Verandaen – limet i tunet

Norge var en tun-nasjon og de norske klyngetunene var lik små økolandsbyer. Vi var et folk som dyrket tunfellesskapet sammen med jorden. En bedre realisering av en økososial livsstil enn klyngetunet kan knapt tenkes, hvor tradisjon ble videreført mellom generasjonene som en del av hverdagslivet. Hadde vi fortsatt på denne veien hadde vi virkelig hatt grunn til å feire vår nasjonaldag!

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Dessverre kom bruddet med jordreformen av 1859, hvor det var ideologien til de amerikanske nybyggerne som skulle realiseres. Fra nå av var det ikke fellesskapet som stod i sentrum, men individet og den private eiendomsretten. John Locke utformet sin filosofi for adelen, men settlerne omformet den til å gjelde deres sak. Slik kunne de kunne tilrane seg de opprinnelige amerikanernes land med god samvittighet og loven i hånd.

Med dette ble ikke kun de nordamerikanske indianerstammenes kultur utradert, også vår egen kultur ble rammet. Her ble klyngetunene sett på som noe mindreverdig og etter hvert gikk de i glemmeboka. Kan vi finne tilbake til tunfellesskapet? Etter å ha studert Ross Chapins arbeider, ikke minst den store lommenabolagsboka, tror jeg svaret er ja. For å dyrke fram tunfellesskapet har Chapin utviklet små lommetun, ideelle for gode inngruppe-relasjoner, som han har gitt navnet lommenabolag. Disse bygges opp av et sett design-nøkler, som kan ses på som en oppskrift for suksess.

For nøkkelen om tunverandaen har han utarbeidet et eget undersett av design-nøkler. Ross Chapin sier det så sterkt som at nest etter det delte lommetunet i sentrum, er den gode verandaen i front det viktigste designelementet i et lommenabolag:

«Og så er det den tidløse verandaen, en unik plass som tilhører husholdningen samtidig som den er åpen for forbipasserende. Dens magi kommer fra det faktum at den delvis er interiør, delvis eksteriør. Den er både privat og offentlig. Nest etter det delte tunet, er en god veranda det mest avgjørende elementet i et tunfellesskap. Den er mediet for forbindelser mellom naboer. Når du kommer hjem fra en lang dag på jobb, kan du bli invitert av en nabo på sin veranda for å delta i en budbil-pizza. Den er også en buffer mellom deg og dine naboer, med akkurat den rette mengden omramming til å signalisere at jeg ikke ønsker å bli forstyrret.»

Slik blir verandaen bindemiddelet mellom det private og fellesskapet. Hvor du kan trekke deg tilbake med ei god bok, eller dele ei flaske vin på varme sommerkvelder. Verandaen vil også skjerme for innsyn i huset, samt dempe lysforurensning fra TV og andre lyskilder mot allmenningen. Foran verandaen er det gjerne en liten forhage, hvor man kan vise fram sine hagepreferanser og styrke følelsen av individualitet i fellesskapet.

En veranda er ikke et påheng, men et overgangsområde eller en membran, og har rollen som «Thick Boundary», en av de 15 egenskapene for helhetlig design. Å bygge en god veranda er både en kunst og en vitenskap, slik at den kan fullbyrde sin rolle som limet i tunet. Dårlige verandaer kan være like skadelig for tunfellesskapet som dårlig lim i ei benkeplate, hvor man kan risikere at samholdet går opp i limingen.

Herpå følger en liten tekst av Ross Chapin («The Good Porch») som jeg har oversatt, hvor han beskriver det vi kan kalle «design-nøkler for tunverandaen»:

«Omtenksom plassering, dimensjonering og design vil sikre at en veranda kan nytes i mange år. Her er noen retningslinjer: 

Riktig plassering er første skritt. En frontveranda er et sted for overgang, så gjør den til en del av hovedinngangen, koblet til forhagen og med fullt utsyn til gaten eller felles gangvei. 

Gjør det stort nok. Velkomster og avskjeder krever en plass på omlag 1,5 meter. 180 cm er minimumsbredde for spisebord og stoler, eller et sett veranda-gyngestoler. Jeg foretrekker omkring 3 meters dybde og 4 meter i lengden. Ved denne størrelsen blir verandaen ei stue, en forlengelse av innvendig boareal.

Ikke kutt gjennom midten. Arranger ikke et gangfelt rett gjennom midten av samlingsplassen; plasser passasje til inngangsdøren til siden i stedet. Hvis verandaen er lang nok, kan døren være sentrert mellom to samlingsplasser.

Hold verandaen åpen. Det er fristende å lukke en veranda med vinduer. Husk at verandaen bidrar til liv i det offentlige rom, og lukker man den endres balansen. Tenk sesongvise rullegardiner eller fullt flyttbare stormvinduer for å gi ekstra beskyttelse når det trengs.

Definer kantene. Et rekkverk definerer en kritisk sosial grense mellom offentlige og private sfærer. Ikke utelat den! Jeg liker rekkverk på 70-90 cm. høyde, de gir den rette balansen av åpent og lukket for en veranda mot et fellestun. Dette er også en god høyde for å “vagle” seg på rekkverket eller plassere en tekopp der (forutsatt at det er bredt nok). En merknad om høyde: en veranda som ligger nært et travelt offentlig fortau trenger en forhøyning, med et høyere rekkverk for en sterkere avgrensning. For å finne den beste høyden til rekkverket, sett først opp en enkel prototype.

Bygg blomsterkasser. Hva kan være mer fantastisk enn opphøyde blomster? De er lyse og hyggelige, alltid i endring, og de lokker oss med sin duft. Utover sin glede, legger blomsterkasser en myk kant til overgangen mellom personlig og offentlig rom, og gir liv til det delte tunet eller gata.»

 

Relatert

Design-nøkler for lommenabolaget

Lommedemokratiet

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Et sted for langsomhet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Å skape byggverk som er på parti med livet

  • Kjell Brevik

    Takk for denne, Øyvind! Det nærmeste jeg kommer et klyngetun er nok boligfeltet jeg bor i, men jeg kjenner igjen mange av de trekk som presenteres her og jeg kommer nok til å bli mer bevisst på verandaen/terrassens rolle ved fellesarealet til våren igjen.

    • Så hyggelig! Jeg ble svært overrasket over å finne denne artikkelen hos dere i dag, da det snart er et år siden jeg sendte den inn. I løpet av vinteren har jeg et håp om å kunne lage en liten videopresentasjon om Ross Chapin sine lommetun, aller helst i samarbeid med Steigans nye mediaselskap Mot Dag AS.

      Det er nok som du påpeker at vi i Norge i dag ikke har noe som kommer i nærheten av Ross Chapins lommetun. Igjen ser vi sannheten i at man i USA finner det verste og det beste av alt. De amerikanske suburbene med isolerte eneboliger som strekker seg rundt byene ut i all evighet, er en individualistisk dystopi intet annet kan måle seg med. Samtidig finner man i USA disse fantastiske og utrolig gjennomtenkte lommetunene til Ross Chapin, som forøvrig samarbeider nært med Sarah Susanka, forfatter av bestselgeren “The Not so Big House”. Det er klart at når to slike genier og menneskekjennere slår hodene sammen, får man noe unikt. Anbefaler forøvrig å lese Chapins bok “Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World” i sammenheng med Susankas bok. Enhver som drømmer om å bygge gode tunfellesskap bør ha disse to bøkene som et fundament.

      Dessverre er det drømmen om den isolerte eneboligen uten tunfellesskapet, men med sin private hage med tre frukttrær, som er nordmenns triste utopi og mål med livet. Joel Halldorf beskriver tragedien svært treffende:

      “Den eneste utopien i dag er den private: visjonen om det perfekte hjemmet. ­Samfunnet er så ugjennomtrengelig at ­utopiene ­privatiseres. Da står vi igjen med oppussing blant middelklassen, og et voksende marked for apokalypse-sikre luksusbunkere for de superrike.”

      http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700804-utopiene-privatiseres

    • Amerika er i ferd med å gjenoppdage verandaens betydning som bindeleddet melom det private og det offentlige rom!

      – America Rediscovers Its Love of the Front Porch: https://www.citylab.com/life/2017/11/front-porches-are-having-a-moment/546176/

      “It’s a stage for how life unfolds between the public sphere and the private sphere.”

      Svært godt beskrevet av Lynn Freehill-Maye. Verandarommet er av uvurderlig verdi, om dette er som del av tunfellesskapet eller gatefellesskapet.

  • Ross Chapin Architects: “Kulturverk, a Norwegian online magazine on nature and culture, just published a translation of Ross’s article “The Good Porch”. It has been translated to Norwegian by Øyvind Holmstad, who has been a passionate advocate for pocket neighborhoods in Norway.”

    https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=10159995778405725&id=218429280724&pnref=story

  • Fantastisk video hvor vi vandrer sammen med Ross Chapin i to lommenabolag ved Seattle:

    “Honored to announce that our Congress for the New Urbanism Pocket Neighborhoods Tour short film featuring Ross Chapin has been selected for the New Urbanism Film Festival 2017 – 5th Annual – Los Angeles October 19-22. #NUFF2017 Also, we have an active documentary funding campaign, more info available here: https://igg.me/at/bigjumpbikefilm/

    https://www.facebook.com/ActiveTowns/posts/1805185602844472?pnref=story

    • Takk til Øyvind ja.

      Har du forresten sett dette:

      https://www.arkitektnytt.no/nyheter/fremtidens-klyngetun

      • Ja, og jeg foretrekker en suburban bunker framfor de sjelløse maskinboksene der:

        Bedre med skjønnhet uten fellesskap enn fellesskap uten skjønnhet. Men det beste er begge, skjønnhet og fellesskap i kombinasjon, slik vi finner det i Chapins lommetun.

        • Iallefall er tanken til stede der ute, selv om i første omgang forsøker Systemet å bruke den. Men noe annet var ikke å forvente.

          Vi ser framover.

          • Ja, her er noe som ser bedre ut, men husene ligger feil veg: http://www.vikebladet.no/nyhende/article10448451.ece

            Skal man kunne flette husene med en åpen og en lukket side, slik at man ikke ser inn i hverandres vinduer, må husene ligge på tvers av tunet. Dette er også nødvendig for å fortsette graderingen av det private og offentlige innover i huset. Det mest offentlige rommet, kjøkkenet, skal vende ut mot tunverandaen og tunet, mens de mer private rom ligger lenger bakover i huset.

            Ross Chapin legger aldri husene langsetter tunet, alltid på tvers, og ved den ene enden av tunet, fortrinnsvis vendt mot sør, skal felleshuset ligge.

            Design-nøklene for velfungerende tunfellesskap er her: http://pocket-neighborhoods.net/designpatterns.html

            I lommenabolagsboka er de enda bredere omtalt, i tillegg til at jeg har oversatt dem tidligere for KV.

            Design-nøklene må følges, hvis ikke mistrives folk og trekker seg sveket tilbake i eneboligen. Å følge dem er ikke vanskelig. Så hvorfor vi ikke bygger tusenvis av velfungerende lommetun, er hinsides min fatteevne?

          • Jeg synes det er veldig gode tanker du kommer med her Øyvind. Det er gjennomtenkte løsninger dette her. Hver familie må kunne ha sin hule.

            Når det gjelder din siste observasjon (hvorfor vi ikke bygger tusenvis av) så besitter verden nok ideer, patenter, faglig kunnskap og løsninger til å redde seg selv fra seg selv, hvert år – men det blir ikke brukt.

            Tidligere dyptgripende endringer har vist at det statlige kommer på etterskudd og bare administrer de nye grunnbetingelsene (og forhindrer nye brudd med det nye bestående). — Det er fortsatt opp til oss private og det vil det alltid være, heldigvis.

          • Har samlet mine bilder og erfaringer fra Dyssekilde økolandsby her: http://dyssekildevillage.blogspot.no

            Historien til økolandsbyen har jeg også oversatt til norsk.

            Det eneste jeg savnet var klart definerte tun, men ellers var det å vandre rundt i økolandsbyen deres reineste eventyret i kreativitet. Dette var gjennomført selvbyggeri, gruppert i temaer, men ellers var det ingen hindringer på personlig skaperglede, innfall og utfall. Mye av suksessen skyldes utvilsomt at økolandsbyen var heldig å tiltrekke seg flere dyktige håndverkere allerede fra starten, og at disse pioner-håndverkerne som selv bodde i økolandsbyen, i mange år ble sysselsatt av nye beboere og deres byggeprosjekter.

            I Dyssekilde er glede og overraskelse rundt hver en sving, og hvert eneste hus er personifiseringen av et individs eller en families drømmer, spekket med inspirerende detaljer. Alt dette i sterk kontrast til masseproduksjonen og arkitektenes detaljplanlegging i Hurdals økolandsby.

            Men jeg har overrakt et eksemplar av “Pocket Neighborhoods:
            Creating Small Scale Community in a Large Scale World” til primus motor Simen Torp, så kanskje kan vi se en endring i de tre siste byggetrinnene?

            Torp var dessverre også uvitende om Christopher Alexander, som er en stor inspirasjonskilde til Chapin og Susanka. De benytter flittig mønstrene fra “A Pattern Language” i sine prosjekter: http://www.iwritewordsgood.com/apl/set.htm

          • Det var interessant å se og lese om Dyssekilde. Tydeligvis en suksesshistorie. Slik jeg kan se gjorde de det riktig ved at de hadde en ordentlig base å sette i gang fra (Dyssekildegård), å kunne bo som vi moderne mennesker har vent oss til mens man bygger det nye. De fleste ønsker nok også moderne kommunikasjonslinjer og sånn sett et sjakktrekk å ha toglinja så nær. Danmark innbiller jeg meg er et godt sted å anlegge økobosetninger i og med at man alltid er ganske nær et ganske urbant jobbmarked. Dette kan være vanskeligere å få til i Norge.

            Dette ser ut som et sted verdt å besøke.

            Ellers klarte jeg ikke å finne noe sted, er de selvforskynte med mat og brensel?

          • Takk fordi du tok deg til å lese om Dyssekilde økolandsby, absolutt verdt er besøk! Når det gjelder energi og brensel er de selvforsynt, med jordvarme, vindmølle, solfangere etc. De har brensel fra rasktvoksende pileskog, som næres fra landsbyens eget renseanlegg. De har parsellhager og beitemarker, men har en stor dagligvare hvor det ikke minst er mye mat og andre produkter fra tyskland. Ellers har de samarbeide med omkringliggende gårder, og hver/annenhver lørdag er det matmarked på jernbanestasjonen, som ligger inntil økolandsbyen. 60 % av vannforbruket dekkes av regnvann som samles opp fra takene og lagres i store underjordiske tanker, hvoretter det pumpes tilbake i husene. De resterende 40 % kommer fra det kommunale vannverket.

            Forøvrig passerer lokaltoget stort sett hver halvtime døgnet rundt. Togene er presise, velholdte og reine, uten spor av hærverk. En fryd å reise med! Jernbanestasjonen har nærmest blitt en del av økolandsbyen, og her arrangeres også bokfestival hvert år. Økolandsbyen arrangerer videre hvert år musikkfestivalen Himmelstorm, som har blitt svært populær, de må avvise mange, da de ikke har infrastruktur til mer enn ca 800 deltakere.

            Men først og fremst er det den fantasirike og usedvanlig varierte arkitekturen som gjør økolandsbyen verdt et besøk!

          • Takk for siste informasjon, Øyvind. De har virkelig gjort det beste ut av alle mulighetene. Et gjennomført opplegg. Ikke minst når de har fått så gode relasjoner med kommunen.

  • Information in English: The top image, a painting bay Nikolai Astrup named “Soleinatt”, is from a Norwegian “klyngetun”. In Western and Southern Norway farmers lived in “klyngetun”, these were smaller than villages, more like “pocket neighborhoods”, until the earth reform of 1859, which was a forced reform from the governments. It was inspired from the American settlers and their philosophy, which again was developed from the philosophy of John Locke. After the reform of 1859 these “klyngetun” were banned, and all farmers should have single family farms, not taking care of the land as part of a community.

    Mads Langnes at the University of Bergen has written a thesis about how this reform of 1859 took place, and how it ended our proud tradition of “klyngetun”, which in fact were like small ecovillages. You can read an article about Langnes’ thesis in Norwegian here: http://forskning.no/jord-og-skog-kulturlandskap-samfunn/2015/03/da-gardstunene-forsvant

    The original thesis might well be written in English, and if somebody should find interest in learning more about the ancient tradition of the Norwegian “klyngetun”, you should contact Mads Langnes and the University of Bergen in Western Norway.

  • Lys

    “En bedre realisering av en økososial livsstil enn klyngetunet kan knapt tenkes”

    Norske (tidligere) villastrøk vil tro er spennende nok, med ca. 1 mål tomt. Stort nok til å dyrke hagebruk eller til å få være alene hvis man har behov for dette, og nærhet nok til naboer hvis man vil ha felleskap.

    For å sikre boligtilgang over tid, på samfunnets ønskede områder ( Man kan jo ikke lengre gå ut i skogen og ryddde seg en plass) burde kommune/ stat/samfunnet gå sammen om å avsette områder med tomtestørrelser 1- 1, 5 mål. på skogsområder med nærhet til hovedveier eller jernbane. Veier med rør der vann/kloakk/fiber/strøm kunne legges senere ved behov kunne opparbeides i perioder der det er ledig kapasitet i entreprenørbransjene. Kanskje også ferdig støpt plate som kunne bebygges om 1 eller 20 år, etter behov. Enten huset ble bygget av boligeier med egen hammer, slekt og venner/naboer eller av profesjonelle aktører. Med romslighet når det gjaldt husets utforming så lenge det ikke stjal naboens sol eller utsikt.

    Så visste vi at det aldri ville være boligmangel i vinterlandet Norge, i de forskjellige kommunene. Og tomteprisen, som ofte er en stor del av boligutgiftene kunne slik også holdes på et fornuftig/riktig nivå.

    Forutsigbarhet er en viktig del av opplevd velferd.

  • Får ikke svart på Lys sin kommentar, men hun lar seg tydeligvis ikke inspirere av Chapins lommetun, og mener den amerikanske drømmen om at vi alle skal bo i en stor park av eneboliger er idealet. Å utfordre vår subeksurbane levemåte er å stikke hull på hva Kunstler kaller overtone-bobla, og dette gjør ikke gode borgere: http://kunstler.com/clusterfuck-nation/good-people-really/

    Slik beskriver Kunstler ditt drømme-Norge:

    “These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminum shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

    Dette er ikke noe å bygge videre på! Vegen videre går gjennom klyngetun (lommetun), grendeklynger (natursamfunn), økolandsbyer, Village Towns (kjøpstader), etc.

  • Er du byråkrat eller arbeider i ferdighusbransjen? Byggefelt er som plantefelt av sitkagran, sterilt og cartesiansk, hvor hver tomt eksisterer som atomiserte størrelser. Dette er monokultur av verste sort!

    Tomtene på et byggefelt stikkes ut av en teknokrat, hvoretter hver mann gjør sin greie. Slik bygger man ikke et fellesskap, dette forutsetter at man i fellesskap vandrer rundt på området, ser på området i fellesskap, og har laaaaaaaaaaaaange samtaler med hverandre!

    – Community Discussion as the Foundation for a New Neighborhood: https://blog.p2pfoundation.net/community-discussion-as-the-foundation-for-the-new-neighborhood/2014/12/07

  • Her er visst noe på gang. En norsk økolandsby med utgangspunkt i Havråtunet som er et klyngetun som ligger like ved.

    http://opaform.no/Bruvik

    http://bergenokologiskelandsby.no/bruvik

  • Ja men det er det da sannelig også. Det er frihet til å velge en kollektiv livsstil som ikke finnes, å være kollektivist i vårt gjennom-individualiserte samfunn er så godt som umulig. Hva du beskriver er det nåværende systemet. Dette er ikke forenelig med levende nabolag!

    Villaområder er dessverre en siste tilflukt fra modernismen, i dette skal jeg gi deg rett. Men som sagt, du finner ikke et eneste villaområde med et slikt mangfold av hus som i Dyssekilde økolandsby, og denne ble bygd ut over mange år, etterhvert som nye beboere kom til. Et levende bevis på at selvbyggeri fungerer best.

    Imidlertid tror jeg man har langt mer privatliv i et chapinsk lommetun enn i et villaområde. F.eks. gjør sammenvevingen det slik at man ikke ser inn i hverandres hus, sammen med de beskyttende verandarommene og forhagene. Dette gjør også at man slipper plagsom lysforurensning. I tillegg slipper man å forstyrres av naboens biler, garasjer og rot. Verandaene er designet for å kunne trekke seg vekk fra fellesskapet, samtidig som man kan invitere en forbipasserende hvis man ønsker.

    Det er en passe miks av offentlig og privat som er målet. En mellomting. Ikke kun individualisme eller kun kollektivisme, men noe midt imellom, som føles behagelig for det store flertallet av mennesker. Et godt fellesskap har også mange “sacred spaces”, plasser hvor man kan trekke seg tilbake i ensomhet og kontemplasjon. Så balanse er stikkordet.