Folk og fremmed makt – det norske riket oppløses III

 

I 1349 rammer byllepesten det vestlige Norge, med all sannsynlighet ført hit av engelske handelsskip. I løpet av de to neste årene legges store deler av landet øde. Norge rammes hardere enn mange andre europeiske land, ifølge islandske kilder utryddes så mye som 2/3 av det norske folket. De økonomiske og sosiale følgene er enorme (Bildet øverst: Pesten herjer, Theodor Kittelsen). Les del I og del II her.

 

Av Erik Sigurdsson, første gang publisert i tidsskriftet Nation & Kultur 2004.

 

«Allerede måneder tidligere har det norske kongedømmet også i navnet opphørt å eksistere. I Christian III`s håndfestning lyder det: «Norges rike…..skal…..ikke være eller hete et kongerike for seg, men et ledemot av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»

 

Jordmangel, og derav en høy jordleie, erstattes av mangel på arbeidende hender. Den jevne mann opplever trolig en bedring i sine materielle kår, men inntektene fra jordleien reduseres stedvis med opptil 80%. Med dette faller det økonomiske grunnlaget for en overklasse bort. Kirken, med sin internasjonale organisasjon, kan raskt erstatte sitt uttynnede mannskap ved å hente prester i utlandet, og evner å styrke sin økonomiske stilling relativt til konge og adel, ikke minst som en følge av den bølge av testamentariske gaver pesten utløser. Verre er det for det verdslige aristokratiet, store deler av den tallrike tjenesteadelen så typisk for Norge synker ned i bondestanden, kun de rikeste slektene evner nå å ta del i det politiske liv.

 

Riket svekkes

Allerede før Svartedauden ser vi et skifte i norsk utenrikspolitikk.

Den tradisjonelle orienteringen mot vest erstattes av økt kontakt med naborikene Sverige og Danmark. Med Håkon V Magnusson (1299-1319), som endrer tronfølgeloven til fordel for sin datter Ingebjørg, dør Sverre-ætten ut på sverdsiden. Ingebjørgs ekteskap med Erik av Sødermannland, bror til kong Birger av Sverige, bringer Norge for fullt inn i den nordiske maktkamp og føydale utfordring av riksgrensene.

Den karismatiske og ambisiøse Erik søker med utgangspunkt i sine egne vestsvenske len, i nær allianse med dansk adel i Nord-Halland, og med sin norske svigerfars støtte å meisle ut et fjerde nordisk rike. Ved list evner kong Birger å drepe sin bror Erik, men følger selv snart etter til dødsriket. Norges lovmessige arving til tronen, Eriks treårige sønn Magnus, velges år 1319 til konge av Sverige. Riksrådene fungerer fram til 1332 som formynderregjering, og fører en konsekvent ikke-innblandingspolitikk overfor de nordiske nabolandene. Vi ser nå at den tidligere så sterke spenningen mellom verdslig adel og geistlighet erstattes av et nært samarbeid mellom stat og kirke. Bispene tas fra 1331 med i kongsrådet som siden 1280-tallet har vært adelens eksklusive domene.

Magnus tar i 1332 over styret, fire år før han etter norsk lov er å regne som myndig. Han bryter konsekvent med riksrådets forsiktige linje, og viderefører sin fars erobringspolitikk. Magnus lar viktige embeter i Norge stå ledige med det formål å svekke den norske sentralmakten. Riksseglet føres ut av landet, noe som muliggjør at Magnus handler i det norske rikets navn uten den norske adel og geistlighets vitende.

Den norske adel revolterer flere ganger i løpet av Magnus` regjeringstid, og da hans makt svekkes etter nederlag mot hanseater og dansker tvinges han av det norske riksrådet til å gi sin ennå umyndige sønn, Håkon, kongstittel. Med dette opphører personalunionen med Sverige.

Perioden under Håkon VI Magnusson (1343-1380) omfatter Svartedaudens år. Sammen med den politiske og militære utfordringen utenfra gir den premissene for den norske politikken i århundrene fremover. Ikke bare svekkes Norge, men viktigere Norge svekkes relativt til nabolandene som reiser seg mye raskere etter pestens herjinger.

Trusselen utenfra som tidlig har preg av en føydal utfordring av den norske riksenheten, erstattes etter hvert av en ny og enda dødeligere fare i form av fast organiserte nabostater. Et Norge preget av forfall og oppløsning stilles med andre ord overfor rikere og mer enhetlige fiender enn tidligere.

 

Dronning Margrete den I, skulptur av Herman Wilhelm Bissen fra omkring midten av 1800-tallet

 

Den mektige kvinnen

Håkon VIs dronning, Margrete, trer etter sin manns død i 1380 med full tyngde frem på den nordiske politiske arena. Hun var ingen politisk novise, allerede i 1376 velges sønnen Olav til konge i Danmark som et resultat av morens politiske spill. Olav, bare 10 år gammel, er lovlig arving til Norges krone. Norge er igjen i en personalunion, denne gangen med Danmark. Riksrådet fungerer i Norge som formynderstyre.

At den reelle makt ligger i Margaretes hender er likevel åpenbart. Ogmund Finnsson, hennes nære allierte, leder det norske riksrådet med tittel av drottsete. Etter manndauden hadde rådet fungert mer som en personlig representasjon for lokalt forankret geistlighet og adel med et provinsielt perspektiv, enn en selvstendig institusjon med rikets vel for øye.

Bispene er nå de viktigste rådsmedlemmene, og da erkebispestolen blir ledig i 1381 er det Margaretes kandidat, den tysk-danske Nikolaus Finchenoge, som av paven utpekes til ny erkebiskop, og ikke den av bispene foretrukne norske kandidaten.

Dette viser på en gang dronning Margretes maktpolitiske evner, innflytelse langt utenfor Nordens grenser, og konturene av en politikk der hun konsekvent vil erstatte nordmenn med utlendinger i de viktigste norske embetene. Utlendinger, som i tillegg til manglende ambisjoner på det norske rikets vegne, savner en selvstendig maktbase og derfor er avhengig av hennes velvilje. Lokalt lar hun fremdeles nordmenn inneha sentrale roller, men den som viser et for nasjonalt sinnelag, eller uvilje mot de stadige forflytningene dronningen krever, erstattes raskt av mer underdanige sjeler.

I utenrikspolitikken er hun gitt frie hender av riksrådet, og er selv lensherre i det norske Bohuslen, danske Nord-Halland, og de vestsvenske len hun arvet etter Håkon.

Det er ”det mellomnordiske riket” til hertug Erik av Sødermannland som igjen er springbrett for en markant politisk vilje, men ambisjonene, og kanskje også evnene, er denne gangen større. Målet er ikke bare å tiltvinge seg et eget rike, men samle alle de tre nordiske rikene på en hånd. Olav Håkonssons død, bare 17 år gammel i 1387, river bort det rettslige grunnlaget for Margretes drøm om en nordisk union. Lovlig arving til Norge er kong Albrecht av Sverige. Margarets personlige innflytelse vises nå ved at først det danske, og så det norske aristokratiet velger henne til sin ”mektige frue og rette husbond” med full kongelig myndighet.

I spissen for det lovstridige norske valgkollegium står Finchenoges etterfølger i erkebispestolen, den svenskfødte Vinald Henriksson. Restene av den innfødte norske høyadelen viser sin misnøye ved ikke å møte, men evner ikke å mobilisere mot Margrete. Reaksjonen kommer først en generasjon senere, og da mot Margretes søsterdattersønn Erik av Pommern kronet til konge av alle de tre nordiske riker i Kalmar året 1397, det vi siden kjenner som Kalmarunionen. Frem til Margretes død i 1412 videreføres hennes politiske linje med hell. Kongedømmets makt øker ved at Norge og Sverige underordnes det ledende landet i unionen Danmark, og de politiske grensene mellom de nordiske rikene blir i denne perioden vagere enn noen gang tidligere. Spiren til en ny nordisk riksenhet blir enda tydeligere ved at den finansielle kontroll av lokalstyret i Norge, nå utøvet fra utlandet, er mer effektiv enn i Håkon VIs tid.

«Årsakene til dette er som nevnt både en bevisst avnasjonalisering av adelen i Norge ved en stille invasjon av ikke-norske elementer, men også at de stadig mer tallrike utlendingenes kultur og føydalistiske livsanskuelse smitter av. Den adelsmann som likevel ikke faller for utsiktene til personlig vinning, og våger å sette Norge først, betaler ofte den høyeste pris.»

 

Erik av Pommern krones til konge, tegning av Hans Peter Hansenomkring 1880.

 

Arven etter Margrete

Under Erik av Pommern videreføres praksisen med å favorisere danske og tyske adelsmenn ved lenstildelinger. Stadig nye ulovlige skatter, det vil si uten det i Magnus Lagabøtes landslov påbudte samtykke fra bøndene selv, legges på bondestanden i Norge.

Det er svenske bønder under ledelse av Engelbrekt Engelbrektson som i 1434 først reiser seg mot Eriks danske og tyske futers utplyndring. Bøndenes seierrike kamp gjør at deler av den innfødte svenske adelen slutter seg til dem.

Det utformes nå et nasjonalt selvstendighetsprogram for Sverige, og til tross for store tilbakeslag skulle stadig nye ledere tre fram og føre videre kampen som ender i svensk selvstendighet året 1523.

Opprøret smitter direkte over på bøndene i Norge ledet av den østlandske norske adelsmannen Amund Sigurdsson Bolt. Flertallet av den nå bare i navnet norske, i realiteten for det meste danske og tyske adelen, forblir imidlertid lojale mot kong Erik. Også i Norge er bøndenes kamp kronet med hell og man besetter bispegården i Oslo, men den manglende støtte fra adelen skal vise seg skjebnesvanger. Bondehæren løser seg opp etter som adelens uthalingstaktikk, med stadige forhandlinger og løfter om å innfri bøndenes krav om lovstyre og lavere skatter, virker.

I desember 1437 tvinges Aslak Bolt til å kapitulere da Svarte-Jøns, slottshøvedsmann på Akershus, leder borgerskapet i Oslo i et angrep på restene av Aslaks hær.

At den virkelige makten nå også i Norge ligger i de blanke våpen alene skal bøndene snart få erfare da løfter gitt dem brytes så snart de gir opp den væpnede kampen. Bare restene av den innfødte norske adelen ser ut til å komme styrket ut av opprøret, en adel som selv sviktet sitt folk, sitt rike ved å vende Aslak ryggen da de hadde muligheten til å kjempe. Paradoksalt nok skjer dette som resultat av det eneste av bøndenes krav som innfris; kravet om å erstatte utenlandske slottshøvedsmenn med norske.

De skal imidlertid snart få erfare forgjengeligheten i sin egen personlige vinning som utelukkende skyldes kong Eriks stadig svakere stilling, og ikke deres egen kraft. Allerede i 1486 gjør nederlagene på slagmarken mot svensker og hanseater, og de danske og svenske adelsdominerte riksrådenes voksende makt på kongens bekostning, at han forlater sine riker og slår seg ned på Gotland hvor han livnærer seg ved piratvirksomhet. I 1438 kommer det endelige bruddet, og riksrådene tar makten i Danmark og Sverige.

To år senere velges Cristoffer av Bayeren til konge i de to rikene. Det norske riksrådet tør ikke gå inn for den lovlige arvingen til den norske tronen, Eriks fetter Bugislav av Pommern, og i 1441 velges Christoffer, i strid med norsk lov, til konge av Norge. Han viser seg å være svakere enn den stridige Erik, og selv det norske riksrådet får stor frihet i de indre anliggender. Følgen er likevel at den norske sentralmakten ytterligere forvitrer, og de lokale styresmenn farer fram enda mer lovløst enn tidligere. Dette viser til fulle hvor lite av den gammelnorske retts og statstanke som fortsatt lever blant adelen. Årsakene til dette er som nevnt både en bevisst avnasjonalisering av adelen i Norge ved en stille invasjon av ikke-norske elementer, men også at de stadig mer tallrike utlendingenes kultur og føydalistiske livsanskuelse smitter av. Den adelsmann som likevel ikke faller for utsiktene til personlig vinning, og våger å sette Norge først, betaler ofte den høyeste pris.

 

Kalmarunionens riksvåpen                       

 

Oldenburgerne entrer tronen

Kong Cristoffer dør i 1448. I Sverige tiltvinger den innfødte adelsmannen Karl Knutsson Bonde seg tronen med makt. Det danske riksrådet velger Christian av Oldenburg, den første i en lang rekke konger av denne nye kongeslekten. Igjen skyller virkningene av maktkampen i naborikene inn over Norges grenser.

Et selvstendig norsk kongedømme synes nå mer utenkelig enn noensinne, og strategien til de som ønsket en løsrivelse fra dansk dominans er en allianse med svenskene under kong Karl, den antatt svakere av partene som gjør krav på Norge. Lederen av den svenskvennlige fløyen i Norge er den gamle Aslak Bolt, valgt til erkebiskop i Nidaros (Trondheim) under kong Erik. Han hadde evnet å bringe orden i erkebispestolens økonomi, og i denne perioden fulgt en politisk varsom og diplomatisk linje, men kaster seg nå inn i striden med hele sin religiøse og verdslige autoritet.

På den danske kong Christians side står et flertall av adelen på Østlandet. Erkebisp Aslak havner ved dansk hærhjelp i deres hender, og tvinges til sammen med de danskvennlige riksrådene å velge Christian til konge og sverge ham troskap. Men motstanden er ikke død, Aslaks nære allierte Erik Sæmundson, egger bøndene i hele Norge til motstand mot det han kaller riksrådets forræderi. Den svenske kong Karl kommer nå til Norge og hylles på Hamar av lavadel og bønder. Aslak bryter nå sin ed til kong Christian og kroner i Nidaros Karl til konge av Norge. Som kong Christian utsteder også kong Karl en håndfestning, et rettslig bindende dokument som regulerer forholdet mellom den styrende og de styrte, men på norsk.

Denne appellen til norsk nasjonalfølelse hjelper lite da svensk adel våren 1450 sviker Karl og avstår Norge til Christian.

Aslak Bolt dør samme vår, og slipper å oppleve at Christian blir konge av Norge. På hjemveien fra Nidaros stanser den nye kongen og hans massive militære følge i Bergen der 13 norske og 13 danske riksråder setter sine segl under en ny unionstraktat. Norge går inn i sin første rettslig bindende union som et rike likestilt med Danmark. Hvert rike beholder sitt eget lovverk, og ved kongens død skal ny konge velges av de danske og norske riksrådene i fellesskap. Norges underlegne stilling skinner like fullt igjennom ved at begge eksemplarer av traktaten er skrevet på dansk.

 

Kong Christian 1 og dronning Dorothea

 

Christians 3-årige sønn, Hans, velges i 1558 til tronarving i både Norge og Sverige. Christians rike, iberegnet de Oldenburgske arvelandene Schleswig-Holstein, er nå større enn noe nordisk rike før hans tid. Hans makt står imidlertid ikke i noe forhold til rikenes utstrekning. De stadige krigene legger en uhyre skattebyrde på bøndene i alle hans besittelser.

Skatteevnen synker med økende fattigdom, noe Christian søker å bøte på ved å ta opp store lån i utlandet.

Den svenske selvstendighetsbevegelsen, fra 1470 under ledelse av Sten Sture, vet å utnytte bondestandens hat mot unionskongen. I spissen for en svensk bonde og borgerhær knuser Sten Sture, og den nasjonalt lojale delen av den svenske adel, Christian i slaget ved Brunkeberg.

Hvor svak sentralmakten nå er illustreres ved at den føydale oppløsningen når ett høydepunkt i Norge under Christian I. Ser man dette i lys av den trenden mot samling av rikene på en hånd så nært i tid som under Margrete blir kontrasten voldsom.

Likevel, de norske sentralmaktsinstitusjoner er så svake og besatt med ikke-norske elementer at man ulikt svenskene ikke evner å mobilisere til en nasjonal frigjøringskamp. Annerledes er det lokalt. Den geistlige valgretten lever ennå. Domkapitlene får valgt sine kandidater, norske kandidater, til bisper. Fra 1458, og fram til reformasjonen, med unntak av Erik Valkendorf fra 1510 til 1524, er det således nordmenn som innehar erkebispeverdigheten. Det er her den norske lavadelen som gjør seg gjeldende. Utestengt fra lensherreembetene og riksadministrasjonen, har den i kirken funnet en base for motstand mot fremmed makt.

 

Sten Sture inntar Stockholm etter slaget ved Brunkeberg, 1471, maleri ved Georg von Rosen 1864

 

Vilje til løsrivelse

Hans, sønn av Christian I, hylles ved sin fars død i 1481 til konge av Norge og Danmark. Sten Sture hindrer at han velges til svensk konge, men i 1497 trenger Hans inn i Sverige og tiltvinger seg den svenske kronen. Plasseringen av dansker i svenske len gjør at den svenske adelen vender seg mot ham, og innen få år er han igjen skjøvet til side av det svenske selvstendighetspartiet under ledelse av riksforstander Sture.

Den siste verdslige norske adelsmannen som ypper til strid med det som nå fortoner seg som en dansk okkupasjonsmakt, hvis fremste formål er å utplyndre det norske folk og føre utbyttet i egne og Københavns lommer, er Knut Alvsson.

Hans far er av den svenske høyadelige ætten ”Tre Rosor”, men på morssiden nedstammer han fra de norske konger.

De norske bøndenes svar på utplyndringen er det sedvanlige ropet om ”lov og rett”. Den gammelnorske rettstradisjonen lever fremdeles blant folket. Tidvis tvinges likevel oppdragelsen i kne av naturen og futen må bøte med livet. Etter flere futedrap ved norske bønder rundt 1500, fratas Alvsson Akershus len som gis til en danske med det muligens beskrivende navnet Peder Gris. Samtidig erstattes den siste norske slottshøvedsmannen i Norge, Otte Rømer, av den geistlige dansken Anders Mus. Alvsson reiser nå rundt og agiterer blant adel og bønder. Adelen, avnasjonalisert og redd for å miste sine privilegier, viser igjen sin likegyldighet og feighet.

Oppslutningen om opprøret er derimot massiv blant allmuen. Snart har de festningene Akershus og Tunsberghus i sin makt, og i Bergen stormer 300 rasende bønder kongsgården. Bare Båhus festning, beleiret av Alvssons bondehær, kontrolleres nå av kong Hans` menn. Seieren synes innen rekkevidde. Men inn i dette bildet rir bokstavelig hertug Christian, sønn av kong Hans og tronfølger til Norge og Danmark, og tvinger den dårlig utstyrte bondehæren på retrett.

Kongens lydige tjener, Henrik Krummedike, en personlige fiende av Alvsson, får raskt bøndene til atter å sverge kong Hans lojalitet. Alvsson går i Oslo i forhandlinger med danskene, og oppnår lovnad om fritt leide. Krummedike likviderer likevel Alvsson og hans mest lojale menn. Minnet om de myrdede nordmenn forsøkes svertet ved at Oslos lagmenn og borgere feller dom som stempler de drepte som landsforrædere. Slik forsøkes nordmenns respekt for loven brukt mot dem.

Bøndene vet imidlertid å definere sitt eget godt og ondt, og ved svenske innfall i Norge i de kommende år møtes de alltid av støtte fra den norske bondebefolkningen.

«Under feiringen av den nye kongen lar kongen mer enn 80 av selvstendighetspartiets ledere massakrere, et trekk som tross sin machiavelliske råskap ikke leder til motstandsviljens død, men heller det motsatte.»

Hertugens harde herrevelde

Hertug Christian blir i Norge for å konsolidere det danske overherredømmet etter oppstanden. Med ham ser vi de første tegn til den nye tids ide om et eneveldig kongedømme. I Norge vender han seg mot den svake adelen, som nå knapt kvalifiserer til betegnelsen norsk, restene av riksrådets makt, og særlig den geistlige valgretten og bispenes verdslige makt. I spissen for et autoritært voldsregime setter han seg fore å nedkjempe alle tegn på nasjonal selvhevdelse.

Med sitt ridende følge knuser han all opposisjon, antatt som reell, og ofte ser vi en større maktkamp bak hans harde framferd. Hamarbispen Karl ble, tross sin assistanse til Christian under dennes kamp mot gjenstridige norske bønder, sammen med hele sin stab fengslet etter mistanke om at Karls lojalitet lå hos den svenskstøttede opposisjonen mot danskeveldet. I hans sted settes en dansk biskop.

Angrepet på den norske selvstendighets siste institusjonelle skanse, kirken, er med dette innledet.

Kirken er blitt de nasjonales siste tilflukt, og det i en kirke som i hele middelalderen har vært den største utfordrer til den norske kongemakten. Når kirken kommer til å inneha denne stillingen er det et resultat av den særnorske utviklingen etter svartedauden, men også en følge av den religiøse strid som nå er i emning ute i Europa.

Da erkebiskop Gaute dør i 1510 trumfer Christian gjennom sin danske kandidat Erik Valkendorf. Med dette har han en pålitelig leder av det norske riksrådet. Ved et felles dansk og norsk riksrådsmøte i København velges Christian til kong Hans` etterfølger. Bare fire av totalt 36 riksråder er norskfødte.

Christians og kong Hans` tildeling av len til ikke-adelige, og den stadig strengere kontrollen av lokalforvaltningen fra det kongelige kanselliet, hadde framprovosert en adelig reaksjon, og Christian bindes sterkt i sin håndfestning der adelens og kirkens privilegier stadfestes.

Kong Christian lar seg likevel ikke hindre av dette dokumentet, og hans politikk preges særlig av stadige angrep på adelens skattefrihet og en ekspansiv utenrikspolitikk. I Sverige hadde det siden opprøret i 1501 pågått en kontinuerlig krigføring mellom selvstendighetsfrontens herdede menn og den unionsvennlige høyadelen. Med en hær av leiesoldater, mer tallrik og bedre utrustet enn noen annen hær før sett i Norden, rykker Christian inn i Sverige.

I 1520 synes all motstand utslettet, og han krones til konge av Sverige. Under feiringen av den nye kongen lar kongen mer enn 80 av selvstendighetspartiets ledere massakrere, et trekk som tross sin machiavelliske råskap ikke leder til motstandsviljens død, men heller det motsatte. Kun måneder senere er kampene i gang igjen, nå under ledelse av den unge Gustav Wasa. Med sterk støtte fra hanseatene, som ser en evig trussel i en nordisk union, tvinges Christian på retretten. Når så den danske Jyllandsadelen, med sine privilegier truet av kongen, faller ham i ryggen vinteren 1523 ved å krone Fredrik, hans egen onkel, til konge, flykter Christian fra sitt kongedømme. Han søker tilflukt hos dronningens bror, den katolske Karl V, keiser av det hellige tysk-romerske riket

 

Steinvikholm slott, det norske rikets siste skanse

 

«I silhuett mot et Norden i brann trer Olav Engelbrektsson fram som Norges merkesmann, lojal mot moderkirken og fedrenes land, en mann med idealer og politisk vilje. Som ung studerer Engelbrektsson ved tyske universiteter hvor han tidlig kommer i kontakt med, og tar avstand fra de protestantiske trosretninger ledet av menn som Luther og Calvin.»

 

Den siste kriger

I silhuett mot et Norden i brann trer Olav Engelbrektsson fram som Norges merkesmann, lojal mot moderkirken og fedrenes land, en mann med idealer og politisk vilje. Som ung studerer Engelbrektsson ved tyske universiteter hvor han tidlig kommer i kontakt med, og tar avstand fra de protestantiske trosretninger ledet av menn som Luther og Calvin. Hjemme i Norge tjener han ved erkebispesetet i Nidaros som kannik under Valkendorf, og velges ved dennes død til erkebiskop. Igjen er erkebispestolen, og dermed lederskapet i riksrådet,i hendene på en nordmann.

Etter kroningen i Danmark ønsker Fredrik å underminere det norske riksrådets makt ved å la seg hylle landsdelsvis i Norge. Olav ser at dette vil etterlate Norge helt uten et representativt organ på riksnivå og sammenkaller riksrådet til kongevalgsmøte i Bergen. Her ser vi at kongevalget, innført i strid med norsk lov om arvekongedømme, nå vendes mot de utenlandske kreftene som opprinnelig tvang nyordningen på nordmennene. Rådet avsetter formelt Christian II, og velger Fredrik til konge av Norge mot en håndfestning som utvider rådets makt, sikrer len på norske hender, og bekrefter kirkens frihet. Det kan synes som Engelbrektssons norske politikk fører fram.

En mektig felles fiende i Christian II, støttet av Nederlandene og keiser Karl, gjør at Fredrik og Gustav Wasa slutter fred, inngår forbund, og tillater protestantene å virke for fullt i sine riker, for å sikre seg støtte fra den katolske Karls fiender på kontinentet.

For Engelbrektsson er det nå umulig å følge den vante norske linje og søke støtte i et Sverige, som etter Wasas innføring av reformasjonen i 1527, ikke bare er en tapt alliert, men en trussel mot den katolske lære. Med ryggen fri har Fredrik nå frie hender i Norge. Erkebiskop Olav fratas sitt verdslige len, Trøndelag, men trosser kongen åpenlyst og nekter å gi det fra seg. Han setter i gang en voldsom opprustning. Steinvikholm festning oppføres på en øy rett utenfor Nidaros, krigsskip bygges, leiesoldater hyres inn, og unge menn gis våpentrening. Alle ledende protestanter fordrives, og Olav trer i forbindelse med Christian II og dennes katolske allierte.

Samtidig lover keiser Karl å hjelpe Christian i bytte mot at katolisismen forblir kirkens lære.

Med kurs for Norge setter Christian senhøsten 1531 ut fra Nederlandene i spissen for en tallrik flåte. Han har valgt å trosse høststormene for å overraske fienden. Det er et høyt spill. Et spill han taper da hans flåte ubarmhjertig knuses utenfor den norske sørkysten. Bare 1200 mann når fram til Oslo, målet for reisen.

 

Fra operaen Olav Engelbrektsson 2013

 

Likevel, ikke bare erkebisp Olav, men hele geistligheten, deler av adelen, og flertallet av de få byborgerne slutter opp om Christians sak. Selv de av et evig økende skattetrykk utpinte bøndene betaler villig skatt til denne tidligere Norges tyrann. Akerhus festning, fast i hendene på danske adelsmenn, beleires hele vinteren, men faller ikke. Da forsterkninger, utsendt av Fredrik, ankommer Oslo våren 1532 kapitulerer Christian.

De norske herrer i riksrådet tvinges til på ny å hylle Fredrik. Landet er under sterkere dansk kontroll enn noen gang, men forblir i navnet et eget rike. Døden kommer nordmennene til unnsetning da kongen kalles hjem til Gud året etter. I byene dominerer nå dansklojale adelsmenn og garnisoner. Erkebisp Olav sammenkaller derfor riksrådet, nærmest i hemmelighet, i det lille fiskeværet Bud på Romsdalskysten. Langt fra prakt og velstand, men også langt fra en overlegen fiende, håper Olav å kunne lokke fram motet hos rådet.

Det danske riksrådet er på samme tid splittet i to fløyer. Striden står om hvem som skal velges til tronarving av Fredriks sønner, lutheraneren Christian, eller katolikken Hans som støttes av geistligheten. Det norske rådet evner likevel ikke, tross danskenes svakhet, å ta et selvstendig valg. Man beslutter å avvente det hele, og la et felles dansk-norsk riksrådsmøte avgjøre kongevalget. Erkebisp Olav velger selv ikke å delta ved kongevalget, men oppfordrer de norske riksrådene som skal dra til å velge katolsk.

Hansabyen Lübeck kaster seg nå inn i den danske tronfølgestriden ved å invadere Jylland. De har sin tidligere fiende, Christian II som kandidat til tronen. Bøndene nytter anledningen til å reise seg mot godseierne som svarer ved å samle seg under den protestantiske hertug Christian. Hertugen hylles som Christian III i 1534, og i løpet av sommeren 1536 har adelspartiet knust all motstand.

Den danskfødte ”norske” riksrådsmannen Vincens Lunge virker i hele stridsperioden sterkt for Christian III`s sak i Norge, og får kommandoen på Akershus festning. Nå som den katolske kirken og erkebisp Olav står for fall øyner han et rikt bytte. Han nyter imidlertid ikke kongens fulle tillit, og kommer siden i skyggen av den mer lojale Claus Bille når kongen befester sin stilling i Danmark. Høsten 1535 drar disse to kongens menn til Nidaros, for å ordne det norske spørsmål som Christian III benevner det.

Erkebiskop Olav har i mellomtiden fattet nytt håp etter bud fra keiser Karl om dennes planer om å hjelpe Christian II`s katolske svigersønn Friedrich av Pfalz til den dansk-norske krone. Ved de to herrer Lunge og Bille`s ankomst til Nidaros tas de vel imot, men Olav sammenkaller i det stille til et domsmøte av kanniker og borgere. Etter beslutning fattet på møtet drepes Vincens Lunge. Bille og det øvrige følget fengsles.

Bispen oppfordrer bøndene til å kjempe, og sender sine egne styrker for å ta festningene Bergenhus og Akershus. Men folket makter ikke å reise seg, festningene holder, og ingen hær sendes av keiser Karl.

Olav innser at han står alene. I håp om å kunne berge seg og riket frigir han fangene, men da København faller, reformasjonen innføres, og bispene fengsles, ser ikke Christian III lenger noen grunn til å forhandle med Olav.

I Trøndelag ruster man seg til sluttstriden. Eske Bille, bror av Claus og selv fange hos erkebispen bare måneder tidligere, leder an i det danske angrepet. Hans styrker besetter Møre, og rykker fram mot Nidaros i gjenskinnet fra brennende kirker og gårder.

I tusmørket 13. april 1537 stevner en flåte av mørke skip under lyse seil ut fra Nidaros. Om bord er Olav, den siste hellige kriger for Norges sak. Uten allierte ser han ingen løsning, Norge kan ikke seire ved egen kraft. Han dør kort tid senere.

Allerede måneder tidligere har det norske kongedømmet også i navnet opphørt å eksistere. I Christian III`s håndfestning lyder det ; ” Norges rike…..skal…..ikke være eller hete et kongerike for seg, men et ledemot av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.”

Riket er ikke mer, men ennå lever folket.

 

 

Anbefalt

Folk og fremmed makt – tanker rundt kristendommens innføring i Norge del I

Folk og fremmed makt – tanker rundt kristendommens innføring i Norge del II