Folk og fremmed makt – tanker rundt kristendommens innføring i Norge del I

Kristendommen ble påtvunget Norge utenfra gjennom den herskende elite. Her kan man trekke paralleller til vår egen tids herskende elite og dens hang til underdanighet overfor fremmed innflytelse, samt kampen mellom sentralmakt og desentralisering.

Av Erik Sigurdsson, første gang publisert i tidsskriftet Nation & Kultur 2004. Bildet øverst, Olav den Helliges død ved slaget på Stiklestad 1030, Halfdan Egedius, 1899

«Nordmenn skulle aldri mer komme til å se seg som et gudenes folk. De største helligdommer lå heretter i fremmede land, gudenes språk var ikke lenger eget tungemål. Et annet folk var nå Guds folk, deres helligdommer også våre helligdommer, Guds språk latin, og bare prestene kunne forstå hans tale.»

Ny tro, fremmed makt

Kanskje kom de som forfrosne, sjøsyke, redde og kuttekledde munker, disse første kristne som skulle spre budskapet om den lysende Kvitekrist, den nye guden, blant de hedenske germanerne i Norge? Kom de som krigsbytte, som treller, skipet over den vinterkalde Nordsjøen fra den engelske kyst? Skulle kristendommen slå sine første røtter blant det menneskelige kveget, trellene, som disse prestene ble satt til å leve blant, til å være en del av? Hvis så var tilfelle, fant disse slavebundne munkene en lydhør skare, en ny menighet, som mer enn gjerne tok til seg budskapet om at det jordiske livets lidelse bare var en prøvelse, en vei til mulig frelse, om du bare tok til deg Jesus Kristus, Guds sønn, som din frelser.

Eller kom de samme korsbehengte som allierte av en i utlendighet oppvokst kongespire med ekte eller uekte krav på den norske trone? En ung mann med en oppriktig vilje til å få sine villfarne hedenske landsmenn til å vende seg mot lyset, eller med et blikk for det mektige våpen som lå i andres frykt for døden, der den eneste veien til evig liv lå i å underkaste seg den nye Gud, kongens egen Gud?

Følgene for det norske folk skulle like fullt bli dramatiske i de neste århundrene. Nordmenn skulle aldri mer komme til å se seg som et gudenes folk. De største helligdommer lå heretter i fremmede land, gudenes språk var ikke lenger eget tungemål. Et annet folk var nå Guds folk, deres helligdommer også våre helligdommer, Guds språk latin, og bare prestene kunne forstå hans tale. Nordmenn var blitt mindre i egne øyne, og de fremste blant oss var nå de som stod det fremmede nærmest. Det hellige land var ikke lenger Norge.

Donareiche, Tors eik felles av biskop og misjonær Bonifatius omkring år 723, maleri fra 1737

 

Kirken vinner fotfeste

Hedendommen hadde likevel fortsatt livskraft. Den sterke motstanden mot kristningen flere av rikets stammer utviste, da særlig trønderne, vitner om dette. Slaget ved Stiklestad i 1030 står for mange som kristendommens endelige seier i Norge. Til tross for at kristendommens forkjemper Olav ”Den hellige” Haraldsson og hans hird måtte knele for kraften i trønderske bønders øksehugg. At dette senere har kommet til å stå som det store vannskillet mellom hedensk og kristen tid er vel heller et produkt av ettertidens pynting av ”treet kalt historie”.

Olavsmyten kan også ha hatt en forsonende effekt på forholdet mellom kirkens menn og trønderske bønder ved at den nye Olavskulten sementerte Trøndelags stilling som landets politiske og religiøse sentrum. Det religiøse liv i tiden fremover er i stor grad i regi og under kontroll av lokale stormenn og kongemakt. Slik sett virker verdslig og religiøs makt gjensidig forsterkende. En kirke under kongen, og en konge under Gud.

 

Kirkens selvstendighet

Pave Gregorius VII (1073-1085) skulle med sitt sin nye kirkelige doktrine formulert i dictatus Papae rokke ved forholdet mellom kirke og kongemakt. Paven var nå å anse som den øverste og absolutte hersker i en universell og sentralisert kirke. Han hadde i egne øyne rett til å utpeke og avsette ikke bare kirkens biskoper – noe som tidligere hadde vært et kongelig privilegium – men også kongene selv, skulle de våge å gå imot paven som Guds stedfortreder på jorden.

I Norge vinner Kirken fram med denne doktrinen etter det første norske riksmøtet i Nidaros i 1153. Kardinal Nicolaus Brekespear kom i ens ærend til Norge året 1152 for på Pavens ordre å grunnlegge Den norske kirkeprovins og opprette et erkebispedømme i Nidaros. Etter gammel norsk sedvane måtte vedtak om lov, så vel som hylling av nye konger, skje ved de regionale tingene som Eidsivating, Frostating og Gulating med flere. Det fantes intet organ, ingen institusjon som kunne fatte vedtak med gyldighet for hele riket. Brekespear, i samråd med de tre norske samkongene, brødrene Øystein, Inge og Sigurd, innkalte derfor til et møte for alle rikets fremste menn.

I realiteten var dette ingen forsamling med egen beslutningsevne. Deres oppgave var heller passivt å godta de vedtak kardinalen og de tre kongene var kommet frem til på egenhånd. Kongen og bøndene mistet eiendomsretten over kirkene, man ble pålagt å betale skatt til kirken, kalt tiende, samt Peterspenger betalt direkte til Vatikanet.

Kirken skulle videre ha allmen rett til å dømme og kreve inn bøter for brudd på kristenretten, og vi ser de første tegn til at kirken gis domsrett over egne folk uansett lovbruddets art. Gjennom å innrømme kirken disse frihetene gjorde man i realiteten kongemakten avhengig av kirkens godkjennelse, en kirke som med sine nye juridiske og økonomiske fristilling, samt internasjonale karakter, bare kunne vokse seg sterkere på folkets og kongemaktens bekostning.

Ironisk nok kan vi i ettertid si at Norges første riksforsamling av landets vise og sterke menn var innkalt for å strø sand på et vedtak om suverenitetsavståelse. Bare tiden skulle vise potensialet i de innrømmelser man ga Pavekirken.

Kong Sverre i kamp med lokal bondehær på Voss i 1177 som tvang ham på midlertidig retrett, maleri av Peter Nicolai Arbo, 1862   

 

Folkelig motstand

Hva kunne så få kongene med på en slik linje? Etter borgerkrigens utbrudd rundt 1130 så brødrekongene Øystein, Inge og Sigurd i kirken en alliert som kunne gi deres eget velde et skinn av guddommelig velsignelse, et ideologisk overtak i innbyrdeskrigen. Videre var kirken et virkemiddel til å sikre de norske besittelser og skatteinnganger i vest.

Så involvert skulle kirken bli i de kommende års fortsatte borgerkrig at etablissementets og maktens menn skulle bli kjent som Baglerne, bagelens menn, bispestavens menn. Mot denne overmakt skulle Sverre rundt 1175, den senere konge av Norge, mobilisere en hær av underpriviligerte. I sagaenes språk en samling ”røvere og elvemenn” med fottøy av bjørkenever, Birkebeinerne. Sverressagaen sier også at han under et av sine felttog fikk tilsig av likesinnede menn fra indre Telemark og Råbyggjelag, dagens indre Agder. De samme områdene som utgjorde de eneste i Europa der Pavekirken aldri evnet å inndrive tiende.

Kong Magnus Erlingsson, ætling av de forannevnte brødrekongene, den første konge som ble kronet av kirken ved erkebiskopen, falt i kamp mot birkebeinerne ved Fimreite i 1184. Sverres seier gjorde ham til enekonge i Norge, men også til en trussel mot kirkens privilegier, dens maktbase. Kirkens menn fortsatte kampen mot Sverre, og paven grep direkte inn i striden ved å lyse Sverre i bann.

 

Vår arv

Sverre skulle videreføre sentraliseringen av riksstyret, og det er heller en utskiftning enn en avskaffelse av adelen vi ser. Vi kan ikke kalle Sverres kamp for revolusjonær, men vi kan tolke deler av den folkelige støtte han fikk som uttrykk for folkets vilje og evne til å gjøre motstand mot sentralmakten skulle dens politikk gå på tvers av folkeviljen. Dette bekreftes ikke minst gjennom den motstanden Sverre selv og hans ætlinger møtte i befolkningen gjennom fortsettelsen av borgerkrigen til ut på 1200-tallet.

Vi ser her det jeg vil kalle en ideologisk konfliktlinje, en opposisjon til sentralmakten, en uvilje mot ukritisk å bøye seg for autoriteters påbud og forbud. En folkelig selvstendighet vi i moderne versjon kan finne igjen i folkets nei, først til EF i 1972, dernest til EU i 1994, der landets økonomiske og politiske eliter begge ganger ga sitt klare ja. Som vi ser i dagens motstand mot makthavernes linje i innvandringspolitikken, mot alliansen av kapitaleiere og de fleste parti-elitene, og hvor konsekvensene er mest følbare for arbeiderklassen, konkurranseutsatt på felter fra arbeids- til boligmarkedet. Nasjonalister, innvandringsmotstandere og tradisjonalister, latterliggjort og foraktet av etablissementet, kan i så måte kalles dagens birkebeinere, disse politisk urene som våger å se Norge som sitt hellige land.

 

Les del II her

 

Anbefalt

HEGEL: Religionen er statens fundament

 

Relatert

Religion i sivilisasjonens undergang

Da Odin møtte Mefistofeles

Essay: Einherjer

Wessobrunner Gebet – Oldhøytysk bønn med røtter til førkristen tid

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Krigen om ikonene

  • Lys

    I religiøse skrifter er det mye filosofi, psykologi og samfunnslære.

    http://www.samfunnsliv.no/kunst-01.html

    En lengsel etter å forstå oss selv og den verden og det samfunnet vi lever i.
    Dessverre brukes denne lengselen også som verktøy for (politisk) makt.
    Slik sett burde hvert samfunn skille mellom den filosofiske delen, og den religiøse trosbaserte delen, og skille klart mellom religion og politisk makt.