Et kongerike for en hijab

Kan et hodeplagg true en kultur? Eller redde en kultur? Om man skal tro intensiteten på debatten som går omkring hijab får man inntrykk av at norsk kulturell selvbevissthet står og faller med om ungjenter går i hijab eller ikke.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, bildet øverst fra Fuldesign.se

«Det er med andre ord individets manglende frihet som kritiseres. Samtidig mener hun at unge jenter som uttaler at de bærer hijaben med stolthet ikke er reflekterte nok grunnet ung alder. Men unge pre-pubertale jenter med g-strenger, trutmunn og sminke verdig profesjonelle i verdens eldste yrke, de har altså kommet frem til sitt stilvalg ut fra moden refleksjon og fri vilje?»

Det finnes mange måter å projisere avmakt på. En av dem er å koble hijab med norsk identitet. Det vil si, hijaben er nå løftet opp til å være det «norskes» antitese. En hellig krig for kommentarproletariatet og den stadig sterkere liberale reaksjon mot en forment islamsk trussel. Men hva er det egentlig som truer? Er det flokker med hijab-kledde jenter som har erodert det som en gang var en norsk kultur de siste tiår til å bli en kollektiv amerikanisert markeds- og underholdningkult med visse lokale innslag?

Er det islamske tradisjonelle verdier som er toneangivende i et stadig mer sekularisert og ateistisk land? Hvor kirke og religion er henvist til å være bakteppe for individuelle behov for å markere seg selv, uten røtter til tradisjon eller noe som kan smake av ånd?

Kilometervis med spaltemetre er skrevet om hijaben hos de islamkritiske nettstedene som Document.no og HRS. Det nye liberale og innvandringskritiske nettstedet Resett.no følger i samme spor i en kommentar av Kari-Anne Aarvåg:

«Slik bagatellisering av det religiøse plaggets makt og kontroll, er ikke en trussel bare for de jentene som tillegges en identitet de gjerne skulle vært foruten, men også en hån mot vår prisgitte kvinnebevegelse som kjempet for frigjøring og likestilling i etterkrigstiden. Ikke minst et respektløst stikk til alle de kvinnene der ute som ved politisk lovverk risikerer døden om de vekker erotisk begjær hos menn ved å ikke dekke seg til. Lukter det ikke flerkulturell skilsmisse stinkende av apartheid og etiske skillelinjer satt av religiøse overbevisninger lang vei?»

Les resten her

Det er med andre ord individets manglende frihet som kritiseres. Samtidig mener hun at unge jenter som uttaler at de bærer hijaben med stolthet ikke er reflekterte nok grunnet ung alder. Men unge pre-pubertale jenter med g-strenger, trutmunn og sminke verdig profesjonelle i verdens eldste yrke, de har altså kommet frem til sitt stilvalg ut fra moden refleksjon og fri vilje? De er altså ikke produkt av et massivt forbruksmaskineri som konstant forteller deg at du er en vare på utstilling, at sex selvsagt selger og at det handler om å bruke de fordelene du har ved å øke din markedsverdi, din sex-appeal. Alle barn er produkter av samtidens hegemoniske kulturuttrykk og produkter av sine foreldres kulturbakgrunn – eller mangel på sådan. Det finnes ingen «fri» barndom, spesielt ikke i en tid som er gjennominstitusjonalisert fra du er et spedbarn til du går i din grav.

Gratulerer med dagen, Sexy Baby!

Jeg personlig sier glatt at jeg ville foretrekke om min datter gikk med hijab fremfor å være utkledd som hore, men for meg er det ikke enten eller når valgene egentlig er like dårlige. Det er denne simplistiske dikotomi som forpester refleksjonen og samfunnsdebatten i Norge med inkonsistens og angstfylte pavlovske reaksjoner. Å omvende og endre andre folks kulturer er et vanskelig prosjekt som ofte får helt utilsiktede konsekvenser. Krig er en av dem.

Selvsagt er det fremmedheten mange reagerer på, fremmedheten som ligger i masseinnvandring fra andre kulturer, mennesker man ikke føler noe verdifellesskap med og som dermed skaper en mistillit man ikke vet helt hvor man skal gjøre av. Å si rett ut at man ikke ønsker flere fremmede til landet fordi man som de aller fleste på kloden ønsker å leve overveiende med mennesker som er mest som en selv, som forstår en uten større anstrengelser gjennom koder og væremåter som ikke kan læres eller formaliseres, men bare er – er utenkelig.

Så etter årtiers fortrenging maskerer man fremmedgjortheten man kjenner og forsøker under den moralistiske skytsilden fra de som hevder at store kulturforskjeller er berikende, å finne et moralistisk ankerfeste som reaksjon. Da omdefinerer man «norske verdier» til å handle om pålegg og ideologi. Brunost og universelle ideologiske standpunkt som feminisme, likestilling og en svært vag definisjon av demokrati er altså konsentratet av årtuseners tilstedeværelse av nordmenn som kulturfolk her i det værharde nord.

Den norrøne kulturarven er redusert til et spørsmål om hvor likestilte vikingenes kvinner var eller ikke var. Kristendommen er for lengst blitt en human-etisk religion med en godfjottet gud som likegodt kunne vært Per Fugelli. Eller kanskje det faktisk er ham nå som han har vandret videre til andre sfærer?

Ikke merkelig at man da frykter hijaben, det som en gang var en rik og levende kulturarv er så tynnslitt og så usikker på seg selv at folk er fremmedgjorte ikke bare overfor det faktisk fremmede, men aller mest overfor det egne. Den stedegne og unike nordiske kultursammenhengen som det norske en gang var en selvsagt del av.

Etnomasochismen finner dermed de underligste utslag, som i en totalitær og repressiv liberal sjåvinisme som entydig sier at barn som kler seg seksuelt tiltrekkende er langt mindre støtende enn at de tildekker sin seksuelle attraksjon.

Begge deler er ekstremiteter, født av tankesett som er fremmed for de norrøne kulturfolk som en gang bodde her, men som neppe hadde sett et hodeplagg som en trussel mot sitt være eller ikke være.

 

Relatert

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Terror på tomgang og liberal sharia

Hva er neoliberalisme?

Hva kongen sa

Simulakra og simuleringer – Jean Baudrillard

Kommentarproletariatet, avmaktens frontsoldater