FrP: for deg som liker å bli lurt

Fremskrittspartiet lever på den politiske korttidshukommelsen, rådsnar opportunisme og velgeres vilje til selvbedrag. Når man har sett partiet fra innsiden er det forunderlig å observere presumptivt intelligente mennesker stadig tro at endringer til fordel for Norge skal finne sted med et parti som ideologisk anser salget av Norge som en prinsippsak. Håp og frustrasjon projiseres på minste motstands vei, men få vet egentlig hvor FrP vil ideologisk enda det er en dårlig skjult hemmelighet. Når partiet nå vil gjøre et godt valg er det fordi et sentrumsparti som slår entydig fast nasjonal suverenitet, sosial trygghet og langsiktig forvaltning av nasjonale fellesverdier med folkefellesskapet som naturlig subjekt, ikke finnes.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, bildet øverst: Siv Jensen, Fremskrittspartiets landsmøte 2015

«Fremskrittspartiet kommer nok en gang til å gjøre et relativt godt valg, ikke fordi de har det beste programmet, fordi de har rett, eller fordi de har en overlegen valgkampmaskin, men fordi deres velgere håper mest og intenst på endringer som ikke kommer.»

«Jeg satt på gjerdet og så begge sidene i kortene og hadde ingen sterke følelser knyttet til noen av fløyene. Jeg var ingen ekte FrP-er og følte meg fremmed for deres kulturfiendtlighet, banale populisme, USA- og Israel-dyrkelse, globalistisk markedsliberalisme og uavklarte forhold til større sammenhenger enn det slagordpregede.»

 

Jeg hadde en rask karriere i FrP, slik partiet har markert seg gjennom brå kast og svingninger til å bli en fast bestanddel av norsk etablert partiflora. FrP sørger for sirkuset i det parlamentariske brød og sirkus. Foruten dem hadde som pressen vet hvert valg vært begredelig kjedelig for populasen ettersom fundamentale forskjeller mellom de større partiene ikke finnes. Heller ikke Fremskrittspartiet, men de har en retorikk som snakker til de uhørte og misfornøydes følelser.

Men hvilket brød er det egentlig FrP selger?

 

Partiets indre mekanikk
Som tidligere valgkamp og informasjonsansvarlig for Oslo FrP, og senere rådgiver for partiets stortingsgruppe fikk jeg innsikt i ikke bare partiet, men de parlamentariske prosesser og dynamikken med velgerne direkte.  Det lyder som en klisjé, men er ikke mindre sant for det: FrP – og velgere generelt – mobiliseres av følelser, forenklede fiendebilder, enkle argumenter og saksspørsmål uten sammenheng, subjektiv moralisme. «Vi» er de gode, slik FrP utpekes som «de onde», har vært verdifullt drivstoff for FrPs valgkamp-apparat.   Nå senest med Sylvi Listhaug, som tjener godt på å være pressens hatobjekt i denne valgomgangen:

«FrP har dalt jevnt og trutt på alle meningsmålinger grunnet at de for mange i partiets grunnfjell fremstår som det opportunistiske konsensuspartiet de er. Men godt hjulpet av hylekor, en falmet kjendis og medias bevisste kjør mot det de vet er retorikk og ikke faktisk innvandringsrestriktiv politikk, er FrP sikret oppslutning på minst 10 %.»

Hylekoret og Listhaug-koden

Men den viktigste skoleringen startet før det, som nyslått medlem av Frp og de bekjentskaper jeg gjorde der. På begynnelsen av 2000-tallet var partiet i sterk vekst og godt hjulpet av innvandringsmotstanderne Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppes innvandringskritiske roadshow kapret partiet etter hvert oppslutning på meningsmålinger de i dag bare kan drømme om. På sitt høyeste over 30%, nærmere bestemt 31,9% i 2001 som da gjorde de teoretisk til Norges største parti.

Men Carl I. Hagen ville noe annet. Han ville ikke ha Norges største parti eller fundamentalt endre det politiske kartet. Han ville ha en posisjon og at partiet skulle kapre ministerstoler i mykt skinn som Høyres juniorpartner. Dette bekjente han åpent internt til en indre sirkel. For stor oppslutning kunne umuliggjøre det borgerlige samarbeidprosjektet, og enda mer, bråkmakere og stemmemagneter som Hedstrøm og Kleppe ble sett på som en trussel mot dette prosjektet.

At de forfektet forslag om innvandringsregnskap og en politikk som ikke er en millimeter mer ytterliggående enn Listhaugs retorikk nå, spilte ingen rolle da. De hadde i tillegg til å være kontroversielle gjort en dødssynd da de ikke rettet seg umiddelbart etter Carl I. Hagens partipisk. De trodde at partidemokratiet faktisk eksisterte og innbilte seg ikke i sine villeste fantasier at partier som styrer Norge er unntatt fra lov og det andre tar for gitt av demokrati i samfunnet ellers.

Jeg satt på gjerdet og så begge siden i kortene og hadde ingen sterke følelser knyttet til noen av fløyene. Jeg var ingen ekte FrP-er og følte meg fremmed for deres kulturfiendtlighet, banale populisme, USA- og Israel-dyrkelse, globalistisk markedsliberalisme og uavklarte forhold til større sammenhenger enn det slagordpregede. Men da jeg skulle titte parlamentarismen nærmere i kortene, så var det uansett eneste alternativ, et parti som da ikke helt hadde funnet sin form og hadde store indre spenninger. I tillegg turte de å ta opp et av samtidspolitikkens største tabu, nemlig innvandringsproblematikken.

Advokat og parti-ideolog Per Danielsen gir Carl I Hagen en åpen hånd han avviser under årsmøtet Oslo Frp 2001

 

Småborgerkrigene
Oslo Fremskrittspartis årsmøte i 2001 gikk for åpen scene, et sirkus med NRK og TV2 tilstede. Advokat Per Danielsen, bror av Dag Danielsen som hadde våget å utfordre Siv Jensen som listetopp på demokratisk vis, klarte mer enn noen andre å drite ut Carl I. Hagen på direkten med sin karakteristiske arroganse og slepende stemme. Ved å tilby Carl I. Hagen en åpen hånd fra talerstolen ydmyket han Hagen slik han verken før eller siden har opplevd.

Jeg møtte opp på Danielsen-fløyens hemmelige møter en periode og respekterte Per Danielsens skarpe, om enn infame intellekt, men visste at de ikke hadde sjanse i havet mot Carl. I Hagen. De vant mange av slagene, men partiorganisasjonen FrP var bygget opp rundt ham og hans persona. Godt hjulpet av partiorganisasjonen «Bormann» (som vi kalte Geir Mo) hadde bygget opp, FrPs tidligere nidkjære og lett paranoide generalsekretær, så var åpen konfrontasjon noe de kunne takle godt. Partiets eksklusjonspelotong og bøddel Lodve Solholm hadde frie tøyler til å kaste ut enhver som mishaget Hagen.

På toppen av det hele så var den innvandringskritiske og demokratisk innstilte fløyen av partiet elendige Machiavellister. Hagen vant ingen total seier og så seg nødt til å kompromisse flere steder som i Oslo da han ikke kunne ekskludere alt som kunne krype og gå av engasjerte partikadre. Etter å ha vunnet et betydelig antall posisjoner gikk de av i protest og sa dermed fra seg all makt og innflytelse og innledet Kong Carls absolutte herredømme som sørget for at partiet ble modellert etter lett stalinistisk modell. Denne arven forvaltes fortsatt i partiet under kronprinsessen Siv Jensen.

Fortsatt henger trusselen om eksklusjon over ethvert medlem eller representant som våger å ytre noe som kan ligne selvstendige tanker.

Som innvalgt vararepresentant i styret i Oslo FrP seilte jeg dermed inn i partiet etter en tale med noen retoriske poeng mot Bondeviks skinnhellige selvgodhet. Noen personlige erfaringer illustrerer godt hva partiets sjel og fundament består i.

Ketil Solvik-Olsen, Frp pressefoto

 

Den Tredje Bølgen, Ayn Rand og Ketil Solvik Olsen
Men en god start for meg var deltakelse i den Hagen-kritiske hemmelige tenketanken Den Tredje Bølgen, initierte av Fleming Dahl som var en lysende stjerne i Oslo FrP, svært dyktig taler og ideologisk overbevist ultraliberalist, med Hayek, Mises og fremfor alt Ayn Rand på innerlommen. Dette tankegodset delte han med de andre i gruppen som maks talte åtte stykker. Blant disse var Ketil Solvik Olsen, som da næret et hat mot Carl I. Hagen og hans diktatoriske prinsipper, et hat som overgikk oss andres. Men Solvik-Olsen er dyktig til å holde kortene tett inntil brystet.

Idéen var å bygge hverandre opp og hjelpe hverandre til posisjoner i hemmelighet. Klassisk. Vi møttes regelmessig og diskuterte ideologi, parti-interne konfliktlinjer, potensielle allianser, taktikk, kvinner og livet ellers.

Det ble også selvsagt drukket, noe som seg hør og bør der politisk renkespill og ideologiske tankesprang finner sted, men Solvik-Olsen holdt seg til sjokolademelken sin. Hva jeg gjorde der kan man undres, ettersom jeg ikke delte deres svermeri for objektivisme og markedsliberalisme, men noe jeg erfarte i Frp var at de intelligente i partiet som stort sett var liberalister lot seg tiltrekke av andre intelligente.

Det samme opplevde jeg i FpU, hvor formannen i Oslo Jøran Kallmyr hadde stor sans for meg, selv om jeg bedyret at jeg stod langt unna hans frikapitalisme. Men den intellektuelle kapasiteten til forskjell fra pøbelveldet som ellers hersket i Frp gjorde at man fant noe felles i det intellektuelle utenforskapet fra partiets ellers plumpe habitus.

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Fleming Dahl forregnet seg fullstendig og overvurderte sine evner i møte med en personkult, og mot mitt råd tok han direkte konflikt med partiet. Han ble ekskludert og persona non-grata tross forsøk på å komme inn i varmen siden, som medførte forutsigbart at han ble mislikt av begge fløyer i partiet. Derimot overlevde det ideologiske ultra-liberalistiske tankegodset i den Tredje Bølge gjennom Ketil Solvik-Olsens etterhvert stigende stjerne.

«Der Siv Jensen er en ideologisk og intellektuell lettvekter, om enn hardtarbeidende, som går på repeat med mantraene hun har plukket fra sin læremester Hagen og moderert, er Solvik-Olsen en premissleverandør for partiets globalistiske linje, hvor markeder skal herske i størst mulig grad fritt for nasjonale og kulturelle grenser»

Carl I. Hagen visste lite om at han næret en hardtarbeidende slange ved sitt bryst som ikke hadde noen sans for ham, men Solvik-Olsen var dyktig FrP-politiker og parlamentariker til fingerspissene og mestret etter hvert både parti og publikum med en seriøs fremtoning som skiller seg fra den ofte ellers simple og sytete væremåte som er FrPs modus operandi i offentligheten.   Med en fremtoning som oste av faglig dyktighet og skarpsindighet så ble det et springbrett for å seile opp som partiets ledende ideolog etter at de gamle enten var ekskludert eller hadde trukket seg ut (juristene Fridtjof Frank Gundersen og Per Danielsen, var tidligere ideologiske premissleverandører i partiet, men tapte i striden mot Hagen).

Der Siv Jensen er en ideologisk og intellektuell lettvekter, om enn hardtarbeidende, som går på repeat med mantraene hun har plukket fra sin læremester Hagen og moderert, er Solvik-Olsen en premissleverandør for partiets globalistiske linje, hvor markeder skal herske i størst mulig grad fritt for nasjonale og kulturelle grenser, markedet er alts begynnelse og slutt. I dette samfunnet har markedet som hos Ayn Rand en metafysisk kvalitet som gjør at det markedet vil er godt, objektivt godt.

At dette «gode» i realiteten i liten grad samsvarer med forestillingene om det pluralistiske frie markedet, hvor små og store aktører trives om hverandre og hvor de beste idéer og samfunnsnyttige formål vinner frem er likegyldig. Som hos de marxistiske teoretikere er det hos ultraliberalistene menneskene og virkeligheten som tar feil: ideologien objektivismen er perfekt.  At nyliberalismen fungerer i tospann med en gjennomregulert stat som hjelper få aktører til å vinne markedskontroll på bekostning av mindre lokale, regionale og nasjonale aktører, spiller ingen rolle. Markedet har evig rett, du tar feil.

Norske verdier og AS Norge
Men Ketil Solvik-Olsen vet fra tiden i den Tredje Bølge at ikke alt kan sies offentlig. Ikke all politikk kan føres åpent, men likevel ligger FrPs politiske program knyttet til AS Norge og salget av statlige fellesverdier oppe i dagen for de som vil se. For partiet som snakker om «norske verdier» er det paradoksalt at de ivrer mest på å selge dem ut fortest mulig. Og som de selv har bedyret, på prinsipielt grunnlag. Dvs. at får FrP det som de vil så selger de sammen med Høyre ut statsbedrifter og eiendom som går med overskudd av prinsipp. Fremskrittspartiet har alltid vært et kulturfiendtlig parti, og min forkjærlighet for opera, klassisk kultur og musikk i tillegg til en ganske alternativ kultursmak ellers slo dårlig an i den interne partikulturen.

Det førte til at jeg i tråd med den simplistiske dialektikk og demagogi morsomt nok ble omtalt bak ryggen som sosialist. Fordi i deres tankegang er alt av ondskap utledet av sosialisme i tråd med før nevnte Ayn Rands ekstatisk markedsliberale metafysikk, så derfor innehar og kvalitetskultur til forskjell fra amerikaniserte underholdning et element av sosialisme.

«At partiet som ivrer mest for billigsalg av nasjonale verdier, både økonomisk, økologisk, kulturelt og territorielt knyttets til bevaringen av det «norske» og trykkes til brystet av selvoppnevnte norske patrioter – viser fundamentale kognitive mangler hos velgerskaren som parlamentarismens lettvektere surfer godt på»

Sylvi Listhaug er i likhet med Siv Jensen en ideologisk lettvekter, men de har internalisert Ayn Rands objektivisme og den kulturløse ultraliberalismen som den betydelig mer beleste Solvik-Olsen forfekter og som har sterk gjenlyd i det øverste partibyråkratiet, hvor ultraliberalistene uten tilstrekkelig folkelig appell løftes opp og frem for siden å bli tredd ned over hodet på den umælende partimassen og stemmekveget de forliter seg på. Men frikapitalismen, deres ideologiske kjæledegge selger ikke, men den finnes å lese for de som dykker dypere ned i programmet og for de som kjenner partiet internt. Paradoksalt nok: frikapitalismen selger ikke som politikk.

At partiet som ivrer mest for billigsalg av nasjonale verdier, både økonomisk, økologisk, kulturelt og territorielt knyttets til bevaringen av det «norske» og trykkes til brystet av selvoppnevnte norske patrioter, viser fundamentale kognitive mangler hos velgerskaren som parlamentarismens lettvektere surfer godt på.

Tybring-Gjedde og innvandringskritikk som retorikk
Christian Tybring-Gjedde har i den senere tid blitt parkert sammenlignet med den oppmerksomhet han selv klarte å mønstre og det massive press han ble utsatt for gjennom frittalende og kontroversielle standpunkt. Han har ikke blitt kvestet helt fordi partiets grunnfjell som hviler tungt på innvandringsfiendtlighet ikke tåler så mange flere rystelser. Jeg har i likhet med Sylvi Listhaug kjent ham personlig. Han kjørte meg hjem fra hvert styremøte i FrP. Vi bodde begge i Vinderen bydel, hvor vi begge hadde vår barndom selv om vi da ikke kjente hverandre.

Tybring-Gjedde seilte inne på det berømte årsmøtet i Oslo FrP 2001, og var ukjent for de aller fleste i partiet. Carl I. Hagen forlangte at han skulle innsettes som nestformann under Arve Lønnum. Paradoksalt nok kan Tybring Gjedde nå tenke der han sitter relativt isolert fra partiledelsen ellers, at de han hadde mest til felles med, de virkelig innvandringskritiske, var han med på å aktivt skvise ut som et Hagen-tro verktøy for å rengjøre partiet for et borgerlig samarbeid.

Om han evner det burde det være egnet til ettertanke for ham på de dagene som ikke er lysest. Har en mistanke om at det er noen av dem.

For Tybring-Gjedde er Hagen en politisk Gud, et idol, i skarp kontrast til Solvik-Olsen, og de er svært forskjellige mennesketyper. Tybring-Gjedde har et romantisk syn på FrP og Hagens retorikk, vurderer verden i enkle termer med den tilsynelatende snusfornuft som den indignerte Hagen gjorde til sitt varemerke. Her finnes ingen ideologisk konsistens, men et sammensurium av ulike fragmenter av populisme, patriotisme, liberalisme ikledd lett konservatisme etter amerikansk modell. En gutteaktig naivitet, men ikke uten intelligens og kritisk sans, som gjør ham til en politiker som stort sett faktisk mener det han sier, selv når det spriker, dratt mellom lojalitet til det som opptar ham mest og lojalitet til partiet.

«Men ettersom partiets liberale fundament ikke er spesielt salgbart finns det likevel en plass for Tybring-Gjedder i partiet, om enn med en passende distanse til partieliten, nærmere det illeluktende grunnfjellet på vel 10 % av «folk flest» som holder skuta gående på avmakt og brustne forhåpninger»

I våre samtaler kom det tydelig frem at hans innvandringsmotstand er ikke retorisk skuebrød slik en Listhaug fremfører det. Han ble etterhvert mer og mer på det rene at den demografiske virkelighet er en samfunnsrealitet med store konsekvenser, konsekvenser han så og ser veldig mørkt på. For ham privat den gang var ikke islam den viktigste faktoren, men demografien. Men ettersom hans forståelse av geopolitikk og større sammenhenger er så svak og ufullstendig, og fordi han ser på Carl I. Hagen som nærmest ufeilbarlig så var og er han ingen kraft som kan bygge noe alternativ slik mange på den innvandringskritiske fløyen håper på. I likhet med Vidar Kleppe som ble kastet ut i striden hvor Tybring-Gjedde deltok på den vinnende side, så har han hverken vilje eller evne til makt som er sterk nok,  men passer i likhet med Kleppe heller ikke inn i den nypussede borgerlige modell som han ivrig hjalp Hagen med å skape.

Men ettersom partiets liberale fundament ikke er spesielt salgbart finns det likevel en plass for Tybring-Gjedder i partiet, om enn med en passende distanse til partieliten, nærmere det illeluktende grunnfjellet på vel 10 % av «folk flest» som holder skuta gående på avmakt og brustne forhåpninger.

Øverst: innvandrere vandrer fritt over grensen på Storskog – under: Sylvi Listhaug (Frp presse), medansvarlig for en politikk som ikke tok ansvar 

 

Frps opportunistiske pragmatisme seirer over virkeligheten
Det som binder en Christian Tybring-Gjedde sammen med en Ketil Solvik-Olsen og en Sylvi Listhaug , er den største arven etter Hagen: den skamløse opportunismen. Når partiet vil i posisjon og får posisjon, så selger man sine standpunkter til den som byr høyest, man blir borgerlig og er medansvarlig for massiv innvandring til Norge som i en periode var eksplosiv. En innvandring som kun dabbet av fordi EU-land med grenser i sør satte foten ned, ikke fordi Høyre eller FrP stengte grenser.

For de med ekstrem kortidsshukommelse er det bare å huske den frie ferdselen over Storskog. FrP var like handlingslammet som ethvert annet konsensusparti i møte med folkestrømmen. De dalte ned på meningsmålinger og det ble uro internt i de nedre rekkene. Men de har klart mesterstykket å snu en slik avslørende mangel på politisk karakter til seier, ved å agere opposisjonsparti i posisjon har de gjenfunnet noe av formen, godt hjulpet av en rasismehungrig meningselite som har hatt lite å fare med i det siste.

«At hun òg bærer Ayn Rands Atlas Shrugged som en bibel som motvekt mot muslimers Koran, er talende. Begge deler er metafysiske universelle tilnærminger til verden hvor nasjonale og kulturelle grenser og egenart skal opphøre til fordel for noe universelt abstrakt.»

Sylvi Listhaug som tross retorisk dyktighet har et ganske slett rulleblad som politiker, både i byråd og som landbruksminister hvor det var om å gjøre å bygge ned norsk landbruk fortest mulig, plukket nok opp et og annet hos PR-byrået First House som har kommet godt med. Nå har hun funnet sin plass, kvinnen som alltid vet å stå på rett side i maktkamper, helst i midten, er nå håpet for de stadig flere som frykter for fremtiden med en stadig voksende fremmedkulturell befolkning.

At absolutt ingenting konkret foreligger hva angår konkrete virkemidler eller mål på innvandringspolitikken i fremtiden, annet at den skal være «streng» retorisk, preller av som vann på gåsa for de som ser med håpløshet på fremtiden. Opportunismen til Listhaug og partiet er dynamisk, tilpasningsdyktig.

Et diffust omnipotent islam har blitt hovedfienden og integrering gjentatt til det ekstremt kjedsommelige. De unorske skal bli neo-norske feminister og kulturkristne ateister. Hijaben er opphøyd som symbol på være eller ikke være for det norske.

At hun óg bærer Ayn Rands Atlas Shrugged som en bibel som motvekt mot muslimers Koran, er talende. Begge deler er metafysiske universelle tilnærminger til verden hvor nasjonale og kulturelle grenser og egenart skal opphøre til fordel for noe universelt abstrakt. Enn så lenge er det markedet og kapitalen som er overlegent Allah her i Vesten. Der muslimer og Koranen har kommet absolutt til kort med å omvende og endre Vestens kulturelle og mangfoldige egenart, så har amerikanisering, humanistisk universalisme og globalisme vært suksessrike.

Nasjonal folkekultur er for lengst oppgitt til fordel for passiv konsum- og underholdningskult, markedets metafysikk styrer helt i tråd med FrPs nyliberale religion. Jeg spør meg jo hva disse som breker så høyt om det norske mens de fråder om munnen med skrekkhistorier om muslimske overgrep egentlig vil bevare? De vet det neppe selv.

Det tegner godt for de som vil selge landet stykkevis og delt til klodens mest pengesterke at populasen frykter at bygatene skal okkuperes  av hijab-kledde jenter, noe som mange anser som den største trussel mot norske verdier og en norsk kultur de hverken klarere å formulere hva er eller manifestere. Fremskrittspartiet kommer nok en gang til å gjøre et relativt godt valg, ikke fordi de har det beste programmet, fordi de har rett, eller fordi de har en overlegen valgkampmaskin, men fordi deres velgere håper mest og intenst på endringer som ikke kommer. Selv når partiet sitter med makten og fører en politikk som er mislikt vinner de, fordi følelser alltid trumfer virkeligheten for «folk flest».

 

Anbefalt: Hylekoret og Listhaug-koden

 

Relatert

Inn i den demokratiske avgrunnen

Valgkampen og utenrikspolitiske veivalg

Hva er neoliberalisme?

Politikken er død, flertallet drepte den

Den uvirkelige politikken

Valget 2017: langsom eller rask død?

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?