De firbeinte skjønnhetene og jenta fra Norge

Hvor verdifullt det er å ta en pust i bakken, glemme det man har i sekken, og bare være tilstede akkurat her og nå, det lærte jeg av en flokk hester i Namibias vakre ørkenland.

Av Lisa Rodin 

Ingen kjenner hestenes bakgrunn, men det avsløres relativt kjapt når treningen starter om de har gode eller vonde minner om mennesker. Til tross for ulike forhistorier har de aller fleste hestene på senteret en del likheter. En atferd skapt av menneskene rundt.

I 2015 dro jeg som frivillig til et villdyr-reservat i Namibia hvor skadde og foreldreløse dyr holder til.  De har alt fra vortesvin, karakaler, bavianer, afrikanske villhunder, kappklippegrevling og geparder for å nevne noen få. De frivillige bor i telt rett utenfor redningssenteret. På dagtid deles de inn i grupper som rullerer på alle arbeidsoppgavene. Det kan være alt fra fôring og vedlikehold, turer med baby-bavianer, nattlig vakthold og deltakelse i gårdens forskningsprosjekter. Hovedformålet er å rehabilitere dyr for så å slippe dem fri igjen. Mange av rovdyrene på gården kommer som unger, og har gjennom årene blitt godt vante til mennesker. De kan da aldri slippes fri, siden de mest sannsynlig vil oppsøke folk for å få mat. Og hvem ville vel satt pris på en lynkjapp gepard luskende i hagen?

Men rovdyrene trenger føde, og blir derfor matet med hestekjøtt. Hestene blir kjøpt av prosjektet til slaktepris, sluppet løs i den svære utmarka og deretter slaktet etter behov. På et tidspunkt var det en som påpekte hvor mange friske, unge og drektige hester som ble sluppet av lastebilene, og et hesteprosjekt ble derfor startet. Alle hestene som var ved god helse kunne brukes på senteret blant frivillige, turister og ansatte. Hesteprosjektet er grunnen til at jeg en kald norsk høstdag reiste til dette øde og varme ørkenlandet sørvest i Afrika.

Da jeg kom hadde de ti hester som stod på redningssenteret. De som enda ikke hadde blitt tatt med hit, levde sine glade dager fritt på savannen. Der bor de noen uker, måneder eller år uten menneskelig kontakt, før de blir fanget og trent. Ingen kjenner hestenes bakgrunn, men det avsløres relativt kjapt når treningen starter om de har gode eller vonde minner om mennesker. Til tross for ulike forhistorier har de aller fleste hestene på senteret en del likheter. En atferd skapt av menneskene rundt.

Tårnet der de nattlige sikkerhetsvaktene var. En gang i timen måtte de lyse ut i mørket med lommelykt for å skremme bort eventuelle tyver og krypskyttere.

«Kløpunktet» var funnet. Jeg avsluttet før han mistet interessen og trakk meg unna. Deretter hilste jeg på noen andre hester før jeg oppsøkte Alfred på ny. Jeg klødde ham, gikk vekk, for deretter å komme tilbake. Jeg ville være sikker på at han ikke lenger stakk av når han så at jeg nærmet meg, og det gjorde han heller ikke.

Hver dag kommer en gruppe med ulike frivillige som fra hesteryggen skal telle og notere alle de ulike dyreartene de ser underveis. Slik skaffes en oversikt over viltet som lever på reservatet. Erfaringsnivået til de frivillige varierer. De tar en grime hver, går målbevisst mot hesten de har blitt utdelt bare for å møte dyrets bakparti. Hesten stikker. De frivillige går etter hestene som en gjeterhund i paddocken. De fleste hestene viser ingen interesse av å ta imot hva de frivillige har å tilby. Hvis det hver dag kommer ulike folk, med ulik kompetanse og bakgrunn for å ri, skjønner jeg at hestene etterhvert begynner å få avsmak.

En av mine første dager skulle jeg jobbe med Alfred, en av vallakene på gården. Som med alle de andre frivillige, gikk han bare fra meg når han skjønte at det var ham jeg ønsket. Istedet for å snike meg innpå så fort han stoppet, ønsket jeg at han skulle stå stille for å være klar for min ankomst. Da startet dansen. Hvis han gikk, gjorde jeg det samme. Jeg listet meg ikke bakfra som en gjeter, men gikk parallelt med skulderen hans. På den måten kunne jeg lettere kontrollere stegene han tok. Hvis jeg beveget meg nedover mot bakenden hans kunne jeg presse på «hestemotoren». Dersom jeg gikk høyere opp mot skulderen og kanskje helt til hodet, sakket jeg på farten. Som regel stanset hesten da.

Vi gikk ikke mange slike steg før han bremset, så på meg og tenkte. Jeg holdt meg midlertidig i ro og unnlot foreløpig å nærme meg ham. Jeg senket skuldrene og var totalt avslappet i kroppen, før jeg deretter beveget meg rolig mot ham. Da jeg var en meter unna, strakk jeg ut hånden så vi kunne hilse. Han strakk mulen sin mot min hånd og lot det gå et par sekunder før jeg trakk den tilbake. Så gikk jeg helt bort til ham og prøvde å finne et sted han likte å bli klødd. Det er ofte godt for våre rue hender å kjenne den glatte pelsen gli over huden vår, men har det noen betydning for hesten? Jeg mener min berøring må bety noe for hesten. At det må føles godt.

Hvis denne hesten skulle ønske å bli med meg, måtte jeg vise ham fordelene ved å følge meg. Jeg fant et sted han ganske tydelig syntes det var godt å bli klødd. Han strakk og vred halsen utover, overleppa krummet seg og laget en morsom bevegelse som fikk meg til å smile. «Kløpunktet» var funnet. Jeg avsluttet før han mistet interessen og trakk meg unna. Deretter hilste jeg på noen andre hester før jeg oppsøkte Alfred på ny. Jeg klødde ham, gikk vekk, for deretter å komme tilbake. Jeg ville være sikker på at han ikke lenger stakk av når han så at jeg nærmet meg, og det gjorde han heller ikke. Grima kom på og vi tuslet ut i rundkorallen for en liten økt.

Da jeg morgenen etter gikk inn i samme paddock, tittet vallaken på meg før han stilte seg klar for kos. Og sånn fortsatte det. Hver gang jeg gikk inn viste han meg nye steder han ville bli klødd. Etterhvert ble han også gladelig med meg ut av paddocken. På banen lekte vi oss med hjemmelaget «hinderløype» av hjul, pinner og bøtter. Vi gikk i sikksakk, rundt, over og under. Bare fantasien satte begrensninger. Han var 110% tilstede. Det slo meg hvor lite som egentlig skulle til for å endretankene hans om mennesker og jobb. Noen få annerledes, men gode, og forhåpentligvis morsomme økter gjorde i hvert fall at denne vallaken kom meg i møte om morgenen.

Jeg fikk etterhvert mer ansvar for hestene og de frivillige som skulle ri. Før den godt varierte godte-skålen av mennesker skulle ri, måtte de derfor først gå inn i paddocken uten grime for å hilse. Når grima ble igjen på utsiden av gjerdet, var det lettere for de frivillige å fokusere på hesten. Grima blir et forstyrrende objekt, et symbol på noe som skulle utføres. Hver dag i noen minutter kom det frivillige inn i flokken og fant et godt kløsted på hver sin hest. Å bli klødd var riktignok uinteressant for enkelte hester. Poenget var at vi skulle inn i flokken og gjøre noe hestene satte pris på. Var det kos så var det fint. Var det å stå i ro var det også helt fint, så lenge det var noe hesten ville. Hestene skulle uansett ikke forbinde folk med noe negativt, men med noe positivt de satte pris på.

Jeg savnet å ha en arbeidsdag som fulgte solen, å ri blant sjiraffer, sebraer og strutser i solnedgangen. Mest av alt savnet jeg å være alene på savannen med de 14 hestene jeg ikke klarte å glemme. En måned senere satt jeg derfor igjen mine nordiske føtter på namibisk jord.

Flokken jeg aldri glemmer

De hestene som kommer til reservatet, men enda ikke har blitt løvemat eller gårdshest, lever på et enormt område en halvtimes gåtur fra senteret. Den ene flokken jeg ble kjent med, bestod av noen ungfoler, et par drektige hopper, en hoppe med et lite føll, noen pensjonerte gårdshester og et par som ingen visste hvor kom fra. Til sammen utgjorde de 14 hester. Alder, rase og bakgrunn blir bare antakelser, men en god miks var det uten tvil. En dag ble jeg spurt om jeg ville dra over til sørsiden av reservatet (der flokken befant seg) for å gi hestene ormekur og spraye dem med insektspray.

Jeg visste ikke hva jeg sa ja til, men kastet meg på lasteplanet til en Toyota Hilux med utstyret jeg trodde var nødvendig. Flokken hadde tidligere på dagen blitt sperret inne ved det inngjerdete vannhullet, og jeg satte i gang. Fort skjønte jeg at jobben jeg hadde blitt tildelt var umulig. Dette var hester som ikke hadde hatt menneskelig kontakt på veldig lenge. De ble matet med gulrot fra tid til annen, men utover det ingen ordentlig menneskekontakt. Tre av de pensjonerte hestene fikk jeg tak i, men alle de andre var helt umulig å komme nær. De ble stresset og samlet seg urolig sammen. Istedet for å skape mer uro åpnet jeg porten og så på mens de fornøyd forsvant inn i villmarka.

Flokken forsvant fra synsranden, men ikke fra tankene mine. Å ha en flokk med hester man ikke kunne håndtere synes jeg ble dumt. Derfor bestemte jeg meg for å tilbringe hver dag med flokken den siste tiden i mitt nye yndlingsland. Målet var å kunne sette grime på alle 14 innen slutten av uka. Neste morgen satte jeg derfor sekken på ryggen, walkie-talkien i bukselinninga, capsen på hodet og vannflaska i sidelomma på sekken. I den kjølige morgenluften gikk jeg den halvtimen det tok til sørsiden. Derfra tok det noen ganger minutter, andre ganger timer før den godt blandet flokken dukket opp.

Den første formiddagen la jeg fra meg sekken under et tre, og satte i gang med trening. De aller fleste kom nysgjerrige bort for å sjekke meg ut. Da benyttet jeg sjansen til å se om jeg kunne ta på noen av de vakre kroppene. De var vant med å nappe gulrot ut av hendene til folk, så de var ikke blyge med å stikke mulen ut for å nappe i meg. Hvis hånden min derimot nærmet seg et annet sted enn mulen, bykset de raskt et par meter unna før de kom kjapt tilbake. Etter hvert som de skjønte at jeg ikke hadde noe godt i lommen mistet de interessen for meg, og viet sin oppmerksomhet til de tørre gresstråene på bakken.

Jeg ga meg ikke og valgte meg ut en liten butt unghest. Jeg gikk rolig mot henne, og i det hun tittet på meg stoppet jeg. Etter noen sekunder beveget jeg meg sakte mot henne, men før jeg rakk å komme særlig mye nærmere enn 5-6 meter, ble presset for stort og hun stakk. Jeg fulgte henne parallelt med skulderen, men det ble for mye. Hun ble stresset og småtravet bort fra meg. Jeg prøvde gjentatte ganger uten hell. På et tidspunkt synes de jeg hadde plaget dem nok, og de forduftet. Jeg gikk, plukket opp tingene mine og ruslet tankefull hjem.

Kanskje de skjønte at jeg skulle bringe dem til et sted som ga mening. Men en ting er jeg i hvert fall sikker på: alle timene jeg satt under trærne, subbet i bakken for å «spise» gress eller hilse på de som viste interesse, var vel anvendte. Uten disse stundene i forkant ville de ha vært likegyldige til meg og funnet sin egen vei.

Akkurat som grima ble et forstyrrende element i samværet mellom de frivillige på gården og hestene, hadde mine intensjoner gjort det samme. Hestene hadde valget mellom å gresse, halvsove og sosialisere med hverandre. Hvorfor ville de da velge å tilbringe tid med meg når det jeg hadde å tilby var langt fra tilstrekkelig?

Dagene etter hadde jeg en veldig annen innstilling. Intensjonene, målene og grima var pakket godt ned i sekken, og der skulle de bli til tiden var moden for å fiske de forsiktig opp igjen. Torner stakk opp i de tynne joggeskoene mine, skarpe små busker skrapte opp mine solbrune legger, solen stekte og svetten rant. Omsider fant jeg flokken, og da kom de tilbake for å sjekke meg ut. Noen snuste litt på meg, andre betraktet meg på avstand.

Jeg strakk ut hånden for å hilse på de som var interesserte. Den store forskjellen fra dagen før, var at denne gangen lot jeg dem være da de etterhvert gikk tilbake til alt det en hest fordriver tiden sin med. Istedet for å tenke trening, satt jeg i skyggen av et tre og studerte hestene foran meg. Noen ganger gikk jeg litt rundt for å «spise» gress, og da flokken byttet beiteområde fulgte jeg bare rolig etter. Fra tid til annen kom de bort for å hilse og snuse på meg før de igjen fortsatte med sine daglige rutiner.

Fra morgensolen stod opp på himmelen og helt til magen min rumlet høyere enn jeg ønsket ved lunsjtider, var jeg ute i bushen alene med disse 14 hestene. Namibias villdyr streifet på de samme områdene, men jeg hadde den beste alarmen hvis noe var faretruende nær: nemlig hestene. Fra tid til annen stivnet en av hestekroppene til med ørene pekende mot lyden. Som regel slappet den av sekunder etter, når den skjønte at det ikke var noe å frykte. Hvis ikke hestene fryktet lyden i buskene, gjorde ikke jeg det. Hvis de derimot hadde satt avgårde i full galopp ville jeg ha blitt livredd, men det skjedde heldigvis aldri.

Et par av ungehestene hadde vært på redningssenteret som føll og åringer, så det tok ikke mange dagene før jeg faktisk kunne klappe dem. De ble fort så tamme at jeg plukket opp grima og tauet fra sekken. Først introduserte jeg tauet. Lot de lukte og sjekke det ut, før jeg brukte det som et klø-redskap. Jeg klødde med tauet på unghestenes manker og mistet «tilfeldigvis» tau-enden over på motsatt side flere ganger. Jeg strøk dem med tauet langs hodet, over ørene og ned mot mulen. Det fine med tauet var at det ikke var bundet fast på noen måte. Hvis hesten hadde fått panikk kunne jeg ha sluppet tauet og hesten ville vært løs igjen.

Jeg gjorde dette helt til de synes det var greit at tauet beveget seg rundt, før jeg så introduserte grima. Hverken tau eller grime var noe nytt for disse sjarmtrollene, men med et år eller to uten påminnelse var det allikevel ikke helt greit i starten. Det viktigste var at jeg aldri presset dem mer enn at de synes det var greit, og øktene varte ofte ikke mer enn et par minutter av gangen. Det tok likevel ikke lang tid før tre av unghestene hadde grime på og kunne leies.

Etter timer sammen i ødemarka, må det ha vært en tillit og en lyst som dukket opp for at de skulle la meg tre dette over hodene deres. De hadde hele tiden muligheten til å stikke av, men de ble værende. Det alt for store målet mitt som engasjerte dette prosjektet, var glemt for lengst. At bare 3 av 14 hester syntes det var greit med grime, var mer enn bra nok. Denne flokken hadde allerede lært meg enormt mye.

 

En måned senere

De siste dagene fløy av gårde i full fart, og plutselig var avreisedagen min kommet. Før jeg rakk å sette meg på flyet hjemover, hadde jeg allerede bestemt meg for å komme tilbake. Hjemme i Norge savnet jeg å våkne til løvebrøl og bavianskrik i teltet om morgenen, for så å legge meg til sjakalrop om kvelden. Jeg savnet å ha en arbeidsdag som fulgte solen, å ri blant sjiraffer, sebraer og strutser i solnedgangen. Mest av alt savnet jeg å være alene på savannen med de 14 hestene jeg ikke klarte å glemme. En måned senere satt jeg derfor igjen mine nordiske føtter på namibisk jord.

Det tok ikke lang tid før sekken igjen var på ryggen, walkie-talkien i beltet, capsen på hodet og nesen min pekte i retning flokken. Denne gangen hadde jeg med en tysk jente som var kommet som frivillig medhjelper. Vi trasket avgårde i søken etter de 14 hestene. Solen stekte, svetten rant, halsen ble tørr og bena slitne. Vi gikk i noe som føltes som en evighet, uten engang å se ferske spor. Motløse tok vi fatt på hjemveien, da syv hester plutselig dukket opp foran oss. Kanskje hadde vi tidligere gått rett forbi dem, eller kanskje var vi så slitne at vi ikke hadde hørt dem, men her stod de. Lykken jeg kjente var enorm.

De tre unghestene jeg hadde fått god kontakt med måneden før kom nysgjerrige bort som de alltid hadde gjort. Det føltes som om jeg aldri hadde dratt. Varmen og gleden av å møte dem igjen var overveldende. Stille, rørte tårer trillet nedover kinnene mine. Etter en lang velkomst, bestemte vi oss for å finne resten av flokken. Jeg begynte å gå i den retningen de syv hadde kommet fra, og de fulgte etter. Alle syv hestene på rekke og rad etter jenta fra Norge. Gikk jeg i sikksakk mellom buskene, gjentok de mine bevegelser. Stoppet jeg et øyeblikk, gjorde de det samme. Vi fant omsider resten av flokken og dagen var komplett.

Noen dager senere da jeg igjen tilbrakte tid med flokken, skvatt de til og ville bort fra stedet vi var. Istedet for å følge baktroppen gikk jeg fram i tet, og ledet flokken til et sted jeg visste de pleide å beite. Alle 14 hestene fulgte etter helt til vi kom til den åpne sletten der de begynte å gresse. Det var like utrolig som den første gangen, og jeg måtte snu meg og se bakover flere ganger for å være sikker på at det faktisk var meg de fulgte. Men hvorfor gjorde de det? Kanskje de skjønte at jeg skulle bringe dem til et sted som ga mening. Men en ting er jeg i hvert fall sikker på: alle timene jeg satt under trærne, subbet i bakken for å «spise» gress eller hilse på de som viste interesse, var vel anvendte. Uten disse stundene i forkant ville de ha vært likegyldige til meg og funnet sin egen vei.

 

Anbefalt

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

 

Relatert

Elefanthviskeren Lawrence Anthony

Emelie Cajsdotter: fremtidens hestehold på hestens premisser

Tinja, hundene og lykken under nordlyset

Ulvens budskap til mennesket

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp; Patagonia

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del II

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del III