Russlands mange framtider

Den følgende artikkelen ble presentert under Telos-konferansen «After the End of Revolution: Constitutional Order amid the Crisis of Democracy».  Arrangementet fant sted 1.-2. september 2017 i Moskva. Artikkelen ble opprinnelig publisert på Telos 22.september 2017 under tittelen «Russia’s Many Futures».

Av Richard Sakwa, professor i russisk og europeisk politikk ved Universitetet i Kent. Oversatt av Halvor Raknes.

I korte trekk ebbet sosialdemokratiet ut samtidig med den revolusjonære sosialismen. Dette er én av hovedgrunnene til at sosialdemokratiet ikke har blitt den dominerende ideologien i den post-kommunistiske verden. Sosialdemokratiets svake stilling i Russland er særlig slående i et land hvor sosial paternalisme har dype røtter.

Russland vil få mange framtider fordi det har hatt mange fortider. Særlig tre aspekter skiller seg ut i en hvilken som helst diskusjon om Russlands framtid. Den første angår hva marxister pleide å kalle «den nåværende politiske konstellasjonen». Russlands skjebne knyttes dermed uløselig til den videre utviklingen av global politisk praksis. Det er innenfor dette rammeverket man må vurdere Russlands «post-revolusjonære» væren. Mikhail Gorbatsjovs perestrojka (restrukturering) begynte i 1985 kort tid etter at han besteg sovjetmaktens tinder, men den frigjørende sosialismens tidevann hadde da for lengst trukket seg tilbake.

Keynesianismen og konsensusen om velferdsstaten begynte å rakne ved utgangen av etterkrigstidens lange økonomiske oppgangstid i 1970. Overgangen til flytende vekslingskurser startet i august 1971 da Richard Nixon avviklet Bretton Woods, et internasjonalt pengesystem basert på et fastkursregime hvor dollaren var knyttet til gull. I 1970-årene kom de første steg i retning finansielt frislipp. Seieren til Margaret Thatcher i mai 1979 signaliserte at «Labours marsj framover» var stoppet, som Eric Hobsbawm uttrykte det. [i] Valget av Ronald Reagan i november 1980 indikerte ytterligere en gryende offensiv mot den revolusjonære sosialismens ideologi og geopolitikk. I dens sted forvandlet en voksende bølge av nyliberalisme relasjonen mellom stat og samfunn, arbeidets natur og forståelsen av medborgerskap i framskredne kapitalistiske samfunn.

I Russlands tilfelle har dette medført at fire store politiske blokker har forskanset seg i den politiske infrastrukturen. Ingen kan utøve dominans over de andre eller etablere sitt eget overherredømme i samfunnet som helhet, men hver av dem har nok å tape til at deres lojalitet er sikret.

De statssosialistiske systemenes fall ved tiårets utgang syntes å representere den naturlige og uunngåelige kollapsen til en gitt orden, som alternativets triumf. Derfor fikk Francis Fukuyamas underlige og overmodige essay om «Historiens slutt» slik gjenklang. [ii] «Globalisering» ble således mote-ideologien etter 1989. Tidligere hadde det knapt vært henvisninger til begrepet i litteraturen, men i etterkant ble dette et altoppslukende organiserende prinsipp for den kapitalistiske modernitetens nye øyeblikk.

At «globalisering» er en ideologi, synes tydelig. Den postulerer en tilbaketrukket stat nasjonalt, samt overføringen av makt til multinasjonale prosesser og selskaper på et globalt nivå. Teknologi og arbeidspraksis endret seg virkelig. Men i stedet for at fordelene tilfalt dem som faktisk utøvde arbeidet, gikk de til mellomleddene (gjennom utflagging) og den øverste prosenten. Imens har realinntektene for arbeiderne så vel som middelklassen stagnert de siste 30 år. [iii]

I korte trekk ebbet sosialdemokratiet ut samtidig med den revolusjonære sosialismen. Dette er én av hovedgrunnene til at sosialdemokratiet ikke har blitt den dominerende ideologien i den post-kommunistiske verden. Sosialdemokratiets svake stilling i Russland er særlig slående i et land hvor sosial paternalisme har dype røtter. I stedet har den atomistiske liberalismen – som næret seg innenfor det råtne sovjetiske skallet – blitt framherskende. Organisert sosialdemokrati forblir i beste fall et marginalt politisk fenomen.

I dets sted så vi gjenreisingen av en aktivistisk stat i Putin-årene. Etter at han kom til makten i 2000, ble det fremmet en ambisiøs industriell strategi av den klassiske dirigisme-sorten [fransk betegnelse for statsdirigering av det økonomiske liv, hvor næringslivet ofte er medvirkende]. Dynamismen til den «styrte økonomien» er imidlertid begrenset av det «styrte demokratiets» hardhendte og formynderske praksis.

Den siste kategorien konstitueres av eurasianistene. De kan også deles i flere strømninger, hvis overordnede premiss er at det eksisterer en fundamental og uforsonlig avgrunn mellom Vestens «romersk-germanske» (slik de uttrykker det) sivilisasjon og Russland.

En distinkt type autoritær nyliberalisme har vokst fram, der tre makt-ansamlinger dikterer mønsteret til de sosiale forbindelsene: det politiske lederskapet i spissen for et voksende byråkratisk statsapparat; de temmede oligarkene og forretningslederne som også innretter sine aktiviteter etter det politiske lederskapet; og det mektige sikkerhetsapparatet [siloviki] som aldri tilga sitt makttap etter 1991. De sistnevnte har for vane å plyndre forretningsstanden på predatorisk vis (sammen med korrupte tjenestemenn).

I denne modellen anses «befolkningen» knapt som et politisk besluttsomt demos, men dens grunnleggende behov blir bevertet gjennom et omfattende og regulert leiemarked. Dette for å sikre sosial harmoni og en avvæpnet opposisjon gjennom en reformert sen-sovjetisk «sosial kontrakt». Når de økonomiske ressursene for å vedlikeholde den sosiale kontrakten minker, får avtalens ideologiske slagside styrket sin betydning. Og da særlig Russlands status som stormakt.

I denne forstand er Russland hverken immun mot eller avskjermet fra de nåværende globalpolitiske kjensgjerninger. Landets vektlegging av autonomi i internasjonale anliggender og dets utstaking av en egen retning for framtiden, endrer ikke dette bildet.  Putinismens makroøkonomiske føringer har vært ekstremt ortodokse, til stor misnøye blant de som ønsker en mer mobiliserende form for økonomisk utvikling.

I lys av dette kan vi skjønne det andre store trekket ved dagens Russland som vil prege dets framtid: nemlig den dype stillstand i landets politiske og økonomiske utvikling. Dette betyr ikke at politikken er uten endringer eller at økonomien ikke har oppnådd noen vesentlige resultater (i landbruket har Russland gjeninntatt posisjonen som verdens ledende korneksportør). Sett under ett framviser ikke de økonomiske vekstratene og strukturene den grad av dynamikk som et land på dette utviklingsnivå kunne forventes å oppnå (en variant av Verdensbankens «mellominntektsfelle»). Jeg har talt annetsteds om det utviklingsmessige dødvannet Russland befinner seg i. [iv]

Fraksjonsmodellen belyser hvordan inkompatible grupper og idéer holdes i permanent balanse. Putins fremste styringsrolle er i egenskap av å være fraksjonsforvalter. Regimet drar veksler på disse kreftene, men blir ikke dominert av dem. Putins statsmannskunst støttes opp av hans evne til å sikre at alle hovedfraksjonene har investert nok i systemet til at de ikke hopper av.

Begrepet om stillstand [stasis] er nyttig her ettersom det tydeliggjør situasjonens sosiale røtter og angir en likevekt mellom relativt jevnbyrdige konkurrerende krefter. Joel Hellman påviste i 1998 et «delvis reformert likevektssystem», hvor vinnerne i den tidlige overgangen ut av kommunismen søkte å konsolidere sine vinninger og hindre ytterligere reformer som kunne true deres posisjon. [v] Modellen har en viss gyldighet, men problemet stikker langt dypere enn som så.

Sosialismens revolusjonære utfordring mot den [liberal-]demokratiske moderniteten er uttømt. Sosialdemokratiets lindrende og progressive prosjekt er svekket. I den sosiale og politiske ørken hvor nyliberalismen råder grunnen, innebærer dette at ingen fortelling om moderniteten er hegemonisk.  Den nåværende historiske situasjonen kan ansees som «formløshet», der fortidens store strukturerende ideologier har forsvunnet. I stedet følger man en intensiv identitær politikk som skjender det offentlige ordskiftet.

I Russlands tilfelle har dette medført at fire store politiske blokker har forskanset seg i den politiske infrastrukturen. Ingen kan utøve dominans over de andre eller etablere sitt eget overherredømme i samfunnet som helhet, men hver av dem har nok å tape til at deres lojalitet er sikret. Fire store «fraksjoner» strukturerer det russiske «etablissementet». Her er fraksjon en sosiologisk og begrepsmessig dannelse som favner bredere enn et politisk parti, etnisitet eller en familiebasert klan. En fraksjon representerer dermed en varig nasjonalpolitisk orientering eller stemmegrunnlag. Fraksjoner kan også defineres som epistemiske interessegrupper hvor begrepsmessige preferanser kombineres med sosio-profesjonelle tilknytninger.

Fraksjonsmodellen forklarer også særpreget til Putins sentrisme, hvor han plasserer seg selv i kjernen av fraksjons-nettverket. Politikken blir ikke primært formet av den hierarkiske vertikaliteten til Putins posisjon, men den horisontale struktureringen av det politiske feltet.

Uten omsvøp kan man si at den første av de fire er de liberale. Den vestliggjorte radikale fløyen utgjør det ene liberale ytterpunktet, mens liberale og legalistiske statstilhengere samler seg i motsatt ende av dette spekteret. Den andre fraksjonen består av silovikiene som ble nevnt tidligere. Disse orienterer seg mot sikkerhet. Utenrikspolitisk er de institusjonelle og ideologiske bærere av kaldkrigs-genene (motparten til NATO og de militante atlantistene i Vesten), klare til å vekke en konflikt som aldri helt har dødd. Innenrikspolitisk reagerer de instinktivt med undertrykkelse og kontroll når sosiale utfordringer oppstår.

Den tredje gruppen danner en heterogen blokk av ny-tradisjonalister som spenner fra monarkister til ny-stalinistiske kommunister og ny-sovjetiske imperialister til russiske nasjonalister. Disse forenes av lite annet enn deres tradisjonelle bevissthet om russisk eksepsjonalisme. Den siste kategorien konstitueres av eurasianistene. De kan også deles i flere strømninger, hvis overordnede premiss er at det eksisterer en fundamental og uforsonlig avgrunn mellom Vestens «romersk-germanske» (slik de uttrykker det) sivilisasjon og Russland.

Fraksjonsmodellen belyser hvordan inkompatible grupper og idéer holdes i permanent balanse. Putins fremste styringsrolle er i egenskap av å være fraksjonsforvalter. Regimet drar veksler på disse kreftene, men blir ikke dominert av dem. Putins statsmannskunst støttes opp av hans evne til å sikre at alle hovedfraksjonene har investert nok i systemet til at de ikke hopper av. Samtidig tillater han ikke at en fraksjon bemektiger seg en annen, for det ville igjen ha truet hans egen politiske uavhengighet.

Ingen av fraksjonene evner å tvinge igjennom hele sin politiske agenda, men hver av dem bidrar til utformingen av politikken. Innenfor enkelte felt vil én fraksjon øve innflytelse i større grad enn resten, mens andre steder har en konkurrerende fraksjon større tyngde. Oppskriften på konsensuspolitikk ligger innbakt i dette. Ettersom ingen enkeltstående politisk føring blir drevet til dens logiske konsekvens, medfører dette samtidig politisk stagnasjon. Mens et gjennombrudd mot genuint konkurransedemokrati forhindres, blir også konsolideringen av et åpenlyst autoritært regime hemmet.

Paradoksalt nok kan Donald Trumps gjenoppliving av tradisjonell amerikansk nasjonalisme stimulere en forvandling av det europeiske sikkerhetssystemet. De første bevegelser i retning av desertering fra det alliansesystemet USA selv skapte kan bryte opp stagnasjonen i europeiske (og følgelig globale) sikkerhetsforhold.

Fraksjonsmodellen forklarer også særpreget til Putins sentrisme, hvor han plasserer seg selv i kjernen av fraksjons-nettverket. Politikken blir ikke primært formet av den hierarkiske vertikaliteten til Putins posisjon, men den horisontale struktureringen av det politiske feltet. Selv om senteret ikke er absolutt statisk –  det kan skape politiske initiativer og utøve lederskap –  vil ethvert radikalt avvik fra de sentristiske posisjonene i innenrikspolitikken true fraksjonsbalansen, og med den hele det politiske systemets stabilitet.

I USA har man et tilsvarende operativt rammeverk, i den forstand at forfatningen har etablert det vi kjenner som maktfordelingsprinsippet [checks and balances]. Dette systemet ble utformet for å dempe ytterpunktene. Samtidig blir det –  unntatt i krisetider –  dårligere grobunn for innenrikspolitisk innovasjon. Både i USA og i Russland har den utøvende myndighet mye større manøvreringsrom i utenrikspolitikken, selv om presidentskapet i begge tilfeller normalt søker å handle innenfor grensene til den politiske konsensus. I Russland –  kanskje også i USA – har stillstand blitt utfallet.

Den tredje definerende egenskapen ved dagens russiske virkelighet er landets fastfrosne forbindelser til det atlantiske samfunnet (også kjent som Vesten). Her manifesteres den nåværende formløsheten ytterligere, hvor tidligere former beholder sin makt til å fylle tomrommet i nyskapning og dannelsen av nye former for internasjonal samhandling. Tilvente mønstre har kommet tilbake og markert seg. I særdeleshet det som enkelte kaller en «ny kald krig».

Postmodernister ser kanskje lyst på formløshet og flytende tilstander, hvilket utvilsomt gir rom for et mer innovativt sosialt liv. Slikt frambringer kanskje begeistring hos enkelte, mens tradisjonalister reagerer med avsmak. En motsats finner vi i internasjonale affærer hvor vi kan se en epokal forskyvning av økonomisk makt til Østen. Omsider – hvilket realistene vil framholde – akkompagneres dette av en mer generell maktoverføring i samme retning. Russland drar helt klart nytte av dette skiftet.

Som Putin flere ganger har uttrykt, behøver Russland å fylle sine seil med kinesisk vind. Kinas gjenkomst validerer også at Russland lenge har forfektet multipolaritet. I dag er Russland i fronten for en anti-hegemonisk sammenslutning der dets relative svakhet kompenseres av de styrkede båndene til Kina, Shanghai-gruppen (SCO), BRICS og en hel rekke andre anti-hegemoniske aktører.

Imidlertid hjelper intet av dette landet ut av uføret i forbindelsene til Vesten. Den totalt fastlåste situasjonen har sin opprinnelse i hvordan den kalde krigen sluttet. Alle sovjetiske og russiske ledere fra Gorbatsjov til Putin søkte en transformasjon av den europeiske sikkerhetsordenen, men det tilsynelatende «vinnende» vestlige alliansesystemet gikk i stedet for en utvidelses-strategi. Sistnevnte politikk skiller seg fullstendig fra førstnevnte.

Utvidelse krever en monistisk [vi] oppfatning av den europeiske sikkerhetsordenen, mens transformasjon fordrer en mer pluralistisk og delt orden. Dødpunktet vil vedvare inntil det på en eller annen måte kommer en slags omforming. Paradoksalt nok kan Donald Trumps gjenoppliving av tradisjonell amerikansk nasjonalisme stimulere en forvandling av det europeiske sikkerhetssystemet. De første bevegelser i retning av desertering fra det alliansesystemet USA selv skapte kan bryte opp stagnasjonen i europeiske (og følgelig globale) sikkerhetsforhold.

Det er mange andre forhold i tillegg til disse tre som vil forme Russlands framtid, men disse er de mest grunnleggende. Det nåværende lederskapet overskrides av de varige egenskapene til det russiske politiske systemet og landets posisjon i verden. Russlands framtid påvirker i siste instans hele menneskehetens framtid. Vi behøver dermed å sikre balanse og nøyaktighet i diskusjonen av et emne som altfor ofte blir polemisk og partisk. Formløsheten til den historiske situasjonen ledsages av åpne politiske utfall. Formløshet er ikke det samme som uorden, og konturene av en mer pluralistisk verdensorden kan skimtes. Dette vil godt mulig gjøre Russland i stand til å bryte ut av sin fastlåste internasjonale situasjon, samt overvinne landets innenrikspolitiske stillstand.

 

Relatert

Hinsides historiens slutt? – del I

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

Frykten for Russland

Hva er neoliberalisme?

Ingen er så uvøren at han vekker Leviathan

Hegemonens skjebnevalg

Hegemoniske krampetrekninger

 

Sluttnoter


[i] Eric Hobsbawm, “The Forward March of Labour Halted,” The Marx Memorial Lecture 1978, Marxism Today, september 1978, s. 279–286.

[ii] Francis Fukuyama, “The End of History,” The National Interest, nr. 16, Summer 1989, s. 3–17, hvor argumentet utdypes nærmere i forfatterens bok The End of History and the Last Man (New York: Free Press, 1992).

[iii]  Noe som er kraftfullt demonstrert av Thomas Piketty og Arthur Goldhammer i Capital in the Twenty-First Century (Cambridge, MA: Harvard Univ. Press, 2014).

[iv] Richard Sakwa, Putin Redux: Power and Contradiction in Contemporary Russia (London & New York: Routledge, 2014).

[v]  Joel S. Hellman, “Winners Take All: The Politics of Partial Reform in Postcommunist Transitions,” World Politics, (50:2), (1998): s. 203–234.

[vi] Monisme er en forklaring på mangfoldet i verden ut fra én substans eller ett grunnprinsipp. Den står i motsetning til dualisme og pluralisme.

  • Ronjar__

    Dette var en interessant artikkel. Når det gjelder transformasjon av den europeiske sikkerhetsmodellen, så har jeg lenge vært skeptisk til en såkalt “europahær”. Mest fordi jeg er skeptisk til å legge mer makt under EU’s orden. Men hvis dette i praksis betyr “allianse” så er det klart at en slik reorganisering vil for Europa være en vei ut av nåværende allianse som er både stivnet og dysfunksjonell i sine gjerninger. Og det er på høy tid vi, dvs Europa, kommer i en dialog med vår store nabo. Å ikke kunne snakke sammen er rett og slett barnslig, og de som er tjent med det tjener ikke våre interesser.