Midt opp i all kakofonien om eiendomsskatt, samferdsel, helse- eller forsvarsbevilgninger, råder det nærmest en stilltiende aksept for at alle grunnleggende saker og vesentlige veivalg er haram å diskutere. En av debattene som glimrer med sitt fravær er den om de større linjene i landets utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Av Isak Mamen Finne

I skrivende stund har Norge spesialstyrker ulovlig utplassert i Syria, der deres oppdrag angivelig er å gi trening til opprørsgrupper som skal settes i stand til å bekjempe IS. Hvem disse gruppene består av og hva som utgjør deres mål, er det svært få som vet noe om.

“The smart way to keep people passive and obedient is to strictly limit the spectrum of acceptable opinion, but allow very lively debate within that spectrum….”  

– Noam Chomsky

For de av oss som følger valgkampsendingene fra distanse med et halvt øye åpent, er det slående hvordan Chomskys ord kommer til sin rett. Ytterpunktene på skalaen som er representerte i partilederdebattene kan godt debattere antall mannskaper eller lengde på et bidrag, men da er det gjerne kun snakk om gradsforskjeller. Det vesentlige, som Norges tilknytning til NATO, USA og deres «out of area»-operasjoner, hersker det tilsynelatende unison enighet om. Med hensyn til hvor radikal den utenrikspolitiske vendingen har vært i løpet av de siste tjue årene, er dette ikke bare skuffende, det er skremmende og er verdig noen illustrerende eksempler.

I 1999 gikk NATO med USA i spissen til angrep på Serbia, en suveren stat med sete i FN, uten klarering fra Sikkerhetsrådet. Konteksten var rapporter som meldte om etnisk rensing og mulig forestående folkemord utført av den serbiske majoritetsbefolkningen den kosovo-albanske minoriteten. Etter 78 dager med bombing trakk serberne seg ut. De umiddelbare følgene av dette overgrepet var flere hundre drepte og enorme ødeleggelser av viktig infrastruktur. De langvarige virkningene var opprettelsen av en ny stat i Europa, som kun holdes oppe med amerikansk velvillighet.

Den unipolare verdensorden som vokste fram etter Sovjetunionens bortgang varer ikke evig. USA kommer hverken til å ha vilje eller evne til å stå for forsvaret av landet vårt i all framtid. Valgseieren til Trump er bare et av flere tegn i tiden som bærer vitnesbyrd om at en ny æra er i emning.

På et høyere plan representerte krigen mot Serbia et historisk skille i den internasjonale politikken: nye spilleregler var innført.  Senere viste det seg at rapportene, som koalisjonen baserte sin begrunnelse om å gå til angrep på, var sterkt misvisende eller rett og slett forfalsket. I realiteten hadde NATO tatt aktiv del på den ene siden av en borgerkrig – for en gerilja som blant annet har uttrykt sine humanistiske frihetsidealer med aktiviteter som organsalg (se video her).

På tross av solid forankring i Stortinget og blant alle partilederne, skal det sies at krigen vakte uenighet og reaksjoner. I dag må det allikevel kunne påstås at denne krigen var med å sette presedens for en ny type krigseventyr: militære intervensjoner mot suverene stater, i menneskerettighetenes navn.

Ikke fullt så kloke av skade sørget politikerne i 2011 for at historien gjentok seg, da NATO gikk til krig mot Libya. Etter å ha opprettet en såkalt flyforbudssone, som i klartekst betyr å uskadeliggjøre flyvåpenet til en suveren stat, innledet landene som deltok en over sju måneder lang luftkrig. Begrunnelsen var rapporter om et nært forestående massemord i byen Benghazi. Resultatet var en ny «failed state» der jihadistiske grupper kjemper om makten i det som – etter mange indekser – en gang var Afrikas mest vellykkede land.

Vedtaket om å gå til krig ble tatt over SMS. Rapportene som lå til grunn var tvilsomme, men alle ledende medier var samstemte i sine bifall til politikerne om å gå til krig. På tross av at folk som Pål Steigan og Terje Tvedt, der sistnevnte til og med fikk inn noen kronikker, gjentatte ganger har brakt opp saken, har det ikke vært noen tegn på at denne nasjonale skampletten er noe det offentlige Norge har tatt inn over seg – enda mindre evaluert.

I skrivende stund har Norge spesialstyrker ulovlig utplassert i Syria, der deres oppdrag angivelig er å gi trening til opprørsgrupper som skal settes i stand til å bekjempe IS. Hvem disse gruppene består av og hva som utgjør deres mål, er det svært få som vet noe om. Hvis det er jihadister av typen som brorparten av gruppene som kjemper mot den syriske hæren faktisk er, burde det imidlertid ikke overraske noen.

Da det ble stilt spørsmål ved om disse gruppene kunne komme til å rette våpen mot våre egne, sa tidligere forsvarssjef Sverre Diesen at ”dette er en tanke vi må venne oss til”, og ting vi må regne med mer av – i oppdrag som angivelig bare er vår pris å betale for framtidig sikkerhet.

Mange av disse krigsoperasjonene tilsløres av humanistiske dyder, som uten tvil har hatt appell hos det liberale norske kommentariatet. Men de har også blitt begrunnet med et mer såkalt «realpolitisk» rasjonale: at Norge må stille opp for sin mektige allierte, hvis vi på vår side skal forvente hjelp om vår territorielle integritet står i fare. Derav kommer det at vårt forsvar blir mer og mer ubalansert, med en overvekt på jagerbombere og spesialstyrker.

Enkelt fortalt: vi stiller opp med styrker for å skaffe legitimitet til herrefolkets krigseventyr – dere betaler med å stå for forsvaret vårt. Fra et rent økonomisk perspektiv kan dette synes fornuftig. Men alle som har litt kjennskap til historie vet at styrkeforholdene mellom verdens maktkonstellasjoner er foranderlige.

Den unipolare verdensorden som vokste fram etter Sovjetunionens bortgang varer ikke evig. USA kommer hverken til å ha vilje eller evne til å stå for forsvaret av landet vårt i all framtid. Valgseieren til Trump er bare et av flere tegn i tiden som bærer vitnesbyrd om at en ny æra er i emning. Som en liten stat med begrensede ressurser til å projisere makt, er det i vår interesse at vi får på plass et internasjonalt regime der prinsippet om alle land sin territorielle suverenitet troner som det viktigste.

Innenfor et slikt paradigme kan ikke stormakter forgripe seg på mindre land under dekke av det såkalte «ansvaret for å beskytte» [R2P eller «responsibility to protect»]. I mellomtiden må vi gjøre det legitimt å drøfte disse sakene. Det fordrer først og fremst en presse som tar oppdraget sitt på alvor. Vi må få utenrikspolitikk inn i valgkampen.

Relatert

Valget 2017: langsom eller rask død? 

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Den uvirkelige politikken

Inn i den demokratiske avgrunnen

Hylekoret og Listhaug-koden

Politikken er død, flertallet drepte den