Folk og fremmed makt – tanker rundt kristendommens innføring i Norge del II

Etter kristningen vokser et nytt Norge frem, preget av konflikt og splittelse mellom verdslig makt og en stadig sterkere kirkemakt. Sentralisme og ny lovgivning står mot det lokalstyrte og ættebaserte samfunnet som må gi fra seg stadig mer makt til en voksende stat, likevel fortsatte den regionale adelen og bondestanden å være en sterk maktfaktor. Bildet øverst, Bonde fra Vossevangen, Adolph Tidemand, 1855). Les del I her.

Av Erik Sigurdsson, første gang publisert i tidsskriftet Nation & Kultur 2004.

 

«Bøndene på kontinentet, og ellers i Norden, var bundet i livegenskapen. Sammenlignet med den norske bonden, selv leilendingen, var han en slave. Uten egen eiendom, politisk frihet, og rettslig vern, var han ikke annet enn sin herres eiendom. I Norge kom aldri en slik avstand mellom bonde og adel til å dominere.»

 

Det er sensommer året 1517, kornet har modnet tidlig i år. Svetten renner av Even der sigden rytmisk glir gjennom kornaksene. Sola står høyt på himmelen, han blendes i det han hever blikket fra åkeren. Lyden av jernskodde hestehover nede i dalen følges av blinkende stål. Even vet hvor de er på vei, han stikker sigden i beltet og skynder seg opp mot husklynga i skogkanten. Snart er rytterfølget inne på tunet. Skummet driver av de tunge stridshestene. En grovbygd, eldre mann sitter taus i salen og lar blikket hvile på Even som instinktivt knuger lua i de magre hendene. Han våger ikke møte blikket til den gamle, til futen, kongens egen mann. Innkrever av skatter, tolker av loven, uimotsigelig og urørlig.

Vilde, Evens datter, kommer ut i tunet, fjøsstellet er over for i dag. Sønnen Karl har sett fremmedfolket og legger fra seg verktøyet i smia. Med brede skuldre og spenstige steg er han snart ved farens side. Kjevemusklene arbeider, det er stoltheten som er seig og hard å svelge for den unge mannen. Å se sin far så liten, så krum i ryggen, så redd en annen mann fyller ham med medlidenhet, skam, hat.

Hardheten i futens blikk skifter til grådig vellyst i det Vilde smyger seg blygt forbi. Even har sett det blikket før, en sommerkveld for over tyve år siden. Folkesnakket vil ha det til at futen, den gang ung og nylig ankommet bygda fra sitt fødeland Danmark, med vold hadde fått viljen sin med Evens unge kone Ingeborg. Aldri, selv ikke på dødsleiet i vinter, hadde Ingeborg villet si noe. Hun snudde seg bare bort mens hun holdt ham hardt i handa, et svar like tydelig som noe ord, like tydelig som blåmerkene etter harde mannshender på hennes hals den gangen for et liv siden. Nå er blikket der igjen.

Futen stiger ned fra hesten, går etter Ingeborg. På sitt gutturale dansk, ubesudlet av det norske målet han så inderlig forakter, kaller han på ungjenta. Hun later som hun ikke hører ham, bare øker farten, som for å komme unna en regnskyll. Even griper om sigda, og lar det kvasse sigdbladet hvile mot fingertuppene på venstrehånda. Den slitte skinnlua ligger ved føttene. Futen snur seg, gliser, sier noe som får knektene til å le. Med øyne våte av latter over sin egen vittighet ser han atter på Even. Latteren slutter brått. Futen stusser, armene hans blir hengende viljeløse, uten kraft. Han tar et skritt tilbake. Borte er den sammenkrøpne skikkelsen han kjenner som leilendingen Even. Forsvunnet er viljen til å leve uansett pris, til å leve på andres nåde. Futen forstår. I Evens hender hviler den brå død.

Magnus Erlingssons saga, «Kongen mottar hyllest av lendmennene etter vigslingen», Erik Werenskiold omkring 1899

DEN NYE TID

Slik kunne desperasjon drive en ellers maktesløs bonde til drap på den forhatte futen i 1500-tallets Norge. Eksemplene på futedrap er mange. Ofte markerte de starten på større bondereisninger, de fleste med henrettelse av bøndenes ledere og bøtelegging av hver mann, skyldig som uskyldig, i hele landsdeler som eneste resultat.

Nederlagene til tross, telemarkinger minnes enda i dag med stolthet en av disse opprørske bondehøvdingene; herren Halvard, som han benevnes i sagnene. En av hovedårsakene til de gjentatte bondeopprørene var at det store flertallet av folket, bøndene, ikke lenger var beskyttet av loven i samme grad som under den fra sent 1100-tall framvoksende gammelnorske staten. De lokale embetsmennene sto mye friere i forhold til kongemakten som nå hadde sitt sete i det fjerne København. Deres utenlandske opprinnelse, og derav manglende samhørighet med folket, la heller ingen demper på deres brutale framferd. Skulle kongen ha noe imot en slik embetsskjøtsel, var veien til kongens øre uendelig lang for den norske bonden. Folket følte seg derfor heller ikke som tidligere bundet av loven.

Hvor stod så kirken i disse århundrene? Den katolske kirke var fra andre halvdel av 1400-tallet i hele Europa preget av en indre organisatorisk og moralsk oppløsning. Samtidig kom det en motreaksjon mot denne utviklingen, særlig blant det framvoksende borgerskapet, men også fra kirkens egne menn.   Disse angrep pavekirken for dens hierarkiske fortolkning av guds ord, og presteskapets kjærlighet til denne verdens gods og gleder. Kongemakten i de ulike landene så gjennom hele middelalderen en utfordrer i kirken. Den nye tids lære, protestantismen, med menn som Calvin og Luther i spissen, ga de europeiske kongehusene og adel det ideologiske grunnlaget for å eliminere denne konkurrenten om menneskers lojalitet og identitet. Samtidig åpnet den døren til kirkens enorme jordegods.

Borgerskapet var i disse årene en ubetydelig størrelse i Norge. Vi kan anta at oppslutningen om katolisismen fortsatt var stor, og at reformasjonen derfor ble gjennomført med større grad av tvang og vold enn tilfellet var i andre deler av det nordlige Europa. Kongens konfiskering av kirkens jordegods la kirken nesten øde i de første tiårene etter innføringen av den dansk-norske reformasjonen i 1537. Erkebispesetet i Nidaros, de mange bispesetene, og klostrene med sin økonomiske tyngde og rike åndsliv, ble redusert til en håndfull katedralskoler med en fåtallig og loslitt lærerstab. På bygda sank antallet prester radikalt i forhold til folketallet, og de gjenværende opplevde et fall i levestandard. Alene måtte nå en prest ta seg av seg av en menighet som i antall sjeler, og geografisk utstrekning, var mange ganger større enn tidligere.

Til alle årstider fartet presten fra et kirkesogn til neste, og det kunne gå måneder mellom hver gang en bonde fikk gå til gudstjeneste. I tillegg skulle denne, som regel bare i det ytre, reformerte katolikk av en prest fordømme pavekirken, rense kirkerommet for alle gudebilder, og preke det nye budskap på et dansk som for den vanlige nordmann ikke var mye mer tilgjengelig enn den gamle latinen. Bålene begynte å flamme. Århundregamle helgenbilder og dyreornamentikk revet ut av kirkene utgjorde veden på de stadig hyppigere heksebålene. Sinnet skulle renses for gammel katolsk tro, og alle spor av hedendom. Bare i de eldste og gråeste hodene levde nå minnet om en annen tid. En tid da nordmenn var herrer i eget land.

Magnus Lagabøte gir fra seg Landslovene omkring 1274

TILBAKEBLIKK

Århundrer tidligere, etter 11 og 1200-tallets borgerkrig, vokste både kirken, og den statlige sentralmakt med kongen i spissen, i styrke. I tråd med den gregorianske lære hadde kirken styrket sin uavhengighet av kongemakten. Todelingen stat – kirke var i denne epoken dominerende i hele Europa. Den jevne manns identitet var nå først og fremst knyttet opp til lokalsamfunnet. Lot han tankene et øyeblikk vandre bort fra det daglige slit, var det nok kristen mytologi og idealer som stod ham nærmest. Han så seg som en del av kristenheten.

Dette viser kristendommens endelige seier i kampen om folks identitet, det kanskje fremste våpen kirken hadde i sin stadige kamp for økt frihet fra statsmakten. Det som skilte fra tidligere tider var at striden nå aldri brøt ut i væpnet kamp, men fant sted i rettslige former. Kirkens fremste menn, som erkebispen Jon Raude, angrep gang på gang kongemaktens fortsatt eksisterende beskatnings og lovgivningsrett over kirken.

Først med Magnus Lagabøte (1263-80), som var preget av en dyp kristentro, vant kirken fram. Men birkebeinernes antikirkelige tradisjon levde fortsatt blant adelen. I det norske Riksrådet fikk de en sterkt institusjonell basis for sin motstand mot kirkelig selvstendighet. Selv etter kompromisset av 1277, der kirken vinner en betydelig sier, beholder kongen lovgivningsretten i kirkelige saker. Det verdslige aristokratiets kirkefiendtlige holdning var ikke knekket, og bispene holdes av adelen fram til 1330-tallet konsekvent utenfor kongens innerste krets av rådgivere, Kongsrådet, landets daværende regjering.

Det kirke og statsmakt hadde til felles var at de begge økte sin makt på bondesamfunnets bekostning. Ætten, bygdetingene og de gamle lagtingene mistet gradvis sin betydning. En av mange rettslige endringer som kom nå var at blodhevnen ble forbudt. Slektas rett og plikt til å hevne drap, forbys, og erstattes av kongelig strafferett. Kongen etablerte slik et voldsmonopol. Parallelt gjennomførte kirken et forbud mot inngifte. I perioder skal dette hatt gyldighet for slekt i 13. og 14. ledd. Genetisk hadde dette kanskje en gunstig effekt, men dette var neppe kirkens mål.

De sterke ættebåndene hadde, både som forutsetning og effekt, at man ved giftermål søkte å beholde eiendom, da primært jord, innen ætten. Det var denne sirkelen kirken maktet å bryte. Ekteskapet fundert på kjærlighet, og ikke på hva som for ætta var det gunstige, var spydspissen i dette kirkelige programmet. Dette kom uten tvil kjærligheten til gode, men den for kirken mest interessante effekt var at individet på dette viset også fikk større råderett over jorda, datidens viktigste inntektskilde. Tidligere disponerte en mann bare fritt det han selv hadde lagt til farsarven, det han hadde arvet av sin far skulle gå ubeskåret videre til sønnen.

De testamentariske gavene til kirken økte nå veldig i omfang. Prestene hadde her en viktig oppgave i å så den rette frykt for de lidelser som ventet en arm synder etter dette livet. Heldig var det da at Gud, i følge kirkens lære, hadde åpnet for at disse lidelsene kunne forkortes gjennom gaver til kirken. Sammen med andre forhold, som bøndenes pengelån mot pant i jorda, for å betale tiende, ledet dette til kirken rundt 1280 var landets desidert største jordeier. Bøndene var i besittelse av omtrent 26% av jorda, adelen 17%, kongen 20%, og kirken hele 37%.

Lagtingene hadde fra gammelt av både en lovgivende og dømmende rolle. Magnus Lagabøte fikk med utgangspunkt i de gamle landsskapslovene utarbeidet en ny landslov. Fra 1274 vedtas Landsloven ved lagtingene. Norge får med dette sin første landsdekkende lov, og lovgivende myndighet overføres i realiteten fra folket til kongen. Kongens embetsmenn, rekruttert fra godseieraristokratiet stod allerede for påtale og fullbyrdelse av straffene. Nå kom kongens embetsmenn ved lagtingene, lagmennene, opprinnelig tiltenkt rollen som bøndenes rådgivere i lovsaker, også i økende grad til å stå for domsavsigelsene. I åndelige saker, som ekteskapsbrudd, eller om et nyfødt barn var sykt nok til at det lovlig kunne settes ut, begge blant de mange forhold omfattet av Kristenretten, var det kirkens menn som påtalte, dømte, og fikk inntektene av bøtene. Vi ser med dette to separate rettssystemer, bare bundet sammen av kongemakten, som for begge er den lovgivende autoritet.

Bygdetingene syknet over det meste av landet bort. Deres tidligere oppgaver som å dømme i mindre alvorlige forhold og megling mellom stridende naboer, overtas av kongens og kirkens menn. De områdene hvor bygdetingene overlever er de mest utilgjengelige og avsidesliggende innlands og fjellbygdene der bøndene fremdeles eier sin egen jord. Slik ser vi at det sammen med den økonomiske ufriheten fant det sted en politisk umyndiggjøring. Bøndenes fall som stand ses også ved at høvdingmøtene, som senere utviklet seg til det forannevnte Riksrådet, etter hvert ble en eksklusiv geistlighets og adelsrepresentasjon. De fremste blant bøndene fikk ikke lenger delta i disse møtene.

 

Bondeopprør i Tyskland, Petrarca Trostspiegel 1234

LOVSTYRE

Imidlertid var denne økonomiske og politiske utviklingen også en forutsetning for framveksten av et godseieraristokrati, en stand som vi har sett utgjorde kjernen i motstanden mot kirkens erobring av makt innenlands, og som samtidig kunne hevde rikets suverenitet og enhet mot ytre fiender. Ulikt sine europeiske standsfeller var de norske godseierne en tjenesteadel. Som godseier hadde adelsmannen en lokal autoritet i kraft av egen person, men retten til å utøve den politiske makt fikk han gjennom den lendmann, eller sysselmannstittel, han var gitt av kongen. Datidens Europa bar ellers preg av en erodering av kongemakten. Kongen var der sjelden mer enn den fremste blant likemenn. Dette var situasjonen i naborikene Sverige og Danmark.

Ulikt Norge var de ikke arvekongedømmer, men valgkongedømmer, der adelen hadde valgrett. Ofte kunne disse kongene oppleve at egne vasaller, da særlig i rikets ytterkanter, brøt sin troskapsed, og underla seg en annen herres overhøyhet. Slik ble riksgrensene flytende størrelser der stadig flere parter hadde uforenlige krav, og vi opplever at tidligere enhetlige riker, som Danmark, i perioder var helt uten sentralmakt.

Selje kloster i Nordfjord, bygd omkring 1100

Bøndene på kontinentet, og ellers i Norden, var bundet i livegenskapen. Sammenlignet med den norske bonden, selv leilendingen, var han en slave. Uten egen eiendom, politisk frihet, og rettslig vern, var han ikke annet enn sin herres eiendom. I Norge kom aldri en slik avstand mellom bonde og adel til å dominere. Norges særegne terreng, store avstander, dårlige kommunikasjoner og spredte bosetning umuliggjorde en kontroll av bøndene i Norge lik den adelen hadde på det sydskandinaviske og kontinentale slettelandet.

Et jordbruk preget av landets harde, og på denne tiden stadig forverrede klima, ga heller ikke et økonomisk overskudd stort nok til at den norske adelen kunne holde seg med et stort og tungt væpnet rytteri. Det største særmerket ved den norske adel er, foruten dens relative tallrikhet, likevel ikke dens fattigdom, men dens maktbase. I Norge fikk den økonomiske og sosiale utvikling; befolkningsvekst, jordknapphet, og økte sosiale skiller virke mer alene, uten den voldelige føydale oppløsningen som preget andre deler av Europa.

Her var bondens valg ofte underkastelse eller døden. Kongemaktens, adelens og kirkens maktovertagelse skjer i Norge i rettslige former. Deres maktbase var ikke alene de blanke våpen, men loven. En nasjonal lov i stor grad bygget på bøndenes egne lover fra lagtingene, og gitt lovs kraft nettopp ved bøndenes samtykke. Dette ga bøndene en helt annen styrke i forhold til landets overklasse. Sivilisatorisk kan man derfor hevde at Norge, i det minste i det nordlige Europa, befant seg på et høyere nivå enn de fleste andre land. Dette til tross for at det i militær makt, økonomisk, og i ytre prakt var underlegent.

Det er dette Norge som i århundrene etter 1300 skal reduseres fra et rike til et lydrike under fremmed styre. I denne perioden skal den katolske kirke paradoksalt nok bli den norske suverene politiske viljes siste tilfluktssted.

I neste, og siste, del av denne artikkelserien vil dette være vårt tema.

 

Anbefalt

Folk og fremmed makt – tanker rundt kristendommens innføring i Norge del I

 

Relatert

Sentralstatens nedgangstid

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Kunnskapens endepunkt; Charles Upton

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del I

HEGEL: Religionen er statens fundament

Håpet ligger i det håpløse; Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten