Verandaen – limet i tunet

Norge var en tun-nasjon og de norske klyngetunene var lik små økolandsbyer. Vi var et folk som dyrket tunfellesskapet sammen med jorden. En bedre realisering av en økososial livsstil enn klyngetunet kan knapt tenkes, hvor tradisjon ble videreført mellom generasjonene som en del av hverdagslivet. Hadde vi fortsatt på denne veien hadde vi virkelig hatt grunn til å feire vår nasjonaldag!

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Dessverre kom bruddet med jordreformen av 1859, hvor det var ideologien til de amerikanske nybyggerne som skulle realiseres. Fra nå av var det ikke fellesskapet som stod i sentrum, men individet og den private eiendomsretten. John Locke utformet sin filosofi for adelen, men settlerne omformet den til å gjelde deres sak. Slik kunne de kunne tilrane seg de opprinnelige amerikanernes land med god samvittighet og loven i hånd.

Med dette ble ikke kun de nordamerikanske indianerstammenes kultur utradert, også vår egen kultur ble rammet. Her ble klyngetunene sett på som noe mindreverdig og etter hvert gikk de i glemmeboka. Kan vi finne tilbake til tunfellesskapet? Etter å ha studert Ross Chapins arbeider, ikke minst den store lommenabolagsboka, tror jeg svaret er ja. For å dyrke fram tunfellesskapet har Chapin utviklet små lommetun, ideelle for gode inngruppe-relasjoner, som han har gitt navnet lommenabolag. Disse bygges opp av et sett design-nøkler, som kan ses på som en oppskrift for suksess.

For nøkkelen om tunverandaen har han utarbeidet et eget undersett av design-nøkler. Ross Chapin sier det så sterkt som at nest etter det delte lommetunet i sentrum, er den gode verandaen i front det viktigste designelementet i et lommenabolag:

«Og så er det den tidløse verandaen, en unik plass som tilhører husholdningen samtidig som den er åpen for forbipasserende. Dens magi kommer fra det faktum at den delvis er interiør, delvis eksteriør. Den er både privat og offentlig. Nest etter det delte tunet, er en god veranda det mest avgjørende elementet i et tunfellesskap. Den er mediet for forbindelser mellom naboer. Når du kommer hjem fra en lang dag på jobb, kan du bli invitert av en nabo på sin veranda for å delta i en budbil-pizza. Den er også en buffer mellom deg og dine naboer, med akkurat den rette mengden omramming til å signalisere at jeg ikke ønsker å bli forstyrret.»

Slik blir verandaen bindemiddelet mellom det private og fellesskapet. Hvor du kan trekke deg tilbake med ei god bok, eller dele ei flaske vin på varme sommerkvelder. Verandaen vil også skjerme for innsyn i huset, samt dempe lysforurensning fra TV og andre lyskilder mot allmenningen. Foran verandaen er det gjerne en liten forhage, hvor man kan vise fram sine hagepreferanser og styrke følelsen av individualitet i fellesskapet.

En veranda er ikke et påheng, men et overgangsområde eller en membran, og har rollen som «Thick Boundary», en av de 15 egenskapene for helhetlig design. Å bygge en god veranda er både en kunst og en vitenskap, slik at den kan fullbyrde sin rolle som limet i tunet. Dårlige verandaer kan være like skadelig for tunfellesskapet som dårlig lim i ei benkeplate, hvor man kan risikere at samholdet går opp i limingen.

Herpå følger en liten tekst av Ross Chapin («The Good Porch») som jeg har oversatt, hvor han beskriver det vi kan kalle «design-nøkler for tunverandaen»:

«Omtenksom plassering, dimensjonering og design vil sikre at en veranda kan nytes i mange år. Her er noen retningslinjer: 

Riktig plassering er første skritt. En frontveranda er et sted for overgang, så gjør den til en del av hovedinngangen, koblet til forhagen og med fullt utsyn til gaten eller felles gangvei. 

Gjør det stort nok. Velkomster og avskjeder krever en plass på omlag 1,5 meter. 180 cm er minimumsbredde for spisebord og stoler, eller et sett veranda-gyngestoler. Jeg foretrekker omkring 3 meters dybde og 4 meter i lengden. Ved denne størrelsen blir verandaen ei stue, en forlengelse av innvendig boareal.

Ikke kutt gjennom midten. Arranger ikke et gangfelt rett gjennom midten av samlingsplassen; plasser passasje til inngangsdøren til siden i stedet. Hvis verandaen er lang nok, kan døren være sentrert mellom to samlingsplasser.

Hold verandaen åpen. Det er fristende å lukke en veranda med vinduer. Husk at verandaen bidrar til liv i det offentlige rom, og lukker man den endres balansen. Tenk sesongvise rullegardiner eller fullt flyttbare stormvinduer for å gi ekstra beskyttelse når det trengs.

Definer kantene. Et rekkverk definerer en kritisk sosial grense mellom offentlige og private sfærer. Ikke utelat den! Jeg liker rekkverk på 70-90 cm. høyde, de gir den rette balansen av åpent og lukket for en veranda mot et fellestun. Dette er også en god høyde for å “vagle” seg på rekkverket eller plassere en tekopp der (forutsatt at det er bredt nok). En merknad om høyde: en veranda som ligger nært et travelt offentlig fortau trenger en forhøyning, med et høyere rekkverk for en sterkere avgrensning. For å finne den beste høyden til rekkverket, sett først opp en enkel prototype.

Bygg blomsterkasser. Hva kan være mer fantastisk enn opphøyde blomster? De er lyse og hyggelige, alltid i endring, og de lokker oss med sin duft. Utover sin glede, legger blomsterkasser en myk kant til overgangen mellom personlig og offentlig rom, og gir liv til det delte tunet eller gata.»

 

Relatert

Design-nøkler for lommenabolaget

Lommedemokratiet

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Et sted for langsomhet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Å skape byggverk som er på parti med livet

  • Kjell Brevik

    Takk for denne, Øyvind! Det nærmeste jeg kommer et klyngetun er nok boligfeltet jeg bor i, men jeg kjenner igjen mange av de trekk som presenteres her og jeg kommer nok til å bli mer bevisst på verandaen/terrassens rolle ved fellesarealet til våren igjen.

    • Så hyggelig! Jeg ble svært overrasket over å finne denne artikkelen hos dere i dag, da det snart er et år siden jeg sendte den inn. I løpet av vinteren har jeg et håp om å kunne lage en liten videopresentasjon om Ross Chapin sine lommetun, aller helst i samarbeid med Steigans nye mediaselskap Mot Dag AS.

      Det er nok som du påpeker at vi i Norge i dag ikke har noe som kommer i nærheten av Ross Chapins lommetun. Igjen ser vi sannheten i at man i USA finner det verste og det beste av alt. De amerikanske suburbene med isolerte eneboliger som strekker seg rundt byene ut i all evighet, er en individualistisk dystopi intet annet kan måle seg med. Samtidig finner man i USA disse fantastiske og utrolig gjennomtenkte lommetunene til Ross Chapin, som forøvrig samarbeider nært med Sarah Susanka, forfatter av bestselgeren “The Not so Big House”. Det er klart at når to slike genier og menneskekjennere slår hodene sammen, får man noe unikt. Anbefaler forøvrig å lese Chapins bok “Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World” i sammenheng med Susankas bok. Enhver som drømmer om å bygge gode tunfellesskap bør ha disse to bøkene som et fundament.

      Dessverre er det drømmen om den isolerte eneboligen uten tunfellesskapet, men med sin private hage med tre frukttrær, som er nordmenns triste utopi og mål med livet. Joel Halldorf beskriver tragedien svært treffende:

      “Den eneste utopien i dag er den private: visjonen om det perfekte hjemmet. ­Samfunnet er så ugjennomtrengelig at ­utopiene ­privatiseres. Da står vi igjen med oppussing blant middelklassen, og et voksende marked for apokalypse-sikre luksusbunkere for de superrike.”

      http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700804-utopiene-privatiseres

  • Ross Chapin Architects: “Kulturverk, a Norwegian online magazine on nature and culture, just published a translation of Ross’s article “The Good Porch”. It has been translated to Norwegian by Øyvind Holmstad, who has been a passionate advocate for pocket neighborhoods in Norway.”

    https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=10159995778405725&id=218429280724&pnref=story

  • Fantastisk video hvor vi vandrer sammen med Ross Chapin i to lommenabolag ved Seattle:

    “Honored to announce that our Congress for the New Urbanism Pocket Neighborhoods Tour short film featuring Ross Chapin has been selected for the New Urbanism Film Festival 2017 – 5th Annual – Los Angeles October 19-22. #NUFF2017 Also, we have an active documentary funding campaign, more info available here: https://igg.me/at/bigjumpbikefilm/

    https://www.facebook.com/ActiveTowns/posts/1805185602844472?pnref=story

  • Information in English: The top image, a painting bay Nikolai Astrup named “Soleinatt”, is from a Norwegian “klyngetun”. In Western and Southern Norway farmers lived in “klyngetun”, these were smaller than villages, more like “pocket neighborhoods”, until the earth reform of 1859, which was a forced reform from the governments. It was inspired from the American settlers and their philosophy, which again was developed from the philosophy of John Locke. After the reform of 1859 these “klyngetun” were banned, and all farmers should have single family farms, not taking care of the land as part of a community.

    Mads Langnes at the University of Bergen has written a thesis about how this reform of 1859 took place, and how it ended our proud tradition of “klyngetun”, which in fact were like small ecovillages. You can read an article about Langnes’ thesis in Norwegian here: http://forskning.no/jord-og-skog-kulturlandskap-samfunn/2015/03/da-gardstunene-forsvant

    The original thesis might well be written in English, and if somebody should find interest in learning more about the ancient tradition of the Norwegian “klyngetun”, you should contact Mads Langnes and the University of Bergen in Western Norway.