John Michael Greer: Verden som representasjon

 

KULTURVERK publiserer i samarbeid med John Michael Greer en serie på fem artikler, der han på en underholdende og pedagogisk måte viser hvordan det finnes et erkjennelsesmessig samsvar mellom noen av de eldste nedtegnede menneskelige innsikter i tilværelsens innerste natur og det univers våre mest ambisiøse, moderne naturvitenskaper beskriver, med spesielt den tyske filosofen Arthur Schopenhauers arbeid som dialektisk sparringspartner. Artikkelserien har som mål å bidra til et gjennomgripende og nødvendig skifte i vår kulturs virkelighets- og selvforståelse i en tid der den vitenskapelige materialismen har spilt fallitt som basis for en grunnleggende bærekraftig fremtid.

Presentert og oversatt til norsk av Achsel Ford, bilde øverst av Robert ParkeHarrison

 

«I likhet med de fleste andre begivenheter i den menneskelige sfære, var fallet i filosofiens status i moderne tid fullstendig uunngåelig; som for offeret i kriminalromanen – som ble skutt, kvalt, knivstukket, forgiftet, banket i skallen med et blyrør og deretter kastet ut fra en bro for å drukne, var det flere dødsårsaker involvert enn situasjonen krevde.»

«Erkjennelsen av at vilkårene for menneskelig viten har absolutte grenser, og at noen absolutt sannhet om det meste ikke er tilgjengelig for oss.»

 

I våre dager kan det være lett å glemme at for ikke stort mer enn et halvt århundre siden, var filosofi noe man kunne lese om i vanlige, populære tidsskrifter og den mer seriøse delen av dagspressen. Den eksistensialistiske filosofen Jean-Paul Sartre var en internasjonal kjendis; den posthume utgivelsen av Pierre Teilhard de Chardins Le Phenomenon Humaine (den engelske oversettelsen ble, typisk nok, kalt The Phenomenon of Man) skapte mye virak i mediene og fikk bred dekning; billigbokforlagene ga ut paperbackutgaver av de store filosofiske skriftene fra Platon og frem til Nietzsche og forbi, og det gikk an å tjene penger på dette.

Selv om filosofien aldri var en del av den kulturelle hovedstrømmen, fantes det noe av den samme typen dedikerte tilhengermiljøer for den, som det gjorde rundt avantgarde-jazzen, enn si science fiction-litteraturen. På et hvilket som helst cocktailparty av en viss størrelse, var sannsynligheten ganske stor for å treffe på noen som var filosofiinteresserte, og hvis man visste hvor man skulle gå, kunne man i en hvilken som helst storby – eller en hvilken som helst høyskole-/ universitetsby der man anså seg som representanter for den intellektuelle kulturen – finne minst en bar, bokhandel eller nattkafé der filosofiens nerder hang og snakket dypt og alvorlig langt ut i de små timer om Kant eller Kierkegaard. Dessuten hadde dette nivået av interesse for emnet da vært ganske vanlig i den vestlige verden i svært lang tid.

Vi har beveget oss et godt stykke siden den gang, og ikke i en spesielt gunstig retning. Nå for tiden, hvis man hører snakk om filosofi i media, er det mest sannsynlig en vitenskapelig materialist, type Neil deGrasse Tyson, som lirer av seg sine tirader om hvordan all filosofi bare er tullball. Enkelttilfeller av mer seriøse filosofiske utlegninger får fremdeles av og til en side eller to i New York Review of Books, men den allmenne interessen for emnet har forduftet – og mer enn forduftet: Den form for insisterende kunnskapsløshet om filosofi som utvises av Tyson og hans mange likesinnede er blitt like utbredt i de skravlende klasser som en forstilt interesse for temaet var for femti år siden.

I likhet med de fleste andre begivenheter i den menneskelige sfære, var fallet i filosofiens status i moderne tid fullstendig uunngåelig; som for offeret i kriminalromanen – som ble skutt, kvalt, knivstukket, forgiftet, banket i skallen med et blyrør og deretter kastet ut fra en bro for å drukne, var det flere dødsårsaker involvert enn situasjonen krevde.

En del av problemet var utvilsomt den eksplosive veksten i akademisk industri i USA og andre steder i andre halvdel av det tjuende århundre. I en tid da enhver statlig høyskole ønsket å bli et universitet, og ethvert statsuniversitet drømte om å konkurrere i Ivy League (amerikanske eliteuniversiteter, oversetters anm.), var et filosofisk fakultet et viktig statussymbol. Den resulterende økte utbredelsen av fagfeltet medførte ikke nødvendigvis en tilsvarende økning i antall genuine filosofer, men det som er sikkert er at det medførte transformasjonen av universitetsansatte filosofiprofessorer til en profesjonell kaste som, slik denne typen faglige kaster gjerne gjør, forsvarer sin status ved å praktisere en ugjennomtrengelig sjargong og ignorere eller avvise ethvert forsøk på deltakelse fra noen utenfor sin stadig mer hermetisk lukkede krets.

En annen faktor var fremveksten av den svært stridbare vitenskapelige materialismen, eksemplifisert, som nevnt tidligere, ved Neil deGrasse Tyson. Vitenskapelig metode er i seg selv filosofisk nøytral – det er mulig å praktisere vitenskap fra omtrent ethvert filosofisk ståsted man kan tenke seg – men den sentrale tesen i vitenskapelig materialisme, den dogmatiske påstand at kun det kan eksistere som kan undersøkes ved hjelp av vitenskapelig metode og forklares ved bruk av gjeldende vitenskapelige teorier, baserer seg på ugjennomtenkte, impulspregede metafysiske postulater som ble grundig motbevist av filosofer for mer enn to århundrer siden (vi kommer tilbake til disse postulatene og problemene med dem senere).

Når den vitenskapelige materialismen ble dominerende innen akademia, beseglet det slik sett filosofiens skjebne.

Det var også mange andre faktorer, de fleste av dem har ikke mer å gjøre med filosofi som sådan enn de nettopp nevnte. Filosofien bærer imidlertid selv noe av ansvaret for sin egen tilbakegang. Fra begynnelsen av det syttende århundre og fremover, med et kritisk punkt i det nittende, kom vestlig filosofi til et avgjørende veiskille – et veiskille andre kulturers filosofiske tradisjoner hadde stått ved lenge før, med tilsvarende konsekvenser – og stort sett valgte filosofene såvel som deres følgere en vei som førte til dens nåværende tilværelse i mørke. Det valget er ikke uopprettelig, og det er mye å vinne ved å reversere det, men det vil komme til å kreve stor intellektuell innsats og vilje til å kvitte seg med noen svært populære favorittkjepphester skal man nøste seg tilbake til feilvalget som ble gjort og gjøre om på det.

«Se gjennom vinduet, og du ser verden; se på vinduet, og du ser mediet du ser verden gjennom – for da kanskje å oppdage at noe av det du ved første øyekast trodde befant seg ute i verden, faktisk egentlig satt fast på vindusglasset hele tiden.»

Som en hjelp til å forstå det som videre følger, kan en konkret metafor være nyttig:

Hvis du befinner deg på et sted der det er vinduer i nærheten, særlig hvis vinduene ikke er spesielt rene, still deg foran et vindu og betrakt utsikten gjennom det. Så, etter å ha gjort det i et minutt eller to, endrer du fokus og ser på vinduet en stund i stedet for gjennom det, slik at du aner den svake fargetonen i glasset og ser det som måtte være av støv eller smuss på det. Gjenta prosessen et par ganger til du har helt klart for deg skiftet jeg mener: Se gjennom vinduet, og du ser verden; se på vinduet, og du ser mediet du ser verden gjennom – for da kanskje å oppdage at noe av det du ved første øyekast trodde befant seg ute i verden, faktisk egentlig satt fast på vindusglasset hele tiden.

Dette var i praksis den store forandringen som begynte i det syttende århundre, og som rystet vestlig filosofis grunnvoller. Frem til det tidspunktet tok de fleste filosofer i den vestlige verden utgangspunkt i et sett av ikke-nærmere begrunnede forutsetninger om hva som var sant, og brukte så en verktøykasse av logikk og bevisførsel for å gå fra disse forutsetningene til en mer eller mindre komplett verdensbeskrivelse. De holdt på med det filosofer kaller metafysikk: Undersøkelse av eksistensens grunnprinsipper. Dette er alle filosofiske tradisjoners fokus i sitt tidlige stadium, før de forvirrende resultatene av de metafysiske undersøkelsene tvinger fokus over fra “hva eksisterer?” til “hvordan vet vi hva som eksisterer?”

Metafysikken leder da til epistemologi: Undersøkelsen av hva mennesket er i stand til å vite.

«Den samme refokuseringen begynte i den moderne verden med Rene Descartes, berømt for å forsøke å starte sin filosofiske granskning med å tvile på alt. Det er ganske mye lettere sagt enn gjort, skulle det vise seg, og for et moderne blikk er Descartes’ tekster gjennomhullet av ikke-nærmere begrunnede antakelser, men første forsøk var nå gjort, og flere skulle følge.»

Denne forskyvningen av fokus skjedde i gresk filosofi rundt det fjerde århundre før vår tidsregning, i indisk filosofi rundt tiende århundre fvt, og i kinesisk filosofi litt tidligere enn i Hellas. Hver gang fant filosofer som hadde vært opptatt med å konstruere elegante forklaringer på verden basert på en rekke ikke-nærmere begrunnede, kulturelt betingede antakelser, seg stilt overfor vanskelige spørsmål om gyldigheten av disse antakelsene. For å holde oss til metaforen fra tidligere, kom de med allverdens uttalelser om hva de så gjennom vinduet, men oppdaget så plutselig at fargene de hadde tilskrevet verden, ble bidratt delvis til av vindusglasset og støvet på det, den digre, mørke greia som syntes å bevege seg målrettet over himmelen var faktisk en bille som spaserte på utsiden av vinduet, og så videre.

Den samme refokuseringen begynte i den moderne verden med Rene Descartes, berømt for å forsøke å starte sin filosofiske granskning med å tvile på alt. Det er ganske mye lettere sagt enn gjort, skulle det vise seg, og for et moderne blikk er Descartes’ tekster gjennomhullet av ikke-nærmere begrunnede antakelser, men første forsøk var nå gjort, og flere skulle følge. En trio av epistemologer fra de britiske øyer – John Locke, George Berkeley og David Hume, stormet inn der Descartes vegret seg, og demonstrerte hvordan utsikten fra vinduet hadde mye mer å gjøre med vindusglasset enn med verden utenfor. Det siste skrittet i prosessen ble tatt av den tyske filosofen Immanuel Kant, som underkastet menneskelig sansebasert og rasjonell viten en ubarmhjertig granskning, og viste at det meste av det vi tenker på som “der ute”, inkludert tilsynelatende harde realiteter som tid og rom, egentlig er virkninger av prosessene vi oppfatter ting gjennom.

«Når du ser på kaffekoppen, ser du ikke passivt koppen som den eksisterer, du representerer aktivt – bokstavelig talt re-presenterer – et bilde av koppen i bevisstheten din.»

 

 

Betrakt et objekt i nærheten, la oss si en kaffekopp. Du opplever koppen som noe konkret og reélt, utenfor deg selv: Du ser den, du vet at du kan strekke deg etter den og løfte den opp, og i den grad du merker prosessene gjennom hvilke du oppfatter den, opplever du disse som helt passive; et gjennomsiktig vindu mot en objektiv, ekstern virkelighet. Det er normalt, og det er gode, praktiske grunner til at vi vanligvis opplever verden på den måten, men det er ikke hva som faktisk foregår.

Det som foregår, er at en tynn strøm av visuell informasjon tilflyter hjernen din i form av korte, fragmentariske glimt av farge og form. Hjernen setter dem sammen til det mentale bildet av kaffekoppen ved hjelp av dine minner om denne og andre kaffekopper, og en rekke andre ting som tilsammen utgjør en mal disse glimtene kan arrangeres over. Arthur Schopenhauer, som vi skal snakke mye om videre fremover, ga prosessen vi diskuterer det praktiske navnet “representasjon”. Når du ser på kaffekoppen, ser du ikke passivt koppen som den eksisterer, du representerer aktivt – bokstavelig talt re-presenterer – et bilde av koppen i bevisstheten din.

I visse, spesielle situasjoner kan man bevisst oppleve representasjonen mens den foregår. Hvis du noen gang har våknet opp i et ukjent rom om natten, og noen sekunder har gått før de mørke, ukjente figurene rundt deg endelig ble til vanlige møbler, har du hatt en av disse opplevelsene. En annen oppstår av den typen optisk illusjon som kan sees som to forskjellige ting. Med litt øvelse kan man svitsje fra en måte å se illusjonen på til en annen, og iaktta prosessen med representasjon mens den skjer.

Det som gjør denne erkjennelsen så utfordrende, er at det er ganske enkelt å bevise at koppen slik vi representerer den, har svært lite felles med koppen slik den eksisterer “der ute.” Man kan bevise dette ved hjelp av vitenskap: Koppen “der ute” består, ifølge de bevisene fysikernes nitidige arbeide har fremskaffet, av en komplisert matrise av kvantesannsynlighetsfelt og krusninger på rom-tiden, som våre sanser systematisk misoppfatter som et konkret objekt med en viss farge, overflatestruktur, og så videre. Man kan også bevise dette, har det vist seg, gjennom ren vedvarende, dyp introspeksjon – det var slik indiske filosofer kom frem til det på den tiden Vedānta’en ble skrevet – og man kan også bevise det ved en tilstrekkelig streng logisk analyse av grunnlaget for menneskelig viten, som er hva Kant gjorde.

«Når filosofiske tradisjoner har sine epistemologiske kriser, tar noen filosofer konsekvensen, aksepterer de absolutte grensene for menneskelig viten, dropper metafysikken og ser seg om etter noe mer fruktbart å gjøre»

Problemet her er selvfølgelig at når man først har funnet ut dette, har man i utgangspunktet forspilt enhver mulighet til å videreføre den form for metafysikk som er typisk i den formative perioden av ens filosofiske tradisjon. Kant forsto dette, hvilket er grunnen til at han titulerte den mest ubarmhjertige av sine analyser Prolegomena zu einer jeden künftigen Metaphysik, die als Wissenschaft wird auftreten können (Prolegomena/forarbeid til enhver fremtidig metafysikk som vi kunne presentere seg som vitenskap); det han mente med dette, var at alle med ambisjoner om å si noe om hva som egentlig eksisterer, i såfall bør være forberedt på å måtte svare på noen meget vanskelige spørsmål først. Når filosofiske tradisjoner har sine epistemologiske kriser, tar noen filosofer konsekvensen, aksepterer de absolutte grensene for menneskelig viten, dropper metafysikken og ser seg om etter noe mer fruktbart å gjøre – noe som vanligvis fører til etikken, mystisismen eller begge deler.

Andre filosofer derimot, dobler heller innsatsen på metafysikken og forsøker å finne en vei rundt den epistemologiske barrieren, eventuelt bare ignorerer den, rett og slett – og sistnevnte alternativ er det de fleste vestlige filosofer etter Kant endte opp med å velge. Hvor det fører – vel, vi kommer til det etter hvert.

Nå vil jeg først fokusere litt nærmere på den epistemologiske krisen i seg selv, fordi det finnes noen svært vanlige måter å misoppfatte den på. En av dem husker jeg med et visst ubehag, fordi jeg gjorde det selv i min første publiserte bok, Paths of Wisdom. Det er den betraktningsmåten der sanseorganene og nervesystemet anses som selve årsaken til kløften mellom virkeligheten “der ute”, eller “i seg selv” (Ding an Sich), som Kant kalte det – og representasjonen slik vi opplever den. Umiddelbart virker det svært overbevisende: Øyet mottar lys i visse mønstre og omgjør det til kaskader av elektrokjemiske signaler som strømmer gjennom synsnerven, og de visuelle sentrene i hjernen bender, knar og deformerer resultatene frem til det bildet vi ser.

«Nietzsche moret seg over dette: – Hva? Enkelte går altså så langt som til å hevde at den ytre verden er et produkt av våre organer? Men så må jo også vår kropp, som en del av denne ytre verden, være et produkt av våre organer! Og da ville våre organer være – produkter av våre organer!»

Problemet? Når vi betrakter fenomenet lys, et øye, en synsnerve, en hjerne, ser vi ikke tingene i seg selv, vi ser enda et sett med representasjoner, konstruert like vilkårlig i våre sinn som enhver annen representasjon. Nietzsche moret seg over dette:  – Hva? Enkelte går altså så langt som til å hevde at den ytre verden er et produkt av våre organer? Men så må jo også vår kropp, som en del av denne ytre verden, være et produkt av våre organer! Og da ville våre organer være – produkter av våre organer! Saken er at kroppen også er en representasjon – eller mer presist: Kroppen slik vi oppfatter den, er en representasjon. Det finnes et tilleggsaspekt her, men vi kommer til det i en senere artikkel.

En annen vanlig misoppfattelse av den epistemologiske krisen, er å anta at den innebærer at vår bevissthet setter verden sammen som et puslespill, og kan gjøre det på en hvilken som helst måte den måtte ha lyst til. På ingen måte. Se på kaffekoppen igjen. Kan du, med noen form for viljesanstrengelse, få kaffekoppen til plutselig å gro seg et par vinger og fly kvitrende rundt skrivebordet ditt? Selvfølgelig ikke. (De som er uenige bør forberede seg på å legge frem det de har oppnådd.) Det avgjørende punktet her er at representasjon hverken er en bevisst aktivitet eller vilkårlig. Mye av det ser ut til å være fundamentalt iboende, og det meste av resten læres veldig tidlig i livet – vi brukte alle sammen våre første leveår på å lære oss hvordan dette gjøres, og forskere som Jean Piaget har detaljert beskrevet prosessene gjennom hvilke barn gradvis lærer å sette sin verden sammen til den spesifikke, meningsfylte form de kulturelle forventningene tilsier at den skal ha.

I voksen alder gjør man det helt automatisk, uten mer bevisst innsats enn du bruker akkurat nå for å trekke et meningsinnhold ut av de små krusedullene på skjermen vi kaller “bokstaver”. Mye av læringsprosessen innebærer videre å finne meningsfylte sammenfall mellom biter av sansedata, og veve disse inn i representasjonene. Slik har du lært at når du får biter av synsdata som vanligvis kan sammenfattes til en kaffekopp, kan du strekke deg etter den og få biter av berøringsdata, som vanligvis kan sammenfattes til fornemmelsen av å plukke opp koppen, etterfulgt av visse fornemmelser av bevegelse, etterfulgt av visse opplevelser av smak, temperatur etc., som korresponderer med det å drikke kaffen.

«Det var derfor Kant inkluderte «ting i seg selv» i sin verdensbeskrivelse: Det ser absolutt ut til å eksistere noe “der ute” som gir opphav til dataene vi vever inn i våre representasjoner.»

 

René Magritte: Not to be Reproduced (1937)

 

Det var derfor Kant inkluderte «ting i seg selv» i sin verdensbeskrivelse: Det ser absolutt ut til å eksistere noe “der ute” som gir opphav til dataene vi vever inn i våre representasjoner. Det er bare at vinduet vi ser gjennom også kan være et morospeil, som på et tivoli; det legger så mye av seg selv på dataene som pipler gjennom det, at det nesten er umulig å trekke noen sikre konklusjoner om hva som eksisterer “der ute” utfra våre representasjoner. Det beste vi kan få til, er stort sett å finne ut hvilke representasjoner som best gjør oss i stand til å forutsi hva neste serie av fragmentariske sensoriske bilder vil inneholde. Dette er det vitenskapen gjør når utøverne er oppriktige mot seg selv om dens begrensninger – og det er for øvrig mulig å bedrive fullgod vitenskap på dette grunnlaget.

Det er faktisk mulig å bedrive ganske mye intellektuelt på dette grunnlaget. Fra det antikke Hellas’ gullalder og fremover til mot slutten av renessansen, var et studiefelt som nesten er helt glemt i dag – topoi – faktisk en viktig del av allmendannelsen; ting som var en selvfølge å studere når man hadde unnagjort grunnskolen. Topoi er studiet av de tingene som ikke kan bevises logisk, men som er bredt akseptert som mer eller mindre sant, og derfor kan brukes som grunnlag – “steder” (Gresk: topoi, av topos; sted) man kan utvikle en argumentasjonsrekke på. De viktigste av disse er det fellesgodset av selvfølgeligheter (Eng: Commonplaces – bokstavelig talt felles steder eller topoi) vi alle bruker hele tiden som grunnlag for vår tenkning og tale; i moderne termer kan vi tenke på dem som “ting det finnes en generell konsensus på”. De er ikke sannheter, de er nyttige omtrentligheter, ting som har vist seg å fungere bra mesteparten av tiden, og som bare kan tilsidesettes hvis man har en god grunn til det.

Vitenskap kunne ha blitt sett på som en måte å utvide utvalget av nyttige topoi på. Når alt kommer til alt, er det akkurat det et vitenskapelig eksperiment gjør; det svarer på spørsmålet “hvis jeg gjør slik, hva skjer da?” Etter hvert som resultatene av gjentatte eksperimenter oppsummeres, lander man på en konsensus – vanligvis en omtrentlig konsensus, fordi gjentakelser av et hvilket som helst eksperiment egentlig bare unntaksvis gir akkurat det samme resultatet hver gang, men en konsensus likevel – som er akseptert i vitenskapelige miljøer som en nyttig omtrentlighet, og som bare kan tilsidesettes hvis man har en god grunn til det. I alt vesentlig er det slik vitenskapen faktisk praktiseres – vel, i hvert fall når den ikke har latt seg håpløst korrumpere til fordel for økonomiske eller politiske interesser. Men det er ikke den sosiale rollen vitenskapen skulle komme til å fylle i det moderne industrielle samfunnet.

« (…) mye bedre blir det ikke av at vitenskapelige materialister insisterer – som de ofte gjør – på at noe ikke kan eksistere, eller at noe annet ikke kan hende, bare fordi den for øyeblikket gjeldende teori ikke tilbyr forklaringsmekanismer for det.»

Jeg har skrevet noen ganger tidligere om den fellen den institusjonaliserte vitenskapen har gått seg fast i de siste tiårene, med entusiastisk assistanse fra de militante vitenskapelige materialister nevnt tidligere i denne artikkelen. Offentlig kjente representanter fra forsknings- og vitenskapsmiljøene insisterer rutinemessig på at den nåværende konsensus blant forskere på et hvilket som helst tema må aksepteres av legfolk uten spørsmål, selv når den vitenskapelige oppfatning vitterlig har svingt rundt som en værhane i full vigør, og til og med når ubehagelig detaljerte bevis på bevisst forfalskning av vitenskapelige data er rimelig lett å finne, spesielt, men ikke bare innen medisin og farmasi. Denne insisteringen er godt over enhver holdbarhetsdato nå, og mye bedre blir det ikke av at vitenskapelige materialister insisterer – som de ofte gjør – på at noe ikke kan eksistere, eller at noe annet ikke kan hende, bare fordi den for øyeblikket gjeldende teori ikke tilbyr forklaringsmekanismer for det.

Desperat klamring til dette kravet på autoritet, og den politiske og økonomiske bagasjen som følger med, kan muligens medføre en utbredt avvisning av hele vitenskapen som sådan i den industrielle verden i tiårene som kommer. Dette er ennå ikke hugget i stein, og det er fortsatt mulig at forskere som ikke selv sitter altfor fast i garnet i den nåværende tingenes tilstand, kan bidra til å balansere bildet og sørge for at en mindre dogmatisk vitenskapsforståelse får en stemme og en plass i det offentlige rom.

Å kunne gjøre dette krever imidlertid en holdning vi kan kalle epistemisk beskjedenhet:

Erkjennelsen av at vilkårene for menneskelig viten har absolutte grenser, og at noen absolutt sannhet om det meste ikke er tilgjengelig for oss.

Sokrates ble kalt den klokeste av de gamle grekerne, fordi han aksepterte nødvendigheten epistemisk beskjedenhet, og innså at han faktisk ikke visste mye sikkert om noe. Denne erkjennelsen hindret ham ikke i å være i stand til å stå opp om morgenen hver dag og gå til jobben sin som steinhugger, og den behøver ikke å holde resten av oss fra å gjøre det vi må gjøre mens den industrielle sivilisasjon sjangler ustøtt videre mot en vanskelig fremtid.

Men hvis man mener alvor, krever epistemisk beskjedenhet at man grundig revurderer visse antakelser som sitter dypt forankret i de vestlige kulturer. Noen av disse revurderte oppfatningene er relativt enkle å komme frem til, men en av de mest utfordrende starter med et tilsynelatende enkelt spørsmål: Finnes det noe vi opplever som ikke er en representasjon? I de følgende artiklene vil vi forfølge det spørsmålet hele veien frem til dets dypt urovekkende mål.


Andre del følger snart

 

Bio: John Michael Greer

er en amerikansk idéhistoriker og filosof, samfunnsanalytiker, forfatter og blogger.

Greer skriver essays og bøker med temaer som den industrielle sivilisasjons fremtid – eller kanskje mangel på fremtid (peak oil), spiritualitet og økologi/ økofilosofi, ofte i et egendefinert, overlappende grenseland mellom disse temaene. I tillegg kommer en rekke spennings- og science fiction-romaner med tematikk som berører de samme emnene. Han har til sammen utgitt nærmere femti bøker.

Greer er opptatt av mange gamle og glemte kunnskapssfærer innen okkultisme, magi og druidetradisjonene, med særlig vekt på de keltiske og indiske filosofiske retningene, som han finner overlappende på viktige områder. Greers tilnærming er alltid preget av nysjerrighet og grundighet, og han knytter de gamle visdommene opp mot det moderne, vitenskapelige paradigmet der spesielt kvantemekanikken har en sentral plass i beskrivelsen av vår virkelighet. Han var i tolv år frem til 2015 Grand Archdruid of the Ancient Order of Druids in America, en moderne hermeneutisk druideorden, og har siden viet mye tid til the Druidical Order of the Golden Dawn, som han grunnla i 2013. John Michael Greer er blant mye annet også økologisk gartner, fekter og kampkunstutøver, og har i tillegg til ovennevnte temaer skrevet bøker om sverdfekting.

John Michael Greer blogger pr. 2017 på www.ecosophia.net

Arkivside for JMGs nettsted 2006-2017: TheArchdruidReport

 

Relatert

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

Om det magiske synet på livet

Alain Badious endetidsfilosofi

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Konsumkarma & Metamorfose

Den uvirkelige politikken