Valgkampen og utenrikspolitiske veivalg

Midt opp i all kakofonien om eiendomsskatt, samferdsel, helse- eller forsvarsbevilgninger, råder det nærmest en stilltiende aksept for at alle grunnleggende saker og vesentlige veivalg er haram å diskutere. En av debattene som glimrer med sitt fravær er den om de større linjene i landets utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Av Isak Mamen Finne

I skrivende stund har Norge spesialstyrker ulovlig utplassert i Syria, der deres oppdrag angivelig er å gi trening til opprørsgrupper som skal settes i stand til å bekjempe IS. Hvem disse gruppene består av og hva som utgjør deres mål, er det svært få som vet noe om.

“The smart way to keep people passive and obedient is to strictly limit the spectrum of acceptable opinion, but allow very lively debate within that spectrum….”  

– Noam Chomsky

 

For de av oss som følger valgkampsendingene fra distanse med et halvt øye åpent, er det slående hvordan Chomskys ord kommer til sin rett. Ytterpunktene på skalaen som er representerte i partilederdebattene kan godt debattere antall mannskaper eller lengde på et bidrag, men da er det gjerne kun snakk om gradsforskjeller. Det vesentlige, som Norges tilknytning til NATO, USA og deres «out of area»-operasjoner, hersker det tilsynelatende unison enighet om. Med hensyn til hvor radikal den utenrikspolitiske vendingen har vært i løpet av de siste tjue årene, er dette ikke bare skuffende, det er skremmende og er verdig noen illustrerende eksempler.

I 1999 gikk NATO med USA i spissen til angrep på Serbia, en suveren stat med sete i FN, uten klarering fra Sikkerhetsrådet. Konteksten var rapporter som meldte om etnisk rensing og mulig forestående folkemord utført av den serbiske majoritetsbefolkningen den kosovo-albanske minoriteten. Etter 78 dager med bombing trakk serberne seg ut. De umiddelbare følgene av dette overgrepet var flere hundre drepte og enorme ødeleggelser av viktig infrastruktur. De langvarige virkningene var opprettelsen av en ny stat i Europa, som kun holdes oppe med amerikansk velvillighet.

Den unipolare verdensorden som vokste fram etter Sovjetunionens bortgang varer ikke evig. USA kommer hverken til å ha vilje eller evne til å stå for forsvaret av landet vårt i all framtid. Valgseieren til Trump er bare et av flere tegn i tiden som bærer vitnesbyrd om at en ny æra er i emning.

På et høyere plan representerte krigen mot Serbia et historisk skille i den internasjonale politikken: nye spilleregler var innført.  Senere viste det seg at rapportene, som koalisjonen baserte sin begrunnelse om å gå til angrep på, var sterkt misvisende eller rett og slett forfalsket. I realiteten hadde NATO tatt aktiv del på den ene siden av en borgerkrig – for en gerilja som blant annet har uttrykt sine humanistiske frihetsidealer med aktiviteter som organsalg (se video her).

På tross av solid forankring i Stortinget og blant alle partilederne, skal det sies at krigen vakte uenighet og reaksjoner. I dag må det allikevel kunne påstås at denne krigen var med å sette presedens for en ny type krigseventyr: militære intervensjoner mot suverene stater, i menneskerettighetenes navn.

Ikke fullt så kloke av skade sørget politikerne i 2011 for at historien gjentok seg, da NATO gikk til krig mot Libya. Etter å ha opprettet en såkalt flyforbudssone, som i klartekst betyr å uskadeliggjøre flyvåpenet til en suveren stat, innledet landene som deltok en over sju måneder lang luftkrig. Begrunnelsen var rapporter om et nært forestående massemord i byen Benghazi. Resultatet var en ny «failed state» der jihadistiske grupper kjemper om makten i det som – etter mange indekser – en gang var Afrikas mest vellykkede land.

Vedtaket om å gå til krig ble tatt over SMS. Rapportene som lå til grunn var tvilsomme, men alle ledende medier var samstemte i sine bifall til politikerne om å gå til krig. På tross av at folk som Pål Steigan og Terje Tvedt, der sistnevnte til og med fikk inn noen kronikker, gjentatte ganger har brakt opp saken, har det ikke vært noen tegn på at denne nasjonale skampletten er noe det offentlige Norge har tatt inn over seg – enda mindre evaluert.

I skrivende stund har Norge spesialstyrker ulovlig utplassert i Syria, der deres oppdrag angivelig er å gi trening til opprørsgrupper som skal settes i stand til å bekjempe IS. Hvem disse gruppene består av og hva som utgjør deres mål, er det svært få som vet noe om. Hvis det er jihadister av typen som brorparten av gruppene som kjemper mot den syriske hæren faktisk er, burde det imidlertid ikke overraske noen.

Da det ble stilt spørsmål ved om disse gruppene kunne komme til å rette våpen mot våre egne, sa tidligere forsvarssjef Sverre Diesen at ”dette er en tanke vi må venne oss til”, og ting vi må regne med mer av – i oppdrag som angivelig bare er vår pris å betale for framtidig sikkerhet.

Mange av disse krigsoperasjonene tilsløres av humanistiske dyder, som uten tvil har hatt appell hos det liberale norske kommentariatet. Men de har også blitt begrunnet med et mer såkalt «realpolitisk» rasjonale: at Norge må stille opp for sin mektige allierte, hvis vi på vår side skal forvente hjelp om vår territorielle integritet står i fare. Derav kommer det at vårt forsvar blir mer og mer ubalansert, med en overvekt på jagerbombere og spesialstyrker.

Enkelt fortalt: vi stiller opp med styrker for å skaffe legitimitet til herrefolkets krigseventyr – dere betaler med å stå for forsvaret vårt. Fra et rent økonomisk perspektiv kan dette synes fornuftig. Men alle som har litt kjennskap til historie vet at styrkeforholdene mellom verdens maktkonstellasjoner er foranderlige.

Den unipolare verdensorden som vokste fram etter Sovjetunionens bortgang varer ikke evig. USA kommer hverken til å ha vilje eller evne til å stå for forsvaret av landet vårt i all framtid. Valgseieren til Trump er bare et av flere tegn i tiden som bærer vitnesbyrd om at en ny æra er i emning. Som en liten stat med begrensede ressurser til å projisere makt, er det i vår interesse at vi får på plass et internasjonalt regime der prinsippet om alle land sin territorielle suverenitet troner som det viktigste.

Innenfor et slikt paradigme kan ikke stormakter forgripe seg på mindre land under dekke av det såkalte «ansvaret for å beskytte» [R2P eller «responsibility to protect»]. I mellomtiden må vi gjøre det legitimt å drøfte disse sakene. Det fordrer først og fremst en presse som tar oppdraget sitt på alvor. Vi må få utenrikspolitikk inn i valgkampen.

 

Relatert

Valget 2017: langsom eller rask død? 

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Den uvirkelige politikken

Inn i den demokratiske avgrunnen

Hylekoret og Listhaug-koden

Politikken er død, flertallet drepte den

  • tror ikke på dommedag..

    Fra artikkelen:

    “I 1999 gikk NATO med USA i spissen til angrep på Serbia, en suveren stat med sete i FN, uten klarering fra Sikkerhetsrådet. Konteksten var rapporter som meldte om etnisk rensing og mulig forestående folkemord utført av den serbiske majoritetsbefolkningen den kosovo-albanske minoriteten. Etter 78 dager med bombing trakk serberne seg ut. De umiddelbare følgene av dette overgrepet var flere hundre drepte og enorme ødeleggelser av viktig infrastruktur. De langvarige virkningene var opprettelsen av en ny stat i Europa, som kun holdes oppe med amerikansk velvillighet.

    På et høyere plan representerte krigen mot Serbia et historisk skille i den internasjonale politikken: nye spilleregler var innført. Senere viste det seg at rapportene, som koalisjonen baserte sin begrunnelse om å gå til angrep på, var sterkt misvisende eller rett og slett forfalsket. I realiteten hadde NATO tatt aktiv del på den ene siden av en borgerkrig – for en gerilja som blant annet har uttrykt sine humanistiske frihetsidealer med aktiviteter som organsalg ”

    Dette fikk meg til å tenke på en artikkel jeg leste i Klassekampen for en del år siden. En artikkel om Kosovo, som jeg fant såpass interessant at jeg valgte å ta vare på avisen. Etter et søk på Klassekampen.no, så fant jeg artikkelen på nett:

    http://www.klassekampen.no/51159/article/item/null/frykter-uro-i-kosovo

    Artikkelen er fra februar 2008, og innledes slik:

    “En uavhengighetserklæring fra Kosovo vil utløse uro og vold, advarer fredsforsker Jan Øberg. Mens albanerne forbereder feiringen, lever serberne i uvisse.
    EU-hymnen Ode til gleden er valgt ut som feiringssang når kosovoalbanerne forbereder festlighetene omkring Kosovos planlagte uavhengighetserklæring.

    Både USA og EU har vært medforfattere på erklæringen, som umiddelbart vil bli møtt med anerkjennelse fra USA og 17 land i EU. I går ville ikke Kosovos statsminister Hashim Thaci oppgi noen dato for kunngjøringen, som var ventet å komme denne helga.

    Det er ventet at også Norge kommer til å anerkjenne Kosovos uavhengighet. Flere EU-land, inkludert Spania, Romania og Kypros, er imidlertid av prinsipielle grunner skeptiske til en slik anerkjennelse – gitt hvilken presedens det kan sette. Disse landene er bekymret for at separatister i deres egne land skal la seg inspirere av Kosovo.

    (…..)

    Kosovos selvstendighet, slik den er i ferd med å oppnås i dag, kan ikke minst få vidtrekkende internasjonale følger, mener Øberg.

    – Det er grenseløst mange steder i verden der de eksakt samme prinsippene gjelder. Det er fullt ut logisk om de øvrige statene med Kosovo som eksempel kommer fram til at de vil bygge en armé og føre en nasjonalistisk krig, og se til at Nato eller en annen vestlig makt kommer inn og bomber deres motstandere – og dermed få en stat, sier han.

    – Dette er fullstendig uakseptabelt folkerettslig og dumt politisk. I så fall, skulle man bombe Moskva for å få et selvstendig Tsjetsjenia, bombe Beijing for et selvstendig Taiwan, bombe Madrid for et selvstendig Baskerland, bombe Paris for et selvstendig Korsika, bombe London for et selvstendig Skottland? Slik kan man fortsette.”