Den virkelige politikken


Der den uvirkelige politikken er fanget i øyeblikkets emosjonelle vinder – uten begynnelse, hvor det uvesentlige forstørres slik at det vesentlige krymper – handler den virkelige politikken om kreftenes årsak og virkning, samt deres utstrekning i tid og rom.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, bildene er fra Den norske operas oppsetning av Wagners Lohengrin i 2015

«Enhver politisk kraft som hevder endring, men ikke er villig til å endre de materielle og immaterielle forutsetninger, er dømt til å bli slave av det system det hevder å bekjempe.»

Et enkelt valg er en forestilling som gir en illusjon av en virkelig politikk, men handler om hvem som behersker den uvirkelige poltikkens teater.

Der den uvirkelige politikken er historieløs, fryst i et øyeblikk som i seg selv er absurd og meningstomt, et uttrykk for en kollektiv indusert amnesi, er den virkelige politikken alltid en del av Historien med stor H. Den større fortellingen hvor historien ikke er kronologi, men mytologi.

Myter fødes, myter dør, de kjemper mot hverandre og avløser hverandre, men det eksisterer alltid en grunnfortelling i ethvert samfunn. Grunnfortellingen i sen-moderniteten er mytopolitisk og gjennomstrømmer alle menneskelige sfærer.

Politikken i det offentlige rom handler i sen-moderniteten ikke lenger primært om statstyrelsen, territorialstrider, ideologiske feider eller ren maktkamp – den klassiske politiske sone er depolitisert. Det vil si at de vesentlige politiske spørsmål som finner sitt svar i politikkens vesen ikke belyses i den politiske sfære:

«Hva er politikkens vesen?

Å organisere og balansere voldsmakt, økonomisk makt og kulturell/åndelig makt.

Å gi makt og maktens beslutninger for ikke-deltakende i en abstrakt samfunnsstruktur, de maktesløse, et skinn av rasjonalitet – og mening.

Å kontrollere virkelighetsforståelsen.»

Men nå er privatsfæren politisert. Hjemmene, det indre og ytre liv, hva du spiser, hva du ser på, hva du føler, hvem du liker, hvem du misliker, hva du tror på – alt er nå gjenstand for en politisk krigføring maskert som allmenn moral.

En krigføring som nettopp fordi den ikke er løftet opp i den politiske sfære er usynlig for de fleste. Den oppfattes som noe som bare er, noe som skjer, noe som er en naturlig utvikling.

Men i en teknokratisk stat med høyt abstraksjonsnivå er alle soner politiserte. Så hvilken mytologi er det du lever under? Hva er den store fortellingen som gjentas ad infinitum og som er fundamentet for din virkelighetsforståelse?

Den virkelige politikken kan du nærme deg ved å reflektere over hva du tror på, hvem og hva du ikke tror på, for dernest forsøke å se bak speilet. Hvorfor tror du det du gjør, hvem og hva beveger deg?

De færreste kan eller vil svare, selv om svaret finnes åpent for alle som har vilje til å søke dypt nok.

Den virkelige politikken har en metafysisk dimensjon i Den Store Fortellingen, enten den er transcendental og guddommelig, eller materialistisk og gudløs. Denne dimensjonen er bestemmende for et samfunns historiske utvikling. Den avtegner seg i alle kultur- og kunstuttrykk, alt det du leser, ser på og tenker.

«Hva er godt og hva er ondt, hvem definerer det onde og det gode?

Det er det fundamentale spørsmålet for å nærme seg den virkelige politikken.»

Men den virkelige politikken har også en fysisk lokal dimensjon selv om dens essens er metafysisk. Det handler om hvordan den organiserer det fysiske liv i konstellasjonen av arbeid, økonomi, ressurs- og naturforvaltning, geografisk avgrensning og territorialhevdelse. I de saker må man se over enkeltsakene og se et større bilde for å kunne nærme seg en virkelighetsforståelse som åpner for den virkelige politikken.

Gjennom en rekke basale spørsmål kan du komme på sporet av den virkelige politikken. Selv om svarene ikke gir deg det fulle bildet, så gir de en retning.

Hva er godt og hva er ondt, hvem definerer det onde og det gode?

Det er det fundamentale spørsmålet for å nærme seg den virkelige politikken: Hvem sitter med makten og hva vil den? 

I fortsettelsen av dette kan du spørre: Hvor langt strekker din individuelle og kollektive frihet seg (her forstått som muligheten til å treffe individuelle valg uten ytre begrensninger med tanke på bl.a. økonomi, sosiale forhold, tanker/ytringer, formelle og uformelle sanksjoner, bevegelse)?

Hva truer din individuelle frihet og hvilken utstrekning har friheten din satt opp mot en stat, samfunn, marked og andre maktinstanser i relasjon til din egen integritet?

Hva består egentlig din integritet pg personlighet av?

Hvor langt strekker dine plikter seg og hva er dine privilegier?

Hvem sikrer ditt liv når du selv ikke kan sikre det?

Hvem sikrer dine grenser? Hvilken voldsmakt er det som hevder å garantere din territoriale og menneskelige integritet/frihet og hvordan håndheves den?

Hvilke beveggrunner oppgir voldsmakten som årsak for utøvelse av makt som i avskrekking eller reelt som i krig. Hvilke muligheter har du til å påvirke voldsmakten?

Når du får et begrep om din egen frihet og din egens persons avgrensinger og muligheter til å påvirke makten i ytterste konsekvens, først da kan du begynne å nærme deg en politisk selv- og samfunnsforståelse.

Det er i unntakstilstandene i et samfunn, som krig, mat- og ressursmangel, massiv arbeidsledighet, naturkatastrofer og politisk kaos, du nærmer deg den virkelige politikkens fysiske substans. Krisen og ekstremsituasjonen avgjør de reelle maktforhold, hvem som behersker den virkelige politikken – og hva den er.

«Ideologiene er døde sies det. Intet kunne vært mer feil i abstraksjonens tidsalder, ideologiene lever, men en ideologi behersker dem alle enn så lenge.»

I det daglige kan du beskjeftige deg med små og enda mindre spørsmål du mener har viktighet. Og ja, et valg. En politiker kan gjøre en liten midlertidig forskjell som gir utslag for deg i din begrensede livshorisont. Men hvis du ser deg som del av et samfunn, med en historie og en fremtid som går flere generasjoner bakover og fremover i tid, så gir et slikt perspektiv egentlig ingen mening. Ditt liv og dermed ditt politiske liv er isolert fra større sammenhenger, lik en sky som tross endringer og livsforløp fordamper til intet om ikke den settes i en større sammenheng: politisk, historisk og metafysisk.

Ideologiene er døde, sies det. Intet kunne vært mer feil i abstraksjonens tidsalder. Ideologiene lever, men en ideologi behersker dem alle enn så lenge. Men alle hegemonier har sin ende. Både menneskelige og guddommelige.

Enhver politisk kraft som hevder endring, men ikke er villig til å endre de materielle og immaterielle forutsetninger, er dømt til å bli slave av det system det hevder å bekjempe.

Den virkelige politikken streber mot det udødelige. Det vil si den er ikke knyttet til enkeltmenneskets liv, men ideenes liv som behersker liv, død og meningen bak dem.

Skal du bedrive virkelig politikk må du vite hva du er, hvorfor du er og hva du vil være. I livet såvel som i døden.

 

Anbefalt

Den uvirkelige politikken

 

Relatert

Konspiranoir: Lynet i labyrinten

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Politikken er død, flertallet drepte den

Inn i den demokratiske avgrunnen

Donald Trump og hyperrealitetens æra

Etter analysen: revolusjon eller degenerasjon