexualities)?

    Jeg våger meg på et elitært standpunkt: for den med innsikt og som mener å besitte selvdisiplin, sterk karakter, så er langvarig hat uakseptabelt. Det er ikke det samme som å legge seg ned i møte med det destruktive, nei, tvert om, det er å kunne analysere det man står overfor som det er, uten å projisere egen mindreverdighet på det.

    Ja, selv i krig og kamp er dette av en leder en forutsetning for å kunne ta rett beslutning for eventuelt å vinne krigen/kampen, og ikke minst kunne vinne freden som en gang alltid kommer som et imperativ slik også en krig gjør det når den bryter løs. Vinne krigen og tape freden ser vi mange eksempler på, fordi moralistiske kriger (som den evige War on Terror) til forskjell fra kriger med uttalte realpolitiske interesser, aldri har noen ende, og hvor kanonføden lar hatet sitt blir brukt som ammunisjon av maktmennesker med slett moral og oppblåste ideal.

    Som Colonel Kurtz sa mot slutten av Coppolas film Apocalypse now:

    «You have to have men who are moral… and at the same time who are able to utilize their primordial instincts to kill without feeling… without passion… without judgment… without judgment! Because it’s judgment that defeats us. »

    Mange av verdens konflikter holdes i liver grunnet banalt hat og ressentiment hvis beveggrunner faller fra hverandre om man ser på det med en viss logikk. Det vil ikke si det samme som å være gråtekone som passivt sier at alt er så vondt og fælt, men å innse at svært mange av de menneskelige konfliktene, hvor enn naturlige, er begrunnet i villfarelser, tåpeligheter og gjerne en hyperbolsk moralisme. Her er ingen sider av det politiske spektrum rene.

    Som nevnt, raseriet, det er situasjonsbetinget – og i visse tilfeller legitimt. Når noen truer alt hva du har kjært, har du rett og egentlig en plikt til på slå tilbake, men å bære på det konstant som hat og nag spiser deg opp fra innsiden. Den som vil noe mer enn å leve i Platons hule, streber etter overblikk og klarhet, også når han ser en motstander i hvitøyet. Ja, vi er menneskelig og har lett for å falle og trå feil, men ser ingen grunn til å fremelske våre slettere sider. Jeg har kjent hat, det gjorde meg ikke godt, for å si det enkelt.

    Vår tid trenger ikke mer irrasjonelt føleri eller ukontrollerte følelsesutbrudd, men klarhet, innsikt, selvdisiplin viljestyrke – og inderlighet. De fleste av oss har et langt stykke å gå på den veien.

    • ⒶF

      Jeg er helt enig i hva du her skriver, og den siste linjen er en fin oppsummering av det viktigste. Dog, når jeg berømmer Greer for å ta hatet opp til ny vurdering og plukke av det et tabu, er det fordi jeg tror vanskelige ting ofte må tas i en viss rekkefølge for å kunne realiseres. Og jeg forventer ikke at folk skal komme til større klarhet, indre ro, sindighet, styrke eller noen annen slik kvalitet før en aksept og bearbeidelse av følelser som f.eks. hat er unnagjort. Det er i seg selv en del av veien mot et slikt mål, uavhengig om målet er artikulert eller en utilsiktet følge. Men du har rett. Og at det forekommer mye begrepsforvirring rundt ord som hat, raseri, frykt, kampmodus, avmakt, kjærlighet og likegyldighet er også veldig sant. Jeg tror uforfalsket hat er en litt sjeldnere ting enn ofte antatt, i hvert fall i kulturer der ekstreme ydmykelser og traumatiserende opplevelser ikke preger livet i samme grad som hva historien og samtiden kan oppvise på sitt verste.

      • AVIKEN

        Ja, nettopp, Greers ord fortjente å tas videre og utdypes. Som du skriver hersker en enorm begrepsforvirring og ikke minst – frykt.

        Jeg forventer heller ikke at en vanlig sliter skal oppnå en form for ekvilibrium og dyp selvinnsikt når det meste av livet går med til å holde hodet over vannet, og i tillegg kanskje opplever at livet gir deg ikke bare en kald hånd, men et knyttneveslag.

        Som jeg skrev innledningsvis så forstår jeg hatet godt, men de som evner å tenke bør se forbi dette og lokalisere konfliktenes og hatets kjerne, dvs., ikke legge lokk på konfliktene eller se bort fra at det finnes ulike motstridende interesser som ikke kan forenes, men se på kjensgjerningene som de er og fatt beslutninger som enten innebærer konfrontasjon eller kompromiss eller et tredje og bedre alternativ om slikt skulle finnes.

        Å bekjempe hat fordi det er hat er meningsløst, ad fontes – til kildene, hatets utspring, der må erkjennelsen begynne.

        • ⒶF

          Ja. Og du er selv et utmerket eksempel på at det å legge hang til vedvarende hat bak seg i en personlig utviklingsprosess er en del av veien mot større klarhet og klokskap, muligens også vica versa. For du erkjenner å ha kjent hatet gnage innenfra, men alt du skriver for tiden er ting jeg har veldig vanskelig for å tro kunne vært skrevet av noen som fremdeles hadde den delen av prosessen foran seg. Flink gutt. Vi må alle prøve(s).

          • AVIKEN

            Takk, begynner å bli ganske lenge siden jeg var en gutt, jeg har nok aldri vært den om har vært mest konsumert av hat, til det har jeg kjent for mye kjærlighet til det gode i livet og det vi kan kalle sannhet, dvs. den komplekse virkelighet som også sier en imot, men som man likevel aldri får nok av.

            Ja, jeg har kjent det, og det har hatt sine årsaker, og jeg skammer meg ikke over det (ref. det syndige hatet Greer diskuterer) over og fremdeles kan jeg iblant kjenne en vrede mot åpenbare løgner med destruktive følger som gjentas, igjen og igjen, men vreden får ikke spille hovedrollen. Jeg ser bak maskespillet.

            Men det finnes mange mennesker på kloden som er i sin fulle rett til å kjenne seg rasende. Mange unge burde faktisk ikke være så smilende og neiende som de ofte er engstelige for ikke å nå opp på karrierestigen, men kjenne raseri fordi den fremtiden de kunne hatt tas fra dem.

            Det er nærmest enn klisje, men likefullt sant at de som sitter med bukten og begge endene etterlater fremtiden et økologisk konkursbo, vi blir stadig flere mennesker som skal dele på stadig mindre ressurser og plass på denne kloden.

            Men ingen med makt sier noe i nærheten av stopp. Så om de unge skulle ta skjeen i en annen hånd og si: STOPP! Så sier jeg: bravo!

            Det var det som tiltrakk meg med punken og diverse etterfølgende subkulturer i hine unge dager, kreativt utløp for dette sinnet – og hatet som mange unge følte i sin fremmedgjorthet. Dessverre brant den fort ut og ble en mote, en popkulturell trend blant mange, men det viste et potensial.

            Men en ting er ungt sinne, noe annet er det at man legger grobunn for hatefulle konflikter under dekke av fred og kjærlighet.

            Vi lever under et hegemoni som hevder at kriger er fredsprosesser/intervensjoner med ledere som fremstår som alt annet enn krigerske, men som uten å blunke kaster mennesker inn i krig og har rasert land (Syria og Libya er nærliggende eksempel, men Irak er selv om det er «gammelt nytt» en ruin, et åpent sår av uløselige konflikter), men som vil hevde at de er nestekjærlige og fredselskende, og faktisk mene det mens konsekvensene av deres politikk er barbari.

            Når alle skal være de enestående «gode», så kan man kanskje har større tillit til de «onde» – det kan være verdt å reflektere over.

            Avslutter med en passende låt fre en ungdom som ikke alltid kjennes så veldig lenge siden:

            https://youtu.be/0OLIFxxshgY

          • ⒶF

            Yeah, baby.

          • ⒶF

            Jeg tror forresten jeg er i selskap med svært mange når jeg sier at det i særklasse sterkeste hat jeg selv har følt helt klart var ifbm. noen ekstreme tilfeller av svart sjalusi i yngre dager. Jeg har aldri kjent på en sterkere negativ følelse. Da lå faktisk drap der som en skremmende nærliggende respons. Hadde en viss fyr vært på jobb som han skulle da jeg kom dit vet ingen hva som hadde skjedd. Det sies i evolusjonslæren å være et sunt trekk hos en mann. Spesielt hensiktsmessig å handle på den følelsen uten brems i vår tid er det allikevel ikke. Men nettopp det at alle vet hvordan det er med sånt, er jo grunnen til at en del faktiske flerveis-forhold og avslutning av toveisforhold ofte forsøkes holdt hemmelig for en av deltakerne i starten, inntil det evt. kompliserer livet så mye i seg selv at man velger å være oppriktig likevel, med den prisen det kan få. Om ikke så mange er reelt redde for liv og helse, er nesten alle ubekvemme nok med hatet og raseriet som kan bli dem til del i rollen som rival.

          • ⒶF

            Dog mindre ubekvemt enn for den forsmådde hanrei selv. Et typisk tilfelle av at personlig hat ofte plager subjektet enda mer enn objektet, og der jobber jo tiden for en ytterligere forsterkning av den skjevheten. Objektet gir før eller senere blaffen så lenge ting holdes på det indre og verbale nivå og ikke utarter til håndgripeligheter, mens det hatende subjektet gradvis reduserer seg selv til en forknytt og bitter liten klump med piggtråd på utsiden.

          • ⒶF

            Men dette er vel også streng talt en form for hat som det er ganske allmenn aksept for, i hvert fall som en umiddelbar følge av sviket og ydmykelsen når det ikke dras ut i helt urimelige langdrag.

            Fransk lovgivnings eksplisitte særbestemmelser om crime passionel (“pasjonsforbrytelse”) bortfalt ikke før i 1975, og kunne frem til slutten av 1800-tallet medføre full frifinnelse for det som i praksis var forsettelig drap; et erkefransk forsøk på en konsekvent lovmessig implementering av hva som ansås som et biologisk imperativ for mennesket. Naturen er hverken lovlydig eller demokratisk, og crime passionel ble således regnet som une petite force majeure, en svært lokal naturkatstrofe som ikke noen alltid kunne holdes spesifikt ansvarlig for, andre enn dem som gjennom sin risikoadferd utløser skredet, så og si.

            Men ethvert sivilisasjonsprosjekt går i stor grad ut på fremdyrking av selektiv impulskontroll og evne til å utsette behovstilfredsstillelse, og der finnes det nok av eksempler på at vi ikke trenger å legge lista spesielt lavt for hva vi tenker på som rimelig å regne som realistisk.

            For den enkelte å dra det vesentlig lenger enn hva barneoppdragelsen i kulturen og familien har lagt opp til tidlig i ens liv, kommer dóg ikke helt som rekandes på ei fjøl for de fleste. Vi må ville det veldig og skjønne hvorfor vi vil det, og så kan man bare håpe at det ikke vil ta ulidelig lang tid før det ikke i like stor grad kjennes som en kontinuerlig anstrengelse å holde fast på den viktige evnen til besinnelse. Men det meste går uansett bedre med trening. I vår kultur er imidlertid impulskontrollen og tabubeleggingen av vanlig sinne om ikke akkurat av viktorianske dimensjoner, så i hvert fall såpass velutviklet at være-sinna-kurs er like vanlig og nødvendig som sinnemestringskurs.

  • Det er også mulig at man kan se kampen mot hatet som en del av den altruistiske revolusjon og elitenes visjon om “det nye mennesket”, som de har adoptert fra kommunismen.

    – Kapitalismen og det nye mennesket: https://debatt1.no/kapitalismen-og-det-nye-mennesket-2017/

    • ⒶF

      Gjenfødelsens mysterium letter av og til på sløret midt i hverdagen. Jeg er noen ganger helt dau om morran, men en dusj og en kopp kaffe, og vips! – nytt menneske der og da! Tror dog både kommun- og kapitalismen er mer enn én dusj & kaffe unna en historisk gjenfødsel som ny og bedre.

      • Helt klart en videreføring av kristendommens budskap om å bli født på ny, som så mye annet innenfor fremskrittsreligionen er vrengebilder av kristen teologi. Tipper Greer har et essay om fenomenet i “The Religion of Progress”-serien. Mye oversetterarbeid å ta fatt i her!

        Uansett er det nok som du sier ingenting som slår en dusj og en kopp kaffe om morran, for de som søker gjenfødelsens mysterier.

  • Lys

    “Hvis du vil klistre den verst tenkelige etikett på en organisasjon,
    kaller du det en hatgruppe. Hvis du vil skyve et tema for diskusjon inn i
    det unevneliges rike, kaller du det for hatefull tale. “.

    Det pussige er at den såkalte v.siden er mest opptatt av å sette etiketten “hatefull tale”, slette meninger og blokkere meningsmotstandere ( og banke opp “rasister”.) Enda samme bevegelse har fordømt bokbrenningen i mellomkrigstidens Tyskland i snart 80 år.
    Bjelken og splinten igjen.

  • Ronjar__

    Bildet av ant-masturbusjonsbelter gjør virkelig inntrykk! Spesielt det mannlige. En må jo lure litt på hvordan det går når de syndige tanker ankommer, og hele stasen er buret inne i en liten slire av metall? Men på den andre side mistenker jeg at disse innretningene i praksis fungerte som et slags pirrende sexleketøy, som under dekke av prektighet ble legitime for selv de mest fordømmende moralister. Og er det ikke netopp en slik falskhet vi også ser i det øverste bildet også med de svartkledde kjærlighetsforkjemperne?

  • ⒶF

    Vårt oversetterprosjekt for JMG og KulturVerk omtales på Ecosophia:

    “In other news, I’m pleased to announce that several of my posts on this and the old blog, including Hate Is The New Sex and several of my posts on Arthur Schopenhauer’s philosophy, have been republished on the very impressive Norwegian news-and-views
    website Kulturwerk. The one drawback, for those of my readers who aren’t sufficiently multilingual, is that they’re appearing in Norwegian translation. Those of you who do happen to be fluent in that language, by all means head on over and join the discussion!”

    http://www.ecosophia.net/one-drop-fallacy/